hits

100 av 800 rare spørsmål - Part 2

Stjålet fra Nerdinnen.

101) What do you typically have for breakfast?

Eggehakk med masse løk og chili.

102) Do you like scary movies?
Ja! Men samboeren hater skrekkfilmer så ser som regel på slikt når jeg er alene hjemme. Det pleier ikke å ende særlig bra.

103) Whats your favourite Milkshake flavour?
Sjokolade! Det er alltid smaken jeg velger uansett om det gjelder milkshake, donuts eller pizza (ok, sistnevnte var jeg skreptisk til, men den var overraskende god! Dog, best som dessert.)

104) Have you ever been in a newspaper?
Tror ikke det.

105) How long can you balance on one foot?
5 minutter og 1 sekund.

106) Have you ever fired a gun?
Bare luftgevær. 

107) Have you ever tried archery?
Nope.

108) Whats your favourite condement?
Pepper! Dynker det meste i både salt og pepper egentlig. 

109) Whats your favourite clean word?
Jaggu.

110) Whats your favourite swear word?
Satan.

111) Whats your least favourite word?
Schpaa. Jeg får seriøst vondt i sjela hver gang jeg hører noen bruke det ordet.

112) What was the last film you saw?
"Legend" med Tom Hardy. Elsker den mannen.

113) What football team do you support?
Rosenborg Ballklub, Liverpool FC, Barcelona FC og Juventus. Skal innrømme at jeg også holder ett øye med Strømsgodset.

114) Whats the longest you've gone without sleep?
Har bare døgnet før.

115) Whats the tallest building you've ever been up?
Kom meg ganske høyt opp i La Sagrada Familia før fyllenervene tok overhånd og jeg klamret meg fast til mursteinstrappa og skrek "JEG KLARER IKKE MER!"

116) Do you have any scars?
Har ganske mange siden jeg har en dårlig uvane med å plukke på sårskorper.

117) Do you like marmite?
Aldri prøvd, men har hørt at det skal smake ganske dritt.

118) Did you ever win any sportsday events?
Nope.

119) What did you want to be when you grew up?
Advokat eller psykolog. Ja, jeg var et fryktelig kjedelig barn.

120) If you could change anything about yourself what would it be?
Det er nok utseendet, er veldig ukomfortabel i mitt eget skinn.

121) Whats the longest you've ever grown your hair?
Hadde nylig hår til langt over rumpa, det vokste som bare faen under graviditeten. Fikk frisørtime i julegave av samboeren og da ble det klippet til skuldrene.


Var ganske ræva på å børste det lange håret så greit å bli kvitt det.
Pluss at bebis dreiv å dro i det hele tiden.

123) Are you scared of flying?
Nei. Jeg er mer redd for de trange setene og faren for å måte sitte ved siden av et snørrete og illeluktende menneske.

124) Would you rather trade some intelligence for looks or looks for intelligence?
Hmm... Er ikke noe nevneverdig sterk på noen av de områdene så her taper jeg egentlig uansett hva jeg velger. Men siden jeg er i et fast forhold og tar utgangspunkt i at samboeren aldri vil bli kvitt meg så kan jeg jo gå for byttingen av utseende for intelligens. 

125) Have you ever tie-dyed your own clothes?
Ja, det var noe vi gjorde jevnlig i håndverktimene på barneskolen. Kunne godt tenkt meg å gjort det igjen.

126) How often do you buy new clothes?
Bare et par ganger i året. Jeg hater å handle klær. Eller, shoppingen i seg selv kan være gøy, men 99% av plaggene jeg liker passer meg ikke så jeg blir bare sur og grinete.

127) Are you reliable?
Har blitt bedre med årene.

128) Are you proud of yourself?
Nei, egentlig ikke.

129) Have you ever had a secret admirer?
Kom en gutt bort til meg på barneskolen og sa at jeg hadde en hemmelig beundrer. Pludret lenge på hvem det kunne være, og det tok lang tid før jeg skjønte det åpenbare: Det var jo han gutten som sa det. Han spurte til og med om vi skulle bli sammen, men bestekameraten hans hadde akkurat dumpa meg så jeg sa nei.
Vi ble sammen syv år senere og forholdet varte i to år.

130) If you could ask your future self one question what would it be?
Hva ville du gjort annerledes?

131) Do you hold grudges?
Flink til å late som jeg ikke gjør det, men jeg gjør jo egentlig det. Dypt og inderlig.

132) If you could breed two animals together to defy the laws of nature what new animal would you create?
Katt og hund. Det ville vært som å parre menn og kvinner. Og det ville vært spennende å se om det ville blitt ble en rase med enorme kommunikasjonsproblemer seg i mellom da det kunne blitt vanskelig for dem å definere om logring er en positiv eller negativ ting. 

133) Do you decorate the outside of your house for Christmas?
Kan hende vi setter opp noe lys, men det utgikk jula i fjor siden samboeren var så mye på jobb og jeg ikke gadd å bøye meg ned for å sette i lyset vi glemte å ta ut i fjor. Samboeren har forøvrig en drøm om at han i fremtiden skal dekorere hustaket med både nisser og reinsdyr. Sånn som foreldrene hans. Det er ok for meg så lenge det ikke blir tacky.

134) Can you solve sudoku puzzles?
Ja. Stor fan av de som er i VG Helg (sammen med kryssordet).

135) Have you ever played conkers?
Nope.

136) Whats the most unusual conversation you've ever had?
Av en eller annen grunn tiltrekker jeg meg pratsomme alkoholikere når jeg benytter meg av offentlig transport. Det har ført til en del underlige samtaler, gjerne av typen konspirasjonsteori. 


At alkoholikere syns dette mennesket virker innbydende å prate med
sier litt om hva alkohol gjør med hjernen til folk.

137) Are you much of a gambler?
Nei, men jeg liker å spille. Tipper f.eks lotto nesten hver uke, men fyller ut selv slik at jeg bare leverer inn et par rekker. Det er mye billigere enn en hel kupong.

138) Are you much of a daredevil?
Nei, er stort sett livredd for ting hvor det er en fare for at jeg kan skade meg selv. 

139) Are you a good liar?
Se spørsmål 42.

140) Are you a good judge of character?
Selv tror jeg det, men samboeren sier at det ikke er tilfellet. 

141) Are you any good at charades?
Har spilt Party-Alias en gang og det gikk skikkelig til hælvete.

142) How long could you go without talking?
Timesvis. Gjerne dager. Men nå som jeg har en oppmerksomhetssyk baby så må jeg snakke hele tiden. Det kan bli litt slitsomt.

143) What has been your worst haircut/style?
Her er det bad hair day all day, everyday. Følte meg sånn forholdsvis fin da jeg kom ut av frisørsalongen lille julaften, men det forsvant med den første hårvasken.


Ellers så har jeg vært en fan av krøllet hår. Når tålmodigheten tillater det.
Som oftest ender jeg opp med lite krøller og masse brannsår.

144) Can you iceskate?
Er overraskende stabil på isen.

145) Can you summersault?
Er det som å slå hjul? Det er i så fall den enste akrobatisk øvelsen jeg kan.

146) Whats your favourite joke?


Kan være denne ble dødsmorsom siden jeg var så overtrøtt...

147) Whats been your best present?
Forrige gang jeg svarte på et slikt spørsmål så var det kattungen jeg fikk av samboeren for mange herrens år siden. På en god nummer to kommer joggebuksa med hai-motiv som jeg fikk til 30 års dagen min. Fra samme fyr.

148) Whats been your worst present?
Da jeg fortalte samboeren at jeg ikke likte dyr i bur og han svarte med å gi meg et akvarium. Den vonde følelsen ble derimot litt bedre da han forklarte hvorfor jeg fikk en 60 liters tank og en japansk kampfisk; han syntes så synd på den lille boksen kampfisken hadde som bosted i dyrebutikken så han ville skaffe den et stort bosted.

149) Have you ever sleepwalked?
Gjorde litt da jeg var yngre. Og så plutselig en gang da jeg var 26. Da tisset jeg på gulvet foran to vilt fremmede jenter, hvorav den ene hadde fobi for søvngjengere.

150) Can you build a house of cards?
Har prøvd, men har ikke tålmodighet til å prøve å fullføre det.

151) Whats your favourite TV advert?
Reklamene til Finn.no nå om dagen cracks me up.

152) Can you play poker?
Har spilt Texas Hold'Em.

153) If your parents hated your partner you currently loved would you ditch him or carry on with him despite the protests?
Den situasjonen har jeg vært i. Og vi er fortsatt sammen.

154) Have you ever been professionally photographed?
Bare på skolen og da jeg var baby. 

155) Have you ever baked your own cake?
Ja, men det skjer ikke ofte.

156) Whats your favourite fruit pastel colour?
Kommer helt an på hva den skal brukes til..

157) What traditionally adorns the top of your Christmas tree?
I år kjøpte jeg ny stjerne med glitter i sølv på Rusta til 29 kroner.

158) What would be your dream sandwich?
Savner den club sandwichen vi fikk servert på bassengkanten da vi var i Egypt i 2008.

159) Can you impersonate anyone famous?
I følge samboeren høres jeg helt ut som Putti fra "Jul i Blodfjell" når jeg sier "Koser du deg, bebis? Njaaa."

160) Can you do any accents other than your own?
Det begynner bra, men ender alltid opp som svensk uavhengig om utgangspunktet var bergensdialekt eller trøndersk.

161) Do you have a strong local accent?
Ja, jeg snakker veldig breialt bokmål, som er typisk for Hurum/Drammensområdet.

162) Whats your favourite accent?
Trøndersk.

163) In O's and X's which do you normally pick?
X.

164) Do you prefer blue or black inked pens?
Svarte.

165) What was the last thing you recorded off TV?
Siste episode av "The Gifted".

166) What was the last thing you dressed up as for fancy dress?
Nyttårsaften. Men kjolen var ikke "fancy", mer "plain".
 
167) Do you prefer green or red grapes?
Grønne. Men i Waldorffsalat liker jeg de røde.

168) What do you like on your toast?
Ost, løk, ketchup og grillkrydder.

169) Do you prefer liquid soap or bars of soap?
Flytende. På de andre kan det feste seg hår og annet dritt som kan være ekkelt. En gang måtte jeg spy av tilstanden til et såpestykke. Hadde drukket en del, men allikevel...

170) How do you have your eggs?
Se spørsmål 101.


Helst vil jeg ha de servert på sengekanten.

171) Whats your favourite saying?
"Whatevs"

172) Have you ever been in a tug of war?
Nope.

173) and did you win?
...

174) Can you stand on your hands unassisted?
Kunne det en gang i tiden, tror ikke jeg klarer det nå. Har litt skjev vektfordeling.

175) What do you have on your fridge door?
Huskelapp til samboeren. Den fyren har mange talenter, men å lukke igjen dører ordentlig er ikke en av de.


Lukk meg. Hardt.

176) Do you love or hate myspace?
Eksisterer det stedet enda? Aldri vært der btw.

177) Who was the last person to knock/ring at your door?
Et søskenpar jeg og søster'n hang med da vi var små.

178) How old were you when you last went trick or treating?
Har dessverre aldri gjort det, men var vel 10-11 år sist jeg gikk julebukk.

179) Have you ever been bobbing for apples?
Ja.

180) Whats your most expensive piece of clothing?
Må være Roxy-jakka jeg fikk i bursdagsgave av samboeren og svigers i 2013.

181) Whats the last thing you took a picture of?
Bebis. Selvfølgelig.


Bebis AKA Baldy, 4 1/2 mnd.

182) Whats the last thing you drew a picture of?
Var vel noe graffiti-greier.

183) Have you ever bought anything from ebay?
Aldri... Ganske ræva på netthandel fra utlandet.

184) Whats your favourite smell/scent?
Lukten av nyvasket tøy.

185) Can you blow bubbles with bubblegum?
Ja, samboeren hater det mens bebis syns det er kjempegøy.

186) What was your favourite birthday?
30 års dagen min, da samboeren tok meg med på overraskelsesvisitt til Gøteborg.


Vi bodde på Riverton og der hadde de en sykt god chili og bringebær mojito!

187) Can you curl your tounge?
Jupp.

188) Is your bellybutton an innie or outie?
Innover.

189) What would be your dream car?
En SUV med firhjulstrekk, hvis jeg skal drømme praktisk. Ellers så sikler jeg fælt på Pappas 1967 Camaro Chevrolet SS.

190) Are you left or right handed?
Høyrehendt.

191) What was the last book you read?
Har fortsatt noen sider igjen av Kate Mosse "Gravkammer", men det tar tid av to grunner: 1) Vanskelig å ta seg tid til å lese med babyen i hus og 2) Ekstra vanskelig å ta seg tid til å lese den ferdig når jeg syns den er skikkelig ræva. 
Gleder meg til å ta tak i Dan Browns "Opprinnelse" som jeg fikk av Mamma til jul.

192) What was the last song you danced to?
"Tåfis" av Turbotroll.


193) Have you ever owned a yo-yo?
Ja.

194) Have you ever been on a pogo stick?
Nei.

195) Have you ever been on a space hopper?
Ja.

196) Who was the last person to send you a text message?
Svigermor.

197) Have you ever accidentally injured anyone?
Jupp. Klarte å vippe snowboardet mitt opp i skrittet til ei ukjent dame i skibakken i Kongsberg.

198) Are you scared of spiders?
Nei, men er de veldig store og i nærheten av senga mi så kaster jeg de ut.

199) Can you down a pint (of anything) in one?
Kan nok gjøre det med vann, men ingenting med alkohol i. Har et veldig lavt returpunkt når det gjelder slikt.

200) Have you ever been banned from a public place?
Har blitt kastet ut av et par utesteder som fordi jeg var for full.

Vaginamonologen

Det er 4 1/2 måned siden jeg skviset en ananas ut av ratata med et styggfint resultat. Det fine er babyen, det stygge er hvordan understellet har opp ført seg i etterkant. Og ved en nylig oppdagelse: Hvordan det også ser ut.
Jeg kastet såvidt ett glimt ned dit like etter at jeg kom hjem fra sykehuset, men da var det så hovent at det var umulig å si noe om hvordan det kom til å se ut til slutt. Nå som stingene er borte og alt ser ut til å fungere forholdsvis normalt fikk jeg en (tåpelig) ide om å ta en ny kikk, for ut i fra hvordan det føles så er ikke alt sånn som det var før. Og ved en nærmere kikk kunne jeg konstantere at ingenting er som før. Ingenting. Det er som om hele vaginaen har sunket inn i kroppen. Ett visst punkt er ikke på samme sted, jeg kjenner ikke igjen kjønnsleppene og selv ikke hullet er det samme. Igjen må jeg referere til Alien; det ser ut som noe utenomjordisk er på vei ut av ratata. 

Noe av dette vil sikkert rette seg etterhvert (håper jeg), men det er også en reell fare for at det kan dukke opp flere problemer. Jeg har faktisk ikke helt oversikt, mye føles annerledes, men det kan jo også bare være en følelse. Hva som faktisk er annerledes, i hvert fall på utsiden, er også litt vanskelig å stadfeste siden jeg aldri har hatt for vane å studere understellet mitt. Ikke tok jeg noe før-bilde heller.

Det er jo litt obvious at man kan få noen bivirkninger etter en fødsel, men det er jaggu ikke noe det snakkes høyt om. For eksempel var det ingen som fortalte meg at det er helt normalt at det i etterkant kjennes ut som innvollene skal skli ut av musa hver gang man står oppreist. Men på en annen side... Hadde jeg visst sånne ting så hadde jeg aldri i verden turt å bli gravid i utgangspunktet. Jeg var jo på forhånd livredd selve fødselen, men den frykten klarte jeg å fortrenge med tanken på at man kunne pumpes full av smertelindring. Noe jeg forøvrig ikke fikk... Og til tross for det så ser jeg i ettertid at fødselen er det minste problemet man får i forbindelse med en graviditet. Det er i alle fall ikke den jeg gruer meg til neste gang. Hvis det i hele tatt blir noen neste gang. 

 


Selv om det ikke ble tatt noe før-bilde så kan jeg jo ta et etter-bilde,
men å publisere noe slikt går sikkert i mot regelverket her på blogg.no.
Så da får dere isteden denne sammenligningen mellom en hai-hjerne og en vagina.

100 av 800 rare spørsmål - Part 1

Stjålet fra Nerdinnen.

1) Whats your (full) name?
Begynner med L og slutter med N.

2) How old are you?
33. Men er nok sånn 82 innvendig. 

3) Whats your Birthday?
11. oktober.

4) What starsign does that make it?
Vekten. Men i følge det nye systemet til NASA er jeg jomfru...

5) Whats your favourite colour?
Grå.

6) Whats your lucky number?
Har aldri hatt hell med noe nummer, men liker 21. Og 27.

7) Do you have any pets?
Har ingen hjemme i mitt eget hus (om man ser bort i fra de gale skjærene ute i hagen og rotta som bor i boden), men anser bikkja og katta som bor hos pappa som mine egne.

8) Where are you from?
En liten ubrukelig avkrok i Norge.

9) How tall are you?
1.63. I følge samboere så vil riktig spørsmål da være "how short are you?"

