Ting man trenger når man har en baby

Vel, hva noen trenger når de har en baby, for er det en ting jeg har lært så er det at babyer og folk er veldig ulike, så det som passer og fungerer for noen, blir helt feil for andre. Men her er ei liste over saker som har vært livsnødvendig for mitt vedkommende, og selvfølgelig hvorfor...

Bleiebøtte 
Ut i fra hva jeg kan lese på ulike mammaforum så er denne dingsen både elsket og forhatt, hvorfor den er forhatt aner jeg ikke for den er jo helt genial! Bleiebøtte er i grunn bare en helt vanlig søppelbøtte, men den har dobbel lukkemekanisme i tillegg til at den har en egen funksjon for posene. Man trenger ikke bytte pose, det er bare å trekke ut den gamle, klippe av, knyte og den er klar til bruk igjen. Digg! Det eneste jeg syns er surt med denne er at refillposene er litt dyre, sånn typ 319,- for tre refillposer, men til gjengjeld så varte den første i 7 uker (og da tømte vi den minst to ganger i uken), så tre refillposer kommer til å vare noen måneder. MEN... Det skal jo sies at bæsjebleiene til bebis er relativt harmløse nå. Lukten de kommer til å avgi når hun begynner med fast føde skal visst være lik døden. Så jeg håper den doble lukkemekanismen på bleiebøtta er like effektiv da...

Baby Call
Uten denne så hadde jeg løpt inn på rommet til bebis hvert tiende minutt. Det er godt å høre en lyd her og der som viser at hun har det bra, men blir det stille alt for lenge så må jeg inn å sjekke at hun fortsatt puster. Det var så mye snakk om krybbedød både på sykehuset og hos helsesøster de første ukene så jeg har fått kronisk angst for at hun skal slutte å puste i søvne.

Lenestol
Noe av det smarteste vi har gjort var å sette inn en lenestol på rommet til bebis slik at vi har et sted å sitte når vi skal mate, bysse eller bare kose. Spesielt om natta, men den stolen blir flittig brukt på dagen også fordi jeg og bebis bruker mye tid på rommet hennes når hun skal stelle seg, trene på å ligge på magen, bli bergtatt av uroen over senga eller ligger på gulvet og kave mens hun prøver å kommunisere på det uforståelige babyspråket sitt.


Stedet hvor jeg tilbringer mest tid nå om dagen...
Det er en recliner så man kan også ligge i den, og ammeputa brukes ikke lenger til amming, men til mating. Stolen har også lommer på den ene siden hvor man kan ha litt nødvendigheter som snacks og lesestoff. For tiden har jeg en bok der ("Gravkammer" av Kate Mosse) som jeg ALDRI ser ut til å bli ferdig med. Jeg begynte å lese på den FØR bebis kom til verden, så jeg har brukt nærmere tre måneder, antakelig det lengste jeg har brukt på en bok noensinne. Og det ser ikke ut til at jeg vil gjøre meg ferdig med den i nærmeste fremtid heller... Snacks har jeg heller ikke der. Det er spist opp og jeg har ikke fylt på med mer fordi jeg er på "diett".

Malt
Dette er for å forhindre hard bæsj, men man trenger bare dette hvis ungen din får morsmelkerstatning, noe bebis har gått over til på fulltid nå siden ammingen bare ble kos for henne og hun aldri drakk seg mett på de edle dråpene. Så gikk melkeproduksjonen ned, selv om jeg pumpet mellom slagene, så det var vanskelig å møte etterspørselen hennes. Og jo mer hun trengte, jo mer forbanna ble hun over at maten ikke kom like fort som på flaska, så til slutt endte det med at hele ammingen ble faset ut... Jeg har en ambivalent følelse til det hele. Noen dager tenker jeg at det er helt greit, mens andre dager får det meg til å føle meg som verdens verste mamma. Mest sistnevnte, selvfølgelig.

Preglife
Dette er hovedsakelig en graviditetsapp som var svært hjelpsom med å fortelle om min og barnets utvikling i svangerskapet, men i etterkant har den også holdt meg oppdatert på utviklingstrinnene til bebis. Kjekt! For med en gang man har vent seg til væremåten til bebis så endrer den seg, noe som er helt normalt siden hun tross alt vokser, men i starten tenkte jeg titt og ofte "Fuck. Nå er ungen min er ødelagt." Og så klikket jeg inn på denne app'en og fant ut at hun er (forholdvis) normal.

Smokk
Da jeg sto i butikken en dag kom en gammel dame bort til meg for å fortelle meg hvor søt bebis var der hun satt i bilsetet sitt (vi har en Stokke Trailz vogn hvor man kan bytte på å feste bag og bilsete på understellet. Superkjekt! Og bebis sitter selvfølgelig ikke for lenge i bilsetet...) med enorme klinkekuler og en smokk hun smattet iherdig på. Damen berømmet også hvor rolig hun var, hvorpå jeg fortalte ta det var stille før stormen, men det trodde hun ikke noe på. "Hun der ser ut til å kose seg helt fint! Og som svigersønnen min sa: Den som oppfant smokken skulle ha fått fredsprisen!"
Godt poeng. Bebis har fått en helt annen ro etter at hun fikk smokken. I starten fikk hun alt for mye mat og gulpet som en galning fordi vi trodde hun ga oss matsignalet hver gang hun hadde et suttebehov. Etter smokken kom inn i bildet slapp hun å bli overforet, vi slapp å bli dynket i gulp og hun ble en roligere baby. WIN.  


Åja... Smokkesnor er også et must...! 
Har hindret mang en smokk fra å forsvinne...
Ikke minst så halverer det antall ganger man må sterilisere eller vaske den.

Stellebag
Denne er nesten litt åpenbar, de fleste med unge har vel en stellebag... Men visste du at man får en gratis stellebag med Lille Go' produkter av Kiwi hvis du er Trumf-medlem? Og at du også kan få en bag med produkter fra Rema 1000? OG du kan få en boks med babystæsj fra Apotek1 hvis du laster ned app'en deres?
Vel, da vet du det.

To be continued...

Graffiti Junction

Trenger du en bok å lese?
Eller kanskje du bare vil se på bilder?
Eller ha en bok på stuebordet som du kan skryte av?

Fortvil ikke! Nå har det kommet en bok som dekker alle disse behovene! "Graffiti Junction" av Gjermund Hansen og Eric Ness Christiansen er en eksklusiv coffee table book som tar for seg en rekke graffiti og street-art prosjekter rundt om i Norge, men hovedsakelig Drammen. Printet på høykvalitets papir tar (hobby)fotograf Gjermund Hansen ett dypdykk i kunstverkene malt eller i regi av graffitikunstneren Eric Ness Christiansen. Her tas det fokus på detaljene, den grove teksturen i underlaget og de unike strekene. Boken er nesten majestetisk der den rommer 200 sider pakket inn i ett massivt format og putecover.

Gjermund Hansen står også for bokens tekst, men der må jeg nok skuffe deg som ble fengslet av dette innleggets første setning... Boken kan ikke skryte på seg å være spekket med litterært innhold, men det er godt skrevet og virkelig verdt å få med seg! Forordet er ført i pennen av Åsmund Torkildsen, direktør ved Drammens Museum.

Boken hadde releaseparty på Gummibaren 26.10.17 hvor utgiverne signerte bøker til krampa tok dem og slampoet Hajoken sto for underholdningen. StayOne, en av Norges fremste graffitimalere sa til Splitcity Magazine "Når bokslipp festen har et publikum i alderen 30 til 60 år, så har vi kommet til et artig kapittel i spraykunst historien. Boka er av svært god kvalitet og har et gjennomtenkt oppsett som gjør at den passer spesielt godt for det nyere publikummet av diverse spraykunst-sjangere. Sammen med mange figurative vegger har også writerne fått en fin plass i boka. 1994-holdningene (nulltoleranse politikken, red. anm.) er på vei til å bli begravet en gang for alle. Det er også en fantastisk ting at den er trykket lokalt i Drammen, i en tid der ca. 70% av norges trykkerier har måttet legge ned de siste 10 årene, fordi veldig mange, inkludert staten, sender alt til trykk i Øst Europa. Kjøp boka med god samvittighet". Her kan man forøvrig legge til at for hver solgte bok blir det i samarbeid med Basecamp Foundation plantet ett tre i Masai Mara, Kenya! Så boka gir mange måter å bøte på samvittigheten samtidig som den gir viktig kulturell kunnskap. Løp og kjøp!

Boken kan bestilles fra ericc@live.no eller så kan man kjøpe den hos Galleri Athene i Drammen, Galleri Ramfjord i Oslo eller Kunstnersenteret i Buskerud.

Og aprops Galleri Athene...Hvis du kjeder deg i helga så ta en tur innom galleriet i Drammen og sjekk ut pop up utstillingen "Graffiti Junction"! Der vises en rekke prints fra den eksklusive kunstboka som det også er mulig å kjøpe. Igjen så er det bare løpe og kjøpe... Men denne gangen må man løpe litt kjapt siden utstillingen bare varer frem til søndag 5 november.

Still alive

Jeg lever altså. Livet er bare litt for hektisk til å kunne blogge, og spesielt siden jeg desperat prøver å finne andre ting å blogge om enn ungen min, men det viser seg å være umulig. Ikke fordi ungen min er så perfekt og fin at jeg ikke klarer å tenke på noe annet (...), men fordi jeg rett og slett ikke ser noe annet enn den lille ungen. Hele tiden. Hver time. Hver dag.

Noen avbrekk har jeg fått. Svigers har hatt henne nede hos seg, svigersøster har tatt henne med på trilletur, mamma kommer å diller med henne så jeg kan gjøre husarbeid og jeg har vært en tur på byen, hatt bursdagsfest og vært på kino. Dette er visstnok mer fritid enn enkelte småbarnsfamilier klarer å få til på ti år. Og bebis er bare to måneder. Så jeg skal visst ikke klage over min "slitsomme" hverdag.

Dessuten har jeg hørt at babyer kan være langt verre enn min som foreløpig sover hele natta (bank i bordet) og som, til tross for at hun er veldig oppmerksomhetssyk om dagen, verken skriker eller lager annet unødvendig støy på dagtid. Hun viser til og med tendenser til å være en skikkelig blidfis. Og med avlastingen jeg får så burde jo hverdagen være helt fantastisk. Burde...

Jeg blir nemlig litt gal av å tenke på hvor ensformig livet er. Helt panisk av tanken på at det kommer til å være slik en lang stund fremover. Og jeg levde i grunn ett ensformig liv før også, hvor den eneste endringen i livet kom da jeg byttet TV-kanal, så ensformigheten venner jeg meg kanskje til. Men det er noe annet i hverdagen som gjør meg riv, ruskende gal: Babyprat. 
Siden jeg leste at språket til babyer stimuleres best om man kaster seg på babypraten deres så går storparten av dialogen til meg og bebis på hennes språk. Og jeg aner ikke hva jeg sier der jeg sitter å lager lyder som gogok, oioi og gaga, men det får henne til å smile og le, så det funker for henne. Blid unge betyr stort sett blid mamma. Hvor påvirket det gjør meg skjønner man jo først når samboeren kommer hjem og jeg fortsetter å snakke babyprat til ham. 

Sånn for å ikke ble helt gal så er jeg tidvis nødt til å legge over til mitt "eget" språk, men det er jo begrenset hva jeg egentlig klarer å prate om der også. For bebis er jo våken fra cirka syv om morgenen til ni om kvelden. Det er 14 timer. Og det er ikke så fryktelig mange timer hun klarer å underholde seg selv, så resten er opp til meg, og hvem i all verden er det som klarer å snakke non-stop over 10 timer i døgnet? Det hender jeg sitter med henne i armene, ser ned i de vakre øynene mens jeg oppgitt mumler frem "Jeg har ikke noe mer å si. Jeg er tom for ord. Helt. Tom." og så må jeg bare legge henne fra meg og gå. 

Det skal ikke mange skrittene til før mammahjertet begynner å blø, "herregud! Jeg la fra meg ungen min!", og så løper jeg tilbake og finner bebis sovende. For når jeg "gir opp" så ender det som regel med at hun sovner (bank i bordet. Viktig å ikke ta noe for gitt når det gjelder babyer...!), så man kan jo fundere på hvem det er som egentlig holder hvem gående... 
Vi skal ikke se bort i fra at mammaen i huset er litt for flink til å gjøre seg selv gal. 


Bebis - Klarer helt fint å underholde seg selv...
Mer enn hva mamma'n har innsett...

10 populære bilder fra Instagram

Det finnes i skrivende stund 855 bilder på instagrammen min, og jeg hadde håpet på at noen av de gamle slagerne skulle dukke opp blant de mest populære for kontoen strekker seg jo helt tilbake til 16. august 2012. Sånn cirka 5 år og 2 måneder.
Men det er jo først de siste årene følgerskaren har økt betraktelig (hvorfor vet jeg egentlig ikke) og den er på utrolige 367 stykker, noe jeg finner ganske høyt for en fullstendig uinteressant instagramkonto. 


Det aller første bildet.



De mest likte bildene er heller ikke de beste bildene i samlingen min, men de har nok truffet en eller annen sentimental nerve hos folk siden 7 av 10 bilder omhandler graviditeten og bebisen. Av de to andre består av det ene av graffiti og det andre ei kjøkkenvifte (?). Det ble (i mine øyne) en skuffende liste, så note to self: Lag en topp 10 liste med egne instagramfavoritter...

10.

Tok dette bildet på vei opp sikksakken, med fokus på kunstverket "Gaia" av Pichiavo i Bragerneskvartalet laget i forbindelse med Ugangprosjektet. 
Kunstverket er nå bygget inn mellom nye blokker og er dessverre ikke lenger mulig å se, men det ligger der, inne mellom sement og treverk, klar til å se dagens lys en gang i fremtiden....
Kule med denne posten var jo at jeg også fikk en kommentar fra gutta selv.

9.

Fruktvogna som ei venninne laget til babyshoweren min.
Den var så utrolig frisk og deilig!

8.

Hvorfor i all verden dette bildet ble så populært skjønner jeg ikke. Kan det ha noe med hasjtaggen "blowjob"...? I så fall så er det et ganske så dårlig bevis på at sex selger....
Ellers så kan det jo være at folk bare likte hvor fancy det nye kjøkkenet vårt ble...!

7.

For et ufattelig kjedelig bilde, men her dro jeg nok i land en del likes takket være
den lokale kjendisen som ligger å snorker nederst i hjørnet....

6.

Det er få ganger i livet jeg har følt meg fin. En av disse gangene var da jeg tok dette bildet.
Det var 14. august, jeg var høygravid og følte meg i grunn bare stor og stygg, men det er utrolig hva en runde med sminke og instragramfilter kan gjøre...
Dessverre så er jeg fortsatt like stor (bortsett fra den struttende magen) og jeg har siden pådratt meg (flere) rynker, mørke ringer under øynene, dobbelthake, grå hår og dårlig hud. Så det blir garantert lenge til jeg kan føle meg så fin igjen (om det i hele tatt er mulig). Godt jeg har et fint bilde å se tilbake på.

5.

Det første bildet som ble postet av bebis.
Teksten sier i grunn alt.

4.

Åkei. Jeg skjønner hvorfor dette bildet treffer ei nerve hos folk...
Herregud, så søt ungen vår er!!

3.

Helt ærlig så syntes jeg de hendene var litt skumle...
Hjalp heller ikke på at de var dekket med blod fra min egen livmor...

2.

Hva faen liksom.

1.

Vel, dette bildet har i det minste en "morsom" vri på graviditetsmagen.
Ble postet på termindatoen, 18. august, da var magen ferdigkokt og jeg var klar for å få ungen ut. Men det var ikke bebis enig i. Hun drøyde det i ni dager
. Ni slitsomme dager. Så graviditeten endte på 103,19%. Men det kunne jo vært verre. Hun kunne jo ha forsøkt å bli seg selv 110%.