10) What shoe size are you?
38. Men kan buke 37 om søstern går inn skoene for meg...

11) How many pairs of shoes do you own?
Har blitt en del i løpet av årene, men jeg bruker omtrent bare halvparten av samlingen. Det var en periode jeg handlet, og brukte, høye hæler, men på grunn av min nåværende tyngde bruker jeg ikke disse i frykt for å velte over ende. Jeg hadde også en ting for å kjøpe ballerinasko, men disse kan heller ikke benyttes på grunn av tyngden da det får meg til å se enda større ut... Så da står igjen to par vintersko, to par converse og ett par adidas sneakers som går på rundgang i det daglige.

12) If you were prime minister/ruler of the world what laws would you make?
Forandret alle lover som baserer seg på religiøst nonsense.

13) If you were a super hero what powers would you have?
Telekinese! Det er evne jeg trenger i det daglige for ingenting er verre enn å måtte ligge stille i sofaen med en sovende baby oppå seg uten å kunne nå verken vannglass, mobiltelefon eller fjernkontroller. Men for å være helt ærlig så ønsket jeg meg den evnen før jeg baby, da orket jeg ikke å reise meg opp på grunn av latskap. 
Åh, jeg savner latskap.

14) and what would your hero name be?
Lazy... For jeg ville stort sett brukt evnene mine til å unngå hardt arbeid.

15) and what outfit would you wear?
Helt vanlige klær. Siden jeg er for lat til å finne på noe bedre.

16) What was your last dream about?
Husker ikke... Etter at bebisen kom til verden rekker jeg aldri tenke og huske på drømmene mine lenger.

17) What would you do if you won the lottery?
Gitt bebis økonimisk sikkerhet for resten av livet, og det samme med meg og samboeren. Deretter hadde jeg betalt ut gjelda til nærmeste familie og kjøpt leilighet til mamma. Og så hadde jeg tatt med hele familien og alle vennene våre på en ferietur.

18) Would you like to build/design your own house?
Ja! Da jeg var liten tegnet jeg ofte drømmehuset, men i det siste syns jeg det ville vært gøy å bygd et hus basert på amerikansk standard. Gjerne av typen "ranch house" med sånn "porch" og greier.


Har stjålet dette bildet...

19) Which form of public transport do you prefer?
Tog, men lokalt går det mest buss. Og jeg skulle gjerne benyttet den mer, men den er jo så forbanna dyr!

20) What talents do you have?
Ingen, dessverre.

21) Can you juggle?
Nei.

22) Can you solve a rubix cube?
Har faktisk aldri prøvd å løse en slik kube.

23) Do you have a cherished childhood teddybear?
Bamse. Han fikk jeg av bestefar da jeg ble født og ble særskilt viktig etter at han døde da jeg var fire år. Det var først da vi kjøpte hus i fjor at han havnet på hylla, før det så tilbragte han nettene i senga mi og ble med på den ene ferieturen etter den andre. Var livredd for å legge ham igjen hjemme i tilfelle det skulle begynne å brenne... 


"Hver tredje voksne brite har med seg kosebamse i senga, viser en ny undersøkelse.
Gjennomsnittsbamsen i Storbritannia er 27 år gammel og
har fulgt sin eier trofast helt siden barndommen, skriver Aftonbladet."


24) Are you psychic in any way?
Nei. Om noe slikt skulle oppstå så er i så fall det en tilfeldighet.

25) Are you a good dancer?
Nei, jeg er så dårlig på å danse at samboeren har ytret et ønske om at jeg ikke skal gjøre dette foran bebis så hun ikke tar til seg noen dårlige moves.

26) Are you a good singer?
Jeg liker å tro det, men jeg har aldri sunget foran noen så dette er ikke bekreftet av omverdenen. 

27) Are you a good cook?
Tja.. Maten jeg lager er spiselig, men den hadde blitt kastet i søpla av Hellstrøm.

28) Are you a good artist?
Nei, jeg er rett og slett ikke motivert nok.

29) Are you a good listener?
Nei, jeg er alt for opptatt med å prate om meg selv. 

30) Are you a good public speaker?
Nei, jeg HATER å snakke i forsamlinger og er stort sett stille om det sitter mer enn fire personer rundt bordet.

31) Are you a good babysitter?
Nei, men evnene har blitt noe bedre etter at jeg fikk baby sjæl.


Bedre og bedre... Eller, det er kanskje innafor å bruke katteleker på barn...?

32) Are you a good mechanic?
Nei, jeg har null peiling på hvordan en bil fungerer bortsett fra at den trenger olje, drivstoff og spylevæske.

33) Are you a good diplomat?
På en måte. I min egen familie ansees jeg som en diplomat, men ingen andre steder.

34) Are you a good employee?
Nei, jeg er sjukt lat.

35) Are you a good dresser?
Nei, jeg eier ikke motesans, og det ble veldig tydelig når jeg la på meg masse og klærne plutselig var med på å gjøre meg enda større.

36) Are you a good swimmer?
Nok til at jeg ikke drukner.

37) Are you a good skier?
Nei, jeg HATER å gå på ski. Samboeren dro meg ut i skiløypa for noen år siden... Jeg lånte skiutstyret til moren hans og kledde meg opp i skibukse og ullgenser... Sistnevnte var et særdeles dårlig valg når man ikke klarer å holde seg på beina... All snøen satte seg fast til genseren så jeg endte opp med å se ut som en gedigen snøball.. En sint snøball vel og merke...

38) Are you a good lover?
Nei.

39) Are you a good musician?
Nei.

40) Are you a good comedian?
Hadde en drøm om å bli stand-up komiker, men det var liksom ikke helt forenelig med sceneskrekken min...

41) Are you a good cleaner?
Nei... Jeg er (delvis) flink til å rydde og holde orden på ting, men å ta ut vaskebøtta sitter langt inne. Har blitt (noe) flinkere til å støvesuge da bebis endte opp med å se ut som en hybelkanin hver gang hun lå på gulvet.

42) Are you a good actor?
Tja... Kommer litt an på hvem jeg spiller for...

43) Are you a good writer?
Nei, jeg liker å skrive, men klarer aldri å skape noen rød tråd så det blir bare noe surr og rot.


Åh, min gode gamle Dell... Vi hadde mange fine skrivestunder sammen.

44) Have you ever been bungee jumping?
Nei, kunne fint gjort det da jeg var i tyve-årene, men siden har jeg utviklet høydeskrekk så det får bli en long lost dream.

45) Have you ever been canoeing/kayaking?
Hadde en kanotur da jeg gikk på ungdomsskolen, men det var kun så vi kunne komme oss langt nok unna lærerne for å snikrøyke.

46) What types of holidays do you prefer?
Late dager i solen.

47) Whats the furthest you've ever been on holiday?
Sharm el Sheik i Egypt. 

48) What was your favourite holiday?
Da jeg og samboeren tok en 3 ukers rundtur. Startet med Hip-Hop kemp i Hradec Králové i Tsjekkia før vi dro videre til hovedstaden, Praha, og så slang vi oss på et fly til Barcelona i Spania og avsluttet deretter turen i Blanes.

49) Where would your dream holiday be?
Barcelona. Jeg ELSKER den byen.

50) Can you tap dance?
Nei, har ikke prøvd, men jeg eier verken koordinasjon eller rytme...

51) Whats your favourite zoo animal?
Liker ingen dyr i zoo... Liker de bedre i naturen!

52) Whats your favourite sport?
Kan se på både fotball, håndball, ski og hockey. Og Super Bowl. Ser aldri på amerikansk fotball ellers, men super bowl er så kult!


Åh, kommentarfelt <3

53) Whats your favorite food?
Sodd!

54) Whats your favourite pizza topping?
Ost. MASSE ost. 

55) Whats your favourite film?
Forrest Gump. Nydelig og morsom.

56) Whats your favourite song?
Har vanskeligheter med å si en sang, men de låtene jeg liker best nå om dagen kan du finne HER.

57) Whats your favourite alcoholic drink?
Øl hvis jeg er tørst. Whisky hvis jeg skal bli full.

58) Whats your favourite non-alcoholic drink?
Er cocaholiker...

59) Whats your favourite TV program?
Game of Thrones seiler opp som en klar vinner.

60) What's your favourite boyband?
Var superfan av Backstreet Boys da jeg gikk på barneskolen... 

61) Whats your favourite girl group?
Var superfan av Spice Girls da jeg gikk på barneskolen... 

62) What would be your ideal partner?
Han har jeg allerede funnet!

63) Do you want children?
Har allerede ett barn og nå er vi litt i tenkeboksen om vi skal ha en til. Heller mot ja for bebis sin skyld, mens kroppen min skriker "Nei! Ikke en gang til!"

64) Do you want a church wedding?
Nei, bryllupet blir i regi av Human Etisk forbund, akkurat som navnfesten til bebis.

65) Are you religious?
Nei!

66) Do you like reality TV programs?
Ja, jeg elsker å spionere på andre.

67) Do you like TV talent shows?
Fulgte med på de første rundene av Idol og første sesong av Norske Talenter, deretter ble alt liksom det samme.

68) If you were gay who would your life partner be?
??

69) If you could go back in time to change one thing what would it be?
Har sett for mange filmer hvor slikt fucker opp verden til at jeg tørr å gjøre noe som helst.

70) How many hats do you own?
Ingen. Liker ikke å bruke hatt. 


Dette er den eneste formen for hodepryd her i gården... 

71) Are you any good at pool?
Nei, men syns det er gøy å spille.

72) Whats the highest you've ever jumped into the water from?
10 meter?

73) Have you ever been admitted to hospital?
Ja, fikk et hardt tilfelle av streptokokker som 14-åring.  

74) Have you ever had any brushes with the law?
Har vært på glattcella et par ganger...

75) Have you ever been on TV?
Heldigvis ikke.

76) Have you ever met any celebrities?
Har ikke snakket med noen, men har sett en del opp igjennom åra. 

77) Have you ever been to Legoland?
Nei, men har lyst til å dra dit med bebis.

78) Have you ever done something heroic?
Nei, jeg har en tendens til å fryse i sånne situasjoner.

79) Have you ever played a practical joke on anyone?
Ja, det er skikkelig gøy, men jeg hater når noen gjør det tilbake så det holdes på et minimums nivå.

80) Have you ever been the recipiant of a practical joke?
Se spørsmål 79.

81) What would be your best achievement to date?
Foreløpig har jeg bare ruget litt på den og klemt den ut. Om 18 år får vi se hvordan det har gått.

82) Do you prefer baths or showers?
Dusjen. Jeg liker ikke tanken på badekar før jeg sitter i det og tenker "Dette var digg. Hvorfor gjør jeg ikke det her oftere?", men det skjer ikke noe oftere. Har ikke  badekar heller så for øyeblikket er det ingen problemstilling.

83) Do you prefer towel drying, blow drying or natural dryin your hair?
Luft og håndkle.

84) Have you ever built a snowman?
Ja.

85) Have you ever been sledging?
Nei.

86) Have you ever flown a kite?
Se spørsmål 44.

87) What colour socks are you wearing?
Har ikke på meg sokker akkurat nå, en fin bivirkning etter graviditeten er at jeg ikke orker å ha noe på beina (tåfisen er heldigvis borte), men om jeg skulle hatt på meg sokker så ville det vært hvite tennissokker. Eneste sokkene jeg liker. Og de må være like! Klarer ikke å ha på to ulike sokker.

88) If you could live anywhere, where would that be?
Barcelona!

89) Have you ever been famous?
Nei, men jeg er litt sånn known by association. Samboeren er nemlig lokalkjendis.

90) Would you like to be a big celebrity?
Hadde sikkert vært gøy en liten stund, men jeg ville nok fått angst av å bli gjenkjent hele tiden.

91) Would you ever go on Big Brother?
Syns konseptet er gøy, men jeg ville aldri lagt fremstillingen av meg selv i hendene til et TV-selskap. 

92) How big is your TV?
Vet ikke, 60"? Stor nok til den lille TV-kroken vår.

93) What is your most essential appliance?
For øyeblikket går vannkokeren ganske varm på grunn av all babymaten.

94) What type of music do you like?
Det kommer helt an på humøret.

95) Have you ever been skinnydipping?
Det tror jeg faktisk ikke.

96) How many pillows do you sleep with?
Det går fint med en, men jeg foretrekker to.

97) What position do you often sleep in?
Fosterstilling.

98) What do you wear to bed?
Truse. Kan sove med klær på, bortsett fra sokker. Våkner jeg med sokkene på føles det som om jeg ikke har sovet.

99) How big is your house?
120 kvm. Tror jeg.

100) Do you prefer sunrises or sunsets?
Aldri interessert meg for noen av de. Begge deler er sikkert fine å se på.

 

.

bbhhhj      vummmuynjnhmj   ,m nbvtuyygcvnn nbubvyy   gf 



Slik ser det altså ut når man gir en 4 mnd gammel baby tilgang til et tastatur... Hun hadde sikkert klart å klabbe ned et par setninger til om hun ikke hadde funnet command-knappen så det poppet opp både mapper, bilder, søkefelt og ulike programmer på skjermen. Jeg kan forøvrig ingen av de snarveiene selv, så jeg burde ha fulgt bedre med. Men jeg kan også prise meg selv lykkelig for at hun ikke gjorde noen skade for hun kunne ha slengt en hel masse greier i papirkurven eller gjort om språket på mac'en til arabisk...

Note to self: Ikke la barn leke med de teknologiske duppedingsene dine.


Loser!

Status 2017

Selv om ikke skrivelysten er den mest dominerende følelsen nå om dagen så er det vel på sin plass å klemme ut et siste innlegg før 2018 starter. Det er ikke fordi jeg har så fordømt mye å skrive om, men fordi hjernen får litt sånn smålig OCD når ting ikke er helt på stell. Så en avslutning for 2017 er nødvendig for å roe ned mitt eget hode. Litt sånn "ut med det gamle og inn med det nye" selv om jeg vet at verken verden, eller meg, har forandret seg en døyt den 1. januar. Men jeg liker vel å leve i trua.

Forhåpningene for det nye året får eventuelt komme i eget innlegg, men det går jo stort sett i den samme gamle tralten som tidligere: Bli et bedre menneske, starte på diett og trene mer. Det eneste jeg har lagt til på lista er å være en god mamma. Jaja, forholdsvis uoppnåelige greier. Jeg antar at det eneste jeg kommer til å gi et verdig forsøk er den mamma-greia.

Og mens vi er inne på dette mamma-greiene så er det vel greit å gi en liten oppdatering på bebisen. Hun har akkurat fylt fire måneder, smiler hele tiden (bortsett fra når hun skriker), har prøvd sin første skje med ordentlig mat (vel, så ordentlig som smoothie kan være) og begynner å vise tegn på å være en bestemt, liten dame. Hun har også funnet ut at hun har sin egen stemme, så hun bruker store delen av tiden på å legge an høye og fullstendig skjærende toner. Foreløpig ligger hun an til å få en helt forferdelig dårlig sangstemme. 
Og så nekter hun å ligge, hun vil bare sitte selv om kroppen ikke er sterk nok enda, men jeg antar øvelse gjør mester. Enkelte ganger er kroppen nødt til å gi etter og hun må holde seg på rygg, men da holder hun seg opptatt med å prøve å stappe foten sin inn i munnen. Det er ganske fascinerende å se hvordan hun begynner å bli et menneske.


Åh så flink! Fot-i-munn. Nesten.

Familien syns jo det er like fascinerende med den lille, og siden hun er det første barnebarnet på begge sider var kampen om å se henne på julaften ganske stor. Vi valgte derfor å ta en lunsj på dagen sammen med familien min før vi dro til samboerens tante for å feire julekvelden der. Dagen gikk forholdsvis smertefritt for seg. Vi opplevde lite stress og mas, til tross for all fartingen rundt, men røk på en liten smell på vei hjem fra Hurum... Vi kjørte på et rådyr. Takket være samboerens raske reaksjonsevne og evne til å holde hodet kaldt i en krisesituasjon ble det bare et lite dunk for oss som satt inne i bilen og vi fikk ingen skader bortsett fra å få hjertet i halsen. Bebis sov igjennom det hele. Det var verre med rådyret som måtte avlives da bakparten ikke så ut til å fungere noe særlig, men det tok heldigvis viltnemda seg av. 

Siden har vi stort sett tatt det med ro hjemme, om man ser bort i fra tilstedeværelsen på to familieselskap, men det har fortsatt gått rolig for seg (til å være oss). Først og fremst så er vi nødt til å dra hjem i rimelig tid for å få bebisen i seng og for det andre har alkoholinntaket vært på en all-time low. Begge disse tingene har ført til at vi har gått igjennom juleferien friske og opplagte. Vi har til og med gått ned noen kilo (!). 

I dag blir det nyttårsfeiring hjemme med noen venner, bebis og katta til svigersøster. Verken bebisen eller katta har opplevd nyttårsaften før, så det blir spennende å se reaksjonen deres. Jeg håper at både katt og unge sover seg gjennom det hele, men tar høyde for at kvelden kan inneholde både skriking og kattebæsj når klokken slår tolv. Før den tid skal vi hvert fall kose oss med god mat og drikke, og ikke minst godt selskap! Håper det samme gjelder for dere. Godt nytt år!

O´jul med din glede...

...og barnlige lyst! 

Etter cirka 15 år (!) med manglende julestemning har jula endelig blitt ønsket velkommen inn i stua av undertegnede. Bebis er selvfølgelig alt for liten til å skjønne hva som foregår (til å skjønne noe som helst faktisk), men siden jul antakelig blir en viktig greie for henne senere i livet så tenkte jeg det var like greit å bare starte med julehysteriet nå. Dessuten så ønsket jeg å ha en jul med sterkt kontrast til fjorårets julefeiring. Den besto for det meste av kvalme, spy og løgner.
Bebis meldte jo sin ankomst 16. desember, og det var alle turene mine med porselensbussen som fikk samboeren til å ymte frempå at det kanskje var passende med en graviditetstest. Jeg trodde selvfølgelig ikke at den ville være positiv, jeg var jo bare litt dårlig etter alle selskapene vi hadde vært i den siste tiden. Og dessuten hadde jeg mange flere feiringer framfor meg; julebord og familieselskaper. Og så var jo kjøkkenet i det nye huset ferdig og det måtte jo innredes! En oppgave jeg så for meg kom til å inkludere mye vin og øl, gjerne akkompagnert av en brisen venninne eller to.  

Isteden ble førjulstiden tilbragt på sofaen hvor jeg vrengte sjela mi ned i ei bøtte mens jeg systematisk dodget det ene bekjentskapet etter det andre. Det var for tidlig å informere noen om hva som foregikk inne i magen min og siden ingen, absolutt ingen, hadde opplevd at jeg hadde hatt en hvit helg før, ei en hvit kveld, så måtte jeg ljuge meg ut av både besøk, selskaper og de spontane forespørslene om utepils og nissefyll. Alt dette mens jeg satt hjemme, kvalm og panikkslagen. Herregud. Jeg skulle ha barn.

Inkludert i kjøkkeninnredningen hadde jeg også en liten plan om å dekorere til jul. Med nytt og oppusset hus så jeg nesten litt frem til den røde høytiden i fjor, men jeg ble så satt ut av graviditeten at fredslilja måtte fungere som juletre og resten av julepynten måtte tilbringe desember i flyttekasser. Denne jula derimot har undertegnede gått helt overboard med juledekorasjonene. Det finnes nisser i hver krik og krok, kjøkkenskuffen er full av servietter med julemotiv, pepperkakehuset er på plass og juletreet, innkjøpt i plast for årets feiring, kom opp allerede første uka i desember. Og halvparten av julegavene ble kjøpt inn i november. Sist jeg var så i rute med gavene var... Vel, planen har alltid vært å starte i god tid, men det har aldri skjedd. 

Hvorvidt det skjer igjen aner jeg ikke for i følge enkelte foreldre så er perioden vi er inne i nå den enkleste tiden i et barns liv, i følge andre foreldre så kan det bare bli bedre heretter. Og så har man jo de foreldrene som bare ser ut til å være negative uansett hva det gjelder... "Åh? Redd for at denne jula blir stressende? Bare vent til neste jul, da ligger antakelig hele familien med spysjuken!" WTF? Enten så er de irriterende synske, eller fryktelig slemme som prøver å jinxe på oss sykdom neste jul. Men den tid, den sorg. Eller glede. I år er det i alle fall jul i stua, pakker under treet, bebis er blid og mor likeså. 

God jul!


Note to self: Skaff mer juletrebelysning.

Baby Animals

Innad i familien befinner det seg ulike kjæledyr som jeg var relativt spent på hvordan vil ta til seg det nye familiemedlemmet. Både pappa og svigersøster har katt, men disse hadde jeg svært lave forventninger til siden katter stort sett pleier å gi faen i alle andre enn seg selv. Det var, Odin, pappas viltre og fullstendig udisiplinerte bikkje som var det store spenningsmomentet. En hund som er kjent for å sutre til seg vilja si og være i overkant brå med både armer og bein (nei, vent. Det er babyen det...)

Det første dyret bebis ble introdusert til var katta til svigersøster, en nydelig liten ragdoll ved navn Cava. Hun var mer eller mindre totalt uinteressert. Faktisk, så virket hun svært så fornøyd over at all fokuset var flyttet over på bebisen slik at hun selv fikk fritt spillerom til å løpe rundt etter sitt eget velbefinnende. Cava er nemlig innekatt, men pleier å være med svigersøster når hun er ute på tur. Så da hun kom hjem til oss ville hun heller utforske huset enn bebisen.


Hva er dette?

Det andre dyret som hilste på bebis var den beryktede Odin. Hjemme hos Pappa finnes også katten Ruska, og Odin har fra dag en vist tydelige tegn på sjalusi ovenfor katten. Han hater at hun får mer oppmerksomhet enn ham. Han hater at noen får mer oppmerksomhet enn ham, og han kan med all rett også føle det slik når enkelte (les: farmor) har bidratt sterkt til at han får den oppmerksomheten han krever. Odin har innyndet seg såpass hos farmor at han har klart å dytte pappa, farmors eneste barn og sønn, ned fra toppen som favoritten i hjertet hennes. Det var derfor spennende å se hvordan han ville reagere når farmor skulle ta i mot sitt første oldebarn...

Som forventet: Han ble sur, og illustrerte dette godt ved å hele tiden sitte med ryggen til bebis. Eneste gangen han viste henne noen interesse var da hun slapp en promp og han fikk lov til å sniffe på bleia hennes. Den bikkja er i overkant interessert i promp og avføring (han spiste faktisk sin egen bæsj en gang...).

Det gjenstår ett hårete familiemedlem som bebis enda ikke har møtt; Ruska. Vi har dessverre ikke sett noe til henne gangene jeg har vært på besøk hos Pappa, og i det siste har hun begynt å tisse og bæsje inne i huset, så for tiden bor hun ute (dvs. garasjen)... Stakkaren skal til dyrlegen for å sjekke hva det kan skyldes og jeg håper det ikke er noe alvorlig for jeg vil virkelig at bebis skal møte henne, selv om det er sjanse for at hun også kan bli litt sjalu... Katta altså.
Det beste med disse møtene har vært å se at bebis ikke ble redd for noen av dyrene så det lover godt for katten jeg ønsker å dra i hus nærmere sommeren. De eneste "husdyrene" vi har nå om dagen er en gjeng skumle skjærer som flakser rundt i hagen og noen ekle rotter som bor i boden, dyr jeg ikke vil at bebis skal møte med det første... Men det regner jeg med at den kommende katten fikser for oss!

Barely alive

Hola! Still alive... Barely tho.
Jeg er nemlig trøtt hele tiden og er på evig jakt etter den ultimate søvn. Hver dag har jeg en plan om å krype til sengs med en gang bebis har funnet drømmeland, men det er jo alltid noe jeg må se på eller gjøre som fører til at hele søvnen blir utsatt til midnatt. Og det er helt horribelt at jeg ikke klarer å karre til  meg noen ekstra timer for bebis pleier å sove mellom 7 og 12 timer hver natt, så her er det ingen grunn til at mammaen i huset ikke skal få seg nok søvn. Det handler rett og slett om prioritering, men det er jo tross alt noe jeg var ræva på fra før av. Jeg hadde mange planer og tanker om diverse forbedringer som skulle tre i kraft når bebisen kom, men vi kan trygt konkludere med at man ikke får noen personlighetsforandring etter fødsel som gjør en til ett oppegående og dugelig menneske. I så fall så har det ikke tredd i kraft enda.

Først og fremst så skulle jeg jo gå ned i vekt med både amming og trilleturer. Ammingen gikk til hælvete og de daglige trilleturene har ikke tatt av så mye som ett eneste gram. Nå er jeg så tjukk at badevekta har blitt omhyggelig gjemt kun fordi jeg er drittlei av å få angst hver gang jeg ser den. Sigarettene som lå på hylla i 9 måneder dukket opp like etter at melka forsvant. Planene om fotavtrykk og babyalbum ligger litt på vent. Påbegynt, men på vent. Ingenting går riktig som det skal, og i helgen som var hadde bebis sitt første familieselskap og undertegnede fikk bevist for et tosifret-antall mennesker hvor dårlig mor hun er.

Hjemme i det daglige hender det jeg føler meg tilstrekkelig. Nesten litt flink. Sånn som da jeg dro frem julepynten før desember. Men det skyldes også denne dingsen her som på daglig basis gir meg oppmuntrende ord:

Noen ganger tror jeg på den, andre ganger ikke. Spesielt ikke på sånne dager som i går da jeg leste om babyens utvikling i tredje måned og at mor visstnok i denne perioden skal føle en trang for å finne på noe på egenhånd for første gang. En trang jeg allerede hadde etter 14 dager. Det er sånn 12 uker siden. 
Følelsen av å ikke være helt tilstrekkelig understrekes også ytterligere av manglende kompetanse i tillegg til at jeg kjenner på kroppen at det er enkelte babyting jeg ikke makter å gjøre. Som babysvømming. Det ville vært helt nydelig å se bebis flyte rundt i et basseng, men selv får jeg lettere panikkanfall av tanken på å måtte vise meg frem i bikini eller badedrakt. Kommentarer som "det burde ikke gå utover ungen din" stikker dypt for jeg vet jo at det ikke burde, men samtidig går fanden litt i meg. Folk har jo ulike intimsoner, så jeg kan banne på at det er andre oppgaver jeg gjør som andre mødre sikkert ikke er komfortabel med, uten at jeg kan bygge opp den påstanden med noen eksempler. Men jeg liker å tro det. I dag. For i dag så tror jeg på den koppen.

Ting man trenger når man har en baby

Vel, hva noen trenger når de har en baby, for er det en ting jeg har lært så er det at babyer og folk er veldig ulike, så det som passer og fungerer for noen, blir helt feil for andre. Men her er ei liste over saker som har vært livsnødvendig for mitt vedkommende, og selvfølgelig hvorfor...

Bleiebøtte 
Ut i fra hva jeg kan lese på ulike mammaforum så er denne dingsen både elsket og forhatt, hvorfor den er forhatt aner jeg ikke for den er jo helt genial! Bleiebøtte er i grunn bare en helt vanlig søppelbøtte, men den har dobbel lukkemekanisme i tillegg til at den har en egen funksjon for posene. Man trenger ikke bytte pose, det er bare å trekke ut den gamle, klippe av, knyte og den er klar til bruk igjen. Digg! Det eneste jeg syns er surt med denne er at refillposene er litt dyre, sånn typ 319,- for tre refillposer, men til gjengjeld så varte den første i 7 uker (og da tømte vi den minst to ganger i uken), så tre refillposer kommer til å vare noen måneder. MEN... Det skal jo sies at bæsjebleiene til bebis er relativt harmløse nå. Lukten de kommer til å avgi når hun begynner med fast føde skal visst være lik døden. Så jeg håper den doble lukkemekanismen på bleiebøtta er like effektiv da...

Baby Call
Uten denne så hadde jeg løpt inn på rommet til bebis hvert tiende minutt. Det er godt å høre en lyd her og der som viser at hun har det bra, men blir det stille alt for lenge så må jeg inn å sjekke at hun fortsatt puster. Det var så mye snakk om krybbedød både på sykehuset og hos helsesøster de første ukene så jeg har fått kronisk angst for at hun skal slutte å puste i søvne.

Lenestol
Noe av det smarteste vi har gjort var å sette inn en lenestol på rommet til bebis slik at vi har et sted å sitte når vi skal mate, bysse eller bare kose. Spesielt om natta, men den stolen blir flittig brukt på dagen også fordi jeg og bebis bruker mye tid på rommet hennes når hun skal stelle seg, trene på å ligge på magen, bli bergtatt av uroen over senga eller ligger på gulvet og kave mens hun prøver å kommunisere på det uforståelige babyspråket sitt.


Stedet hvor jeg tilbringer mest tid nå om dagen...
Det er en recliner så man kan også ligge i den, og ammeputa brukes ikke lenger til amming, men til mating. Stolen har også lommer på den ene siden hvor man kan ha litt nødvendigheter som snacks og lesestoff. For tiden har jeg en bok der ("Gravkammer" av Kate Mosse) som jeg ALDRI ser ut til å bli ferdig med. Jeg begynte å lese på den FØR bebis kom til verden, så jeg har brukt nærmere tre måneder, antakelig det lengste jeg har brukt på en bok noensinne. Og det ser ikke ut til at jeg vil gjøre meg ferdig med den i nærmeste fremtid heller... Snacks har jeg heller ikke der. Det er spist opp og jeg har ikke fylt på med mer fordi jeg er på "diett".

Malt
Dette er for å forhindre hard bæsj, men man trenger bare dette hvis ungen din får morsmelkerstatning, noe bebis har gått over til på fulltid nå siden ammingen bare ble kos for henne og hun aldri drakk seg mett på de edle dråpene. Så gikk melkeproduksjonen ned, selv om jeg pumpet mellom slagene, så det var vanskelig å møte etterspørselen hennes. Og jo mer hun trengte, jo mer forbanna ble hun over at maten ikke kom like fort som på flaska, så til slutt endte det med at hele ammingen ble faset ut... Jeg har en ambivalent følelse til det hele. Noen dager tenker jeg at det er helt greit, mens andre dager får det meg til å føle meg som verdens verste mamma. Mest sistnevnte, selvfølgelig.

Preglife
Dette er hovedsakelig en graviditetsapp som var svært hjelpsom med å fortelle om min og barnets utvikling i svangerskapet, men i etterkant har den også holdt meg oppdatert på utviklingstrinnene til bebis. Kjekt! For med en gang man har vent seg til væremåten til bebis så endrer den seg, noe som er helt normalt siden hun tross alt vokser, men i starten tenkte jeg titt og ofte "Fuck. Nå er ungen min er ødelagt." Og så klikket jeg inn på denne app'en og fant ut at hun er (forholdvis) normal.

Smokk
Da jeg sto i butikken en dag kom en gammel dame bort til meg for å fortelle meg hvor søt bebis var der hun satt i bilsetet sitt (vi har en Stokke Trailz vogn hvor man kan bytte på å feste bag og bilsete på understellet. Superkjekt! Og bebis sitter selvfølgelig ikke for lenge i bilsetet...) med enorme klinkekuler og en smokk hun smattet iherdig på. Damen berømmet også hvor rolig hun var, hvorpå jeg fortalte ta det var stille før stormen, men det trodde hun ikke noe på. "Hun der ser ut til å kose seg helt fint! Og som svigersønnen min sa: Den som oppfant smokken skulle ha fått fredsprisen!"
Godt poeng. Bebis har fått en helt annen ro etter at hun fikk smokken. I starten fikk hun alt for mye mat og gulpet som en galning fordi vi trodde hun ga oss matsignalet hver gang hun hadde et suttebehov. Etter smokken kom inn i bildet slapp hun å bli overforet, vi slapp å bli dynket i gulp og hun ble en roligere baby. WIN.  


Åja... Smokkesnor er også et must...! 
Har hindret mang en smokk fra å forsvinne...
Ikke minst så halverer det antall ganger man må sterilisere eller vaske den.

Stellebag
Denne er nesten litt åpenbar, de fleste med unge har vel en stellebag... Men visste du at man får en gratis stellebag med Lille Go' produkter av Kiwi hvis du er Trumf-medlem? Og at du også kan få en bag med produkter fra Rema 1000? OG du kan få en boks med babystæsj fra Apotek1 hvis du laster ned app'en deres?
Vel, da vet du det.

To be continued...

Graffiti Junction

Trenger du en bok å lese?
Eller kanskje du bare vil se på bilder?
Eller ha en bok på stuebordet som du kan skryte av?

Fortvil ikke! Nå har det kommet en bok som dekker alle disse behovene! "Graffiti Junction" av Gjermund Hansen og Eric Ness Christiansen er en eksklusiv coffee table book som tar for seg en rekke graffiti og street-art prosjekter rundt om i Norge, men hovedsakelig Drammen. Printet på høykvalitets papir tar (hobby)fotograf Gjermund Hansen ett dypdykk i kunstverkene malt eller i regi av graffitikunstneren Eric Ness Christiansen. Her tas det fokus på detaljene, den grove teksturen i underlaget og de unike strekene. Boken er nesten majestetisk der den rommer 200 sider pakket inn i ett massivt format og putecover.

Gjermund Hansen står også for bokens tekst, men der må jeg nok skuffe deg som ble fengslet av dette innleggets første setning... Boken kan ikke skryte på seg å være spekket med litterært innhold, men det er godt skrevet og virkelig verdt å få med seg! Forordet er ført i pennen av Åsmund Torkildsen, direktør ved Drammens Museum.