Gullkorn fra kjærestemunn - Part 4

Jeg: Faen! Jeg har fått kvise i panna! 
Kjæresten: Horn mener du.
Jeg: ...
Kjæresten: Because you are a unicorn!

Jeg: Bh'en virker så løs. Kanskje jeg har gått ned i vekt.
Kjæresten: Du har det. Før hadde du valker under armene.

Første gangen jeg var ute på vift etter graviditeten (på Kulturens festaften i Drammen Teater):
Kjæresten: Hvis noen ser stygt på deg fordi du drikker vin så se stygt tilbake.
Jeg: Hva mener du?
Kjæresten: At du må se stygt tilbake hvis noen ser stygt på deg fordi de tror du drikker mens du er gravid.
Jeg: Ser jeg fortsatt gravid ut?!? 
*Awkward silence*

Når samboeren skal forsikre meg om at han jobber, ikke fester:


Autocorrect er noe dritt:

 

Ting babyer gjør

De har en telepatisk forbindelse til omgivelsene
På lik linje med katter som klarer å matematisk regne ut hvor det er minst passende å sitte, så vet babyer nøyaktig når det er minst passende å våkne, skrike, bæsje i bleia og andre upassende handlinger. Slapper du av? Det kan, i følge babyen, kureres med skrik. Har du akkurat satt deg ned for å spise et varmt måltid? Det kan babyen lett kjøle ned et par hakk ved å kreve oppmerksomhet og konstant byssing. Akkurat kledd på babyen? Da er det tydeligvis ganske digg å bæsje.

De er voldelige
Det sies at all fektingen babyer gjør er ukontrollert. At det er rykninger den lille kroppen deres gjør fordi de ikke har kontroll over musklene sine. I call it bullshit. De gjør alt med vilje! Bebis var knapt to uker før hun langet ut og ga meg et blått øye. Og selv om  babyer i den alderen verken ler eller smiler, så kan jeg banne på at det var akkurat det hun gjorde når slaget traff meg.
På en annen side så virker det plausibelt at babyene ikke har helt kontroll over disse bevegelsene for det hender jo titt og ofte at hun slår seg sjæl. Dette kunne man jo forøvrig bortforklart med selvskading, men hver gang hun treffer seg sjæl i trynet med knyttneven ser hun på meg som om det er jeg som har slått henne så hun har muligens ikke helt peiling på hva det er hun gjør.

Faceplants
Det er ikke bare armer og bein som (visstnok) er ukontrollerte hos babyer, de har heller ikke noe styring på nakkemuskulaturen, men de prøver iherdig å bruke den, dette gjør spesielt bebis når hun ligger på brystet mitt. Hun løfter opp hodet, stirrer meg rett inn i øynene og planter så hele trynet, med nesa først, rett ned på brystet mitt med overraskende stor kraft. Deretter løfter hun hodet opp igjen og ser på meg som om det hele er min feil.

Dødsskrik
Den eneste formen for kommunikasjon babyer benytter seg av er skriking. Full bleie? Skriking. Sulten? Skriking. Trøtt? Skriking. Rape? Skriking. Vår bebis skriker heldigvis ikke så mye (enda!), når hun først gjør det så er det som regel fordi hun er sulten. Og så sitter man der da, med flaska ved siden av og venter på at den skal oppnå kroppstemperatur så man ikke brenner henne i stykker innvendig, og prøver iherdig å vise henne at "flaska er her, du får mat om to sekunder", men hun skriker fortsatt som om jeg prøver å sulte henne ihjel. Det overrasker meg at hun enda ikke, etter snart 8 uker, har klart å koble opp den flaska med mat, hun reagerer overhode ikke på den før den er plantet inn i munnen hennes. Men uroen over senga, som hun oppdaget først her om dagen, den smiler hun til bare vi entrer soverommet hennes.

Motbeviser alt du sier
Du må for gud skyld IKKE skryte av babyen din! Uavhengig av hva og hvorfor du skryter så kommer babyen din til å motbevise dette så fort den får sjansen. Eksempler (ikke selvopplevde. Enda...):
"Babyen min har regelmessig avføring" - Får akutt diare
"Babyen min sover hele natta" - Begynner å våkne hver bidige time
"Babyen min elsker mennesker" - Begynner å skrike hver gang noen andre enn mammaen kikker i deres retning
"Babyen min er kjempesnill" - Får kolikk
 

To be continued...

33

Forrige uke fylte jeg år og kan dermed briljere med at jeg er hele 33 år. Treogtredve år. Gammel.
Om man skal leve et helt liv frem til man havner på gamlehjemmet så er ikke 33 år spesielt gammelt. Det bare føles så gammelt fordi jeg ikke lenger er ung og dum.

Dumheten er noe jeg må svare for nå. For med årene har jeg pådratt meg både pukkelrygg og x-antall ekstra kilo fordi jeg var dårlig på å legge et godt grunnlag når det gjaldt både mat og helse da jeg var yngre (note til 16 år gamle meg: Nei. 5 liter Coca-Cola om dagen er ikke bra). Graviditeten og fødselen gjorde det ikke akkurat bedre. Nå ser kroppen min ser ut som den tilhører en femti år gammel kvinne. Og ved å si det disser jeg kvinner i femtiåra for de ser jo generelt ikke så jævlige ut.

Men det finnes viktigere ting i livet enn å bekymre seg over utseendet selv om jeg skvetter hver gang jeg ser det enorme omrisset mitt i speil og vinduer. Den lille bebisen som er skyld i alt dette er jo så ufattelig søt, til den grad at man tenker at det er verdt å se litt jævlig ut mot å oppleve gleden av at hun eksisterer. Selv om hun knapt enser at jeg finnes. 
Og hvis hun først legger merke til meg så veksler det mellom glede og sinne, uten at det egentlig går på meg som person. Glede når jeg gir henne mat og holder stumpen hennes tørr. Hat når jeg heller tran ned kjeften hennes og bruker nesesugeren til å dra ut snørr og gørr fra den tette, lille nesa.


Hvis jeg er matstasjonen hennes så skal hun være matstasjonen min...

Og det er helt greit at hun veksler mellom disse følelsene. For nå er jeg den ansvarlige voksne i huset, og med det ansvaret følger det både hat og kjærlighet når man skal lære noen hvordan livet fungerer. 33 år på planeten har i det minste gitt meg litt livserfaring og det nyeste tilskuddet av livsvisdom, at kropp ikke er det viktigste, er i alle fall en lærdom som må gis videre. Gjerne krydret med litt bedre kunnskap om helse (som at cola-avhengighet ikke er en bra ting). 
For man vil jo ikke at hun skal gå igjennom livet med den samme lave selvfølelsen som en selv. Men da får man jo vitterlig håpe at hun ikke begynner å lese mammas deprimerende blogg...
Heldigvis kan den slettes innen hun får tilgang til internett.

Gratulerer med da'n.


Takk Odin! Nå er vi begge gamle og dumme.
(Han hadde bursdag 8 oktober!)

10 sponsede avtaler fra øverste hylle

Nylig skrev Kristin et innlegg om sponsoravtaler hun gjerne skulle hatt på bloggen sin om hun kunne velge de fra øverste hylle. Ideen til hele innlegget ble snatchet fra en annen dyktig bloggerinne, Juliafrika. Og selv om jeg ikke kan måles med noen av disse bloggerne så fant jeg temaet så morsomt at jeg bare måtte kaste meg på trenden. For selv så skulle jeg gjerne tjent ei krone eller to på dette tullet, og det skjer neppe med verken det første eller andre, men man har jo lov til å drømme...!
Så hvis jeg kunne valgt fra øverste hylle, hvilke sponsorer hadde jeg tillatt å ha glorete og upassende reklame på bloggen min...?
(Og siden jeg har sånn lett OCD så har jeg vært nødt til å endre på antallet ønskede sponsorer. Originalinnleggene har "9 ønskede avtaler fra øverste hylle", men jeg kjenner det rykker i kroppen over at antallet ikke er 10

The Simpsons Tapped Out
Med så mye tid, energi og penger som jeg har lagt ned i det spillet så hadde jeg lett latt de reklamere på bloggen min. Mot en god dose donuts (game currency...) selvfølgelig. 

Lambi toalettpapir
Takket være en overaktiv og knøttliten blære går jeg på do typ tre ganger mer enn et normalt menneske, og det betyr at jeg også bruker tre ganger mer toalettpapir. Ergo: En perfekt kandidat for å fronte dasspapir. 

Øl
Hvilket som helst merke egentlig... Her går det meste ned på høykant (bortsett fra under graviditeten selvfølgelig), og dette punktet er på toppen av drømmescenarioer når det kommer til reklame for 1) jeg vil jo aldri få reklame på bloggen og 2) det er ulovlig å reklamere for alkohol.

Jack Daniel's
Nok et drømme drømmescenario. Se punkt en og to på "øl".

Apple
Jeg har så lite peiling på tekniske duppedingser at jeg syns Apple sine produkter er helt geniale siden de er så idiotsikre. Det hender man finner de irriterende siden de ikke er så kompatible med andre merker, men det løste vi selvfølgelig med å skaffe oss både pc'er og tablets i samme merke. Helt i tråd med Apple sine ønsker. 

Coca-Cola
Cokaholiker 4 life! Selv om jeg vet at det er mye uetisk med The Coca-Cola Company så klarer jeg ikke slutte å drikke de edle dråpene... Og de skulle selvfølgelig fått lov til å reklamere på bloggen min mot ett (eller flere) års forbruk av brusen.

Tattoosjapper
Hovedsakelig tenker jeg på Sail Away Tattoo i Drammen for de har så utrolig dyktige tatovører, men når det kommer til stykket så er jeg ikke så forferdelig fin på det. Har lånt ut kroppen min som lerret til tatoveringslærlinger før jeg... Med gode resultater!

Norvegia Ost
Kroppen min er regelrett bygd opp (eller ødelagt, kommer an på hvordan man ser det) av ost. Her går alt fra cheddar til blåmuggost ned på høykant, men den osten jeg spiser mest av er den gode, norske Norvegiaen. Den funker til alt! Jeg vet allerede hvordan reklamen skal se ut her på bloggen: En stor banner med bilde av meg som bader i raspet Norvegia. Sexy!

Lays potetgull
Siden jeg er et såkalt chipsvrak så går det meste av potetgull ned, men den absolutte favoritten er Lays, gjerne med salsa til. I løpet av livet har jeg nok fortært en del tonn av disse flakene, og dette er nok et produkt jeg vil reklamere for mot at jeg selvsagt får en god andel av produktene deres.

Rosenborg Ballklub
Selvfølgelig ønsker man å bli sponset av den beste fotballklubben i Norge! Men nå er det vel som regel sånn at fotballklubber ønsker sponsorer, ikke å være en sponsor selv, men for en så knakende fin blogg som min så gjør de vel et unntak! I drømmeland vel og merke...

Fashionista

Mote har aldri vært min greie. Jeg har aldri vært kjent for å være velkledd, faktisk mer det motsatte. Klesstilen min er så ille at jeg konsekvent blir stoppet hver bidige gang jeg skal gjennom sikkerhetssjekken på Gardermoen fordi jeg i følge samboeren "kler meg som en boms". Selv har jeg likt å kalle stilen min for "avslappet og komfortabel", men jeg har med årene innsett at den kanskje ikke virker så innbydende for andre med mine oversized og utvaskede klær. Forkjærligheten for joggebukse har heller ikke gitt meg noen motepoeng, og førte faktisk til at den forrige arbeidsplassen min innførte kleskode som blant annet forbød bruk av joggebukse og krevde at man skulle kle seg presentabelt. Etter det gjorde jeg vel et ok forsøk på å kle meg bedre. På jobb. 

Greia er jo den at jeg syns det å være "velkledd" er et unødvendig onde, for alle må jo få lov til å være seg selv, men nå som jeg har ansvaret for å kle opp ei søt, liten tulle så kjenner jeg at hun fortjener at jeg i det minste prøver å gi henne et godt utgangspunkt. Det å være velkledd har sine fordeler, blant annet ved at man unngår å bli befølt av en toller hver gang man skal fly og at man gir folk et bedre førsteinntrykk. 

Som baby gir hun stort sett et godt førsteinntrykk uansett fordi folk syns jo babyer er bare sååå søte, uavhengig av hva hun har på seg. Førsteinntrykket klærne hennes gir nå går jo på meg, som mamma, så det er ikke bare det at jeg vil at hun skal fremstå velkledd, i utgangspunktet går det på at jeg vil vise folk at jeg prøver. Noe som er poenget med hele dette innlegget her; å vise at jeg forsøker å gjøre barnet mitt til en bedre utgave av meg selv. 


Bebis er ei jente, men det er ingen hindring for å bruke blått. Og vice versa!
Ei klær med "gutteaktige" motiver, som lastebiler og gravemaskiner. Denne toppen kjøpte jeg til ære for morfaren hennes som har vært anleggsarbeider, og han ble mektig stolt da hun kom på besøk for første gang ikledd denne. Og sånn for å jevne ut det "mandige" uttrykket ble hun ikledd en søt denimshorts med blonder. Og peanuts sokker fra tante! 


Bortsett fra peanutssokkene fra tante er vesla her ikledd secondhand klær.
Mulig disse klærne også har gått i såpass mange generasjoner at man kan kalle det "vintage".
Blir ikke mer moteriktig enn det, ass.


Blondebody og Converse-sokker! 

Ja.... Her hadde altså jeg en plan om å vise folk at jeg kler opp ungen min i et vidt spekter av ulike og søte klesstiler, men innser jo av denne fotomontasjen at jeg stort sett kler henne opp som en gutt.
En søt gutt vel og merke (selv om jeg ikke er helt for slik kjønnsinndeling), i en avslappet og komfortabel stil... Så jeg har nok en liten jobb å gjøre om jeg vil forbedre førsteinntrykket hennes fordi nå ser hun jo egentlig helt ut som... Meg.

Borgersens Beste

Det var ikke ofte jeg følte meg plaget av hormoner under graviditeten, men når det først smalt så smalt det skikkelig. Som da kjæresten plutselig bestemte seg for å dra på fest, eller da jeg oppdaget at de hadde fjernet favorittkryssordet mitt fra VG Helg. Jeg ble ganske satt ut på grunn av det med kjæresten og festen, men det var bare barnemat i forhold til reaksjonen som kom da jeg hadde rigget meg godt til rette i sofaen med cola og godteri, klar for å løse kryssord, for å så oppdage at det var... Borte. Finito. Damen som pleide å skrive kryssordet hadde pensjonert seg. Det var slutt. Over.
Jeg gråt. Lenge. Det kryssordet hadde vært favoritten min i 15 år. Det var så ille at jeg følte meg dumpa. Forlatt. Glemt. Forbigått. En hel masse følelser man ikke forventer å få av et kryssord. 

Godteriet jeg skulle kose meg med ble isteden brukt til å trøstespise. Colaen gikk ned i en fei for å skylle vekk skyldfølelsen av å ha trøstespist. Og når alt var tomt raidet jeg både kjøleskap og fryser etter mer å spise. Jeg regelrett druknet sorgene mine i sukker og karbohydrater. Ikke at det hjalp, for når matfesten var over så hadde jeg fortsatt ikke noe kryssord å løse for erstatningen de hadde satt inn var ELENDIG. 

Siden kryssordet var den eneste grunnen til hvorfor jeg gadd å kjøpe VG på lørdag så sluttet jeg selvfølgelig med dette, frem til jeg en lørdag fikk bittelitt lyst til å løse sudoku og brukte derfor 35 sure kroner på å kjøpe avisa. De sure kronene viste seg å være vel anvendt, favoritt kryssordet var tilbake! Det var visst ikke bare jeg som savnet kryssordet til Else Margrethe Borgersen i VG Helg, etter massivt leserpress så avisa seg nødt til å trykke hennes tidligere verk i reprise, og siden hun har laget kryssord for VG i 37 år så blir det vel ikke slutt med det første.

Og spesielt ikke for meg. Det å løse dette kryssordet var en del av lørdagsrutinen min, men nå som vi har fått en ny sjef som krever at vi jobber for henne 24 timer i døgnet så har det ikke vært mye tid til slik kos, verken på lørdag eller senere i uka, så nå blir avisene samlet i en haug, klar til dyst en eller annen gang i fremtiden... 

Seriøs knirking

Selv om jeg anser meg selv som en pessimist har jeg innsett at det befinner seg en optimist langt inne i sjela mi, og den titter faktisk frem oftere enn Mia Gundersen i Se&Hør. At denne optimisten har dukket opp skjønner jeg først når skuffelsen over situasjoner eller personer velter over meg, og jeg innser at det har ligget en forventing om noe bedre til grunn. Jeg hadde for eksempel forventet at datteren vår skulle ta mer etter faren sin, sånn humørmessig, men det ser ut til at det lille kreket er som snytt ut av nesa på morra si... Sur hele forbanna tiden!

Vanligvis betegner jeg henne bare som "knirka". I mangel av ordforråd og andre muligheter for å uttrykke seg så ligger hun stort sett å knirker. For et utrent øre kan det nesten høres søtt ut, for oss som foreldre er det helt åpenbart at hun bare ligger der å klager. Over hva har vi ikke peiling på, men alt er feil. Hun knirker om vi løfter på henne, knirker når vi bærer, knirker når vi bytter bleie, knirker når vi går tur, knirker når vi koser og knirker når vi ammer (yes, hun tar endelig puppen! Men det er ikke helt knirkfritt altså...). Den eneste gangen hun ikke knirker er når hun har flaska tredd langt nedover halsen, og de påfølgende minuttene etterpå når hun er matstein.
Jepp, alt for lik mor sin...

Babyer kan visst begynne å smile når de er mellom 3 og 6 uker gamle. Knirka er cirka 4,5 uke og drar sjeldent på smilebåndet. Når hun først gjør det så ser det farlig ut som velværesmil, et slags automatisk trekk som kommer i etterkant av en promp, enn at det er gleden av å ha mamma og pappa stukket opp i trynet mens de smiler og snakker med babystemmer. Det vanligste uttrykket vi får av henne lyser "hva faen" og "hvor er maten min". Hun er liksom ikke i nærheten av å være den bedårende lille blidfisen som jeg innerst inne håpet på. 

Det er jo selvfølgelig tidlig i prosessen, men nå er det på tide å dra frem pessimisten i meg for å forhindre videre skuffelser for jeg ser for meg det verste: At her kan det bli hylgrining av den minste lille ting i fremtiden. Og hyler babyen blir antakelig mor stressa. Og når mor er stressa så blir mor grinete. Og en grinete mor... Vel, ja da blir det et lite hælvete hjemme i stua.
Det blir neppe noe idyllisk familieliv her med det første, og jeg sender varme tanker til samboeren som er nødt til å holde ut med oss begge. Jeg føler virkelig med ham. Flaks han syns vi er så søte.
Det kan hjelpe ham med å holde humøret litt oppe.


Knirka (også kalt sjefen, bebis og nuggett), 4,5 uke. Oppgitt over livet.

Dreadlock

Under graviditeten var jeg veldig opptatt av å tillegge meg en del rutiner som skulle gjøre livet enklere etter babyens ankomst. Noen av disse har faktisk fungert, som rutinen med å rydde kjøkkenet hver morgen og sørge for at skittentøyskurven ikke blir ubehagelig full. Det er jo også sånne ting som  gjøres, så det blir jo prioritert, men det er en del andre rutiner jeg la til meg under graviditeten som har gått rett vest i etterkant fordi det er vanskelig å oppretthold dem. Som å holde beina barbert, ansiktet sminket og håret gredd. Lokkene på hodet har faktisk ikke sett synet av en hårbørste siden fredagen før jeg havnet på fødestua, og det er litt over en måned siden.

Nå ser huet mitt ut som en blanding av et fuglereir og et mislykket forsøk på dreads. Og det bildet over her ble tatt for 2 uker siden, så toppen av hodet ser altså dobbelt så ille ut nå.
Det foreligger liksom en plan om å gre det ut hver gang jeg skal i dusjen, men nå har det blitt en såpass tidkrevende oppgave at jeg er redd for å ikke rekke å dusje hvis jeg prøver å gre det ut. Den nye sjefen i huset er nemlig ikke så begeistra for at vi bruker tid på andre ting enn henne, så vi må snike oss til egentid og egenpleie så fort hun lukker igjen øynene, og da er det litt avhengig av hvor lenge hun holder de lukket. Som varer i alt fra 10 minutter til 8 timer.

Og så er det jo dessverre slik at vi sjeldent har tid til egenpleie når det blir stille fra sjefen. Da må man heller bruke tiden til å få i seg mat, rydde, koke flasker, vaske tøy, betale regninger, blogge, slumre foran TV'en og gjøre andre viktige ting som får det å gre håret til å virke som en oppgave man lett kan utsette litt. For alt som omhandler egenpleie kan utsettes litt nå om dagen, det finnes liksom ikke nok tid i døgnet til å kunne gjøre et dugelig forsøk på å se "bra" ut. Og jeg som knapt kunne gå ut døra uten sminke for bare noen måneder siden. Nå føler jeg meg heldig om klærne er fri for gulp og posene under øynene har en lys lillafarge. Selv ikke det at kroppen min er tjukk og ekkel er noe som tar opp for mye tanker når jeg beveger meg ute blant folk fordi det finnes rett og slett ikke tid nok til å bekymre seg over slikt nå om dagen.

Ulempen med dette er at man står i en viss fare for å forfalle helt. Kroppen er der allerede og håret er på god vei etter. Jeg er allerede blottet for motesans og evne til å te meg selv, så jeg blir nok et interessant syn med tiden. Heldigvis er det helt innafor å se ut som en dass når man er småbarnsmamma for det vitner jo om at man har alt fokuset rettet mot den lille, som forøvrig i en alder av en måned ser ut til å være en ren fashionista i motsetning til moren sin. Hun har allerede anlagt sin egen klesstil og skaffet seg en trendy hårsveis:

Godt det er håp for noen.

Fashion trends I just don't get

Luer som ikke fungerer som luer
Hva er poenget med en varm topplue hvis man ikke skal dekke over de delene som fryser mest? Altså, ørene. Men jeg kan selvfølgelig forstå at hodepryd ikke alltid skal være funksjonell, men det er noe med det tomrommet som ligger mellom hodebunn og toppen av lua som irriterer vettet av meg.


Foto: Some papparazzi

Pels
Fryktelig provoserende at det fortsatt finnes folk som syns det er helt greit å avle opp dyr for å ta pelsen deres. Til noe så materialistisk som moteindustrien. Og ja, det finnes steder i verden hvor folk som lever i pakt med naturen bruker pels, men dette er irrelevant når man bruker pelsen ene og alene for å se bra ut.

Sexy småbarn
Det er noe fundamentalt galt med 8-åringer i velour joggedress med "sexy" påført over hele ræva. Hvorfor lager man sånne klær til barn? Det er også trist å se på "Toddlers & Tiaras" hvor mødrene skriker "look flirty" til småjentene sine der de vrikker seg frem i konkurranser hvor "talentet" går ut på å se mest mulig voksen ut. La barn være barn, man tilbringer jo livet stort sett som voksen...!


Sokker i sandaler
Folk med sokker i sandaler er liksom i skolimbo, som om de ikke klarer å bestemme seg om de vil være varme eller kalde på beina. Det virker også utrolig upraktisk, for de må jo få mye sand i sokkene, og så ser det helt jævlig ut. Helt. Jævlig.

Crocs
Skal man oppsummere dårlige motetrender så skal selvfølgelig crocs være med på lista. Jeg hører rykter om at de skal være behagelige å gå med, men det må jo være smertefullt at det brenner i øynene hver gang man ser ned på sine egne føtter. Samboeren har crocs, og disse pleier jeg å stue vekk i skap eller under møbler fordi de ser så horrible ut. 
Og jeg har ikke helt klart å bestemt meg for om crocs er en form for sandaler eller ikke, men hvis de kan defineres som det så er de den eneste typen sandaler som det er ok å ha sokker i. Barbeinte føtter i crocs er creepy. Det ser ut som tærne er i et plastfengsel.

Joggebukser
Misforstå meg rett: Det er ingenting i veien med joggebukser. Det eneste problemet med joggebukser er at de ikke er sosialt akseptert som moteplagg. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg brukt joggebukse i enhver situasjon, men da får man plutselig høre at det er "upassende", "du prøver ikke en gang" og "du ser ut som en dass". Hva er galt med komfort?!

Væsker

Under graviditeten opplevde jeg til stadighet nye kroppslige forandringer som jeg ikke var klar over på forhånd, og som jeg er ganske sikker på ville fungert bra som prevensjonsmiddel om kidsa ble opplyst om dette i seksualundervisningen. Samtidig ville det også vært en ide å informere kvinner litt mer om hvordan det er etter fødsel, sånn for mor, for folk er veldig flinke til å fortelle om hvordan det tyter både bæsj og gulp ut av babyen, men hvordan det er med ting som tyter ut av mammaen er det få som snakker noe om. For en mer ubehagelig orgie av kroppslige væsker har jeg aldri vært borti før.

Den første uka rant det både blod og gørr ut av ratata og dette ble ekstra vondt siden underlivet var sydd sammen på fire steder og var så hovent at begrepet "bollemus" fikk en helt ny betydning. Uken etter det så rant det fortsatt ut av ratata i strie strømmer og da var også melkeproduksjonen ordentlig i gang så det hendte jo at det begynte å renne ut av brystene også. Den tredje uken begynte ting å normalisere seg og jeg begynte å se lys i enden av den våte tunnelen. Dessverre så hadde jeg glemt noe de fortalte meg på sykehuset, at 2-4 uker etter fødselen så ville sårskorpa på livmoren falle av og man ville oppleve blødning igjen. Og da det skjedde så rant det blod ut i strie strømmer, i slik mengde at jeg var nødt til å sove med håndkle i senga og sitte med håndkle i sofaen for å ikke grise ned alt. I dagevis. Men jeg takket meg med at det i denne omgangen heldigvis bare var "litt" blod, og ikke en hel masse andre kroppslige væsker, men der tok jaggu karma rennefart og sørget for at jeg fikk i meg en fordervet yoghurt som førte til at det kom ut væsker i både den ene og andre enden. 

Nå har kroppen kjempet mot denne fordervelsen i over et døgn og den begynner endelig å slippe taket. Gårsdagen var verst der den begynte med smålig ubehag og kuldegysninger før alle sluser åpnet seg. På dette tidspunktet var jeg alene hjemme med bebis, men hadde ikke noe annet valg enn å ringe samboeren for å be ham om å ta over ansvaret da jeg følte at det ikke var helt forsvarlig å legge bebisen i skittentøyskurven hver gang jeg måtte tilbringe over gjennomsnittelige lang tid på badet. En ting var jo at det neppe var særlig behagelig å ligge i den skittentøyskurven, men jeg var jo redd for at stanken skulle ta livet av henne. Dessuten må det ha vært i overkant traumatisk for henne å høre mammaen sin vrenge sjela si ned i en bøtte.

Superpappa tok heldigvis oppdraget med strak arm siden han bare var nede hos foreldrene sine og hjalp til med hagearbeid. Han tok med seg bebis til svigers som sørget for å gi henne masse kos og oppmerksomhet, og jeg priset meg lykkelig for at det var folk rundt oss som kunne stille opp og hjelpe til når formen skrantet. Tankene gikk til alenemødre som i mange tilfeller må klare å håndtere både barnepass og egen sykdom, de er virkelig noen helter! Jeg har hatt denne unge i knapt fire uker, og det er helt utenkelig at jeg ville klart meg uten samboeren. Og mamma. Og svigers. 

En ting jeg fint kunne klart meg uten er alle væskene, men som ei venninne så fint sa "bare vent til ungen får besøk av noro-viruset, det er ingenting i forhold!". Spennende tider i møte, altså.


Og selv når den verste matforgiftningen herjer så klarer man å ta en selfie...!

Burned

En ulempe ved å gi mat på flaske er det evige styret med vasking og sterilisering av alle flaskene og pumpeutstyret. Selve prosessen er grei nok: Vask flaskene og så kok de i minimum fem minutter. Det tar jo ikke så forferdelig lang tid, og det går i grunn greit så lenge man har litt rutine på det. Problemet er når man setter ei kløne til å håndtere kokende vann og varme kjeler 2-3 ganger i døgnet. Resultatet er at jeg stort sett går rundt med 1-5 brente fingre, på en eller begge hender, og dette er særdeles plagsomt når man stort sett bare har en hånd å bruke siden man bærer rundt på en unge i den andre. Det betyr at man kanskje har 0-4 funksjonelle fingre på en hånd og det er dårlige odds når man er ei kløne. Jeg mister stort sett alt på gulvet, og det skjer så ofte at jeg begynner å bli seriøst bekymra for at det neste som går i bakken er ungen.

Løsningen på dette ser ut til å være anskaffelse av nok et dyrt babyrelatert produkt: En sterilisator. Jeg lovet meg selv etter kjøpet av ny brystpumpe at eventuelle andre behov måtte skrives opp på ønskelista til jul. Men jeg har verken fingre eller tålmodighet til å vente rundt tre måneder på den elektroniske duppedingsen. Eller råd, men tjohei og takk og lov for kjøp på avbetaling... For det er ikke bare fingrene mine som blir brent, store, enorme hull i lommeboken brennes også som følge av denne lille bebisen. Og hun er knapt tre uker!! 

Og jeg som var så utrolig stolt av det nye spareregimet mitt... Men etter at bebisen kom til verden har flere av disse punktene gått rett til hælvete, blant annet på husholdningskostnader som vann og strøm. Vaskemaskinen går minst en gang om dagen, minimum tre ganger i døgnet må vi vaske og koke utstyr, bebisen og omgivelsene må vaskes og jeg må dusje hver dag for å vaske vekk følelsen av bæsj og gulp. Jeg har aldri brukt så mye vann i hele mitt liv. 
Og så er det jo alle disse ekstra kostnadene som plutselig dukker opp... Bleier og litt annet utstyr var egentlig det eneste som var lagt inn i budsjettet, men nå tok jo jeg også høyde for at ungen kom til å bli fullammet, også klarer jeg knapt delamming, så det har gått en del kroner ekstra til morsmelkerstatning, pumpeutstyr samt nesespray (!) som liksom skal være effektiv når man prøver å amme.
I tillegg oppdager man underveis at bebisen mangler gensere for å holde varmen, at vi bare har ett sett med sengetøy til sprinkelsenga, at vi trenger rullegardin for at ungen ikke skal bli blenda hver gang (*kremt* den sjeldne gangen) sola titter frem og at refill posene til bleiebøtta er svindyre. 

Det eneste punktet vi foreløpig klarer å spare inn på er, overraskende nok, mat. Det eneste punktet jeg forventet at kom til å gå nedenom og hjem siden både jeg og samboeren har en plagsom kjærlighet for junkfood og take away, men nå gjelder det å kaste i seg mat når man kan og da har man ikke stort annet valg enn å ta det som finnes i fryseren og kjøleskapet. Og der er det heldigvis nok å velge i siden innkjøp av dagligvarer går forholdsvis bra. Foreløpig.
For er det en ting jeg har lært av disse puslete små, tre ukene med en bebis i hus er at man ikke skal ta noe for gitt eller tro at noe kommer til å vedvare for det som funker en dag kan være splitter galt den neste. Og sjansen for at ting kommer til å koste penger er stor.