Boken hadde releaseparty på Gummibaren 26.10.17 hvor utgiverne signerte bøker til krampa tok dem og slampoet Hajoken sto for underholdningen. StayOne, en av Norges fremste graffitimalere sa til Splitcity Magazine "Når bokslipp festen har et publikum i alderen 30 til 60 år, så har vi kommet til et artig kapittel i spraykunst historien. Boka er av svært god kvalitet og har et gjennomtenkt oppsett som gjør at den passer spesielt godt for det nyere publikummet av diverse spraykunst-sjangere. Sammen med mange figurative vegger har også writerne fått en fin plass i boka. 1994-holdningene (nulltoleranse politikken, red. anm.) er på vei til å bli begravet en gang for alle. Det er også en fantastisk ting at den er trykket lokalt i Drammen, i en tid der ca. 70% av norges trykkerier har måttet legge ned de siste 10 årene, fordi veldig mange, inkludert staten, sender alt til trykk i Øst Europa. Kjøp boka med god samvittighet". Her kan man forøvrig legge til at for hver solgte bok blir det i samarbeid med Basecamp Foundation plantet ett tre i Masai Mara, Kenya! Så boka gir mange måter å bøte på samvittigheten samtidig som den gir viktig kulturell kunnskap. Løp og kjøp!

Boken kan bestilles fra ericc@live.no eller så kan man kjøpe den hos Galleri Athene i Drammen, Galleri Ramfjord i Oslo eller Kunstnersenteret i Buskerud.

Og aprops Galleri Athene...Hvis du kjeder deg i helga så ta en tur innom galleriet i Drammen og sjekk ut pop up utstillingen "Graffiti Junction"! Der vises en rekke prints fra den eksklusive kunstboka som det også er mulig å kjøpe. Igjen så er det bare løpe og kjøpe... Men denne gangen må man løpe litt kjapt siden utstillingen bare varer frem til søndag 5 november.

Still alive

Jeg lever altså. Livet er bare litt for hektisk til å kunne blogge, og spesielt siden jeg desperat prøver å finne andre ting å blogge om enn ungen min, men det viser seg å være umulig. Ikke fordi ungen min er så perfekt og fin at jeg ikke klarer å tenke på noe annet (...), men fordi jeg rett og slett ikke ser noe annet enn den lille ungen. Hele tiden. Hver time. Hver dag.

Noen avbrekk har jeg fått. Svigers har hatt henne nede hos seg, svigersøster har tatt henne med på trilletur, mamma kommer å diller med henne så jeg kan gjøre husarbeid og jeg har vært en tur på byen, hatt bursdagsfest og vært på kino. Dette er visstnok mer fritid enn enkelte småbarnsfamilier klarer å få til på ti år. Og bebis er bare to måneder. Så jeg skal visst ikke klage over min "slitsomme" hverdag.

Dessuten har jeg hørt at babyer kan være langt verre enn min som foreløpig sover hele natta (bank i bordet) og som, til tross for at hun er veldig oppmerksomhetssyk om dagen, verken skriker eller lager annet unødvendig støy på dagtid. Hun viser til og med tendenser til å være en skikkelig blidfis. Og med avlastingen jeg får så burde jo hverdagen være helt fantastisk. Burde...

Jeg blir nemlig litt gal av å tenke på hvor ensformig livet er. Helt panisk av tanken på at det kommer til å være slik en lang stund fremover. Og jeg levde i grunn ett ensformig liv før også, hvor den eneste endringen i livet kom da jeg byttet TV-kanal, så ensformigheten venner jeg meg kanskje til. Men det er noe annet i hverdagen som gjør meg riv, ruskende gal: Babyprat. 
Siden jeg leste at språket til babyer stimuleres best om man kaster seg på babypraten deres så går storparten av dialogen til meg og bebis på hennes språk. Og jeg aner ikke hva jeg sier der jeg sitter å lager lyder som gogok, oioi og gaga, men det får henne til å smile og le, så det funker for henne. Blid unge betyr stort sett blid mamma. Hvor påvirket det gjør meg skjønner man jo først når samboeren kommer hjem og jeg fortsetter å snakke babyprat til ham. 

Sånn for å ikke ble helt gal så er jeg tidvis nødt til å legge over til mitt "eget" språk, men det er jo begrenset hva jeg egentlig klarer å prate om der også. For bebis er jo våken fra cirka syv om morgenen til ni om kvelden. Det er 14 timer. Og det er ikke så fryktelig mange timer hun klarer å underholde seg selv, så resten er opp til meg, og hvem i all verden er det som klarer å snakke non-stop over 10 timer i døgnet? Det hender jeg sitter med henne i armene, ser ned i de vakre øynene mens jeg oppgitt mumler frem "Jeg har ikke noe mer å si. Jeg er tom for ord. Helt. Tom." og så må jeg bare legge henne fra meg og gå. 

Det skal ikke mange skrittene til før mammahjertet begynner å blø, "herregud! Jeg la fra meg ungen min!", og så løper jeg tilbake og finner bebis sovende. For når jeg "gir opp" så ender det som regel med at hun sovner (bank i bordet. Viktig å ikke ta noe for gitt når det gjelder babyer...!), så man kan jo fundere på hvem det er som egentlig holder hvem gående... 
Vi skal ikke se bort i fra at mammaen i huset er litt for flink til å gjøre seg selv gal. 


Bebis - Klarer helt fint å underholde seg selv...
Mer enn hva mamma'n har innsett...

10 populære bilder fra Instagram

Det finnes i skrivende stund 855 bilder på instagrammen min, og jeg hadde håpet på at noen av de gamle slagerne skulle dukke opp blant de mest populære for kontoen strekker seg jo helt tilbake til 16. august 2012. Sånn cirka 5 år og 2 måneder.
Men det er jo først de siste årene følgerskaren har økt betraktelig (hvorfor vet jeg egentlig ikke) og den er på utrolige 367 stykker, noe jeg finner ganske høyt for en fullstendig uinteressant instagramkonto. 


Det aller første bildet.



De mest likte bildene er heller ikke de beste bildene i samlingen min, men de har nok truffet en eller annen sentimental nerve hos folk siden 7 av 10 bilder omhandler graviditeten og bebisen. Av de to andre består av det ene av graffiti og det andre ei kjøkkenvifte (?). Det ble (i mine øyne) en skuffende liste, så note to self: Lag en topp 10 liste med egne instagramfavoritter...

10.

Tok dette bildet på vei opp sikksakken, med fokus på kunstverket "Gaia" av Pichiavo i Bragerneskvartalet laget i forbindelse med Ugangprosjektet. 
Kunstverket er nå bygget inn mellom nye blokker og er dessverre ikke lenger mulig å se, men det ligger der, inne mellom sement og treverk, klar til å se dagens lys en gang i fremtiden....
Kule med denne posten var jo at jeg også fikk en kommentar fra gutta selv.

9.

Fruktvogna som ei venninne laget til babyshoweren min.
Den var så utrolig frisk og deilig!

8.

Hvorfor i all verden dette bildet ble så populært skjønner jeg ikke. Kan det ha noe med hasjtaggen "blowjob"...? I så fall så er det et ganske så dårlig bevis på at sex selger....
Ellers så kan det jo være at folk bare likte hvor fancy det nye kjøkkenet vårt ble...!

7.

For et ufattelig kjedelig bilde, men her dro jeg nok i land en del likes takket være
den lokale kjendisen som ligger å snorker nederst i hjørnet....

6.

Det er få ganger i livet jeg har følt meg fin. En av disse gangene var da jeg tok dette bildet.
Det var 14. august, jeg var høygravid og følte meg i grunn bare stor og stygg, men det er utrolig hva en runde med sminke og instragramfilter kan gjøre...
Dessverre så er jeg fortsatt like stor (bortsett fra den struttende magen) og jeg har siden pådratt meg (flere) rynker, mørke ringer under øynene, dobbelthake, grå hår og dårlig hud. Så det blir garantert lenge til jeg kan føle meg så fin igjen (om det i hele tatt er mulig). Godt jeg har et fint bilde å se tilbake på.

5.

Det første bildet som ble postet av bebis.
Teksten sier i grunn alt.

4.

Åkei. Jeg skjønner hvorfor dette bildet treffer ei nerve hos folk...
Herregud, så søt ungen vår er!!

3.

Helt ærlig så syntes jeg de hendene var litt skumle...
Hjalp heller ikke på at de var dekket med blod fra min egen livmor...

2.

Hva faen liksom.

1.

Vel, dette bildet har i det minste en "morsom" vri på graviditetsmagen.
Ble postet på termindatoen, 18. august, da var magen ferdigkokt og jeg var klar for å få ungen ut. Men det var ikke bebis enig i. Hun drøyde det i ni dager
. Ni slitsomme dager. Så graviditeten endte på 103,19%. Men det kunne jo vært verre. Hun kunne jo ha forsøkt å bli seg selv 110%.

Gullkorn fra kjærestemunn - Part 4

Jeg: Faen! Jeg har fått kvise i panna! 
Kjæresten: Horn mener du.
Jeg: ...
Kjæresten: Because you are a unicorn!

Jeg: Bh'en virker så løs. Kanskje jeg har gått ned i vekt.
Kjæresten: Du har det. Før hadde du valker under armene.

Første gangen jeg var ute på vift etter graviditeten (på Kulturens festaften i Drammen Teater):
Kjæresten: Hvis noen ser stygt på deg fordi du drikker vin så se stygt tilbake.
Jeg: Hva mener du?
Kjæresten: At du må se stygt tilbake hvis noen ser stygt på deg fordi de tror du drikker mens du er gravid.
Jeg: Ser jeg fortsatt gravid ut?!? 
*Awkward silence*

Når samboeren skal forsikre meg om at han jobber, ikke fester:


Autocorrect er noe dritt:

 

Ting babyer gjør

De har en telepatisk forbindelse til omgivelsene
På lik linje med katter som klarer å matematisk regne ut hvor det er minst passende å sitte, så vet babyer nøyaktig når det er minst passende å våkne, skrike, bæsje i bleia og andre upassende handlinger. Slapper du av? Det kan, i følge babyen, kureres med skrik. Har du akkurat satt deg ned for å spise et varmt måltid? Det kan babyen lett kjøle ned et par hakk ved å kreve oppmerksomhet og konstant byssing. Akkurat kledd på babyen? Da er det tydeligvis ganske digg å bæsje.

De er voldelige
Det sies at all fektingen babyer gjør er ukontrollert. At det er rykninger den lille kroppen deres gjør fordi de ikke har kontroll over musklene sine. I call it bullshit. De gjør alt med vilje! Bebis var knapt to uker før hun langet ut og ga meg et blått øye. Og selv om  babyer i den alderen verken ler eller smiler, så kan jeg banne på at det var akkurat det hun gjorde når slaget traff meg.
På en annen side så virker det plausibelt at babyene ikke har helt kontroll over disse bevegelsene for det hender jo titt og ofte at hun slår seg sjæl. Dette kunne man jo forøvrig bortforklart med selvskading, men hver gang hun treffer seg sjæl i trynet med knyttneven ser hun på meg som om det er jeg som har slått henne så hun har muligens ikke helt peiling på hva det er hun gjør.

Faceplants
Det er ikke bare armer og bein som (visstnok) er ukontrollerte hos babyer, de har heller ikke noe styring på nakkemuskulaturen, men de prøver iherdig å bruke den, dette gjør spesielt bebis når hun ligger på brystet mitt. Hun løfter opp hodet, stirrer meg rett inn i øynene og planter så hele trynet, med nesa først, rett ned på brystet mitt med overraskende stor kraft. Deretter løfter hun hodet opp igjen og ser på meg som om det hele er min feil.

Dødsskrik
Den eneste formen for kommunikasjon babyer benytter seg av er skriking. Full bleie? Skriking. Sulten? Skriking. Trøtt? Skriking. Rape? Skriking. Vår bebis skriker heldigvis ikke så mye (enda!), når hun først gjør det så er det som regel fordi hun er sulten. Og så sitter man der da, med flaska ved siden av og venter på at den skal oppnå kroppstemperatur så man ikke brenner henne i stykker innvendig, og prøver iherdig å vise henne at "flaska er her, du får mat om to sekunder", men hun skriker fortsatt som om jeg prøver å sulte henne ihjel. Det overrasker meg at hun enda ikke, etter snart 8 uker, har klart å koble opp den flaska med mat, hun reagerer overhode ikke på den før den er plantet inn i munnen hennes. Men uroen over senga, som hun oppdaget først her om dagen, den smiler hun til bare vi entrer soverommet hennes.

Motbeviser alt du sier
Du må for gud skyld IKKE skryte av babyen din! Uavhengig av hva og hvorfor du skryter så kommer babyen din til å motbevise dette så fort den får sjansen. Eksempler (ikke selvopplevde. Enda...):
"Babyen min har regelmessig avføring" - Får akutt diare
"Babyen min sover hele natta" - Begynner å våkne hver bidige time
"Babyen min elsker mennesker" - Begynner å skrike hver gang noen andre enn mammaen kikker i deres retning
"Babyen min er kjempesnill" - Får kolikk
 

To be continued...

33

Forrige uke fylte jeg år og kan dermed briljere med at jeg er hele 33 år. Treogtredve år. Gammel.
Om man skal leve et helt liv frem til man havner på gamlehjemmet så er ikke 33 år spesielt gammelt. Det bare føles så gammelt fordi jeg ikke lenger er ung og dum.

Dumheten er noe jeg må svare for nå. For med årene har jeg pådratt meg både pukkelrygg og x-antall ekstra kilo fordi jeg var dårlig på å legge et godt grunnlag når det gjaldt både mat og helse da jeg var yngre (note til 16 år gamle meg: Nei. 5 liter Coca-Cola om dagen er ikke bra). Graviditeten og fødselen gjorde det ikke akkurat bedre. Nå ser kroppen min ser ut som den tilhører en femti år gammel kvinne. Og ved å si det disser jeg kvinner i femtiåra for de ser jo generelt ikke så jævlige ut.

Men det finnes viktigere ting i livet enn å bekymre seg over utseendet selv om jeg skvetter hver gang jeg ser det enorme omrisset mitt i speil og vinduer. Den lille bebisen som er skyld i alt dette er jo så ufattelig søt, til den grad at man tenker at det er verdt å se litt jævlig ut mot å oppleve gleden av at hun eksisterer. Selv om hun knapt enser at jeg finnes. 
Og hvis hun først legger merke til meg så veksler det mellom glede og sinne, uten at det egentlig går på meg som person. Glede når jeg gir henne mat og holder stumpen hennes tørr. Hat når jeg heller tran ned kjeften hennes og bruker nesesugeren til å dra ut snørr og gørr fra den tette, lille nesa.


Hvis jeg er matstasjonen hennes så skal hun være matstasjonen min...

Og det er helt greit at hun veksler mellom disse følelsene. For nå er jeg den ansvarlige voksne i huset, og med det ansvaret følger det både hat og kjærlighet når man skal lære noen hvordan livet fungerer. 33 år på planeten har i det minste gitt meg litt livserfaring og det nyeste tilskuddet av livsvisdom, at kropp ikke er det viktigste, er i alle fall en lærdom som må gis videre. Gjerne krydret med litt bedre kunnskap om helse (som at cola-avhengighet ikke er en bra ting). 
For man vil jo ikke at hun skal gå igjennom livet med den samme lave selvfølelsen som en selv. Men da får man jo vitterlig håpe at hun ikke begynner å lese mammas deprimerende blogg...
Heldigvis kan den slettes innen hun får tilgang til internett.

Gratulerer med da'n.


Takk Odin! Nå er vi begge gamle og dumme.
(Han hadde bursdag 8 oktober!)

10 sponsede avtaler fra øverste hylle

Nylig skrev Kristin et innlegg om sponsoravtaler hun gjerne skulle hatt på bloggen sin om hun kunne velge de fra øverste hylle. Ideen til hele innlegget ble snatchet fra en annen dyktig bloggerinne, Juliafrika. Og selv om jeg ikke kan måles med noen av disse bloggerne så fant jeg temaet så morsomt at jeg bare måtte kaste meg på trenden. For selv så skulle jeg gjerne tjent ei krone eller to på dette tullet, og det skjer neppe med verken det første eller andre, men man har jo lov til å drømme...!
Så hvis jeg kunne valgt fra øverste hylle, hvilke sponsorer hadde jeg tillatt å ha glorete og upassende reklame på bloggen min...?
(Og siden jeg har sånn lett OCD så har jeg vært nødt til å endre på antallet ønskede sponsorer. Originalinnleggene har "9 ønskede avtaler fra øverste hylle", men jeg kjenner det rykker i kroppen over at antallet ikke er 10

The Simpsons Tapped Out
Med så mye tid, energi og penger som jeg har lagt ned i det spillet så hadde jeg lett latt de reklamere på bloggen min. Mot en god dose donuts (game currency...) selvfølgelig. 

Lambi toalettpapir
Takket være en overaktiv og knøttliten blære går jeg på do typ tre ganger mer enn et normalt menneske, og det betyr at jeg også bruker tre ganger mer toalettpapir. Ergo: En perfekt kandidat for å fronte dasspapir. 

Øl
Hvilket som helst merke egentlig... Her går det meste ned på høykant (bortsett fra under graviditeten selvfølgelig), og dette punktet er på toppen av drømmescenarioer når det kommer til reklame for 1) jeg vil jo aldri få reklame på bloggen og 2) det er ulovlig å reklamere for alkohol.