Skuffa, Norge

Da er 2017 valget over og resultatet er skuffende: Fire nye år med en blå regjering. 
Jeg husker da valgresultatene tikket inn i 2013. Vi var i Spania, og valgkvelden ble det i overkant mange drinker på meg og samboeren. Da jeg sjekket resultatet dagen etter, god og bakfull, ble formen ti tusen ganger verre. Denne gangen var jeg ikke bakfull da resultatet var ferdig, men jeg satt sliten, trøtt, utmattet og med en dundrende hodepine i sofaen. Og den hodepinen ble ikke bedre. Jeg har den enda.

Selv stemte jeg grønt. Vi trenger noen på stortinget som snakker på vegne av dyrene og miljøet. Sånn sett gikk valget bra. MDG fikk inn en representant, og det samme med Rødt. SV fikk inn elleve. Jeg har også hatt et lite øye til Venstre, men siden de ønsket å gå i regjering med KrF og Høyre ble de uaktuelle for min del. Ap og Sp har aldri vært noe for meg og FrP kom selvfølgelig ikke på tale.

Og jeg var med i FpU en gang. Det er ganske flaut å innrømme, men da jeg var ung og bodde på landet, uten en utlending i sikte, var jeg helt sånn "utlendinger kan komme hit så lenge de følger norske verdier". Også ville jeg gjerne ha billigere alkohol, selv om jeg ikke var gammel nok til å kjøpe og drikke det selv. Men så flyttet jeg til storbyen (vel, nærmeste by) og reiste litt rundt i verden og fikk et helt annet syn på mennesker og kultur. Nå foretrekker jeg mangfold og frykter ikke på noen måte at norske verdier er i ferd med å forsvinne. At innvandring har sine utfordringer skal man ikke fornekte, men jeg syns lite om retorikken til innvandrings og ekskluderingsministeren vår. Det har jo også vært beklagelig at ingen i regjeringen har tatt til ordet når det har stormet som verst rundt Listhaug og hennes utsagn, og ikke minst den stadige offerrollen hun har inntatt hver bidige gang hun har mottatt kritikk i det offentlige.

Noe fornuftig har jo den blåblå-regjeringen fått utrettet, som å tillate proffboksing, åpne polet på valgdagen og nyttårsaften og fritt behandlingsvalg innen rus og psykiatri, men de har også gjort vondt verre ved å blant annet redusere politidistrikter, slå sammen kommuner, stramme inn familiegjenforening, stoppet posten på lørdager (sjukt irriterende når man venter på kult) og kuttet barnetillegg til uføre. Det blir interessant å se hva de finner på de neste fire årene.
Heldigvis har jeg muligheten til å bli positivt overrasket, jeg har jo tross alt ikke de største forhåpninger når det gjelder denne regjeringen.
Jeg mener, hvor ille kan det bli?

Got milk?

Melkeproduksjonen min har økt noe, men ikke nok til å dekke det daglige behovet til lillejenta. Hun tar fortsatt ikke puppen, hver gang jeg dytter den opp i trynet hennes gir hun meg et blikk som sier "hva faen" deretter patter hun på den i to sekunder og sovner. Hver bidige gang. Men om jeg ikke får henne til å die så har jeg i alle fall det perfekte sovemiddelet. 

Det hadde vært litt kjekt å kunne gi henne mat på gamlemåten. Det er litt stress å måtte mate, pumpe og vaske flasker og pumpeutstyr om hverandre. Det føles som om jeg ikke har gjort annet de siste ukene. Og de siste ukene føles som måneder. 
Det er over en uke siden vi kom hjem fra den mindre hyggelige uka på barsel, og jeg dro derfra med amming langt oppe i halsen. Den siste uka har lillejenta fått flaske, morsmelk og erstatning om hverandre, og da vi var på helsestasjonen i dag så hadde hun gått opp ytterligere 300 gram. Vektøkningen går som normalt, og derfor er det trygt å intensivere ammingen igjen. Vi snakket med helsesøster om det i dag, fikk litt råd og resept på en nesespray (!) som får melka til flyte raskere. Helsesøster var veldig tydelig på at det vil bli en intens periode, men jeg gikk ut av helsestasjonen med en følelse av at det hele kommer til å være overkommelig. Og den følelsen varte helt til mitt første forsøk på å amme igjen...

Vi har prøvd det litt nå og da den siste uken, uten skjold, og resultatet ender alltid med at hun sovner. Helsesøster anbefalte at vi fortsatte med skjoldet, spesielt siden det krever litt av den samme sugeteknikken som hun nå er vant med via flaska, og at jeg ventet til hun var skikkelig sulten. Så da hun våknet opp etter en god lur la jeg ungen på ammeputa, putta skjoldet på puppen og satte i gang. Denne gangen endte det ikke med at hun sovna, men fullt ramaskrik.
Jenta var sulten og puppen var lite medgjørlig. Resepten på nesesprayen er ikke innløst enda, så det kan være melkeflowen som er problemet, men inntil jeg får hentet den i morgen så må jeg forsøke å gjøre noen forbedringer når det gjelder både ammeteknikk og ammestilling, for det kan jo hende dette har vært problemet hele tiden. Selv om jeg innerst inne tenker at det er selve puppene mine som er problemet. Det er jo veldig lett å lempe feilen over på det man ikke liker, og jeg har jo stor forståelse for at lillejenta ikke liker de når jeg ikke liker de selv. 

I et forsøk på å bli litt smartere har jeg pløyd internett opp og ned etter triks og råd, men det har i grunn bare gjort meg mer forvirret og sliten i hodet. Amming er åpenbart svært krevende og vanskelig å få til, og det er visst damer der ute som bruker ukesvis, ja, om ikke måneder, på å få til ammingen. Dette beviser i stor grad hvor skjøre vi mennesker er, om man skal sammenligne oss med andre dyrearter på planeten som ser ut til å klare dette på instinkt. Babyer har jo en viss form for instinkter som gjør at de søker etter pupp, viser tegn til å ville suge og diverse andre ting, men for å klare dette så må man tydeligvis legge babyen i en bestemt stilling, dytte puppen inn på en bestemt måte og de må bruke en bestemt sugeteknikk. Jeg var veldig naiv som tenkte at baby + pupp = amming, for det regnestykket er langt mer komplisert enn som så, men jeg håper vi klarer å løse det. Ellers så må hun tilbake på flaska.


Best før, men ikke dårlig etter...!
Ingen dum ide av Q-meieriene å påføre kartongene sine den påminnelsen.
Dette bildet tok jeg 9 dager etter holdbarhetsdatoen og den var fortsatt like fin å bruke i både mat og kaffe. Dette er ikke like gjeldende når det kommer til morsmelk, den har 3-5 dagers holdbarhet i kjøleskapet, men kan stå opptil 4 timer på utenfor kjøleskapet etter nedkjøling.
Lillejenta er bare litt over 2 uker gammel og jeg kjenner allerede på hvor mye jeg gleder meg til vi kan begynne å gi henne fast føde. Pumping, amming og alt det medfører er slit ass!

Barsel

Rett etter fødsel trilles man avgårde til barselavdelingen for komme seg litt til hektene og få opplæring i hvordan man håndterer den nyfødte. På det tidspunktet følte jeg meg som supermamma siden fødselen så og si skjedde uten smertelindring. En tanke sto i hodet mitt: "Klarer jeg dette, klarer jeg alt!". Det viste seg fort at jeg langt i fra klarer alt, spesielt ikke det mest primære som innebærer å gi ungen min mat... 

Kort tid etter fødselen legger man barnet til brystet for å amme. Melkeproduksjonen har som regel ikke startet på dette tidspunktet, men sugerefleksen til ungen trigger den, så det anbefales å gjøre dette så tidlig og ofte man kan. Mangelen på melk er heller ikke noe problem det første døgnet siden babyen kan leve på reserven den har med seg fra livmoren. Lillejenta vår var derimot vrang på ammingen, hun forsto liksom ikke helt konseptet med puppen før jeg fikk hjelp av et brystskjold (blir som å sette på en plastnippel). Min første tanke når hun ikke tok puppen var panikk, det er jo liksom matstasjonen hennes, men roet meg betraktelig da jeg skjønte at det fantes hjelpemiddel. For jeg har god forståelse for hvorfor hun finner puppene mine vanskelige, jeg liker de jo ikke selv, så store og nippelløse som de er. Vi hadde funnet common ground.

I mitt hode var veien frem videre enkel: Bruke brystskjoldet til melkeproduksjonen var på plass og deretter avvenne henne dette når jeg hadde fått ordentlig tek på ammingen. For med store og vanskelige bryst dukket det opp flere problemstillinger, blant annet dette med ammestilling. Jeg kunne ikke akkurat løftet henne til brystet, siden dette henger langt ned på magen, og når hun lå helt der nede så var det vanskelig å se den lille jenta over alt fettet, så det var vanskelig å se om ammingen foregikk på riktig måte. Dessuten klarte jeg knapt å sitte i mer enn fem sekunder på grunn av alle stingene i underlivet, så i begynnelsen måtte jeg ligge og amme. Det var forøvrig en koselig stilling og jeg følte at lillejenta begynte å få litt tek på suginga. Dessverre var det ikke så mye melk å hente i muggene mine, så det var nok litt vanskelig for henne å forstå hvorfor hun skulle patte på kjøttstykkene. På min side begynte jeg å bli litt stresset over dette, og att på til begynte jeg å stresse over bruken av brystskjoldet. Eller rettere sagt: Omtrent annenhver pleier som kom inn på rommet mitt kommenterte at det var litt dumt å bruke sånn skjold og jeg var nødt til å gjøre det på gamle måten. Flere av de dro og slet i puppen min mens de dyttet det de kunne inn i kjeften på lillejenta uten at hun forsto bruken av hudfliken. Pleierne ble frustrerte, lillejenta ble frustrert og jeg ble frustrert. 

Og det var ikke bare den manglende bruken av puppen som frustrerte meg, men det virket som hver pleier som kom inn på rommet hadde sin egen agenda for hvordan ammingen burde utføres. Den første pleieren som kom med brystskjoldet etter fødselen forklarte at noen bruker dette en gang, andre i noen dager og det finnes de som bruker det gjennom hele ammeperioden. Det var ingen fasit og man måtte finne ut hva som var best for en selv. Og så hentet hun en pumpe som skulle hjelpe meg å sette i gang produksjonen. Pleier nummer to derimot var fullstendig uenig i alt dette. Hun fjernet brystpumpa og var ivrig på å prøve å melke meg så ofte hun kunne for det var best å amme uten skjold.
Morgenen etter kom det atter en ny pleier på vakt, og det var en travel dag. Vi ble lovet dusj av babyen, omvisning på avdelingen og stelleopplæring, men ingen av delene skjedde. Hos meg. Hun som lå på rommet ved siden av meg, som var annengangsfødende, fikk derimot i bøtter og spann. Nå og da dukket det opp en pleier som prøvde å melke meg uten skjold.

Ettermiddagsvakta kom og ønsket om å dusje lillejenta ble fortsatt avfeid, men jeg fikk en rask stelleopplæring slik at jeg kunne skifte bleier sjøl. Det var ganske skummelt, hun var så liten og skjør! Samboeren kommer heldigvis innom så ofte han kan. Vi har sagt i fra at vi ønsker familierom, men foreløpig er det ikke plass. En ny pleier kommer innom og snakker varmt om amming uten skjold og så avslutter hun samtalen med jeg burde rydde nattbordet mitt. En liten detalj, men jeg kjente det kokte innvendig. Samtidig ble jeg sinna på meg selv fordi jeg ikke turte å si i fra, men jeg var jo litt redd for å ta et standpunkt når det gjaldt hele ammeproblematikken. Jeg ante jo tross alt ikke hva det var jeg drev med. 

Nattvakta var lite blid over å bli spurt om dusjing av bebisen. Dette burde jeg ha bedt om før. Dessuten så var det ikke vanlig å dusje ungene etter fødsel, så jeg kunne like så godt ha vasket henne sjøl. Jeg følte meg ubrukelig som ikke har tatt initiativ til vask selv, men på en annen side ble jeg irritert. Dusjingen var jo ikke noe jeg har funnet på selv, men noe jeg ble lovet at skulle skje! At det plutselig ikke er vanlig er det ingen som har nevnt de utallige gangene jeg etterlyste det tidligere. Og det ble heller ingen vask, men jeg får en ny leksjon i hvor viktig det er å amme uten skjold, og så må bebis få morsmelkerstatning siden melkeproduksjonen fortsatt var fraværende. Gleden over å ha blitt mor begynte å synke. Jeg følte meg mislykket, sliten og frustrert. Jeg brukte stort sett natta på å grine.

Dagen etter våkner jeg og ser at rommet ved siden av er ledig. Fortsatt. Ønsket om familierom har tydeligvis blitt glemt, men vi gjør et nytt forsøk og får det heldigvis innvilget. Nå kan jeg ha samboeren hos meg den siste natta og det føles utrolig beroligende, spesielt siden lillejenta begynner å bli vanskelig. Hun vil fortsatt ikke ta puppen, men nå er hun ikke spesielt interessert i å smatte på skjoldet heller. Hun dier i noen minutter før hun sovner, og våkner opp like etter, sur og tverr. Det blir verre for hver time, så vi er nødt til å gi henne morsmelkerstatning igjen. Det roer henne en liten stund og så er hun like vanskelig igjen. Hver pleier som kommer innom lurer på om hun tar puppen, og hver pleier prøver å dytte den ned kjeften på lillejenta. Ingenting skjer. Jeg begynner å føle meg stressa, men samboeren klarer heldigvis å holde både meg og lillejenta rolig. Rundt ett om natta hører vi den verste eksplosjonen i bleia hennes, og etter det forholder hun seg rolig og begynner å smatte på skjoldet igjen. Vi føler at vi har overmannet den første hindringen vår som foreldre. Vi gir hverandre klemmer og high-fives. Hele natta dier lillejenta og det virker som melkemengden min har økt for det kjennes ut som hun suger væske ut av puppen, og hun gjør det med faste og gode tak. Jeg og samboeren gir hverandre nok en high-five og klem. Var vi virkelig klare til å dra hjem?

Dagen derpå er det hjemreise og eksamen er vektkontroll. Lillejenta veide 3350 gram da hun kom til verden, og det er vanlig å miste opptil 10% av denne vekta de første dagene. Vi veier henne og hun ligger på 3060 gram. Deretter ammer jeg henne, etter mye om og men, for hun begynte å bli vanskelig igjen, og så ble hun veid på nytt. Da sto vekta på 3040 gram... Etter et måltid har hun gått ned i vekt. Hun fikk altså ikke noe mat ut av puppen. Jeg klarte ikke å gjøre den ene oppgaven jeg har som mamma: Å gi ungen min næring. Og vi skulle jo liksom hjem. Jeg begynte å få panikk, men holdt det nogenlunde samlet takket være samboeren. Kvelden forløper som de andre: Ny pleier, ny ammeteknikk, nye følelser av å være mislykket og nok en dose med morsmelkerstatning til lillejenta. Utover natta er det tegn til bedring igjen, nye klemmer og high-fives. Vi får virkelig kjenne på hvilken berg og dalbane det er å være foreldre.

Og dagen etter er det nok en runde med veiing og resultatet er det samme. Puppen får henne til å gå ned i vekt og jeg mister fatningen totalt, i den grad man orker etter nesten en uke med lite søvn. Tårene triller mens jeg stirrer i veggen. Hver gang jeg ser bort på lillejenta virker hun tynnere og mer stakkarslig. Dødsangsten min slår inn. Jeg kan ikke ha med henne hjem. Jeg kan jo ikke ta vare på henne!
Samboeren tar nok en gang ansvar og ber meg om å ta en pause fra det hele. Han dytter meg nærmest ut døra, og jeg tar meg en gåtur rundt sykehuset, finner en benk hvor jeg sitter å griner mens regnet høljer ned. Jeg er så trøtt og sliten at jeg knapt klarer å tenke. Telefonen ringer og jeg ser det er jordmoren fra helsestasjonen som fulgte meg underveis i svangerskapet. Det siste jeg orker er nok en jordmor som skal gi meg gode råd og veiledning, men vi hadde egentlig en avtale om hjemmebesøk som må avlyses og avtales på nytt. Jeg er nødt til å ta den. Prøver å samle meg, men bryter sammen igjen når hun spør hvordan det går. Og så hører jeg akkurat det jeg har behov for: At det ikke er så farlig med amminga. At det er like greit å gi flaske. At det er bedre at mor er glad enn lei seg. At det blir folk av de som får morsmelkerstatning også. At jeg er heldig som har litt melk å gi.