Jack Daniel's
Nok et drømme drømmescenario. Se punkt en og to på "øl".

Apple
Jeg har så lite peiling på tekniske duppedingser at jeg syns Apple sine produkter er helt geniale siden de er så idiotsikre. Det hender man finner de irriterende siden de ikke er så kompatible med andre merker, men det løste vi selvfølgelig med å skaffe oss både pc'er og tablets i samme merke. Helt i tråd med Apple sine ønsker. 

Coca-Cola
Cokaholiker 4 life! Selv om jeg vet at det er mye uetisk med The Coca-Cola Company så klarer jeg ikke slutte å drikke de edle dråpene... Og de skulle selvfølgelig fått lov til å reklamere på bloggen min mot ett (eller flere) års forbruk av brusen.

Tattoosjapper
Hovedsakelig tenker jeg på Sail Away Tattoo i Drammen for de har så utrolig dyktige tatovører, men når det kommer til stykket så er jeg ikke så forferdelig fin på det. Har lånt ut kroppen min som lerret til tatoveringslærlinger før jeg... Med gode resultater!

Norvegia Ost
Kroppen min er regelrett bygd opp (eller ødelagt, kommer an på hvordan man ser det) av ost. Her går alt fra cheddar til blåmuggost ned på høykant, men den osten jeg spiser mest av er den gode, norske Norvegiaen. Den funker til alt! Jeg vet allerede hvordan reklamen skal se ut her på bloggen: En stor banner med bilde av meg som bader i raspet Norvegia. Sexy!

Lays potetgull
Siden jeg er et såkalt chipsvrak så går det meste av potetgull ned, men den absolutte favoritten er Lays, gjerne med salsa til. I løpet av livet har jeg nok fortært en del tonn av disse flakene, og dette er nok et produkt jeg vil reklamere for mot at jeg selvsagt får en god andel av produktene deres.

Rosenborg Ballklub
Selvfølgelig ønsker man å bli sponset av den beste fotballklubben i Norge! Men nå er det vel som regel sånn at fotballklubber ønsker sponsorer, ikke å være en sponsor selv, men for en så knakende fin blogg som min så gjør de vel et unntak! I drømmeland vel og merke...

Fashionista

Mote har aldri vært min greie. Jeg har aldri vært kjent for å være velkledd, faktisk mer det motsatte. Klesstilen min er så ille at jeg konsekvent blir stoppet hver bidige gang jeg skal gjennom sikkerhetssjekken på Gardermoen fordi jeg i følge samboeren "kler meg som en boms". Selv har jeg likt å kalle stilen min for "avslappet og komfortabel", men jeg har med årene innsett at den kanskje ikke virker så innbydende for andre med mine oversized og utvaskede klær. Forkjærligheten for joggebukse har heller ikke gitt meg noen motepoeng, og førte faktisk til at den forrige arbeidsplassen min innførte kleskode som blant annet forbød bruk av joggebukse og krevde at man skulle kle seg presentabelt. Etter det gjorde jeg vel et ok forsøk på å kle meg bedre. På jobb. 

Greia er jo den at jeg syns det å være "velkledd" er et unødvendig onde, for alle må jo få lov til å være seg selv, men nå som jeg har ansvaret for å kle opp ei søt, liten tulle så kjenner jeg at hun fortjener at jeg i det minste prøver å gi henne et godt utgangspunkt. Det å være velkledd har sine fordeler, blant annet ved at man unngår å bli befølt av en toller hver gang man skal fly og at man gir folk et bedre førsteinntrykk. 

Som baby gir hun stort sett et godt førsteinntrykk uansett fordi folk syns jo babyer er bare sååå søte, uavhengig av hva hun har på seg. Førsteinntrykket klærne hennes gir nå går jo på meg, som mamma, så det er ikke bare det at jeg vil at hun skal fremstå velkledd, i utgangspunktet går det på at jeg vil vise folk at jeg prøver. Noe som er poenget med hele dette innlegget her; å vise at jeg forsøker å gjøre barnet mitt til en bedre utgave av meg selv. 


Bebis er ei jente, men det er ingen hindring for å bruke blått. Og vice versa!
Ei klær med "gutteaktige" motiver, som lastebiler og gravemaskiner. Denne toppen kjøpte jeg til ære for morfaren hennes som har vært anleggsarbeider, og han ble mektig stolt da hun kom på besøk for første gang ikledd denne. Og sånn for å jevne ut det "mandige" uttrykket ble hun ikledd en søt denimshorts med blonder. Og peanuts sokker fra tante! 


Bortsett fra peanutssokkene fra tante er vesla her ikledd secondhand klær.
Mulig disse klærne også har gått i såpass mange generasjoner at man kan kalle det "vintage".
Blir ikke mer moteriktig enn det, ass.


Blondebody og Converse-sokker! 

Ja.... Her hadde altså jeg en plan om å vise folk at jeg kler opp ungen min i et vidt spekter av ulike og søte klesstiler, men innser jo av denne fotomontasjen at jeg stort sett kler henne opp som en gutt.
En søt gutt vel og merke (selv om jeg ikke er helt for slik kjønnsinndeling), i en avslappet og komfortabel stil... Så jeg har nok en liten jobb å gjøre om jeg vil forbedre førsteinntrykket hennes fordi nå ser hun jo egentlig helt ut som... Meg.

Borgersens Beste

Det var ikke ofte jeg følte meg plaget av hormoner under graviditeten, men når det først smalt så smalt det skikkelig. Som da kjæresten plutselig bestemte seg for å dra på fest, eller da jeg oppdaget at de hadde fjernet favorittkryssordet mitt fra VG Helg. Jeg ble ganske satt ut på grunn av det med kjæresten og festen, men det var bare barnemat i forhold til reaksjonen som kom da jeg hadde rigget meg godt til rette i sofaen med cola og godteri, klar for å løse kryssord, for å så oppdage at det var... Borte. Finito. Damen som pleide å skrive kryssordet hadde pensjonert seg. Det var slutt. Over.
Jeg gråt. Lenge. Det kryssordet hadde vært favoritten min i 15 år. Det var så ille at jeg følte meg dumpa. Forlatt. Glemt. Forbigått. En hel masse følelser man ikke forventer å få av et kryssord. 

Godteriet jeg skulle kose meg med ble isteden brukt til å trøstespise. Colaen gikk ned i en fei for å skylle vekk skyldfølelsen av å ha trøstespist. Og når alt var tomt raidet jeg både kjøleskap og fryser etter mer å spise. Jeg regelrett druknet sorgene mine i sukker og karbohydrater. Ikke at det hjalp, for når matfesten var over så hadde jeg fortsatt ikke noe kryssord å løse for erstatningen de hadde satt inn var ELENDIG. 

Siden kryssordet var den eneste grunnen til hvorfor jeg gadd å kjøpe VG på lørdag så sluttet jeg selvfølgelig med dette, frem til jeg en lørdag fikk bittelitt lyst til å løse sudoku og brukte derfor 35 sure kroner på å kjøpe avisa. De sure kronene viste seg å være vel anvendt, favoritt kryssordet var tilbake! Det var visst ikke bare jeg som savnet kryssordet til Else Margrethe Borgersen i VG Helg, etter massivt leserpress så avisa seg nødt til å trykke hennes tidligere verk i reprise, og siden hun har laget kryssord for VG i 37 år så blir det vel ikke slutt med det første.

Og spesielt ikke for meg. Det å løse dette kryssordet var en del av lørdagsrutinen min, men nå som vi har fått en ny sjef som krever at vi jobber for henne 24 timer i døgnet så har det ikke vært mye tid til slik kos, verken på lørdag eller senere i uka, så nå blir avisene samlet i en haug, klar til dyst en eller annen gang i fremtiden... 

Seriøs knirking

Selv om jeg anser meg selv som en pessimist har jeg innsett at det befinner seg en optimist langt inne i sjela mi, og den titter faktisk frem oftere enn Mia Gundersen i Se&Hør. At denne optimisten har dukket opp skjønner jeg først når skuffelsen over situasjoner eller personer velter over meg, og jeg innser at det har ligget en forventing om noe bedre til grunn. Jeg hadde for eksempel forventet at datteren vår skulle ta mer etter faren sin, sånn humørmessig, men det ser ut til at det lille kreket er som snytt ut av nesa på morra si... Sur hele forbanna tiden!

Vanligvis betegner jeg henne bare som "knirka". I mangel av ordforråd og andre muligheter for å uttrykke seg så ligger hun stort sett å knirker. For et utrent øre kan det nesten høres søtt ut, for oss som foreldre er det helt åpenbart at hun bare ligger der å klager. Over hva har vi ikke peiling på, men alt er feil. Hun knirker om vi løfter på henne, knirker når vi bærer, knirker når vi bytter bleie, knirker når vi går tur, knirker når vi koser og knirker når vi ammer (yes, hun tar endelig puppen! Men det er ikke helt knirkfritt altså...). Den eneste gangen hun ikke knirker er når hun har flaska tredd langt nedover halsen, og de påfølgende minuttene etterpå når hun er matstein.
Jepp, alt for lik mor sin...

Babyer kan visst begynne å smile når de er mellom 3 og 6 uker gamle. Knirka er cirka 4,5 uke og drar sjeldent på smilebåndet. Når hun først gjør det så ser det farlig ut som velværesmil, et slags automatisk trekk som kommer i etterkant av en promp, enn at det er gleden av å ha mamma og pappa stukket opp i trynet mens de smiler og snakker med babystemmer. Det vanligste uttrykket vi får av henne lyser "hva faen" og "hvor er maten min". Hun er liksom ikke i nærheten av å være den bedårende lille blidfisen som jeg innerst inne håpet på. 

Det er jo selvfølgelig tidlig i prosessen, men nå er det på tide å dra frem pessimisten i meg for å forhindre videre skuffelser for jeg ser for meg det verste: At her kan det bli hylgrining av den minste lille ting i fremtiden. Og hyler babyen blir antakelig mor stressa. Og når mor er stressa så blir mor grinete. Og en grinete mor... Vel, ja da blir det et lite hælvete hjemme i stua.
Det blir neppe noe idyllisk familieliv her med det første, og jeg sender varme tanker til samboeren som er nødt til å holde ut med oss begge. Jeg føler virkelig med ham. Flaks han syns vi er så søte.
Det kan hjelpe ham med å holde humøret litt oppe.


Knirka (også kalt sjefen, bebis og nuggett), 4,5 uke. Oppgitt over livet.

Dreadlock

Under graviditeten var jeg veldig opptatt av å tillegge meg en del rutiner som skulle gjøre livet enklere etter babyens ankomst. Noen av disse har faktisk fungert, som rutinen med å rydde kjøkkenet hver morgen og sørge for at skittentøyskurven ikke blir ubehagelig full. Det er jo også sånne ting som  gjøres, så det blir jo prioritert, men det er en del andre rutiner jeg la til meg under graviditeten som har gått rett vest i etterkant fordi det er vanskelig å oppretthold dem. Som å holde beina barbert, ansiktet sminket og håret gredd. Lokkene på hodet har faktisk ikke sett synet av en hårbørste siden fredagen før jeg havnet på fødestua, og det er litt over en måned siden.

Nå ser huet mitt ut som en blanding av et fuglereir og et mislykket forsøk på dreads. Og det bildet over her ble tatt for 2 uker siden, så toppen av hodet ser altså dobbelt så ille ut nå.
Det foreligger liksom en plan om å gre det ut hver gang jeg skal i dusjen, men nå har det blitt en såpass tidkrevende oppgave at jeg er redd for å ikke rekke å dusje hvis jeg prøver å gre det ut. Den nye sjefen i huset er nemlig ikke så begeistra for at vi bruker tid på andre ting enn henne, så vi må snike oss til egentid og egenpleie så fort hun lukker igjen øynene, og da er det litt avhengig av hvor lenge hun holder de lukket. Som varer i alt fra 10 minutter til 8 timer.

Og så er det jo dessverre slik at vi sjeldent har tid til egenpleie når det blir stille fra sjefen. Da må man heller bruke tiden til å få i seg mat, rydde, koke flasker, vaske tøy, betale regninger, blogge, slumre foran TV'en og gjøre andre viktige ting som får det å gre håret til å virke som en oppgave man lett kan utsette litt. For alt som omhandler egenpleie kan utsettes litt nå om dagen, det finnes liksom ikke nok tid i døgnet til å kunne gjøre et dugelig forsøk på å se "bra" ut. Og jeg som knapt kunne gå ut døra uten sminke for bare noen måneder siden. Nå føler jeg meg heldig om klærne er fri for gulp og posene under øynene har en lys lillafarge. Selv ikke det at kroppen min er tjukk og ekkel er noe som tar opp for mye tanker når jeg beveger meg ute blant folk fordi det finnes rett og slett ikke tid nok til å bekymre seg over slikt nå om dagen.

Ulempen med dette er at man står i en viss fare for å forfalle helt. Kroppen er der allerede og håret er på god vei etter. Jeg er allerede blottet for motesans og evne til å te meg selv, så jeg blir nok et interessant syn med tiden. Heldigvis er det helt innafor å se ut som en dass når man er småbarnsmamma for det vitner jo om at man har alt fokuset rettet mot den lille, som forøvrig i en alder av en måned ser ut til å være en ren fashionista i motsetning til moren sin. Hun har allerede anlagt sin egen klesstil og skaffet seg en trendy hårsveis:

Godt det er håp for noen.

Fashion trends I just don't get

Luer som ikke fungerer som luer
Hva er poenget med en varm topplue hvis man ikke skal dekke over de delene som fryser mest? Altså, ørene. Men jeg kan selvfølgelig forstå at hodepryd ikke alltid skal være funksjonell, men det er noe med det tomrommet som ligger mellom hodebunn og toppen av lua som irriterer vettet av meg.


Foto: Some papparazzi

Pels
Fryktelig provoserende at det fortsatt finnes folk som syns det er helt greit å avle opp dyr for å ta pelsen deres. Til noe så materialistisk som moteindustrien. Og ja, det finnes steder i verden hvor folk som lever i pakt med naturen bruker pels, men dette er irrelevant når man bruker pelsen ene og alene for å se bra ut.

Sexy småbarn
Det er noe fundamentalt galt med 8-åringer i velour joggedress med "sexy" påført over hele ræva. Hvorfor lager man sånne klær til barn? Det er også trist å se på "Toddlers & Tiaras" hvor mødrene skriker "look flirty" til småjentene sine der de vrikker seg frem i konkurranser hvor "talentet" går ut på å se mest mulig voksen ut. La barn være barn, man tilbringer jo livet stort sett som voksen...!


Sokker i sandaler
Folk med sokker i sandaler er liksom i skolimbo, som om de ikke klarer å bestemme seg om de vil være varme eller kalde på beina. Det virker også utrolig upraktisk, for de må jo få mye sand i sokkene, og så ser det helt jævlig ut. Helt. Jævlig.

Crocs
Skal man oppsummere dårlige motetrender så skal selvfølgelig crocs være med på lista. Jeg hører rykter om at de skal være behagelige å gå med, men det må jo være smertefullt at det brenner i øynene hver gang man ser ned på sine egne føtter. Samboeren har crocs, og disse pleier jeg å stue vekk i skap eller under møbler fordi de ser så horrible ut. 
Og jeg har ikke helt klart å bestemt meg for om crocs er en form for sandaler eller ikke, men hvis de kan defineres som det så er de den eneste typen sandaler som det er ok å ha sokker i. Barbeinte føtter i crocs er creepy. Det ser ut som tærne er i et plastfengsel.

Joggebukser
Misforstå meg rett: Det er ingenting i veien med joggebukser. Det eneste problemet med joggebukser er at de ikke er sosialt akseptert som moteplagg. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg brukt joggebukse i enhver situasjon, men da får man plutselig høre at det er "upassende", "du prøver ikke en gang" og "du ser ut som en dass". Hva er galt med komfort?!

Væsker

Under graviditeten opplevde jeg til stadighet nye kroppslige forandringer som jeg ikke var klar over på forhånd, og som jeg er ganske sikker på ville fungert bra som prevensjonsmiddel om kidsa ble opplyst om dette i seksualundervisningen. Samtidig ville det også vært en ide å informere kvinner litt mer om hvordan det er etter fødsel, sånn for mor, for folk er veldig flinke til å fortelle om hvordan det tyter både bæsj og gulp ut av babyen, men hvordan det er med ting som tyter ut av mammaen er det få som snakker noe om. For en mer ubehagelig orgie av kroppslige væsker har jeg aldri vært borti før.

Den første uka rant det både blod og gørr ut av ratata og dette ble ekstra vondt siden underlivet var sydd sammen på fire steder og var så hovent at begrepet "bollemus" fikk en helt ny betydning. Uken etter det så rant det fortsatt ut av ratata i strie strømmer og da var også melkeproduksjonen ordentlig i gang så det hendte jo at det begynte å renne ut av brystene også. Den tredje uken begynte ting å normalisere seg og jeg begynte å se lys i enden av den våte tunnelen. Dessverre så hadde jeg glemt noe de fortalte meg på sykehuset, at 2-4 uker etter fødselen så ville sårskorpa på livmoren falle av og man ville oppleve blødning igjen. Og da det skjedde så rant det blod ut i strie strømmer, i slik mengde at jeg var nødt til å sove med håndkle i senga og sitte med håndkle i sofaen for å ikke grise ned alt. I dagevis. Men jeg takket meg med at det i denne omgangen heldigvis bare var "litt" blod, og ikke en hel masse andre kroppslige væsker, men der tok jaggu karma rennefart og sørget for at jeg fikk i meg en fordervet yoghurt som førte til at det kom ut væsker i både den ene og andre enden. 

Nå har kroppen kjempet mot denne fordervelsen i over et døgn og den begynner endelig å slippe taket. Gårsdagen var verst der den begynte med smålig ubehag og kuldegysninger før alle sluser åpnet seg. På dette tidspunktet var jeg alene hjemme med bebis, men hadde ikke noe annet valg enn å ringe samboeren for å be ham om å ta over ansvaret da jeg følte at det ikke var helt forsvarlig å legge bebisen i skittentøyskurven hver gang jeg måtte tilbringe over gjennomsnittelige lang tid på badet. En ting var jo at det neppe var særlig behagelig å ligge i den skittentøyskurven, men jeg var jo redd for at stanken skulle ta livet av henne. Dessuten må det ha vært i overkant traumatisk for henne å høre mammaen sin vrenge sjela si ned i en bøtte.

Superpappa tok heldigvis oppdraget med strak arm siden han bare var nede hos foreldrene sine og hjalp til med hagearbeid. Han tok med seg bebis til svigers som sørget for å gi henne masse kos og oppmerksomhet, og jeg priset meg lykkelig for at det var folk rundt oss som kunne stille opp og hjelpe til når formen skrantet. Tankene gikk til alenemødre som i mange tilfeller må klare å håndtere både barnepass og egen sykdom, de er virkelig noen helter! Jeg har hatt denne unge i knapt fire uker, og det er helt utenkelig at jeg ville klart meg uten samboeren. Og mamma. Og svigers. 

En ting jeg fint kunne klart meg uten er alle væskene, men som ei venninne så fint sa "bare vent til ungen får besøk av noro-viruset, det er ingenting i forhold!". Spennende tider i møte, altså.


Og selv når den verste matforgiftningen herjer så klarer man å ta en selfie...!

Burned

En ulempe ved å gi mat på flaske er det evige styret med vasking og sterilisering av alle flaskene og pumpeutstyret. Selve prosessen er grei nok: Vask flaskene og så kok de i minimum fem minutter. Det tar jo ikke så forferdelig lang tid, og det går i grunn greit så lenge man har litt rutine på det. Problemet er når man setter ei kløne til å håndtere kokende vann og varme kjeler 2-3 ganger i døgnet. Resultatet er at jeg stort sett går rundt med 1-5 brente fingre, på en eller begge hender, og dette er særdeles plagsomt når man stort sett bare har en hånd å bruke siden man bærer rundt på en unge i den andre. Det betyr at man kanskje har 0-4 funksjonelle fingre på en hånd og det er dårlige odds når man er ei kløne. Jeg mister stort sett alt på gulvet, og det skjer så ofte at jeg begynner å bli seriøst bekymra for at det neste som går i bakken er ungen.

Løsningen på dette ser ut til å være anskaffelse av nok et dyrt babyrelatert produkt: En sterilisator. Jeg lovet meg selv etter kjøpet av ny brystpumpe at eventuelle andre behov måtte skrives opp på ønskelista til jul. Men jeg har verken fingre eller tålmodighet til å vente rundt tre måneder på den elektroniske duppedingsen. Eller råd, men tjohei og takk og lov for kjøp på avbetaling... For det er ikke bare fingrene mine som blir brent, store, enorme hull i lommeboken brennes også som følge av denne lille bebisen. Og hun er knapt tre uker!! 

Og jeg som var så utrolig stolt av det nye spareregimet mitt... Men etter at bebisen kom til verden har flere av disse punktene gått rett til hælvete, blant annet på husholdningskostnader som vann og strøm. Vaskemaskinen går minst en gang om dagen, minimum tre ganger i døgnet må vi vaske og koke utstyr, bebisen og omgivelsene må vaskes og jeg må dusje hver dag for å vaske vekk følelsen av bæsj og gulp. Jeg har aldri brukt så mye vann i hele mitt liv. 
Og så er det jo alle disse ekstra kostnadene som plutselig dukker opp... Bleier og litt annet utstyr var egentlig det eneste som var lagt inn i budsjettet, men nå tok jo jeg også høyde for at ungen kom til å bli fullammet, også klarer jeg knapt delamming, så det har gått en del kroner ekstra til morsmelkerstatning, pumpeutstyr samt nesespray (!) som liksom skal være effektiv når man prøver å amme.
I tillegg oppdager man underveis at bebisen mangler gensere for å holde varmen, at vi bare har ett sett med sengetøy til sprinkelsenga, at vi trenger rullegardin for at ungen ikke skal bli blenda hver gang (*kremt* den sjeldne gangen) sola titter frem og at refill posene til bleiebøtta er svindyre. 

Det eneste punktet vi foreløpig klarer å spare inn på er, overraskende nok, mat. Det eneste punktet jeg forventet at kom til å gå nedenom og hjem siden både jeg og samboeren har en plagsom kjærlighet for junkfood og take away, men nå gjelder det å kaste i seg mat når man kan og da har man ikke stort annet valg enn å ta det som finnes i fryseren og kjøleskapet. Og der er det heldigvis nok å velge i siden innkjøp av dagligvarer går forholdsvis bra. Foreløpig.
For er det en ting jeg har lært av disse puslete små, tre ukene med en bebis i hus er at man ikke skal ta noe for gitt eller tro at noe kommer til å vedvare for det som funker en dag kan være splitter galt den neste. Og sjansen for at ting kommer til å koste penger er stor.

Skuffa, Norge

Da er 2017 valget over og resultatet er skuffende: Fire nye år med en blå regjering. 
Jeg husker da valgresultatene tikket inn i 2013. Vi var i Spania, og valgkvelden ble det i overkant mange drinker på meg og samboeren. Da jeg sjekket resultatet dagen etter, god og bakfull, ble formen ti tusen ganger verre. Denne gangen var jeg ikke bakfull da resultatet var ferdig, men jeg satt sliten, trøtt, utmattet og med en dundrende hodepine i sofaen. Og den hodepinen ble ikke bedre. Jeg har den enda.

Selv stemte jeg grønt. Vi trenger noen på stortinget som snakker på vegne av dyrene og miljøet. Sånn sett gikk valget bra. MDG fikk inn en representant, og det samme med Rødt. SV fikk inn elleve. Jeg har også hatt et lite øye til Venstre, men siden de ønsket å gå i regjering med KrF og Høyre ble de uaktuelle for min del. Ap og Sp har aldri vært noe for meg og FrP kom selvfølgelig ikke på tale.

Og jeg var med i FpU en gang. Det er ganske flaut å innrømme, men da jeg var ung og bodde på landet, uten en utlending i sikte, var jeg helt sånn "utlendinger kan komme hit så lenge de følger norske verdier". Også ville jeg gjerne ha billigere alkohol, selv om jeg ikke var gammel nok til å kjøpe og drikke det selv. Men så flyttet jeg til storbyen (vel, nærmeste by) og reiste litt rundt i verden og fikk et helt annet syn på mennesker og kultur. Nå foretrekker jeg mangfold og frykter ikke på noen måte at norske verdier er i ferd med å forsvinne. At innvandring har sine utfordringer skal man ikke fornekte, men jeg syns lite om retorikken til innvandrings og ekskluderingsministeren vår. Det har jo også vært beklagelig at ingen i regjeringen har tatt til ordet når det har stormet som verst rundt Listhaug og hennes utsagn, og ikke minst den stadige offerrollen hun har inntatt hver bidige gang hun har mottatt kritikk i det offentlige.

Noe fornuftig har jo den blåblå-regjeringen fått utrettet, som å tillate proffboksing, åpne polet på valgdagen og nyttårsaften og fritt behandlingsvalg innen rus og psykiatri, men de har også gjort vondt verre ved å blant annet redusere politidistrikter, slå sammen kommuner, stramme inn familiegjenforening, stoppet posten på lørdager (sjukt irriterende når man venter på kult) og kuttet barnetillegg til uføre. Det blir interessant å se hva de finner på de neste fire årene.
Heldigvis har jeg muligheten til å bli positivt overrasket, jeg har jo tross alt ikke de største forhåpninger når det gjelder denne regjeringen.
Jeg mener, hvor ille kan det bli?

Got milk?

Melkeproduksjonen min har økt noe, men ikke nok til å dekke det daglige behovet til lillejenta. Hun tar fortsatt ikke puppen, hver gang jeg dytter den opp i trynet hennes gir hun meg et blikk som sier "hva faen" deretter patter hun på den i to sekunder og sovner. Hver bidige gang. Men om jeg ikke får henne til å die så har jeg i alle fall det perfekte sovemiddelet. 

Det hadde vært litt kjekt å kunne gi henne mat på gamlemåten. Det er litt stress å måtte mate, pumpe og vaske flasker og pumpeutstyr om hverandre. Det føles som om jeg ikke har gjort annet de siste ukene. Og de siste ukene føles som måneder. 
Det er over en uke siden vi kom hjem fra den mindre hyggelige uka på barsel, og jeg dro derfra med amming langt oppe i halsen. Den siste uka har lillejenta fått flaske, morsmelk og erstatning om hverandre, og da vi var på helsestasjonen i dag så hadde hun gått opp ytterligere 300 gram. Vektøkningen går som normalt, og derfor er det trygt å intensivere ammingen igjen. Vi snakket med helsesøster om det i dag, fikk litt råd og resept på en nesespray (!) som får melka til flyte raskere. Helsesøster var veldig tydelig på at det vil bli en intens periode, men jeg gikk ut av helsestasjonen med en følelse av at det hele kommer til å være overkommelig. Og den følelsen varte helt til mitt første forsøk på å amme igjen...

Vi har prøvd det litt nå og da den siste uken, uten skjold, og resultatet ender alltid med at hun sovner. Helsesøster anbefalte at vi fortsatte med skjoldet, spesielt siden det krever litt av den samme sugeteknikken som hun nå er vant med via flaska, og at jeg ventet til hun var skikkelig sulten. Så da hun våknet opp etter en god lur la jeg ungen på ammeputa, putta skjoldet på puppen og satte i gang. Denne gangen endte det ikke med at hun sovna, men fullt ramaskrik.
Jenta var sulten og puppen var lite medgjørlig. Resepten på nesesprayen er ikke innløst enda, så det kan være melkeflowen som er problemet, men inntil jeg får hentet den i morgen så må jeg forsøke å gjøre noen forbedringer når det gjelder både ammeteknikk og ammestilling, for det kan jo hende dette har vært problemet hele tiden. Selv om jeg innerst inne tenker at det er selve puppene mine som er problemet. Det er jo veldig lett å lempe feilen over på det man ikke liker, og jeg har jo stor forståelse for at lillejenta ikke liker de når jeg ikke liker de selv. 

I et forsøk på å bli litt smartere har jeg pløyd internett opp og ned etter triks og råd, men det har i grunn bare gjort meg mer forvirret og sliten i hodet. Amming er åpenbart svært krevende og vanskelig å få til, og det er visst damer der ute som bruker ukesvis, ja, om ikke måneder, på å få til ammingen. Dette beviser i stor grad hvor skjøre vi mennesker er, om man skal sammenligne oss med andre dyrearter på planeten som ser ut til å klare dette på instinkt. Babyer har jo en viss form for instinkter som gjør at de søker etter pupp, viser tegn til å ville suge og diverse andre ting, men for å klare dette så må man tydeligvis legge babyen i en bestemt stilling, dytte puppen inn på en bestemt måte og de må bruke en bestemt sugeteknikk. Jeg var veldig naiv som tenkte at baby + pupp = amming, for det regnestykket er langt mer komplisert enn som så, men jeg håper vi klarer å løse det. Ellers så må hun tilbake på flaska.


Best før, men ikke dårlig etter...!
Ingen dum ide av Q-meieriene å påføre kartongene sine den påminnelsen.
Dette bildet tok jeg 9 dager etter holdbarhetsdatoen og den var fortsatt like fin å bruke i både mat og kaffe. Dette er ikke like gjeldende når det kommer til morsmelk, den har 3-5 dagers holdbarhet i kjøleskapet, men kan stå opptil 4 timer på utenfor kjøleskapet etter nedkjøling.
Lillejenta er bare litt over 2 uker gammel og jeg kjenner allerede på hvor mye jeg gleder meg til vi kan begynne å gi henne fast føde. Pumping, amming og alt det medfører er slit ass!

Barsel

Rett etter fødsel trilles man avgårde til barselavdelingen for komme seg litt til hektene og få opplæring i hvordan man håndterer den nyfødte. På det tidspunktet følte jeg meg som supermamma siden fødselen så og si skjedde uten smertelindring. En tanke sto i hodet mitt: "Klarer jeg dette, klarer jeg alt!". Det viste seg fort at jeg langt i fra klarer alt, spesielt ikke det mest primære som innebærer å gi ungen min mat... 

Kort tid etter fødselen legger man barnet til brystet for å amme. Melkeproduksjonen har som regel ikke startet på dette tidspunktet, men sugerefleksen til ungen trigger den, så det anbefales å gjøre dette så tidlig og ofte man kan. Mangelen på melk er heller ikke noe problem det første døgnet siden babyen kan leve på reserven den har med seg fra livmoren. Lillejenta vår var derimot vrang på ammingen, hun forsto liksom ikke helt konseptet med puppen før jeg fikk hjelp av et brystskjold (blir som å sette på en plastnippel). Min første tanke når hun ikke tok puppen var panikk, det er jo liksom matstasjonen hennes, men roet meg betraktelig da jeg skjønte at det fantes hjelpemiddel. For jeg har god forståelse for hvorfor hun finner puppene mine vanskelige, jeg liker de jo ikke selv, så store og nippelløse som de er. Vi hadde funnet common ground.

I mitt hode var veien frem videre enkel: Bruke brystskjoldet til melkeproduksjonen var på plass og deretter avvenne henne dette når jeg hadde fått ordentlig tek på ammingen. For med store og vanskelige bryst dukket det opp flere problemstillinger, blant annet dette med ammestilling. Jeg kunne ikke akkurat løftet henne til brystet, siden dette henger langt ned på magen, og når hun lå helt der nede så var det vanskelig å se den lille jenta over alt fettet, så det var vanskelig å se om ammingen foregikk på riktig måte. Dessuten klarte jeg knapt å sitte i mer enn fem sekunder på grunn av alle stingene i underlivet, så i begynnelsen måtte jeg ligge og amme. Det var forøvrig en koselig stilling og jeg følte at lillejenta begynte å få litt tek på suginga. Dessverre var det ikke så mye melk å hente i muggene mine, så det var nok litt vanskelig for henne å forstå hvorfor hun skulle patte på kjøttstykkene. På min side begynte jeg å bli litt stresset over dette, og att på til begynte jeg å stresse over bruken av brystskjoldet. Eller rettere sagt: Omtrent annenhver pleier som kom inn på rommet mitt kommenterte at det var litt dumt å bruke sånn skjold og jeg var nødt til å gjøre det på gamle måten. Flere av de dro og slet i puppen min mens de dyttet det de kunne inn i kjeften på lillejenta uten at hun forsto bruken av hudfliken. Pleierne ble frustrerte, lillejenta ble frustrert og jeg ble frustrert. 

Og det var ikke bare den manglende bruken av puppen som frustrerte meg, men det virket som hver pleier som kom inn på rommet hadde sin egen agenda for hvordan ammingen burde utføres. Den første pleieren som kom med brystskjoldet etter fødselen forklarte at noen bruker dette en gang, andre i noen dager og det finnes de som bruker det gjennom hele ammeperioden. Det var ingen fasit og man måtte finne ut hva som var best for en selv. Og så hentet hun en pumpe som skulle hjelpe meg å sette i gang produksjonen. Pleier nummer to derimot var fullstendig uenig i alt dette. Hun fjernet brystpumpa og var ivrig på å prøve å melke meg så ofte hun kunne for det var best å amme uten skjold.
Morgenen etter kom det atter en ny pleier på vakt, og det var en travel dag. Vi ble lovet dusj av babyen, omvisning på avdelingen og stelleopplæring, men ingen av delene skjedde. Hos meg. Hun som lå på rommet ved siden av meg, som var annengangsfødende, fikk derimot i bøtter og spann. Nå og da dukket det opp en pleier som prøvde å melke meg uten skjold.

Ettermiddagsvakta kom og ønsket om å dusje lillejenta ble fortsatt avfeid, men jeg fikk en rask stelleopplæring slik at jeg kunne skifte bleier sjøl. Det var ganske skummelt, hun var så liten og skjør! Samboeren kommer heldigvis innom så ofte han kan. Vi har sagt i fra at vi ønsker familierom, men foreløpig er det ikke plass. En ny pleier kommer innom og snakker varmt om amming uten skjold og så avslutter hun samtalen med jeg burde rydde nattbordet mitt. En liten detalj, men jeg kjente det kokte innvendig. Samtidig ble jeg sinna på meg selv fordi jeg ikke turte å si i fra, men jeg var jo litt redd for å ta et standpunkt når det gjaldt hele ammeproblematikken. Jeg ante jo tross alt ikke hva det var jeg drev med. 