Jeg kom inn igjen på sykehuset som et nytt menneske. En tung bør var løftet av skuldrene mine. Plutselig hadde jeg en plan som ville fungere og som ville sikre at lillejenta fikk i seg mat. I mellomtiden hadde samboeren sagt ifra til pleierne om sammebruddet mitt, så de tråkket litt mer varsomt rundt meg, men alle så ut til å reagere positivt på valget mitt. Kvelden går til pumping og mating. Ny vektkontroll dagen etter. Hun var på vei opp og med en sikker plan på hvordan hun skulle få i seg næring så ble vi endelig sendt hjem.

Det har aldri vært så deilig å komme hjem før. Sykehuset, som jeg trodde skulle hjelp meg og lillejenta opp og videre i livet, gjorde ikke annet enn å skape stress og usikkerhet. Det var slitsomt å måtte forholde seg til å så mange pleiere med ulike meninger om babyer og amming. Jeg skulle virkelig ønske at de på barselavdelingen hadde en litt mer unison holdning til bruk av hjelpemidler under amming, og ikke minst komme med alternative måter om ammingen ikke fungerer. De deler jo selv ut en brosjyre fra ammehjelpen, men ved flere anledninger opplevde jeg at pleierne sa det stikk motsatte av det som sto der. En ting som også påpekes fra ammehjelpen er hvor sårbare nybakte mødre er, men det så ut til at var glemt av opptil flere. Man måtte liksom gå til det punktet at man brøt sammen for at de skulle innse at de pushet litt for hardt. Ideelt sett så skulle jeg aldri brutt sammen i utgangspunktet.

Jeg har ikke fått til ammingen enda. For tiden så går det fortsatt i pumping, flaske og morsmelkerstatning, men jeg har ikke helt mistet håpet. Forhåpentlig tar hun puppen når hun har blitt litt større i kjeften, men hvis det ikke skjer så er jeg like komfortabel med å fortsette sånn som vi gjør det nå. Det viktigste er jo at hun får i seg mat og at mamma ikke er unødvendig stressa. 

Game of Thrones

 

**SPOILERS**

Da er den syvende sesongen av "Game of Thrones" over og undertegnede sitter igjen med blandede følelser. Det har jo utvilsomt vært den mest innholdsrike sesongen noensinne, og det har hatt sine fordeler og ulemper. Eller fordel, i entall. Fordelen går i favør av seerne som har fått mye action på få minutter, og en av ulempene ved dette er at man ikke føler at man er helt med. Det gikk liksom litt for fort.

Når man i de forrige sesongene har vent seg til hvordan enkelte situasjoner bruker ubeskrivelig lang tid på å bygge seg opp så blir det litt feil at dette har endret seg så drastisk nå. Tidligere brukte de en halv sesong på å reise fra et sted til et annet, i denne sesongen tar det knapt noen minutter, og for meg så har det at ting er tidkrevende vært med på å bygge opp den nervepirrende stemningen i serien. Vil de rekke å komme frem i tide til **insert situation here**? Livet i Westeros er jo som middelalderen, det var tungt og slitsomt å leve. Da jeg leste bøkene husker jeg spesielt hvordan George R.R. Martins beskrivelser av The Night's Watch og The Wall ga meg gåsehud helt inn til ryggmargen. Gjennomføringen fra bok til TV er eksepsjonelt bra utført selv om jeg syns noen av karakterene har blitt litt for fine på TV-skjermen enn hvordan de beskrives i boka. Det er en råhet over serien, men det er verre i bøkene. 

For tiden er det kun utgitt fem bøker i serien "A Song of Ice and Fire", Geroge R.R. Martin jobber fortsatt med de to siste bøkene, selv om den sjette, "The Winds of Winter", var planlagt å komme i 2014. Nå er dette endret til "at den kommer når den kommer". TV-serien har på sin side hatt som mål å bare ha åtte sesonger, og siden de nå har tatt igjen bøkene ser det ut til at serien og bøkene begynner å gå i ulike retninger, selv om skaperne av GoT skal ha fått noe forhåndsinfo fra Martin om hvordan det hele kommer til å ende. Men om veien dit ikke er den samme så håper jeg da vitterlig ikke at TV-serien og bøkene avsluttes ulikt. At man kan se TV-serien om man vil ha happy ending og lese boka om man vil ha den sørgelige. 

Men tilbake til tidsperspektivet... Dette irriterer meg av flere grunner. De tidligere sesongene har bestått av ti episoder, mens denne kun besto av sju. Jeg vil heller at de skulle ha dratt ut handlingen mer slik at vi fikk tre episoder til enn å presse alt sammen inn i syv episoder. Hvorfor de har gjort det slik har vel sine grunner, selv om det har gått noen rykter om at det skyldes skyhøye lønninger til enkelte av skuespillerne. Sesong åtte skal visst bare ha seks episoder, men til gjengjeld skal disse vare rundt 80 minutter hver. Vi får se når den tid kommer, fordi utgivelsesdatoen er usikker. Det kan hende vi må vente til 2019!!

At ting går for fort har også hatt en negativ effekt på flere andre områder. Trådene begynner å tvinnes sammen nå, så i løpet av sesongen har det vært flere store øyeblikk, eller for mitt vedkommende; antatt store øyeblikk. Jeg har liksom ikke følt at de store begivenhetene vi har ventet på i seks sesonger har fått den slagkraften de fortjener, spesielt ikke "the mother of them all":
Sannheten om Jon Snow.
Denne kom i siste episode. Vi ser Samwell Tarly ankomme Winterfell etter å ha stukket av fra opplæringen sin som maester i Citadel, deretter hopper han innpå rommet til Bran Stark og de mimrer litt om da Sam slapp Bran gjennom muren, Bran skryter av at han er den treøyde ravnen, uten at Sam skjønner hva det betyr, og så dropper Bran bomben til Sam: Jon heter egentlig Sand, som er etternavnet bastardene fra Dorne må ta til seg (Snow er etternavnet på en bastard fra nord) da han er den uekte sønnen til Rhaegar Targaryen og Lyanna Stark (Ned Starks lillesøster). Men Sam har sin egen bombe å droppe: Jon er ingen bastard for ekteskapet mellom Rhaegar og Elia Martell ble annullert og Rhaegar ble gift med Lyanna i en hemmelig seremoni (og vi som trodde Sam ikke fikk med seg denne vitale informasjonen som Gilly prøvde å formidle i episode fem). Bran bruker de synske evnene sine til å dobbeltsjekke denne informasjonen og kan bekrefte at den stemmer. Han må også gå tilbake på dette med Sand-navnet, for det viser seg at Jons ekte navn er Aegon Targaryen, og han er den rettmessige arvingen til Jerntronen! Men man kan jo håpe at det blir litt mer oppstandelse når de forteller dette til Jon. Og ikke minst Daenerys...
For samtidig ser vi Jon/Aegon humpe på tanta si, Daenerys... Vi har jo sett humpingen komme, men når nok et incestiøst forhold skulle innledes i serien så hadde jeg ønsket at det var noe mer spenning bygget oppunder dette for å "rettferdiggjøre" handlingen. Jeg syns flørtingen deres var forholdsvis tam, og måten hele sexen ble innledet på ved at Jon banker på døra til Daenerys var tammere. Var som en kjip bootycall egentlig, selv om sexen så ganske bra ut. Vel, rompa til Jon/Aegon/Kit hvert fall.

En ting som derimot har gått ufattelig tregt, selv til de tidligere sesongene å være, har vært The Night King og hæren hans. De har jo brukt evigheter på å komme seg frem til magiske veggen som holder Westeros trygt, dette til tross for at Gendry klarte å løpe denne distansen på superkort tid i episode seks, men etter at den døde kongen fikk henda sine på den ene dragen til Daenerys, Viserion, så har han endelig fått det redskapet han trenger for å bryte ned muren (og antakelig derfor de ikke har kjappet seg noe særlig). Hvordan det er mulig, det aner jeg ikke, man skulle jo tro at dragen egentlig sprutet is, ikke et stoff som får muren til å bryte sammen, men forhåpentlig får vi svar på dette i neste sesong. De får i alle fall faretruende fart på seg med den dragen, så alle mann til Winterfell...

Noe av det store i denne sesongen var at både Bran og Arya endelig kom seg hjem til Winterfell, og selv om vi fikk noen koselige scener så skulle jeg gjerne ha sett mer av de sammen, spesielt med Bran. At han kommer tilbake med synske evner er tydeligvis ingen stor greie. Isteden får vi en liksom feid mellom Arya og Sansa som Littlefinger tror han har iscenesatt. Målet hans er å få Sansa til å kvitte seg med Arya, av grunner jeg ikke helt forstår, men han blir rævkjørt i sitt eget spill. Og ikke nok med det, Sansa dømmer ham for drapet på Jon og Lysa Arryn, og for alle lureriene han har gjort ved å sette Starks og Lannisters opp mot hverandre, som førte til Ned Stark sin død og hele kampen om jerntronen. Og Littlefinger kan ikke prate seg ut av dette fordi Bran vet jo alt og den blodtørstige Arya får æren av å kutte over strupen hans. Jeg har ønsket Littlefinger død siden sesong en, men det var langt mindre dramatisk enn det jeg så for meg, spesielt siden fyren liksom har skylda for ALT!

Vel, når det gjelder å fucke opp Westeros så har Littlefinger fått god drahjelp av Cersei Lannister, en maktsyk hurpe som ikke tenker lenger enn sin egen nese. Hun har forøvrig kommet ganske langt ved å tenke så kort, for hun har jo klart å karre til seg jerntronen, selv om dette har vært på bekostning av halve Westeros. Men i siste episode gir Cersei klart uttrykk for at hun driter i alle andre enn sin egen familie, før hun så truer med å sende zombien Gregor Clegane for å ta livet av både lillebror Tyrion og Jaime, for Cersei er gravid (med Jaime åff cårse) så fuck everyone else. Som jeg sa: Korttenkt. 
I siste episode samles også alle partene som kjemper om jerntronen i King's Landing for å diskutere trusselen fra nord, og for å bevise dette viser de frem en av snøzombiene som Jon Snow og gutta fanget på andre siden av muren. Cersei blir livredd, men ikke nok til at hun gidder å hjelpe til i kampen for å redde Westeros, og nå ser det jaggu ut til at hennes egen tvillingbror, sjelevenn og elsker, Jaime er drittlei av søsterens psykopatiske oppførsel og stikker til nord for å hjelpe til med den uunngåelige trusselen. Perspektivet til Cersei er forøvrig den eneste vinklingen jeg er helt fornøyd med i denne sesongen, så jeg har i grunn ingenting å utsette på det, men jeg må jo nevne at hun er et av de menneskene i Westeros jeg ønsker en lang og smertefull død samtidig som Lena Headeys skuespillerprestasjon får det til å gå kaldt nedover ryggen. Hun gjør Cersei usmakelig kul.

Men selv om ting har gått litt fort fram så har de jo fortsatt holdt på spenningsnivået, og jeg klør etter fortsettelsen. Å vente helt til 2019 virker nesten uutholdelig, men heldigvis (...) for min del så består hverdagen for øyeblikket av babyskrik og bæsjebleier så jeg vil mest sannsynlig ikke ha tid til å se noen serier før 2019 uansett. Bare dette innlegget her har tatt meg nesten en uke å rable ned, og jeg har ikke klart å kvalitetssikre innholdet en gang. I tillegg har vi den berømte ammetåke som jeg (delvis) går igjennom for tiden, så det er antakelig 2019 neste gang jeg kommer til meg selv på flere områder. 
I mellomtiden skal jeg prøve å få tak i en slik:


/bilder fra HBO

Følelsen av å føde en ananas

Da har vi endelig kommet oss i hus etter en hektisk uke, og ikke minst den slitsomme forrige helgen hvor det endelig var på tide å trøkke ut bebis.
På TV er fødsler veldig sånn "oh shit! Vannet gikk" og så rusher de avgårde til sykehuset og har en baby noen minutter senere, noe som forøvrig også var tilfellet for mamma når hun fødte både meg og søster'n, så på en måte har jeg alltid hørt at en fødsel kan være ganske "enkel". 
Men som den pessimistiske siden av meg forventet: Det var faen ikke enkelt.

Stikkingen jeg opplevde natt til lørdag var bare begynnelsen på et lite hælvete. Utover natten forverret den seg noe, men "stikkingen" holdt seg til cirka en til to ganger i timen, og minnet om litt sterke mensensmerter, men som langt i fra er signalet nok om at man er klar for føde. Det er først når det er cirka 3 til 5 minutter mellom riene at man blir tatt inn på fødeavdelingen.
Den optimistiske siden av meg tenkte i starten "dette er jo ikke så ille. Selv med bare 3 til 5 minutters pause så virker disse smertene helt overkommelige. Dette kommer til å gå lekende lett!"

Den tankegangen endret seg radikalt natt til søndag da riene begynte å komme hurtigere og vondere. "Lette menssmerter" var en helt perfekt beskrivelse av det jeg hadde kjent før, men det jeg begynte å oppleve nå... Det var som... Det var som... Det var helt ubeskrivelig jævlig vondt. Som om noen reiv og sleit i hver eneste nerve i kroppen med et rivjern.
En rie varer heldigvis aldri mer enn et halvannet minutt, og er litt overkommelig når man har pauser i mellom, men jeg kjente at manglende søvn begynte å tære på så vi ringte føden rundt 05:00 på morgenkvisten søndag og fikk muligheten til å komme inn for en sjekk.

Men jeg ville jo helst ha litt mer enn en sjekk. Jeg ville legges inn og proppes full av smertelindring slik at verken kropp eller sjel knapt ville være tilstede under fødselen, men i følge jordmor måtte riene stabilisere seg mer siden jeg bare hadde 3-4 cm åpning. Full åpning er 10 cm, så jeg hadde fortsatt en vei å gå. Og siden jeg bare hadde 2 cm åpning på fredag så jeg for meg at dette kom til å bli en laaaang prosess. Og ikke minst langt mer smertefull enn det mitt optimistiske sinn trodde i starten. For med så store smerter når åpningen bare var 3-4 cm så måtte jo full åpning være uutholdelig. Verre enn det pessimisten i meg fryktet på forhånd... Men vi reiste hjem igjen og prøvde å benytte tiden til hvile. Noe som jaggu ikke var lett når smertene red i en gjennomsnittelig hvert femte minutt. 

Heldigvis er samboeren min helt fantastisk. Han lå ved siden av meg i senga og pustet meg gjennom de verste riene og prøvde å holde kontroll på hvor lenge riene og pausene varte, men vi fikk liksom aldri helt tak på det. Noen ganger kom de tett på, andre ganger hadde jeg nesten ti minutters pause, enkelte ganger virket de små og, i forhold til de store, helt betydningsløse. Meldingen fra føden hadde vært klar da vi dro derfra: Riene skulle vare i omtrent halvannet minutt og jeg skulle ha 3-5 minutters pause mellom disse neste gang jeg kom inn. Jeg skulle ha forklart de at jeg ikke er noe rutinemenneske, men siden dette med fødsel liksom er så forbannet naturlig så forventet jeg jo at kroppen min fungerte som den skulle, men det gjorde den ikke...