Nattvakta var lite blid over å bli spurt om dusjing av bebisen. Dette burde jeg ha bedt om før. Dessuten så var det ikke vanlig å dusje ungene etter fødsel, så jeg kunne like så godt ha vasket henne sjøl. Jeg følte meg ubrukelig som ikke har tatt initiativ til vask selv, men på en annen side ble jeg irritert. Dusjingen var jo ikke noe jeg har funnet på selv, men noe jeg ble lovet at skulle skje! At det plutselig ikke er vanlig er det ingen som har nevnt de utallige gangene jeg etterlyste det tidligere. Og det ble heller ingen vask, men jeg får en ny leksjon i hvor viktig det er å amme uten skjold, og så må bebis få morsmelkerstatning siden melkeproduksjonen fortsatt var fraværende. Gleden over å ha blitt mor begynte å synke. Jeg følte meg mislykket, sliten og frustrert. Jeg brukte stort sett natta på å grine.

Dagen etter våkner jeg og ser at rommet ved siden av er ledig. Fortsatt. Ønsket om familierom har tydeligvis blitt glemt, men vi gjør et nytt forsøk og får det heldigvis innvilget. Nå kan jeg ha samboeren hos meg den siste natta og det føles utrolig beroligende, spesielt siden lillejenta begynner å bli vanskelig. Hun vil fortsatt ikke ta puppen, men nå er hun ikke spesielt interessert i å smatte på skjoldet heller. Hun dier i noen minutter før hun sovner, og våkner opp like etter, sur og tverr. Det blir verre for hver time, så vi er nødt til å gi henne morsmelkerstatning igjen. Det roer henne en liten stund og så er hun like vanskelig igjen. Hver pleier som kommer innom lurer på om hun tar puppen, og hver pleier prøver å dytte den ned kjeften på lillejenta. Ingenting skjer. Jeg begynner å føle meg stressa, men samboeren klarer heldigvis å holde både meg og lillejenta rolig. Rundt ett om natta hører vi den verste eksplosjonen i bleia hennes, og etter det forholder hun seg rolig og begynner å smatte på skjoldet igjen. Vi føler at vi har overmannet den første hindringen vår som foreldre. Vi gir hverandre klemmer og high-fives. Hele natta dier lillejenta og det virker som melkemengden min har økt for det kjennes ut som hun suger væske ut av puppen, og hun gjør det med faste og gode tak. Jeg og samboeren gir hverandre nok en high-five og klem. Var vi virkelig klare til å dra hjem?

Dagen derpå er det hjemreise og eksamen er vektkontroll. Lillejenta veide 3350 gram da hun kom til verden, og det er vanlig å miste opptil 10% av denne vekta de første dagene. Vi veier henne og hun ligger på 3060 gram. Deretter ammer jeg henne, etter mye om og men, for hun begynte å bli vanskelig igjen, og så ble hun veid på nytt. Da sto vekta på 3040 gram... Etter et måltid har hun gått ned i vekt. Hun fikk altså ikke noe mat ut av puppen. Jeg klarte ikke å gjøre den ene oppgaven jeg har som mamma: Å gi ungen min næring. Og vi skulle jo liksom hjem. Jeg begynte å få panikk, men holdt det nogenlunde samlet takket være samboeren. Kvelden forløper som de andre: Ny pleier, ny ammeteknikk, nye følelser av å være mislykket og nok en dose med morsmelkerstatning til lillejenta. Utover natta er det tegn til bedring igjen, nye klemmer og high-fives. Vi får virkelig kjenne på hvilken berg og dalbane det er å være foreldre.

Og dagen etter er det nok en runde med veiing og resultatet er det samme. Puppen får henne til å gå ned i vekt og jeg mister fatningen totalt, i den grad man orker etter nesten en uke med lite søvn. Tårene triller mens jeg stirrer i veggen. Hver gang jeg ser bort på lillejenta virker hun tynnere og mer stakkarslig. Dødsangsten min slår inn. Jeg kan ikke ha med henne hjem. Jeg kan jo ikke ta vare på henne!
Samboeren tar nok en gang ansvar og ber meg om å ta en pause fra det hele. Han dytter meg nærmest ut døra, og jeg tar meg en gåtur rundt sykehuset, finner en benk hvor jeg sitter å griner mens regnet høljer ned. Jeg er så trøtt og sliten at jeg knapt klarer å tenke. Telefonen ringer og jeg ser det er jordmoren fra helsestasjonen som fulgte meg underveis i svangerskapet. Det siste jeg orker er nok en jordmor som skal gi meg gode råd og veiledning, men vi hadde egentlig en avtale om hjemmebesøk som må avlyses og avtales på nytt. Jeg er nødt til å ta den. Prøver å samle meg, men bryter sammen igjen når hun spør hvordan det går. Og så hører jeg akkurat det jeg har behov for: At det ikke er så farlig med amminga. At det er like greit å gi flaske. At det er bedre at mor er glad enn lei seg. At det blir folk av de som får morsmelkerstatning også. At jeg er heldig som har litt melk å gi.

Jeg kom inn igjen på sykehuset som et nytt menneske. En tung bør var løftet av skuldrene mine. Plutselig hadde jeg en plan som ville fungere og som ville sikre at lillejenta fikk i seg mat. I mellomtiden hadde samboeren sagt ifra til pleierne om sammebruddet mitt, så de tråkket litt mer varsomt rundt meg, men alle så ut til å reagere positivt på valget mitt. Kvelden går til pumping og mating. Ny vektkontroll dagen etter. Hun var på vei opp og med en sikker plan på hvordan hun skulle få i seg næring så ble vi endelig sendt hjem.

Det har aldri vært så deilig å komme hjem før. Sykehuset, som jeg trodde skulle hjelp meg og lillejenta opp og videre i livet, gjorde ikke annet enn å skape stress og usikkerhet. Det var slitsomt å måtte forholde seg til å så mange pleiere med ulike meninger om babyer og amming. Jeg skulle virkelig ønske at de på barselavdelingen hadde en litt mer unison holdning til bruk av hjelpemidler under amming, og ikke minst komme med alternative måter om ammingen ikke fungerer. De deler jo selv ut en brosjyre fra ammehjelpen, men ved flere anledninger opplevde jeg at pleierne sa det stikk motsatte av det som sto der. En ting som også påpekes fra ammehjelpen er hvor sårbare nybakte mødre er, men det så ut til at var glemt av opptil flere. Man måtte liksom gå til det punktet at man brøt sammen for at de skulle innse at de pushet litt for hardt. Ideelt sett så skulle jeg aldri brutt sammen i utgangspunktet.

Jeg har ikke fått til ammingen enda. For tiden så går det fortsatt i pumping, flaske og morsmelkerstatning, men jeg har ikke helt mistet håpet. Forhåpentlig tar hun puppen når hun har blitt litt større i kjeften, men hvis det ikke skjer så er jeg like komfortabel med å fortsette sånn som vi gjør det nå. Det viktigste er jo at hun får i seg mat og at mamma ikke er unødvendig stressa. 

Game of Thrones

 

**SPOILERS**

Da er den syvende sesongen av "Game of Thrones" over og undertegnede sitter igjen med blandede følelser. Det har jo utvilsomt vært den mest innholdsrike sesongen noensinne, og det har hatt sine fordeler og ulemper. Eller fordel, i entall. Fordelen går i favør av seerne som har fått mye action på få minutter, og en av ulempene ved dette er at man ikke føler at man er helt med. Det gikk liksom litt for fort.

Når man i de forrige sesongene har vent seg til hvordan enkelte situasjoner bruker ubeskrivelig lang tid på å bygge seg opp så blir det litt feil at dette har endret seg så drastisk nå. Tidligere brukte de en halv sesong på å reise fra et sted til et annet, i denne sesongen tar det knapt noen minutter, og for meg så har det at ting er tidkrevende vært med på å bygge opp den nervepirrende stemningen i serien. Vil de rekke å komme frem i tide til **insert situation here**? Livet i Westeros er jo som middelalderen, det var tungt og slitsomt å leve. Da jeg leste bøkene husker jeg spesielt hvordan George R.R. Martins beskrivelser av The Night's Watch og The Wall ga meg gåsehud helt inn til ryggmargen. Gjennomføringen fra bok til TV er eksepsjonelt bra utført selv om jeg syns noen av karakterene har blitt litt for fine på TV-skjermen enn hvordan de beskrives i boka. Det er en råhet over serien, men det er verre i bøkene. 

For tiden er det kun utgitt fem bøker i serien "A Song of Ice and Fire", Geroge R.R. Martin jobber fortsatt med de to siste bøkene, selv om den sjette, "The Winds of Winter", var planlagt å komme i 2014. Nå er dette endret til "at den kommer når den kommer". TV-serien har på sin side hatt som mål å bare ha åtte sesonger, og siden de nå har tatt igjen bøkene ser det ut til at serien og bøkene begynner å gå i ulike retninger, selv om skaperne av GoT skal ha fått noe forhåndsinfo fra Martin om hvordan det hele kommer til å ende. Men om veien dit ikke er den samme så håper jeg da vitterlig ikke at TV-serien og bøkene avsluttes ulikt. At man kan se TV-serien om man vil ha happy ending og lese boka om man vil ha den sørgelige. 

Men tilbake til tidsperspektivet... Dette irriterer meg av flere grunner. De tidligere sesongene har bestått av ti episoder, mens denne kun besto av sju. Jeg vil heller at de skulle ha dratt ut handlingen mer slik at vi fikk tre episoder til enn å presse alt sammen inn i syv episoder. Hvorfor de har gjort det slik har vel sine grunner, selv om det har gått noen rykter om at det skyldes skyhøye lønninger til enkelte av skuespillerne. Sesong åtte skal visst bare ha seks episoder, men til gjengjeld skal disse vare rundt 80 minutter hver. Vi får se når den tid kommer, fordi utgivelsesdatoen er usikker. Det kan hende vi må vente til 2019!!

At ting går for fort har også hatt en negativ effekt på flere andre områder. Trådene begynner å tvinnes sammen nå, så i løpet av sesongen har det vært flere store øyeblikk, eller for mitt vedkommende; antatt store øyeblikk. Jeg har liksom ikke følt at de store begivenhetene vi har ventet på i seks sesonger har fått den slagkraften de fortjener, spesielt ikke "the mother of them all":
Sannheten om Jon Snow.
Denne kom i siste episode. Vi ser Samwell Tarly ankomme Winterfell etter å ha stukket av fra opplæringen sin som maester i Citadel, deretter hopper han innpå rommet til Bran Stark og de mimrer litt om da Sam slapp Bran gjennom muren, Bran skryter av at han er den treøyde ravnen, uten at Sam skjønner hva det betyr, og så dropper Bran bomben til Sam: Jon heter egentlig Sand, som er etternavnet bastardene fra Dorne må ta til seg (Snow er etternavnet på en bastard fra nord) da han er den uekte sønnen til Rhaegar Targaryen og Lyanna Stark (Ned Starks lillesøster). Men Sam har sin egen bombe å droppe: Jon er ingen bastard for ekteskapet mellom Rhaegar og Elia Martell ble annullert og Rhaegar ble gift med Lyanna i en hemmelig seremoni (og vi som trodde Sam ikke fikk med seg denne vitale informasjonen som Gilly prøvde å formidle i episode fem). Bran bruker de synske evnene sine til å dobbeltsjekke denne informasjonen og kan bekrefte at den stemmer. Han må også gå tilbake på dette med Sand-navnet, for det viser seg at Jons ekte navn er Aegon Targaryen, og han er den rettmessige arvingen til Jerntronen! Men man kan jo håpe at det blir litt mer oppstandelse når de forteller dette til Jon. Og ikke minst Daenerys...
For samtidig ser vi Jon/Aegon humpe på tanta si, Daenerys... Vi har jo sett humpingen komme, men når nok et incestiøst forhold skulle innledes i serien så hadde jeg ønsket at det var noe mer spenning bygget oppunder dette for å "rettferdiggjøre" handlingen. Jeg syns flørtingen deres var forholdsvis tam, og måten hele sexen ble innledet på ved at Jon banker på døra til Daenerys var tammere. Var som en kjip bootycall egentlig, selv om sexen så ganske bra ut. Vel, rompa til Jon/Aegon/Kit hvert fall.

En ting som derimot har gått ufattelig tregt, selv til de tidligere sesongene å være, har vært The Night King og hæren hans. De har jo brukt evigheter på å komme seg frem til magiske veggen som holder Westeros trygt, dette til tross for at Gendry klarte å løpe denne distansen på superkort tid i episode seks, men etter at den døde kongen fikk henda sine på den ene dragen til Daenerys, Viserion, så har han endelig fått det redskapet han trenger for å bryte ned muren (og antakelig derfor de ikke har kjappet seg noe særlig). Hvordan det er mulig, det aner jeg ikke, man skulle jo tro at dragen egentlig sprutet is, ikke et stoff som får muren til å bryte sammen, men forhåpentlig får vi svar på dette i neste sesong. De får i alle fall faretruende fart på seg med den dragen, så alle mann til Winterfell...

Noe av det store i denne sesongen var at både Bran og Arya endelig kom seg hjem til Winterfell, og selv om vi fikk noen koselige scener så skulle jeg gjerne ha sett mer av de sammen, spesielt med Bran. At han kommer tilbake med synske evner er tydeligvis ingen stor greie. Isteden får vi en liksom feid mellom Arya og Sansa som Littlefinger tror han har iscenesatt. Målet hans er å få Sansa til å kvitte seg med Arya, av grunner jeg ikke helt forstår, men han blir rævkjørt i sitt eget spill. Og ikke nok med det, Sansa dømmer ham for drapet på Jon og Lysa Arryn, og for alle lureriene han har gjort ved å sette Starks og Lannisters opp mot hverandre, som førte til Ned Stark sin død og hele kampen om jerntronen. Og Littlefinger kan ikke prate seg ut av dette fordi Bran vet jo alt og den blodtørstige Arya får æren av å kutte over strupen hans. Jeg har ønsket Littlefinger død siden sesong en, men det var langt mindre dramatisk enn det jeg så for meg, spesielt siden fyren liksom har skylda for ALT!

Vel, når det gjelder å fucke opp Westeros så har Littlefinger fått god drahjelp av Cersei Lannister, en maktsyk hurpe som ikke tenker lenger enn sin egen nese. Hun har forøvrig kommet ganske langt ved å tenke så kort, for hun har jo klart å karre til seg jerntronen, selv om dette har vært på bekostning av halve Westeros. Men i siste episode gir Cersei klart uttrykk for at hun driter i alle andre enn sin egen familie, før hun så truer med å sende zombien Gregor Clegane for å ta livet av både lillebror Tyrion og Jaime, for Cersei er gravid (med Jaime åff cårse) så fuck everyone else. Som jeg sa: Korttenkt. 
I siste episode samles også alle partene som kjemper om jerntronen i King's Landing for å diskutere trusselen fra nord, og for å bevise dette viser de frem en av snøzombiene som Jon Snow og gutta fanget på andre siden av muren. Cersei blir livredd, men ikke nok til at hun gidder å hjelpe til i kampen for å redde Westeros, og nå ser det jaggu ut til at hennes egen tvillingbror, sjelevenn og elsker, Jaime er drittlei av søsterens psykopatiske oppførsel og stikker til nord for å hjelpe til med den uunngåelige trusselen. Perspektivet til Cersei er forøvrig den eneste vinklingen jeg er helt fornøyd med i denne sesongen, så jeg har i grunn ingenting å utsette på det, men jeg må jo nevne at hun er et av de menneskene i Westeros jeg ønsker en lang og smertefull død samtidig som Lena Headeys skuespillerprestasjon får det til å gå kaldt nedover ryggen. Hun gjør Cersei usmakelig kul.

Men selv om ting har gått litt fort fram så har de jo fortsatt holdt på spenningsnivået, og jeg klør etter fortsettelsen. Å vente helt til 2019 virker nesten uutholdelig, men heldigvis (...) for min del så består hverdagen for øyeblikket av babyskrik og bæsjebleier så jeg vil mest sannsynlig ikke ha tid til å se noen serier før 2019 uansett. Bare dette innlegget her har tatt meg nesten en uke å rable ned, og jeg har ikke klart å kvalitetssikre innholdet en gang. I tillegg har vi den berømte ammetåke som jeg (delvis) går igjennom for tiden, så det er antakelig 2019 neste gang jeg kommer til meg selv på flere områder. 
I mellomtiden skal jeg prøve å få tak i en slik:


/bilder fra HBO

Følelsen av å føde en ananas

Da har vi endelig kommet oss i hus etter en hektisk uke, og ikke minst den slitsomme forrige helgen hvor det endelig var på tide å trøkke ut bebis.
På TV er fødsler veldig sånn "oh shit! Vannet gikk" og så rusher de avgårde til sykehuset og har en baby noen minutter senere, noe som forøvrig også var tilfellet for mamma når hun fødte både meg og søster'n, så på en måte har jeg alltid hørt at en fødsel kan være ganske "enkel". 
Men som den pessimistiske siden av meg forventet: Det var faen ikke enkelt.