Da klokken var 13:00 kastet jeg inn håndkle. Riene var langt i fra stabile, men de var vonde og det kjentes ut som ananas var i ferd med å komme ut av underlivet mitt, så vi dro ned på sykehuset igjen. Denne gangen skulle jeg være tydelig på at kroppen min ikke orket noe mer, så her var det bare å kjøre på med smertelindring. Jeg følte meg ganske svak og dum, for med tanke på hvor lang tid det gikk mellom 2 cm og 4 cm, så var jeg vel knapt oppe på 6 cm. Under svangerskapet pratet jordmor ofte om at man finner urkvinnen i seg under fødselen, men det virket ikke som om urkvinnen min hadde fått med seg dette. Mens jeg lå på undersøkelsesbenken øvde jeg på en bestemt tale inni meg - Jeg skulle ikke hjem og jeg skulle ha smertelindring, selv om dette ville være pinglete så tidlig i prosessen.

Isteden ble jeg tilnærmet stroppet fast til senga og sendt av gårde til fødestua. Åpningen var på 8-9 cm og jeg hadde flere jordmødre som sto rundt og gratulerte meg med en god jobb og påpekte hvor flink jeg hadde vært hjemme. Det var litt vanskelig å forstå at de snakket om de mest jævlige timene jeg noen gang har opplevd innenfor husets fire vegger. Nå kom også riene oftere og oftere, men fortsatt uten den intervallen som var forventet. Monitorene de koblet meg opp til bekreftet dette. Her kom det små og store rier om hverandre til jordmødrenes forundring, og uten en eneste pause, men det er jo aldri en regel uten unntak... Men dessverre... Regelen om å gi smertelindring så sent i prosessen... Der kunne de ikke gjøre noen unntak. 

Jeg følte meg snytt. Her hadde jeg ligget hjemme og torturert meg selv i timesvis for å få smertelindring på et akseptabelt tidspunkt og så var det FOR SENT? Hadde jeg hatt ork skulle jeg ha eksplodert, isteden opplevde jeg en liten periode med fullstendig resignasjon. Jeg ville gi opp, men det var jo heller ikke et alternativ. Det var bare å bite tenna sammen og prøve å komme seg gjennom det etter beste evne. Samboeren fortsatte å være helt fantastisk ved å hjelpe med meg pustingen og stryke meg på ryggen, selv om han til gjengjeld ikke fikk noe særlig tilbake enn at jeg holdt på å klemme i stykker hånda hans og rive ham i skjegget. Så han begynte å snakke med jordmor om smertelindring igjen, og de hadde et alternativ; saltvannspapler. Da settes det noen stikk på mage og rygg som sender saltvann under huden og gir en lindrende effekt, men disse var visst litt vonde, som i form av vepsestikk, men i forhold til det jeg opplevde der og da så virket vepsestikk nesten behagelig. Og det var ikke så langt unna. Jeg kjente knapt at de satte sprøytene, men kjente heldigvis at vannet tok vekk de små riene som gjorde at jeg ikke fikk noen pause mellom de store. Det tok også litt, bittelitt, vekk edgen av de største også, men disse ble til gjengjeld verre for minuttet. Den ananasen var virkelig på vei ut.

En viktig greie når man skal føde er å ikke begynne å presse ut barnet før jordmor sier det er klart. Hvis ungen ikke har kommet langt nok ned i kanalen kan eventuelle pressing gjøre at den setter seg litt fast, noe som i verste fall kan forlenge fødselen og gjøre den mer smertefull, og siden jeg sto oppreist i håp om at ungen skulle komme raskere ned så jeg holdt tilbake så godt jeg kunne. Heldigvis oppdaget jordmor at oppførselen min endret seg, og fikk lagt meg ned for det var tydeligvis på tide å sette i gang pressingen. Den siste delen av fødselen skulle i følge henne vare i rundt en time, men jeg var drittlei av å ha det vondt, og da jeg oppdaget at det å presse var langt mindre smertefullt enn riene så var det bare å kjøre på og 20 minutter senere kjente jeg på to store lettelser; den første kom da jeg kjente godt over 3 kilo ramle ut av dåsa og den andre kom da jeg hørte babygråten. 

Minuttene etter det var ganske surrealistiske. Bebis kom på brystet og vi opplevde et ganske touchy øyeblikk, med en tårevåt samboer ved siden av oss som skjelvende klippet over navlesnoren. Vi fikk ligge å nyte det nye tilskuddet til verden i godt over en time mens undertegnede fikk rekonstruert hele underlivet da det hadde revnet i alle bauger og kanter. 
Avkommet viste seg å være den vakreste lille jenta i hele verden. Og jeg vet at det er noe alle foreldre sier, men i dette tilfellet så er det faktisk sant. Hun var også estimert til å være rundt 3830 gram, men kom ut på overraskende 3350 gram (noe vaginaen min takker henne dypt og inderlig for) og var 50 cm lang (eller kort, som samboeren sier. Ja... Han har verdens tørreste humor). 

Nå er hun 6 dager gammel og har virkelig inntatt rollen som den nye sjefen selv om hun ikke gjør stort annet enn å spise, sove og bruke uendelige mengder med bleier. Vi begynner smått å se personlighetstrekk og gleder oss til hun kommer ut av søvnbobla så vi kan bli ordentlig godt kjent med henne. Hun virker ganske kul. Bortsett fra når hun skriker. 


En nydelig og skrukkefri baby! Bortsett fra hendene...
Det ser ut som de tilhører en 80 år gammel mann.

0.7874015748 inches

Det er 8 dager over termin, og jeg har de siste dagene fått høre den ene skrekkhistorien etter den andre om damer som har gått over tiden. At de har gått i ukesvis og at igangsettelse kan gjøre fødselen vondere. At jeg i tillegg ikke har kjent en eneste kynner under hele svangerskapet, og spesielt ikke nå de siste ukene hvor det er mest vanlig, har ført til at jeg har blitt bekymret for at ungen bare kommer til å forbli der inne. Ved 7 dager over så jeg burde jo ha kjent noe

For tiden er bekkensmertene såpass sterke at jeg har tenkt på muligheten for at de tar all fokuset, men dette ble avkreftet da jeg var på sykehuset i dag. Det var en rutinesjekk i forbindelse med overtiden. Først kobles man til en maskin som måler barnets hjerterytme og bevegelser, samt min puls og eventuelle sammentrekninger. Deretter er det ultralyd og eventuell gynekologisk undersøkelse og blodprøver. Under den første målingen lå jeg rolig og avslappet på en benk, ingen smerter, ikke noe ubehag. Jeg snakket litt med jordmor om dette med kynnere og det at jeg ikke hadde kjent noen, men litt ute i målingen viste det seg at jeg har kynnere, opptil flere, jeg kjenner de bare ikke. Så i følge jordmor er jeg av den heldige typen som slipper å kjenne disse, men hun forsikret meg om at når det virkelig starter så vil jeg kjenne det. En unge kommer altså ikke uten noe som helst form for smertefull forvarsel altså.

Legen som utførte ultralyden sa det samme, for jeg pratet litt med henne om kynnere også. Hun tok ultralyden som bekreftet at alt var normalt. Fine bevegelser hos barnet, god gjennomstrømning i navlestrengen og mengden fostervann hadde gått litt ned, noe som er helt normalt på dette tidspunktet i svangerskapet. Vi snakket også litt om dette med igangsettelse for det er visst ikke så unormalt for førstegangsfødende siden de har en tendens til å gå over tiden. Legen selv hadde derimot vært fast bestemt på å ikke sette i gang sin egen fødsel da hun gikk på overtid, noe jeg har hatt litt betenkeligheter med selv. For på en måte er det jo digg å bli ferdig med dette, men på en annen måte så er det bra at alt står bra til med bebisen. Koser hun seg der inne så tenker man jo at det er greit å bare la henne være i fred. At hun er treig er jo vår egen feil, for hun har åpenbart arvet de genene fra både mammaen og pappaen sin.

Men siden jeg var syv dager over tiden og hadde kynnere uten å kjenne noe til disse, så ville legen gjerne kjenne litt på hvor hard livmorhalsen var. Den gir en viss indikasjon på hvor man er i prosessen og jeg fikk også beskrevet hvordan denne mykes opp ved en eventuell igangsettelse. Siden hun bare skulle gjøre en rask undersøkelse slapp jeg å gå opp i gynekologstolen, jeg trengte bare å ta en smålig akrobatisk øvelse for at legen skulle klare å få hele hånda si trøkket opp i underlivet mitt. Ingen av oss var forberedt på det hun skulle finne oppi der. Halsen var visst både moden, myk og hadde 2 centimeter åpning. Så da kunne det ta alt fra noen timer til et par døgn før fødselen var i gang. Jeg fikk ny time på sykehuset på søndag, men legen var ganske sikker på at jeg ville komme inn før det.
Det er 9 timer siden nå og jeg kan ikke si at det har vært noen merkbar endring i formen. Det hender det stikker litt, men om dette er kynnere, rier, bekkensmerter eller gass er rett og slett litt vanskelig å fastslå. Jeg håper på litt mer tydeligere tegn utover morgendagen.

Wish me luck!

På vei til Europa!

Å Rosenborg , å Rosenborg,
e 'Trondhjæms ' fotbaillag ',
Å Rosenborg , å Rosenborg, 
tar seiern ' hjæm ' i dag,
vi reise ' oss på store stå 
, når troillungan ' går på ,
for ingen banke' RBK,
å-hei-å-hei-å-hei-å-hå-å.

Etter forrige ukes besøk på Amsterdam Arena kom Rosenborg hjem med seier og ett bortemål i bagasjen. Det var ingen dårlig forutsetning før dagens kamp hjemme på Lerkendal. Spesielt hvis Ajax skulle fortsette å spille like ræva som de gjorde på sin egen hjemmebane, men de gikk hardt ut fra start og satte et lite støkk i Rosenborg. Og spesielt i meg. Jeg løp nemlig rundt i stua som en forkvaklet høne og skrek til samboeren at han måtte hjelpe meg å finne RBK-skjerfet mitt. Jeg ser ikke en kamp uten. Rettelse: Jeg går ikke en kamp uten, for hvis jeg ikke har mulighet til å se kampen så har jeg fortsatt på meg skjerfet i solidaritet. Noe som har ført til at jeg har brukt fotballskjerf i en del settinger hvor det ikke er særlig vanlig å bruke slike skjerf. Som i middagsselskaper, på kunstutstillinger, sykehusbesøk og visninger. Selv hjemme har jeg vært nødt til å finne alternative bruksområder for skjerfet når jeg må multitaske fotballkampen med andre gjøremål. Som f.eks det å sminke seg:

Etter å ha brukt fem minutter på å lete etter skjerfet og kjefte på samboeren for å ha rota det bort, fant jeg det på soverommet hvor det åpenbart var plassert av meg... Da jeg endelig fikk satt ræva mi ned i sofaen så var det tydelig at støkket Ajax satte i RBK ikke var av det grandiose slaget for hjemmelaget lå ikke på latsiden og etter 26 minutter fikk de uttelling når Niklas Bendtner headet inn 1-0 og RBK ledet 2-0 sammenlagt.

Det resultatet holdt ut den første omgangen, hvor RBK helt klart var det beste laget, men Ajax fikk en god peptalk i pausen for de startet andre omgang like friskt som den første og plutselig var det RBK som hang bakpå, og det straffet seg hardt. Etter 61 minutter fikk Ajax hamret inn sitt første mål i disse oppgjørene. Det var surt med tanke på bortemålsregelen, men fullstendig levelig. Jeg fikk derimot fullstendig hakeslepp ett minutt etterpå når Ajax fikk sitt andre mål, og plutselig var i føringen. Sammenlagt var det 2-2, og hvis kampen sto seg med det resultatet ville Ajax gå av med seieren på grunn av den fordømte bortemålsregelen (kjekk når man vinner på grunn av den, idiotisk hvis man taper...)... Jeg var centimeter fra å skru av TV'en og krype til sengs, men til tross for den enorme omveltningen så stoppet ikke Rosenborg opp av den grunn, de fortsatte å kjempe, med publikum i ryggen for på Lerkendal var det ikke stille en eneste gang! De heiet og heiet og jaggu fikk de ikke valuta for all skrikingen også når innbytter Samuel Adegbenro headet inn 2-2 for RBK etter 81 minutter. Da var stilingen sammenlagt 3-2 til hjemmelaget og her hjemme i stua var nervene i spenn! Det var nesten så jeg fikk en kynner eller to, men det er vanskelig å si med alle følelsene som svirret rundt i kroppen.  

Da gjensto det bare å sikre resultatet til kampslutt for Ajax trengte bare et mål for å komme seg til videre spill i Europa League. Det var så stressende at jeg ble fysisk uvel, men i det siste har jeg gjort en del fødselsforberedelser i form av pusteteknikker, og de kom plutselig godt med. Rosenborg hadde derimot god kontroll, men man vet jo aldri med fotball... Plutselig kunne de jo gå på samme smellen som tidligere i kampen, men i det 89ende minutt driblet Samuel seg forbi to Ajax-spillere og sette ballen pent i mål bak Andre Onana. Stemningen føyk i taket på Lerkendal!! RBK ledet 4-2 sammenlagt og med to minutter tilleggstid skulle det godt gjøres at Ajax klarte å hente inn dette. Lufta var regelrett skutt ut av gjestene som viste noe av den samme frustrerte aggresjonen som hjemme på Amsterdam Stadion, noe som bare førte til at RBK fikk ytterligere tid til å dra ut tiden. Da dommeren blåste av var jeg sikker på at vannet gikk, men det var visst bare lukkemuskelen til urinblæra mi som ikke gjorde jobben sin.
Vi vant! Og vi skal være med i Europa! Sha-la-la-la-la-la-laaaaaaaaaaaa!

Irriterende ting folk sier til gravide

Først og fremst: Det er ikke greit å klå gravide damer på magen, spesielt hvis du ikke kjenner dem! Som regel går det bra hvis folk spør først, men jeg syns fortsatt det er litt kleint. Og ekstra rart når jeg fikk tilsvar på kleinheten min rundt dette med at "en graviditet er for alle, og den må deles". Det var jeg faktisk ikke klar over på forhånd, og jeg har heller ikke sett dette stå skrevet et eneste sted. For nei! Hvis jeg ikke vil bli tafset på, så vil jeg ikke bli tafset på. Punktum.

Gode råd er bra, men til en viss grad også svært irriterende. Man blir ganske sliten av at de fleste man møter på skal fortelle en det samme om og om igjen. Som at man ikke burde løfte tungt (som jeg ikke vet hva jeg selv er i stand til å løfte), eller hvilken type mat man ikke burde spise.
Enkelte har også misforstått en del anbefalinger og overreagerer ekstremt i forbindelse med dette. Som da ei dame fortalte meg at jeg ikke burde være i nærheten av katter fordi det er farlig (katter kan ha en parasitt som heter toksoplasmose, denne er stort sett ufarlig, men hos gravide kan det føre til spontanabort og misdannelser hos fosteret. Man skal derfor være forsiktig når man håndterer katteavføring, men det er like viktig å f.eks skylle grønnsaker og frukt godt da man kan få i seg parasitten på den måten), eller da ei venninne mente jeg burde ta på meg sko da jeg skulle sitte ute på min egen terrasse (det er ikke farlig i seg selv å gå barbeint som gravid, men det anbefales at man ikke gjør det på områder man ikke er kjent i tilfelle man tråkker på avføring eller rusten spiker).
Jeg er glad for at vi i dag har nok kunnskap til å vite om det ene faremomentet etter det andre, men vi skal ta forhåndsregler, ikke bure oss inne. 

"Er du sikker på at det ikke er tvillinger?"
Å stille spørsmål ved hvor mange barn som ligger i magen min forteller meg at du syns jeg er feit.
Og det er ikke kult.
Faktisk så syns jeg det er skrekkelig hvor vanlig det er å snakke om vekta til den som er gravid, som om det er helt legitimt å nevne at jeg har blitt tjukk i tide og utide. Og hvis jeg er ukomfortabel med dette, og sier det høyt, så avfeies det med at vektøkning i graviditeten er helt normalt, men jeg syns fortsatt ikke det er normalt at folk snakker sånn om kroppen min. Dessverre er jeg ikke så flink til å si ifra når det blir kleint. Som regel sitter jeg bare å smiler og ler med fordi jeg ikke vil høres sutrete ut, men innvendig brenner det. Jeg blir sint, lei meg og såret. For hva om kiloene ikke renner av senere og jeg forblir i denne tilstanden? Jeg var jo ikke akkurat liten fra før av heller liksom... 

"Jaja, du kan jo få en gutt neste gang."
Dette har jeg kun hørt fra et par eldre damer, men det var til gjengjeld ekstremt ubehagelig. Jeg vet ikke om det skyldtes den snevre tankegangen eller følelsen av at barnet mitt ikke er godt nok fordi det er ei jente. Selv har jeg ikke tenkt noe over kjønnet og ville helst ikke vite noe om det før ungen kom ut. Samboeren var derimot sjukt nysgjerrig, og siden jeg stort sett får det som jeg vil om dagen så skulle han få gleden av å vite kjønnet, men jeg tok det som en liten seier da vi var på ultralyd på sykehuset og bebisen ikke ville snu seg slik at det var mulig å se hvilket kjønn det var. Ikke at det stoppet min bedre halvdel som booket oss inn på en 3D-ultralyd 10 uker senere. Der kunne de stadfeste at det var ei jente (legen viste oss et bilde av kjønnsorganet og sa "her ser man helt klart at det er ei jente", men for å være ærlig så skjønte jeg ikke hva han mente med "helt klart". Det så mer ut som trynet til Dr. Zoidberg fra "Futurama"), men vi hadde blitt glade uansett kjønn. Det viktigste er jo en frisk bebis!

"Har du ikke fått ungen enda?"
Næmmen så fint at du syns dette tar litt lang tid da, for jeg syns jo det er helt fantastisk å bruke 9 måneder av livet på å ruge ut en unge og deretter gå over tiden... 
De fleste svangerskap varer i 40 uker (og 2 dager eller noe...), og det er innafor å gå opptil 14 dager over tiden. Etter det så setter sykehuset i gang fødselen. Så det er faktisk ingen som går gravid unødvendig lenge, så det er ikke min graviditet det er noe feil med, men tidsperspektivet ditt.

"Er bekkenløsning virkelig en greie?"
Tydeligvis så finnes det folk der ute i verden som ikke tror på bekkenløsning. Ja, du leste riktig. Det finnes folk som ikke tror at bekkenløsning er en reell ting, det er tydeligvis noe gravide bare finner på for å skaffe seg sympati. Man skal altså presse mellom 2 og 4 kilo gjennom et hull i bekkenet og folk tror ikke at kroppen har en eller annen mekanisme for å forberede seg til dette, en forberedelse som er mer smertefull for enkelte, rett og slett fordi vi alle er forskjellige
Jeg kan i alle fall bekrefte at bekkenløsning finnes (...) og at dette ikke er en vanlig form for stølhet. Smertene jeg opplevde på det verste er helt ulikt noe annet jeg har kjent tidligere, og som jeg inderlig håper på å aldri kjenne igjen. Det verste med bekkenløsningen er hvor uforutsigbar den er. Noe som funker en dag kan plutselig gjøre jævlig vondt en annen dag. Den beste løsningen for meg har vært å variere på å stå, gå, sitte og ligge. Men sistnevnte er jo uungåelig om natta, man må jo ligge å sove, men der komme "heldigvis" den hyppige vannlatingen inn... Det å stå opp hver time for å gå på do har hindret bekkenet fra å stivne helt om natta. Hell i uhell.



Disse punktene er i grunn bare en liten brøkdel av det gravide hører, og her er det bare tatt utgangspunkt i hva jeg har hørt og hva jeg syns har vært ukomfortabelt. Hva folk finner akseptabelt å snakke om når det gjelder en så personlig ting som en graviditet er veldig forskjellig, så en tommelfingerregel er å tråkke litt varsomt rundt gravide. Mange av de går rundt som noen levende hormonbomber, og er nok litt mer sensitive enn det de ellers er, og siden det bare er snakk om en periode i livet så syns jeg vi skal gi de litt spillerom.
Også er det viktig å huske på at selv om man som gravid er nødt til å forholde seg til en del forandringer så ønsker man ikke nødvendigvis å dele dette med gud og hvermann. Ikke spør en gravid dame hvordan unnfangelsen var når du møter henne å butikken, ikke dra opp t-skjorta for å kjenne på magen og ikke overøs de med "gode råd" og personlige erfaringer sånn ut av det blå.  
De fleste av oss ville taklet sånt dårlig til vanlig!


Pregnancy - makes all your shirts into crop tops.

A til Å

A til Å. I hva da? Alt, selvfølgelig.

A for Ansvar
Jeg har en tendens til å påta meg ansvar, vel viten om at jeg verken liker det eller er noe flink til å være en ansvarlig voksen. However, jeg klarer å komme meg unna med ansvar så lenge det ikke kreves at jeg har ansvar ovenfor noen andre. Og dette er nettopp en av grunnene til hvorfor jeg har sånn smålig panikk over den nye verdensbeboeren jeg skal sette til verden, for jeg må jo ha ansvar for henne i minst 18 år. Men jeg har vokst på ansvar før. Kanskje jeg gjør det igjen.

B for B.A.D.
Vi er 13 stykker med samme, lite gjennomtenkte tatovering på høyre arm. Hvorfor? Vel, da de første av oss skulle ta den så leste vi ikke lenger enn til D i alfabetet. 
"Hva skal vi skrive?"
"A...B...C...D..."
"BAD!"
"Ja, god ide!"

Det var ingen god ide. 
Men det ble en morsom historie da.


Finn en feil.

C for Chili Cheese.

D for Dagligvarer
Jeg har blitt en racer på å handle dagligvarer til redusert pris. Ikke bare fører dette til at jeg sparer inn en god del penger, men jeg får også prøvd en del varer som jeg vanligvis ikke ville kjøpt, som diverse typer pasta, pannemix og ferdigretter. Sistnevnte har jeg hamstret en del av i det siste fordi jeg har hørt at livet med en bebis kan være såpass slitsomt at man ikke orker å kokkelere noe særlig.
Men jeg skal ikke skryte for mye av innsparingene mine, ei planen om å lage rask mat hjemme, fordi samboeren er i overkant glad i å ta med take away hjem. Og jeg stopper ham ikke.

E for Eric.

F for Farlig
Hvis noe er eller kan bli farlig så får jeg noia og cheeser helt ut. Allerede før jeg har fått ut babyen tenker jeg på potensielle farer som ting hun kan sette fast i halsen, bordkanter hun kan slå seg på, trapper hun kan falle ned eller haier hun kan svømme på. Jeg er også klar over at mye av frykten min rundt enkelte faremomenter er irrasjonell, så jeg er virkelig nødt til å jobbe med meg selv for å ikke overføre noe av denne frykten til datteren vår. Jeg vil heller at hun møter verden med den samme fryktløse holdningen til pappaen sin, enn frykten min. 
Men mulig det må skje på bekostning av et nervesammenbrudd eller to fra min side.

G for Gravid
Utvilsomt en av de merkeligste opplevelsen jeg har gått igjennom både fysisk og psykisk.
Usikker på om jeg egentlig ønsker å anbefale det til noen. Mulig jeg endrer mening når jeg har fortrengt fødselen og kommet over skrekken av å ha et barn.

H for Hengepupper
Ammeperioden har ikke begynt en gang og jeg irriterer meg allerede over store, tunge og deformerte bryster. Det er så ille at brystvortene mine peker ned i gulvet. Helst vil jeg bare gjemme de bort i en BH, men det er så tungt for skuldrene og ubehagelig rundt livet, så jeg foretrekke å gå uten. Men å gå uten BH skal visst være sjukt ubehagelig når man har melkespreng, så det må nok shoppes inn noen gode ammebh'er i nærmeste fremtid. Melka kommer visst ikke før etter fødselen, så jeg avventer litt for å se hvor massive de blir... Noen som vet hvor man får kjøpt gode, men ikke så dyre, ammebh'er i størrelse 85H (eller større....)?

I for Iris
KAN DU KOMME UT SNART?!?

J for Jul
Hadde aldri trodd at jeg, Grinchen, skulle si dette, men jeg gleder meg til jul! Det virker ganske gøy å kunne oppleve slike høytider med et lite barn, selv om hun neppe kommer til å skjønne noe særlig av det i år. Og siden jeg er helt i sparemodus så har jeg blitt såpass kynisk at jeg tenker på julegaver som en fin måte å spare inn litt penger. Så i år står det kun fornuftige ting på ønskelista!

K for Katt
Håper jeg får en katt i julegave. *Hint hint* Og det ER fornuftig. Se bokstav R.

L for Lykke
Det er ganske klissete å innrømme, men for tiden føler jeg meg ganske lykkelig. Dette til tross for at jeg er arbeidsløs og har tatt ny rekord i vektøkning. All lykken kommer av at jeg for første gang på 18 år har gått en lengre periode uten noen som helst form for rusmidler. Jeg har ikke spist en smertestillende tablett en gang under graviditeten, og det har gjort meg godt å for en gang skyld takle alle følelser, medgang og motgang på en edruelig måte. 
Det er også litt banalt, men under denne prosessen har jeg fått mye hjelp fra et skilt som samboeren kjøpte til meg da vi feiret 30 årsdagen min i Gøteborg:

Det er en ganske forenklet oppskrift når det gjelder å finne lykken for det kan være mange ting i livet man ikke får gjort noe med selv, men det finnes alltid noe man kan endre. Og ved å endre flere små ting til sin egen fordel, så kan det bli enklere å håndtere de store, tunge tingene. Kanskje.
Det er verdt et forsøk.
Funka for min del.

M for Mamma
Det er litt merkelig hvor avhengig man blir av sin egen mamma når man skal bli mamma selv, men jeg hadde aldri klart å komme meg så bra gjennom denne graviditeten om det ikke var for mammaen min. Kroppen går igjennom ganske mange nye og ekle stadier, så det er fint å kunne diskutere de tingene med noen man føler seg trygg på. I tillegg så er mammaen min supersnill og hjelpsom, så hun pleier å komme på besøk for å hjelpe meg med både rydding, oppussing, hagearbeid og husvask. Sårt trengt!

N for Nattmenneske
Selv om jeg syns det er deilig å ligge og dra seg i solen, og vintermørket har en tendens til å gjøre meg noe depressiv, så får jeg en egen energi av kveldsmørket og natten. Jeg er langt mer kreativ mellom kl 22.00 og 03:00, enn andre tid på døgnet. Men om jeg bruker den kreative tiden fornuftig er en helt annen sak...

O for OK
Hvis du bare får et "ok" fra meg via SMS eller andre medier så er jeg mest sannsynlig ikke fornøyd med hva enn det er jeg svarer på (men hvis du har driti skikkelig på leggen så får du en "whatevs").

P for Potetgull
En av mine store laster er potetgull. Det er så ille at samboeren kaller meg chipsvrak.

Q for Q-Melk
Jeg foretrekker Q-Melk over Tine. Bedre sjokomelk og lavere pris.

R for Rotter
Det er rotter i området her, og en, eller flere av de, har bosatt seg i boden vår. Der ute oppbevarer vi vedkubber, pantflasker og plastavfallet. Hver gang jeg tar tak i en pose med pantflasker står jeg igjen med bare posen fordi bunnen er tygd vekk. Det er også en del hull i den store sekken med plastavfall. At rotter har skylden vet vi med sikkerhet siden naboen har sett de flere ganger, og da vi hadde rørinspeksjon fikk vi tatt opp en på film. I kloakkanlegget. Rørinspeksjonsmannen lo godt da og sa vi måtte passe på så vi ikke ble bitt i rumpa mens vi satt på dass. Jeg bare lo sjæl fordi jeg trodde han kødda. Men det gjorde han ikke.
Så jeg vil ikke bare ha katt fordi jeg er crazy cat lady, men fordi vi trenger det.

S for Sove
Jeg elsker å sove, men hører det kan bli svært lite av det i fremtiden. 

T for Tapped Out
Er helt avhengig av spillappen "The Simpsons: Tapped Out" som går ut på at man skal bygge Springfield opp igjen etter at Homer har sprengt hele byen til hælvete. Avhengigheten min er så ille at jeg legger opp dagen min ut i fra hva slags oppgaver jeg får av spillet. Nå om dagen er det Homerpalooza-event, en musikkfestival, hvor man kan samle inn poeng for å få nye karakterer og diverse stæsj hver fjerde time, og jeg logger meg inn selv på natta! Men det er i grunn ikke så stort fordi jeg er jo tross alt oppe å pisser hver time uansett....

U for Ugangprosjektet.
Drammens største (og for så vidt eneste) graffiti-festival! 


Fra Ugangprosjektet 2016.
"Gaia" av spanske PichiAvo

V for Vannavgang
Må ikke forveksles med vannlating som er tissing (selv om jeg fint kunne skrevet om det også fordi jeg pleier å gå på do typ tre ganger så ofte som et normalt menneske), men vannavgang som i "vannet går! Nå må jeg føde!". Men i motsetning til hva man ser på film så er ikke det at vannet går det vanligste tegnet på at fødselen er i gang. Faktisk så skjer det bare omlag 10-15% av gangene at vannet går først, som oftest begynner fødselen med rier. Vonde, smertefulle rier. Deretter går vannet av seg selv eller ved hjelp fra jordmor. Men hva vet jeg? JEG HAR JO FAEN IKKE FØDT ENDA.

W for Whiskey
Gud, som jeg savner whiskey. Etter 9 måneder med avhold skal det bli digg å ta seg en Jack on the rocks igjen, men jeg må nok passe på å ikke drikke i samme tempo som tidligere. Whiskeytoleransen min, som jeg forøvrig var ekstremt stolt av, er nok ikke den samme som før. Det er litt trist. Men på en annen side så passer det jo utmerket inn i den nye og sparsomme hverdagen min, for nå blir jeg billigere i drift på fylla. Ikke kan jeg være så ofte på fylla heller. 

X for X-kromosom
Har to x-kromosomer som gjør meg til jente, men skal ikke si at slike ting opptar meg så mye. Det var rett og slett i mangel av andre ord på x.


Superfeminin.

Y for Yoghurt
Da jeg var liten spiste jeg mye yoghurt, men etter at jeg gikk på en smell med noe forferdelige yoghurtgreier i Danmark på midten av 90-tallet så la jeg yoghurt for hat og ble kvalm bare av tanken og lukta. De siste årene så har jeg derimot begynt å prøve meg litt frem igjen, og har funnet flere favoritter. 

Z for Zombie
Syns zombiefilmer og serier er svært fascinerende. "The Walking Dead" står selvfølgelig på lista, men nylig gjorde jeg meg ferdig med "Z Nation" på Netflix, som ikke er like bra, men den har definitivt sine øyeblikk.

Æ for Æsj
Første ordet som dukker opp når jeg ser meg i speilet. Det gikk bra en stund. I andre (og litt ut i tredje) trimester følte jeg meg overraskende fin og fikk faktisk en del skryt fra folk om at jeg så uforskammet bra ut. Det var ganske hyggelig å høre. Nå er jeg bare svær og klumpete. Forhåpentlig endrer det seg når jeg har trykket ut klumpen på 4 kilo og andre kroppslige væsker.

Ø for Øl
Fotballkamper har liksom ikke blitt det samme uten øl. Og så har jeg savnet utepils.

Å for Åssiden
Beste bydelen i Drammen!