Stikkingen jeg opplevde natt til lørdag var bare begynnelsen på et lite hælvete. Utover natten forverret den seg noe, men "stikkingen" holdt seg til cirka en til to ganger i timen, og minnet om litt sterke mensensmerter, men som langt i fra er signalet nok om at man er klar for føde. Det er først når det er cirka 3 til 5 minutter mellom riene at man blir tatt inn på fødeavdelingen.
Den optimistiske siden av meg tenkte i starten "dette er jo ikke så ille. Selv med bare 3 til 5 minutters pause så virker disse smertene helt overkommelige. Dette kommer til å gå lekende lett!"

Den tankegangen endret seg radikalt natt til søndag da riene begynte å komme hurtigere og vondere. "Lette menssmerter" var en helt perfekt beskrivelse av det jeg hadde kjent før, men det jeg begynte å oppleve nå... Det var som... Det var som... Det var helt ubeskrivelig jævlig vondt. Som om noen reiv og sleit i hver eneste nerve i kroppen med et rivjern.
En rie varer heldigvis aldri mer enn et halvannet minutt, og er litt overkommelig når man har pauser i mellom, men jeg kjente at manglende søvn begynte å tære på så vi ringte føden rundt 05:00 på morgenkvisten søndag og fikk muligheten til å komme inn for en sjekk.

Men jeg ville jo helst ha litt mer enn en sjekk. Jeg ville legges inn og proppes full av smertelindring slik at verken kropp eller sjel knapt ville være tilstede under fødselen, men i følge jordmor måtte riene stabilisere seg mer siden jeg bare hadde 3-4 cm åpning. Full åpning er 10 cm, så jeg hadde fortsatt en vei å gå. Og siden jeg bare hadde 2 cm åpning på fredag så jeg for meg at dette kom til å bli en laaaang prosess. Og ikke minst langt mer smertefull enn det mitt optimistiske sinn trodde i starten. For med så store smerter når åpningen bare var 3-4 cm så måtte jo full åpning være uutholdelig. Verre enn det pessimisten i meg fryktet på forhånd... Men vi reiste hjem igjen og prøvde å benytte tiden til hvile. Noe som jaggu ikke var lett når smertene red i en gjennomsnittelig hvert femte minutt. 

Heldigvis er samboeren min helt fantastisk. Han lå ved siden av meg i senga og pustet meg gjennom de verste riene og prøvde å holde kontroll på hvor lenge riene og pausene varte, men vi fikk liksom aldri helt tak på det. Noen ganger kom de tett på, andre ganger hadde jeg nesten ti minutters pause, enkelte ganger virket de små og, i forhold til de store, helt betydningsløse. Meldingen fra føden hadde vært klar da vi dro derfra: Riene skulle vare i omtrent halvannet minutt og jeg skulle ha 3-5 minutters pause mellom disse neste gang jeg kom inn. Jeg skulle ha forklart de at jeg ikke er noe rutinemenneske, men siden dette med fødsel liksom er så forbannet naturlig så forventet jeg jo at kroppen min fungerte som den skulle, men det gjorde den ikke...

Da klokken var 13:00 kastet jeg inn håndkle. Riene var langt i fra stabile, men de var vonde og det kjentes ut som ananas var i ferd med å komme ut av underlivet mitt, så vi dro ned på sykehuset igjen. Denne gangen skulle jeg være tydelig på at kroppen min ikke orket noe mer, så her var det bare å kjøre på med smertelindring. Jeg følte meg ganske svak og dum, for med tanke på hvor lang tid det gikk mellom 2 cm og 4 cm, så var jeg vel knapt oppe på 6 cm. Under svangerskapet pratet jordmor ofte om at man finner urkvinnen i seg under fødselen, men det virket ikke som om urkvinnen min hadde fått med seg dette. Mens jeg lå på undersøkelsesbenken øvde jeg på en bestemt tale inni meg - Jeg skulle ikke hjem og jeg skulle ha smertelindring, selv om dette ville være pinglete så tidlig i prosessen.

Isteden ble jeg tilnærmet stroppet fast til senga og sendt av gårde til fødestua. Åpningen var på 8-9 cm og jeg hadde flere jordmødre som sto rundt og gratulerte meg med en god jobb og påpekte hvor flink jeg hadde vært hjemme. Det var litt vanskelig å forstå at de snakket om de mest jævlige timene jeg noen gang har opplevd innenfor husets fire vegger. Nå kom også riene oftere og oftere, men fortsatt uten den intervallen som var forventet. Monitorene de koblet meg opp til bekreftet dette. Her kom det små og store rier om hverandre til jordmødrenes forundring, og uten en eneste pause, men det er jo aldri en regel uten unntak... Men dessverre... Regelen om å gi smertelindring så sent i prosessen... Der kunne de ikke gjøre noen unntak. 

Jeg følte meg snytt. Her hadde jeg ligget hjemme og torturert meg selv i timesvis for å få smertelindring på et akseptabelt tidspunkt og så var det FOR SENT? Hadde jeg hatt ork skulle jeg ha eksplodert, isteden opplevde jeg en liten periode med fullstendig resignasjon. Jeg ville gi opp, men det var jo heller ikke et alternativ. Det var bare å bite tenna sammen og prøve å komme seg gjennom det etter beste evne. Samboeren fortsatte å være helt fantastisk ved å hjelpe med meg pustingen og stryke meg på ryggen, selv om han til gjengjeld ikke fikk noe særlig tilbake enn at jeg holdt på å klemme i stykker hånda hans og rive ham i skjegget. Så han begynte å snakke med jordmor om smertelindring igjen, og de hadde et alternativ; saltvannspapler. Da settes det noen stikk på mage og rygg som sender saltvann under huden og gir en lindrende effekt, men disse var visst litt vonde, som i form av vepsestikk, men i forhold til det jeg opplevde der og da så virket vepsestikk nesten behagelig. Og det var ikke så langt unna. Jeg kjente knapt at de satte sprøytene, men kjente heldigvis at vannet tok vekk de små riene som gjorde at jeg ikke fikk noen pause mellom de store. Det tok også litt, bittelitt, vekk edgen av de største også, men disse ble til gjengjeld verre for minuttet. Den ananasen var virkelig på vei ut.

En viktig greie når man skal føde er å ikke begynne å presse ut barnet før jordmor sier det er klart. Hvis ungen ikke har kommet langt nok ned i kanalen kan eventuelle pressing gjøre at den setter seg litt fast, noe som i verste fall kan forlenge fødselen og gjøre den mer smertefull, og siden jeg sto oppreist i håp om at ungen skulle komme raskere ned så jeg holdt tilbake så godt jeg kunne. Heldigvis oppdaget jordmor at oppførselen min endret seg, og fikk lagt meg ned for det var tydeligvis på tide å sette i gang pressingen. Den siste delen av fødselen skulle i følge henne vare i rundt en time, men jeg var drittlei av å ha det vondt, og da jeg oppdaget at det å presse var langt mindre smertefullt enn riene så var det bare å kjøre på og 20 minutter senere kjente jeg på to store lettelser; den første kom da jeg kjente godt over 3 kilo ramle ut av dåsa og den andre kom da jeg hørte babygråten. 

Minuttene etter det var ganske surrealistiske. Bebis kom på brystet og vi opplevde et ganske touchy øyeblikk, med en tårevåt samboer ved siden av oss som skjelvende klippet over navlesnoren. Vi fikk ligge å nyte det nye tilskuddet til verden i godt over en time mens undertegnede fikk rekonstruert hele underlivet da det hadde revnet i alle bauger og kanter. 
Avkommet viste seg å være den vakreste lille jenta i hele verden. Og jeg vet at det er noe alle foreldre sier, men i dette tilfellet så er det faktisk sant. Hun var også estimert til å være rundt 3830 gram, men kom ut på overraskende 3350 gram (noe vaginaen min takker henne dypt og inderlig for) og var 50 cm lang (eller kort, som samboeren sier. Ja... Han har verdens tørreste humor). 

Nå er hun 6 dager gammel og har virkelig inntatt rollen som den nye sjefen selv om hun ikke gjør stort annet enn å spise, sove og bruke uendelige mengder med bleier. Vi begynner smått å se personlighetstrekk og gleder oss til hun kommer ut av søvnbobla så vi kan bli ordentlig godt kjent med henne. Hun virker ganske kul. Bortsett fra når hun skriker. 


En nydelig og skrukkefri baby! Bortsett fra hendene...
Det ser ut som de tilhører en 80 år gammel mann.

0.7874015748 inches

Det er 8 dager over termin, og jeg har de siste dagene fått høre den ene skrekkhistorien etter den andre om damer som har gått over tiden. At de har gått i ukesvis og at igangsettelse kan gjøre fødselen vondere. At jeg i tillegg ikke har kjent en eneste kynner under hele svangerskapet, og spesielt ikke nå de siste ukene hvor det er mest vanlig, har ført til at jeg har blitt bekymret for at ungen bare kommer til å forbli der inne. Ved 7 dager over så jeg burde jo ha kjent noe

For tiden er bekkensmertene såpass sterke at jeg har tenkt på muligheten for at de tar all fokuset, men dette ble avkreftet da jeg var på sykehuset i dag. Det var en rutinesjekk i forbindelse med overtiden. Først kobles man til en maskin som måler barnets hjerterytme og bevegelser, samt min puls og eventuelle sammentrekninger. Deretter er det ultralyd og eventuell gynekologisk undersøkelse og blodprøver. Under den første målingen lå jeg rolig og avslappet på en benk, ingen smerter, ikke noe ubehag. Jeg snakket litt med jordmor om dette med kynnere og det at jeg ikke hadde kjent noen, men litt ute i målingen viste det seg at jeg har kynnere, opptil flere, jeg kjenner de bare ikke. Så i følge jordmor er jeg av den heldige typen som slipper å kjenne disse, men hun forsikret meg om at når det virkelig starter så vil jeg kjenne det. En unge kommer altså ikke uten noe som helst form for smertefull forvarsel altså.

Legen som utførte ultralyden sa det samme, for jeg pratet litt med henne om kynnere også. Hun tok ultralyden som bekreftet at alt var normalt. Fine bevegelser hos barnet, god gjennomstrømning i navlestrengen og mengden fostervann hadde gått litt ned, noe som er helt normalt på dette tidspunktet i svangerskapet. Vi snakket også litt om dette med igangsettelse for det er visst ikke så unormalt for førstegangsfødende siden de har en tendens til å gå over tiden. Legen selv hadde derimot vært fast bestemt på å ikke sette i gang sin egen fødsel da hun gikk på overtid, noe jeg har hatt litt betenkeligheter med selv. For på en måte er det jo digg å bli ferdig med dette, men på en annen måte så er det bra at alt står bra til med bebisen. Koser hun seg der inne så tenker man jo at det er greit å bare la henne være i fred. At hun er treig er jo vår egen feil, for hun har åpenbart arvet de genene fra både mammaen og pappaen sin.

Men siden jeg var syv dager over tiden og hadde kynnere uten å kjenne noe til disse, så ville legen gjerne kjenne litt på hvor hard livmorhalsen var. Den gir en viss indikasjon på hvor man er i prosessen og jeg fikk også beskrevet hvordan denne mykes opp ved en eventuell igangsettelse. Siden hun bare skulle gjøre en rask undersøkelse slapp jeg å gå opp i gynekologstolen, jeg trengte bare å ta en smålig akrobatisk øvelse for at legen skulle klare å få hele hånda si trøkket opp i underlivet mitt. Ingen av oss var forberedt på det hun skulle finne oppi der. Halsen var visst både moden, myk og hadde 2 centimeter åpning. Så da kunne det ta alt fra noen timer til et par døgn før fødselen var i gang. Jeg fikk ny time på sykehuset på søndag, men legen var ganske sikker på at jeg ville komme inn før det.
Det er 9 timer siden nå og jeg kan ikke si at det har vært noen merkbar endring i formen. Det hender det stikker litt, men om dette er kynnere, rier, bekkensmerter eller gass er rett og slett litt vanskelig å fastslå. Jeg håper på litt mer tydeligere tegn utover morgendagen.

Wish me luck!

På vei til Europa!

Å Rosenborg , å Rosenborg,
e 'Trondhjæms ' fotbaillag ',
Å Rosenborg , å Rosenborg, 
tar seiern ' hjæm ' i dag,
vi reise ' oss på store stå 
, når troillungan ' går på ,
for ingen banke' RBK,
å-hei-å-hei-å-hei-å-hå-å.

Etter forrige ukes besøk på Amsterdam Arena kom Rosenborg hjem med seier og ett bortemål i bagasjen. Det var ingen dårlig forutsetning før dagens kamp hjemme på Lerkendal. Spesielt hvis Ajax skulle fortsette å spille like ræva som de gjorde på sin egen hjemmebane, men de gikk hardt ut fra start og satte et lite støkk i Rosenborg. Og spesielt i meg. Jeg løp nemlig rundt i stua som en forkvaklet høne og skrek til samboeren at han måtte hjelpe meg å finne RBK-skjerfet mitt. Jeg ser ikke en kamp uten. Rettelse: Jeg går ikke en kamp uten, for hvis jeg ikke har mulighet til å se kampen så har jeg fortsatt på meg skjerfet i solidaritet. Noe som har ført til at jeg har brukt fotballskjerf i en del settinger hvor det ikke er særlig vanlig å bruke slike skjerf. Som i middagsselskaper, på kunstutstillinger, sykehusbesøk og visninger. Selv hjemme har jeg vært nødt til å finne alternative bruksområder for skjerfet når jeg må multitaske fotballkampen med andre gjøremål. Som f.eks det å sminke seg:

Etter å ha brukt fem minutter på å lete etter skjerfet og kjefte på samboeren for å ha rota det bort, fant jeg det på soverommet hvor det åpenbart var plassert av meg... Da jeg endelig fikk satt ræva mi ned i sofaen så var det tydelig at støkket Ajax satte i RBK ikke var av det grandiose slaget for hjemmelaget lå ikke på latsiden og etter 26 minutter fikk de uttelling når Niklas Bendtner headet inn 1-0 og RBK ledet 2-0 sammenlagt.

Det resultatet holdt ut den første omgangen, hvor RBK helt klart var det beste laget, men Ajax fikk en god peptalk i pausen for de startet andre omgang like friskt som den første og plutselig var det RBK som hang bakpå, og det straffet seg hardt. Etter 61 minutter fikk Ajax hamret inn sitt første mål i disse oppgjørene. Det var surt med tanke på bortemålsregelen, men fullstendig levelig. Jeg fikk derimot fullstendig hakeslepp ett minutt etterpå når Ajax fikk sitt andre mål, og plutselig var i føringen. Sammenlagt var det 2-2, og hvis kampen sto seg med det resultatet ville Ajax gå av med seieren på grunn av den fordømte bortemålsregelen (kjekk når man vinner på grunn av den, idiotisk hvis man taper...)... Jeg var centimeter fra å skru av TV'en og krype til sengs, men til tross for den enorme omveltningen så stoppet ikke Rosenborg opp av den grunn, de fortsatte å kjempe, med publikum i ryggen for på Lerkendal var det ikke stille en eneste gang! De heiet og heiet og jaggu fikk de ikke valuta for all skrikingen også når innbytter Samuel Adegbenro headet inn 2-2 for RBK etter 81 minutter. Da var stilingen sammenlagt 3-2 til hjemmelaget og her hjemme i stua var nervene i spenn! Det var nesten så jeg fikk en kynner eller to, men det er vanskelig å si med alle følelsene som svirret rundt i kroppen.  

Da gjensto det bare å sikre resultatet til kampslutt for Ajax trengte bare et mål for å komme seg til videre spill i Europa League. Det var så stressende at jeg ble fysisk uvel, men i det siste har jeg gjort en del fødselsforberedelser i form av pusteteknikker, og de kom plutselig godt med. Rosenborg hadde derimot god kontroll, men man vet jo aldri med fotball... Plutselig kunne de jo gå på samme smellen som tidligere i kampen, men i det 89ende minutt driblet Samuel seg forbi to Ajax-spillere og sette ballen pent i mål bak Andre Onana. Stemningen føyk i taket på Lerkendal!! RBK ledet 4-2 sammenlagt og med to minutter tilleggstid skulle det godt gjøres at Ajax klarte å hente inn dette. Lufta var regelrett skutt ut av gjestene som viste noe av den samme frustrerte aggresjonen som hjemme på Amsterdam Stadion, noe som bare førte til at RBK fikk ytterligere tid til å dra ut tiden. Da dommeren blåste av var jeg sikker på at vannet gikk, men det var visst bare lukkemuskelen til urinblæra mi som ikke gjorde jobben sin.
Vi vant! Og vi skal være med i Europa! Sha-la-la-la-la-la-laaaaaaaaaaaa!

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017