Overtid

Da er vi to dager på overtid. Livet er uutholdelig. Følelsen av å være lei er ekstra forsterket, magen er blåst opp til størrelse "luftballong" og humøret er på bånn. Jeg har tilnærmet gitt opp å ha en døgnrytme. Mye av tiden brukes til å ligge rett ut på senga, se ferdig "Z Nation" på Netflix, banne over alle bevegelsene som sliter meg ut innvendig og vagge frem og tilbake fra dass. Heldigvis har jeg vært overraskende positiv og blid tidligere i graviditeten, så jeg kan gå rundt å være sur og irritabel med god samvittighet. Jeg får til med frokost på senga og jevnlig fotmassasje som belønning.

Men det å ligge rett ut blir til tider sykt kjedelig og man skal jo helst holde seg litt i vigør om man ønsker å få i gang noe fødselsaction, så det hender jeg står opp for å gjøre noe så spennende som husarbeid. I går tok vi det hele et skritt lenger og gikk en tur i Elveparken, noe som var utrolig deilig der og da, men mindre behagelig da bekkenet bestemte seg for å spille drittsekk resten av kvelden. Det har heldigvis vært overraskende bra etter at jeg sto opp i dag, så jeg gleder meg til samboeren kommer hjem fra jobb for da skal vi ta en liten tur ut av huset. Det skal bli digg å se litt andre omgivelser igjen, men det er mest fordi jeg irriterer meg over å se på alt hagearbeidet som burde vært gjort. Foreløpig kan jeg bortforklare det ovenfor gjester som at det hele er planlagt og går innunder ny landskapsarkitektur som kalles "norsk jungel". Vi burde kanskje ha tatt tak i dette sammen, men mellom all sutringen min og jobbingen til samboeren så syns vi det er best å finne på noe koselig sammen før vi får en ny sjef i huset. For etter ankomsten hennes så kan det godt være at samboeren bestemmer seg for gjøre hagearbeid med den største entusiasme for å få et avbrekk fra bæsjebleier, gulp og skriking.
Hvis mine antakelser blir riktige...

Jeg forventer nemlig at vi kommer til å få en vrang, vanskelig og til tider superslitsom baby. Samboeren på sin side regner med at hun er behagelig, søt og kjempenusselig. Allerede før hun har poppet ut har han beskrevet henne som "en eksemplarisk baby", men det er jo lett for han å si det som ikke føler seg banket opp av henne på daglig basis. Bare imens jeg har skrevet dette innlegget her så har blæra mi tatt i mot fire slag og jeg har fot som stikker ut på den venstre siden av magen, men hun er på en måte unnskyldt siden det er trangt om plassen der inne. Vi var på ultralyd på fredag og fikk vite at hun nå er på hele 3,84 kg. Jeg skal altså klemme nærmere fire kilo ut av ratata, noe som også kan være en medvirkende årsak til hvorfor jeg ikke syns den nærmeste tiden ser spesielt lys ut. Fire kilo.
Det er ikke så rart livet føles litt uutholdelig akkurat nå.

Chili Cheese

...When you suffer from a retarded chili cheese addiction....


My partying days are over... 
Men det å kjøre opp til Burger King blir fortsatt ikke noe enklere i fremtiden. Heldigvis.
​Chili cheese... Jeg elsker deg, men forholdet vårt er langt i fra sunt...
Dette må avsluttes!



Nå har jeg slutta å kjøpe chili cheese man kan lage selv hjemme.
De man putter i ovnen smaker ikke det samme (og osten renner jo bare ut...),
og jeg nekter å fritere de fordi jeg er livredd for å bruke olje.
Heldigvis.

*Oppdager at McDonald's oppi gata har begynt å servere chili cheese igjen*

En krone her og en krone der

Som nevnt i tidligere innlegg så er jeg aktiv på sparefronten om dagen. Dette innebærer at jeg er en av de raringene som heller bærer alle varene mine ut i to hender enn å bruke en krone på bærepose. Og jeg skal alltid ha med kvittering slik at jeg kan dobbeltsjekke prisene og notere meg hvor mye jeg har spart. Eller tapt. For her om dagen følte jeg meg grundig lurt etter å ha gått igjennom kvitteringene mine.

Jeg oppdaget at jeg ved flere anledninger har blitt belastet 0,99,- til 1,00,- for bærepose selv om jeg har sagt nei og heller ikke tatt i mot en. Til sammen utgjør det kun 2,98,- i regnskapet mitt foreløpig, men det gjelder bare meg. Og kun for de siste månedene. Jeg tenker med gru på hvor mange kroner jeg har blitt snytt for i årenes løp hvis dette er normal rutine for samtlige butikkansatte. Ikke minst hvor mye butikkene tjener på dette hvis de snylter hver kunde for ca 12 poser i året. Det er 11,88,- pr. kunde (gitt at de tar 0,99,- pr. pose). Gjør man dette mot 10 000 kunder så tilsvarer det 118 800 kroner!!

Så dette er noe jeg kommer til å være oppmerksom på i fremtiden, som økonomisk sett er veldig bra, men som gjør at jeg antakeligvis kryper et par hakk oppover på "gal kunde"-skalaen. Det er i alle fall en sjanse for at jeg kommer til å stå i kassa og kreve at de tar den ene bæreposen i retur, noe som i enkelte butikker betyr at man må stå vente på den ene ansatte med returkort mens køen bak meg hoper seg opp i det uendelige. Det ville kanskje være enklere å bare ta i mot bæreposen isteden, men jeg har over hundre bæreposer i skapet, jeg trenger ikke en til. Miljøet har ikke behov for at jeg får en til.
Og så vil jeg jo helst bare spare den krona.

Ugangprosjektet med Writers Bench & Oslo, Farge & Tusj Tour

Forrige helg gikk årets Ugangprosjekt av stabelen i Drammen, det store kunstprosjektet hvor norske og internasjonale kunstnere setter sitt preg og farge på byen. De tidligere årene har prosjektet tatt for seg alle undergangene og satt opp store veggmalerier. I år har de gått helt tilbake til røttene og fokusert på å dekke den 1500m2 store lovligveggen for graffiti på Rundtom i Drammen. Jobben har blitt gjort av store graffitimalere som Igot, Celt, Emil, Kider, Exem, BigBen, Poker, Mars, Keis, Ohno, Urge, Moves og Acho.

Samtidig kom det storfint besøk til Final Outlines sitt galleri, "The FOG", på Globusgården. Writers Bench Bronx Made har vært på graffititurne i Norge, og malerne Stay, Cesta og Sabe tok turen for å gjøre livemaling på taket mens norske Warlocks sto for underholdningen. Uheldigvis var Drammen dynket i regnvær under dette arrangementet, men litt vann har aldri hindret graffitimalere, eller hip hop'ere, så veggene ble malt og publikum vel underholdt. Warlocks har ikke utgitt noe siden 2005, så de vattet opp med gode, gamle klassikere.

 
Foto: Writers Bench Bronx Made

Siden samboeren skulle være opptatt med både lovligveggen og dette arrangementet, hadde jeg invitert Mamma til å være hjemme hos meg hele helgen i tilfelle bebis bestemte seg for å komme ut, så jeg dro med både henne og søster'n ned på Globus. Mamma har ikke hatt noe særlig befatning med hip hop, bortsett fra tenåringsårene til søster'n hvor hele huset jevnlig ristet i bassen fra Cypress Hill, Wu-Tang Clan og Warlocks, så takket være dette kunne mamma jamme med på låter som "Stay Warm'" og "Time Flies". Søster'n på sin side gikk full-on groupie og stalket Tech (AKA Andre Eriksen) etter konserten for å ta en selfie.

Dårlig vær til tross, det var en fin opplevelse, men jeg håper været er bedre når Fellesverket rigger til konsert på taket den 25. august!  


Foto: Stay One Cod


Foto: Shujah Malik Awan

Bilder fra lovligveggen kan sees på Ugangprosjektets Facebook-side.

LEI

Det er 7 dager til termin og jeg er lei. Drittlei
Magen er stor, kroppen er tung og jeg blir like depressiv hver gang jeg går på vekta og innser at den kryper opp en kilo i uka. Jeg står der mens det ubehagelige tallet skriker opp til meg mens jeg ber en stille bønn inni meg "please, la årsaken til dette bare være vann". Det renner jo ut etter fødselen, fett er det derimot litt vanskeligere å bli kvitt, men jeg prøver å ikke tenke sånn alt for mye på det samtidig som det er vanskelig å legge fra seg tanken om at jeg nå er 21 kilo tyngre enn da denne reisen begynte. Og da var jeg ikke akkurat fornøyd med vekta fra før av.

Men det er jo også sånn at kroppen virker verre enn den er på grunn av den store magen og det stive bekkenet som gjør at fleksibiliteten er lik null. I går skulle jeg prøve å skru opp en hylle nederst i klesskapet på barnerommet, men jeg fikk verken bøyd meg inn i skapet for å skru eller karret meg opp igjen for å finne bedre verktøy. Resultatet var at jeg måtte sitte på gulvet i over en halvtime og vente på at bekkenet skulle bli litt medgjørlig så jeg kunne reise meg opp igjen. Telefonen lå i stua og jeg var alene hjemme. Det er kanskje unødvendig å påpeke at 25 av de 30 minuttene var ekstremt dramatiske. Det var i alle fall mye snørr og tårer involvert. 

Og så er det jo heller ikke spesielt lett å holde humøret og motivasjonen oppe når man er trøtt hele tiden. Jeg kan ikke huske sist jeg fikk en godt natts søvn. Det er umulig å finne en god stilling, og hvis man først finner en så koser man seg i cirka ti sekunder før man må opp og pisse for trehundreogfemtiende gang. Jeg pisser så mye at jeg er drittlei det nyoppussede badet vårt. Og baderomsflisa som lignet bittelitt på Donald Trump var morsom en gang i tiden. Nå blir jeg rasende hver gang jeg ser den kun fordi jeg ser den for ofte

Det er vanskelig å finne en balanse. Når man sover og ligger mesteparten av dagen så begynner man å føle seg ubrukelig. Men det går jo ikke an å gjøre noe fornuftig heller uten ubehag, eller i verste fall smerter. Og jeg vil jo gjerne gjøre noe, spesielt siden det kan sette i gang litt action, men siden jeg tilbringer mesteparten av tiden alene så blir man jo litt redd for det også. Så da ender man opp med å vandre i graviditetslimbo. Skal, skal ikke... Sove, tvinge seg selv til å være våken... Gå, stå, ligge... Spise, drikke... Kikke ut vinduet.

Jeg er lei.

Tap that App

10 apper som er kjekke å ha:

ELITESERIEN
Den norske eliteserien har vel på langt nær den beste fotballen, men for mine øyne er den helt klart den mest spennende! Her får man hele terminlisten, kampinfo og oppdatert tabell. Man kan legge inn hvilket lag man heier på slik at man alltid får en oppdatering ved avspark, mål og det ferdige resultatet.
Heia Rosenborg!

IMDB
Når man er film og seriefreak så er det kjekt å ha en app som gjør at man lett kan se ratingen eller hvilke skuespillere som er med. Hvis jeg ser film/serie og kjenner igjen en skuespiller, men ikke husker hvor jeg har h*n fra så kan dette irriterere meg så lenge at jeg går glipp av selve handlingen. Denne appen har derfor reddet meg fra uendelig med unødvendig grubling.

MATTILBUD
Genial app hvor man får med seg tilbudavisene til samtlige dagligvarekjeder som Meny, Joker, Kiwi, Coop, Bunnpris og utallige andre butikker. Med denne så kan du sørge for at du alltid vet hvor du får dagligvarene dine til lavest pris.

MIN MENY
Her får man liste over ukens tilbud på Meny, tilgang til handleliste og kuponger! Man må logge inn med trumf-konto (et absolutt must for enhver som handler dagligvarer hos Meny, Kiwi eller Spar) og via "min side" kan man også holde oversikt over trumf-saldoen (denne kan man overføre til sin egen bankkonto).

OSLO LUFTHAVN - AVINOR
Denne appen er genial når man skal ut og reise, eller trenger å følge med på ankomster. Her kan man legge til hvilket fly man er interessert i slik at appen sier i fra om det er noen endringer eller forsinkelser. Man ser også hvilken ventetid det er i sikkerhetskontrollen, noe som kan være kjekt når man skal planlegge avreise hjemmefra. 
I appen kan man også se hvilke restauranter som befinner seg på Gardermoen, shoppingmuligheter og min favoritt: Tilbudsoversikt! 
Man kan forresten få en slik app for alle de ulike flyplassene rundt om i Norge, selv de små som f.eks Torp i Sandefjord.

PREGLIFE
Dette er en genial app når man er gravid! Den teller ned dagene, gir ukentlige oppdateringer om mor, barn og partner samt at den har en fin sjekkliste som sørger for at man får det man trenger i hus før den nye sjefen kommer. Den har også noen fine videoer med gravidyoga (som jeg først oppdaget nå...Tror det er litt for sent å begynne med det i dag... Jeg prøvde nemlig å spikre opp ei hylle nederst i klesskapet på barnerommet i sted og det tok 30 min før jeg kom meg opp av gulvet....) og en rieklokke som kan være kjekk å benytte når riene starter for jeg har hørt at de skal være jævlig ubehagelige, så greit at man har et hjelpemiddel som holder kontroll på frekvensen. Jeg kan ikke se for meg at jeg klarer å holde oversikt over dette på egenhånd på grunn av smertene eller at samboeren klarer det på grunn av panikken.

SOUNDHOUND
Opplever du ofte å høre en sang på TV eller radio hvor du verken får med deg artisten eller navnet på sangen? I så fall så er dette en app du MÅ ha. Skru på appen og i løpet av sekunder så har den identifisert låta! Det hører med sjeldenhetene at den ikke finner riktig sang, men da skyldes det gjerne at det er en obskur låt som enten er remixet, fra en mixtape eller ikke utgitt.

SPOTIFY
Disse nye smarttelefonene er noen herlige dingser. I min ungdom (gud, nå hørtes jeg gammel ut) så måtte man drasse med seg en discman eller en annen form for musikkavspiller (minidisc var jo populært en periode før mp3-spillerne og ipods inntok markedet) i tillegg til et monster av en telefon. Og det var sjukt irriterende om man klarte å glemme discman hjemme eller gå tom for batteri. Og discman var heller ikke sånn at man kunne lade den opp, det måtte ordentlige AA-batterier til, noe som ikke alltid var lett å fremskaffe om man var langt unna en butikk eller blakk.
Og for ikke å snakke om styret man måtte gjennom for å skaffe seg de CD'ene! Selv har jeg vokst opp langt ute i ødemarka så jeg måtte ta alt fra en til to timers busstur for å komme til nærmeste CD-sjappe for å kjøpe en CD (de kostet jo alt fra 150-200 kroner og jeg var ikke akkurat rik heller...). Dagens ungdom (der hørtes jeg gammel ut igjen) aner ikke hvor enkelt de har det med all streamingen man kan gjøre i dag. Selv føler jeg meg ganske velsignet når jeg skrur på spotify og innser at jeg har all verdens musikk tilgjengelig fra det lille ikonet på telefonen min.

SPRINGFIELD - SIMPSONS TAPPED OUT
Et spill hvor man skal bygge opp Springfield fra The Simpsons etter at Homer har klart å sprenge vekk hele byen. Her er det om og gjøre å skaffe seg bygninger, karakterer og gjenstander gjennom kjøp eller oppgaver man får underveis i spillet. Selv er jeg på nivå 215 (!) så det er underdrivelse når jeg sier at dette spillet er svært avhengighetsskapende (selv om jeg må innrømme at jeg har lett for å bli avhengig av ting....). 

 

WORDFEUD
Jeg er en stor fan av scrabble, og ble helt hekta på wordfeud etter at ei venninne tipset meg om dette spillet. Jeg kan ikke skryte av å være en særdeles dyktig spiller, men hvis noen ønsker å spille så er det bare å legge til zeeenaaaa. For tiden så spiller jeg bare mot mamma...

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits