Two Kids

Nei. Slapp av! Jeg er ikke kjørt på tjukken igjen. En unge til med bleieskift, konstant mating og våkenetter er for tiden helt uaktuelt. Det er verken lyst eller ork her i huset til å måtte være mamma for TRE personer. Og det er ikke inkludert meg selv. Dessverre.
For ikke har vi bare en ett-åring (+ 6 måneder) som bruker dagene sine på å smøre inn møblene med kaviar og leverpostei mens hun etterlater en sti av leker og møkkete klær bak seg, men pappaen til denne ett-åringen er like flink, om ikke enda bedre, når det kommer til å etterlate seg spor i form av søppel og smuler. JEG BLIR GAL! Riv ruskende GAL. Hvordan er det mulig at en VOKSEN MANN på 33 ÅR ikke klarer å putte søppel i søppelkassa, skittentøy i skittentøyskurven og oppvask inn i oppvaskmaskinen?!? Hvorfor er han, etter FJORTEN ÅR med masing på dette området LIKE RÆVA?!

Der er jo faktisk ett-åringen i huset langt bedre for hun vil jo hjelpe til med både oppvask og klesvask, hun er bare litt (veldig) dårlig på det (hvis man ikke liker at klesvasken legges i bokhylla og oppvasken spres utover kjøkkengulvet selvfølgelig). Mannen derimot, som har fungert som et oppegående menneske langt lenger enn henne her i livet, ser ut til å ha mistet alle former for heimkunnskap. Bæreposene slenges på benken, sure sokker i hver krok han går forbi (hvor mange sokkepar bruker et menneske i løpet av EN dag??), smuler OVERALT, pantegods på hvert bord og kjøkkenbenk. Nevnte jeg at han er elendig på å putte søppel i søppelkassa…?

Det som er mest baffling med det hele er jo også hvor nonchalant han klarer å legge denne stien av dritt etter seg. Ikke minst syns jeg det er overraskende hvor han får alt det skrotet sitt fra. Men hver bidige gang dette blir tatt opp med ham så glir problemstillingen av som vann på olje. Han mener nemlig at det er jeg som er pirkete og vanskelig. JEG! Som nylig fikk en real omgang med kjeft av min egen mor fordi jeg visstnok bor i en svinesti (og selv om jeg i dette innlegget klager over samboerens dårlige husholdningsegenskaper så var dessverre ikke han skyld i tilstanden som huset befant seg i på det tidspunktet. Det var ene og alene meg, så jeg kan jo ikke akkurat beskyldes for å ha støv på hjernen heller. Jeg har også cirka 1457 hybelkaniner som bevis mot akkurat det).

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget bortsett fra å klage over (den ellers så fantastiske) samboeren min. For enkelte dager gjør han bare ting verre. I dag var en av dem. Det første jeg måtte gjøre i morges var å sope opp alle klærne hans fra badegulvet for å i hele tatt ha plass til å stå der inne. For å så måtte skure vekk størknede spytteklyser fra vasken før jeg pusset tennene mine. Deretter kranglet jeg meg forbi den store haugen med papp som står i gangen, en haug han skulle ha fjernet I FJOR. På kjøkkenet fant jeg kveldens eskapader i form av skittent bestikk, halvfulle saftglass og en haug med SMULER. Jeg hater smuler. Og når ferden gikk videre til stua hvor det befant seg både tomgods og tomemballasje, gjerne krydret med noen godt brukte og illeluktende sokker… Ja, da klikket det for mor i huset.

Og jeg er selvfølgelig ikke særlig stolt av meg selv, til tross for at jeg på mange måter føler at klikkingen var helt berettiget. Problemet var at bebis befant seg i rommet ved siden av og nå har jeg enten traumatisert henne eller vist henne hvordan man utfører et helt eksepsjonelt bra tantrum. Hun har egentlig ikke behov for noen av delene.
OG JEG HAR HELLER IKKE BEHOV FOR EKSTRA ROT. Og jeg antar at samboeren heller ikke har noe behov for kjeft, så jeg syns vi burde inngå et kompromiss. Han rydder mer. Jeg skal være mindre sint. Bebis kan fortsette å være søt.

Hilsen meg, sint og angrende mamma.

Mamma vs Pappa

Mamma: Åh, jeg gleder meg til bebisen begynner å prate!
Pappa: Jeg gleder meg til hun blir i høyde med rompa mi så jeg kan fjerte henne i trynet.

*Pappa kommer hjem og finner mammaen og babyen på barnerommet hvor de koser seg.*
*Mamma kommer hjem og finner pappaen sittende å se på TV. Babyen ligger opp ned i sofaen. Bak en sofapute.*

Før bebis kom til verden så hadde jeg en liten anelse om at nervene mine ville få seg en trøkk eller to når det kom til sikkerheten hennes. Jeg, uptight og over gjennomsnittet nervøs, er samboerens strake motsetning. Han er en fyr som mer enn gjerne står i en lift 40 meter over bakken mens det er storm ellers som fint skrur av airbagen i bilen for å slippe å høre all pipingen når han ikke tar på seg sikkerhetsbelte. Det er klart at når jeg ser for meg denne fyren ta seg av barnet vårt så går det gjerne i de verste scenarioer. Ikke bare av sikkerhetsmessige årsaker, men fyren er jo også en av de mest distré menneskene jeg vet om. Ikke bare er jeg redd for at han f.eks kan komme til å sende ungen utenfor verdens bratteste akebakke, men jeg er også redd for at han skal glemme hvorfor han dro til den akebakken i utgangspunktet.

Det har heldigvis ikke vært så ille, men man oppdager at det er store forskjeller på mammaer og pappaer når det kommer behandlingen av disse barna. Skal jeg på tur med bebis så innebærer dette en overfylt bleieveske, ekstra skift, leker og litt snacks på innelomma. Er det derimot pappaen som skal ta henne med på tur så fyker han ut døra med en halvt påkledd unge, ingen bleier og en brødskive i hånda.  Tilbake står jeg, livredd for at ungen skal både fryse og sulte i hjel, mens jeg i mitt stille sinn tenker at ungen har det helt forferdelig og at hun helt sikkert savner mammaen sin…

Vel. Vi kan nå, etter 18 måneder, stadfeste at bebis er en skikkelig pappajente. Hun ser ikke ut til å lide noen nevneverdig trauma av pappaens eazy going væremåte, heller det motsatte for selv om både “mamma” og “pappa” befinner seg i vokabularet hennes så er det kun ETT av disse hun faktisk bruker og det er IKKE mamma… Og det er ikke slik at hun er forvirret over hvem som er hvem heller for når hun møter pappaen sin så sier hun “pappa” med den største glede og et enormt smil. Er vi alene sier hun “pappa” med et stort spørsmålstegn bak… For ikke å snakke om det skuffede ansiktsuttrykket hun setter opp når hun innser at pappaen ikke er hjemme og hun er stuck alene med er den sære og kjedelige moren sin…

Jeg innser at den forbannelsen som ligger over alle mødre, du vet, den hvor ingen verken setter pris på eller skjønner hvor mye jobb de egentlig gjør, også har blitt en brutal del av min egen hverdag. Uansett hvor ryddige former jeg skaper rundt dette barnet så er antakelig hun den siste som setter pris på akkurat det, for det er jo så mye morsommere med pappaens ablegøyer og impulsive handlinger. Det kommer nok til å et par tiår før ungen min egentlig skjønner at mammaen hennes også kan være kul og morsom. Nesten like kul og morsom som pappaen.
For jeg har også fjertet henne i trynet.

 

Og her er litt av hans versjon om hvordan det er å være så distré:
Distriktsprogram – Buskerud – NRK P1 

Ting som blir helt normalt med baby i hus

Personlig assistent/slave
Man er ikke lenger en egen person, alt man gjør er for babyen. Håret klippes av så babyen ikke skal dra i det. Det lille man har av fine klær gjemmes bakerst i skapet for at det ikke skal søles ned med smoothie og leverpostei. Man er så oppslukt av å få i babyen nok mat at man glemmer å spise selv.

Bæsj
Bæsjeprat er like normalt som å snakke om været.

Pool party ble Poo party…

 

En hånd
Man bli ekstremt flink til å gjøre ting med en hånd. Alt fra å kle av og på seg selv til å skru opp syltetøyglass. Hvis babyen okkuperer den andre armen vel og merke. Man er ikke like flink om man bærer på noe annet. Det er som om musklene i kroppen får uante krefter når det gjelder den lille og streiker når det gjelder alt annet.

Dårlig søvn
Det er plutselig helt normalt å våkne med en fot – eller to – i ansiktet. Barn er visst også jævlig flinke til å ta rundspark i søvne. Og dette er hvis du har barnet i din egen seng. Hvis hun sover inne på sitt eget rom kan det hende at man må inn både en eller ti ganger i løpet av natten, noe som ofte resulterer i at man halvsover i lenestolen der og våkner med kink i nakken, vond rygg, en følelsesløs rompe og en gedigen hodepine.

Prinsipper
Det tok ikke mange dagene etter bebis’ ankomst til verden at en brutal virkelighet gikk opp for meg: Babyer er årsaken til menneskets overlevelse. Og død. De er krevende, bråkete, ødeleggende og de forsøpler noe enormt! Og så får de foreldrene sine til å gå skikkelig på prinsipp med seg selv. Jeg har i årevis prøv å unngå å drepe diverse insekter og heller hjulpet de tilbake i den frie natur om de har forvillet seg inn i hjemmet mitt. Jeg gjør fortsatt det. Med de harmløse insektene, vel og merke. Så fort en veps befinner seg i bebis’ nærmeste omkrets så går den en hard og brutal død i møte. Jeg vil ikke ta sjansen på at den kanskje stikker, så jeg sikrer meg ved å ta livet av den. Og selv om dette eksempelet er veldig “harmløst” så er prinsippet det samme: Jeg hadde gjort det samme med hvilket som helst annet dyr, for ikke å snakke om et annet menneske hvis jeg trodde babyen min var i fare. Beskyttelsesinstinktet tar helt av og får foreldre til å gjøre ting de aldri ville gjort for, eller mot, noen andre.
Et annet godt eksempel er avsmaken jeg i årevis har hatt for våtservietter. Nå bruker jeg lett et par pakker i uka. Ikke bare for bebis sin skyld altså, men fordi jeg, i mangel av både søvn og rasjonell tankegang, ikke gidder noe annet. Og jeg gjør det med god samvittighet fordi jeg er jo tross alt sliten, overarbeidet, drittlei hverdagen og svært opptatt med å oppdra verdens BESTE baby så føler jeg er unnskyldt.

To be continued…

tekst
Det blir normalt å være litt ekstra kreativ også. Jaggu fikk vi ikke bruk for barnebassenget i vinter også! Denne gangen uten bæsj...

 

 

Feliz año nuevo!?

Jada, det er første februar og jeg har på majestetisk vis klart å droppe bloggingen både for den siste måneden i fjor og den første måneden i år. Men jeg lover (igjen) å bli bedre. Æresord. Og denne gangen har jeg faktisk gjort litt tiltak for å være i stand til å gjør det bedre fremover…
En god årsak til hvorfor denne bloggen har ligget brakk i det siste skyldes et totalt fravær av skrivelyst. Etter to år (!) som hjemmeværende har jeg i perioder nærmest spydd bare av å se interiøret her hjemme (eller mangelen på sådan) og selv om jeg til tider har villet skrive ned den ene ondskapsfulle glosen etter den andre om dette ubehaget (og alle andre sider ved det å dasse hjemme blant husarbeid og barnestell), så har selv det bydd meg i mot. Sånn moralsk sett. Tenk, jeg, selvutnevnt sinnablogger og misantrop, har ikke villet skrive kjipe ting på bloggen min for å unngå å gi verden negative ​vibber fordi det føltes feil. Jeg vet ikke om dette tipper meg i retning hippie eller rosablogger

Neida, jeg er jo selvfølgelig bare meg selv. Jeg bare ikke så sikker på hvem det er akkurat nå. Bebis ble nettopp 17 mnd (dvs. 1 år og 5 mnd for de som hater sånn månedsregning. Jeg pleide å hate det sjæl, men det er faktisk sånn av en grunn…!) og har akkurat begynt å blir et eget (trassig) menneske. Og for at jeg skal kunne guide henne rundt i livet og lære henne å være trygg på seg selv, ha selvtillit og selvinnsikt og alt det der, så må jeg jo i grunn ha de tingene selv. Problemet er bare at jeg ikke har prioritert meg selv noe særlig de siste årene, selv ikke garderoben min har noen egenart lenger (ikke at den var så fryktelig unik før, men jeg hadde nå en helhetlig stil bestående av grå klær med hodeskaller) og jeg har knapt møtt en eneste venninne for verken kaffeslabras eller fyllekule. Alle hobbyer og tidsfordriv har blitt nedprioritert grunnet manglende tid, ork og kronasjer. Jeg kjenner ikke igjen ansiktet mitt når jeg ser meg i speilet, håret har gått fra livløst til dødt samtidig som all annen hårvekst ser ut som en hyllest til 70-talls pornografien. 

Alt dette burde ha gjort meg skikkelig depressiv, spesielt med tanke på hvor deprimert jeg har vært før. I mitt tilfelle så har jeg nettopp innsett at jeg egentlig aldri var særlig deprimert. Bare sykelig opptatt av meg selv, mitt og ingen andre. Som i for seg selv ikke nødvendigvis er en dum ting, men når man samtidig har en god porsjon latskap og føler man er berettiget til både det ene og det andre uten å fortjene det så blir jo livet ganske tøft (…). Så på bakgrunn av det så har jeg det i grunn ganske bra. Det har i mitt tilfelle vært ekstremt givende å måtte tenke på noen andre enn meg selv. Ja, også har jeg klart å gå ned i vekt. 13 kilo. Det har gjort ting ganske mye enklere, bokstavelig talt, og ikke minst gitt en følelse av mestring. Dessuten så har jeg fortsatt tre planter fra da vi bodde i leiligheten (for 2 1/2 år siden) som lever i beste velgående (…). Og en levende bebis. Det er jeg ganske fornøyd med. 
Også har jeg fått meg jobb! Det tok tre måneder, 100 søknader og to sammenbrudd. Sistnevnte høres kanskje litt ille ut, men til å være meg så er to sammenbrudd svært lite. F.B. (før baby) så hadde jeg mest sannsynlig brutt sammen en gang om dagen.

Men det er altså den jobben som har trigget skrivelysten igjen. Bak skrivebordet på den nye arbeidsplassen begynte endelig inspirasjonen å dukke opp igjen, ikke minst interessante ideer som følge av at jeg nå nesten har daglige samtaler med andre voksne mennesker. Det er veldig gøy å tilbringe tid med bebis altså, men hun er en elendig samtalepartner. Enten sitter hun bare å bare nikker og sier ja til alt (uten å gjennomføre noe av det hun blir bedt om. Akkurat som faren sin.) eller skriker ut “NEI!” med en så stor kraft at man skulle tro den stakkars ungen var i ferd med å dø (akkurat som moren sin). Jeg tror heller ikke hun vet hva det er hun egentlig sier og ja og nei til noe som gjør hele greia enda mer absurd. Men man blir veldig flink på å snakke neandertalsk da. 
Og litt ​change of scenery gjør veldig godt, bare det å ha en biltur for seg selv 20-30 min om dagen hvor man kan få lov til å tenke i fred og stå på rødt lys uten at noen begynner å skrike er helt himmelsk.
Det er gøy å se bebis utvikle seg til å bli et menneske, men det er jammen digg å kjenne at man er i ferd med å bli et selv også! 


Filter is definitely needed.

Ingen vits i å ha det bra!

Joda folkens, dere kan ha det både koselig og hyggelig, særskilt om dere ikke har unger i det aller minste sjiktet. Her i gården har jeg nå, etter 15 måneder, fått bekreftet at det er tilnærmet umulig å ha det bra med en baby i hus.
Vel, la meg omformulere: Man kan så absolutt ha det bra, men man må ikke, under noen omstendigheter, tenke at man har det bra eller tillate seg å bevisst slappe av. Det har seg nemlig slik at babyer fungerer som en slags energiabsorberende svamp som klarer å fange opp enhver følelse og stemning, selv på mils avstand og gjennom betong, treverk og utallige lag med lydisolering. Tenker du en stund “oi, her var det godt sitte” eller “dette kommer til å bli en behagelig helg” da har du allerede klart å bæsje deg selv kraftig på leggen. For en ting er klart: Ungen din vil IKKE at du skal det bra. Enhver tanke om “at dette går bra” får babyer til å slå seg vrange, hyle og bæsje uten noen som helst form for åpenbar grunn. Og hvis de virkelig vil gjøre det ille for deg så krydrer de hele situasjonen med basselusker, snørr og løs mage. Selvsagt på en fredag. Før den “behagelige helgen” har rukket å kicke i gang.

Jeg vet hva du tenker. At jeg helt sikkert overdriver. Svartmaler de stakkars små bebisene som egentlig ikke sprer noe annet enn glede og lukten av promp, men jeg kan garantere deg at det er et falsk ytre. Det er en grunn til at babyer ser søte ut for realiteten er at personligheten deres er langt i fra dette… Babyer skriker for eksempel mye om natten de første 6 månedene for å unngå at mammaen og pappaen deres lager et eksemplar til slik at de er sikre på at de får all morsmelken for seg selv (snakk om å være egoist!). Og babyer elsker å se at folk har det vondt, så frem til de utvikler empati så er det helt normalt at en baby ler deg opp i trynet, uansett hvor mange tårer som triller ned kinnet ditt (brutalt!). Så ja, babyer er noen kyniske, små djevler. Og med dette i bakhodet er det derfor fullstendig logisk at de er helt Grinchen når det kommer til å ødelegge en god og avslappende stemning.

Jeg for eksempel, elsker, ELSKER, å sove i bare trusa. Det er befriende, praktisk når man skal karre seg på do i midt i natten og hjelper meg med å holde en nogenlunde normal kroppstemperatur i søvne (holder meg kjølig når jeg er varm og på kalde kvelder kan jeg lett gni meg inn til den private varmeovnen min, også kjent som “samboeren”). Slik komfort har jeg derimot ikke tilgang på lenger. Nå for tiden sover jeg alltid i t-skjorte, til og med joggebuksa sitter på enkelte ganger fordi det ikke er noen vits i å ta den av. Avkledning fører alltid til at jeg må sporenstreks inn til babyen. Legger jeg meg stille ned i senga med hele kostymet på så kan det hende at jeg kanskje får presset gjennom en time eller to med søvn. Kanskje. (I natt ble det faktisk tre timer)

Igjen tenker du sikkert at jeg gjør en fjær om til ti høns og to haner. Vel, vi har i skrivende stund vært våkne i nesten fem timer, og hele morgenen har vært en serie med ulykker. Da jeg hørte morgenens første babyskrik og forsto at klokka var knapt mer enn fem, så var min først tanke, dessverre, at det ville være nok å gi henne en smokk og stryke henne litt på ryggen og subbe tilbake til sengs. Resultatet var derimot en lysvåken baby klokken 05:06. “Jaja. Fint at hun er i så godt humør da” Tenkte jeg før nærmere ettersyn viste at ungen var relativt tett i potta, en tilstand som gjør henne forholdvis sutrete… Senere skulle vi ta en rask tannpuss, igjen jinxet av den optimistiske tanken om at det ville gå “raskt”. Jeg måtte ved flere anledninger jakte på babyen som desperat prøvde å stappe tannbørsten sin ned i sluket i dusjen. Og da vi endelig kom oss ut av badet kjente jeg med glede en varm temperatur i lufta, vår schizofrene varmepumpe var i godt humør og delte gledelig varmen sin med oss. Helt til babyen bestemte seg for å bruke varmepumpa som trommesett, så nå lager den en rar lyd og spyr ut minimalt med varme. Jeg tror til og med tempen her har sunket med en grad eller to. “Jaja” tenkte jeg “Hun er i alle fall godt påkledd” Bare for å oppdage noe senere at hun hadde tatt av seg sokkene (og gulvet her er iskaldt) og dynket resten av kroppen i saft.

Resultatet ble at 1 stk. kald baby måtte skiftes på og varmes før hun kunne bli sendt av gårde i barnehagen og nå forventer jeg at de vil ringe hvert øyeblikk for å fortelle meg at babyen er sjuk og hun må hentes. Jeg har gått i fella før når det gjelder tanken om at litt snørr (av den gule typen altså, ikke den grønne….!) og noen kalde føtter ikke har så mye å si, men det var vel kanskje mer det at jeg tok så lett på det som ble problemet for karma den gangen. Så nå håper jeg på det beste og forventer det verste. Men selv det er kanskje for optimistisk for min store nemesis, karma?


Et fullstendig random bilde.
Og ja. Vi har en creepy statue ute i hagen.

Pølseproblematikk

//Repost

Kjører en liten repost fra gamlebloggen og vi skal gå hele to år tilbake i tid og finne et innlegg som startet med hele Norges pappablogger; Pappahjerte.
En varm julidag i 2016 kokte det nemlig litt over denne fyren som, i likhet med mange mennesker før ham, har undret seg over følgende (listen er kopiert fra bloggen hans): 

  • 8 grillpølser
  • 3 bratwürst (3 for 2-tilbud = 9)
  • 10 lomper
  • 6 store pølsebrød
  • 12 små pølsebrød

 

  • 8 hamburgere (én type)
  • 4 hamburgere (en annen type)
  • 2 veggisburgere
  • 6 hamburgerbrød
     

Jeg antar at dere er oppegående nok til å se problemet, men for ordens skyld:
Antall pølsebrød/lomper i en forpakning stemmer ikke overens med antallet man finner i pølsepakkene. Og jeg er enig i Pappahjerte, dette er et problem som genererer store logistikkproblemer (og jeg jobbet 11 år med logistikk). 

Om man bare har behov for ei pølsepakke, så er det nogenlunde enkelt å regne seg ut til antall lomper/brød. Velger man lompe vil man ha to lomper til overs. Velger man brød kan man ende opp med to for lite, evt fire for mye. Uansett, hoderegningen er forholdsvis enkel. Det blir derimot verre når man f.eks skal handle inn grillmat til jobben. Som i min tid besto av 24 sultne menn.
Alle skulle ha minst to pølser hver som tilsvarte 48 pølser. Halvparten vil kanskje ha lompe, resten ville ha brød. Gjerne ulike typer brød også. Eller ulike lomper. Og så måtte man begynne å regne mens man sto der i butikken da samtidig som man prøvde å holde orden på hvor mange grove pølsebrød man fikk på ei pølsepakke. Men så var det jo 12 brød i posen. 8 pølser i pakka. 4 til overs. Men hvis man tok to pakker med grove brød så gikk det opp med 3 pakker pølser…. Så for å gjøre hoderegningen enkel for seg selv så begynner man å danderer grupperinger i handlevogna for å klare å holde en viss oversikt. 2 pakker grove brød med 3 pakker pølser i et hjørne. 1 pakke speltlomper med 1 pakke grillpølse, men man må huske på at der blir det to til overs… Og slik står man mens man desperat prøver å få pølsekabalen til å gå opp. Noe den aldri gjør. ALDRI.

Man rekker aldri å finne en løsning før man blir innhentet av dyp fortvilelse og frustrasjon, og før man vet ordet av det så man ender opp med å kjøpe ønsket antall pølser mens man lesser handlekurven full av ulike brød og lomper og krysser fingrene for at det er nok. Det hadde jo vært så mye enklere om antallet i disse pakkene samsvarte med hverandre. I hvert fall for oss med dyskalkuli. Men jeg skjønner at dette problemet ikke er noe problem for dere som kan 8-gangen utenat. Og det er jo egentlig ikke sååå vanskelig å regne seg frem til dette hvis man vil. Dessuten trenger vel de fleste av oss hjernetrimmen også. Men trenger vi all den overflødige maten? For det har stort sett vært den største årsaken til min irritasjon rundt dette. Det ligger alltid igjen pølsebrød eller lomper. ALLTID. Og disse går i 90% av tilfellene i søpla. 

Hvis ikke det å belemre forbrukerne med slik vanskelig hoderegning er en god nok grunn til at pølse – og pølsebrødsprodusenter skal snakke sammen, så ville jeg i hvert fall trodd at det å kaste mat er et dugelig argument. MEN NEIDA. Isteden flommer kommentarfeltet til Pappahjerte over av en hel masse tips og råd for hva man kan bruke disse ekstra lompene til, men å be produsentene om å gjøre en endring så vi IKKE trenger å sitte med ekstra brød? Nei fysj for noe idioti! For å komme med slike ønsker, eller påpeke at dette er noe vi kanskje burde vurdere å gjøre en endring på, det er visst bare tull folk her til lands gidder å bry huet sitt med. Siden vi har så ufattelig mye ekstra tid å rutte med. Det er nemlig et jævla I-LANDSPROBLEM.

Og det er jeg forsåvdt enig i. Sutringen til folk som ikke skjønner problemstillingen gjør det til et i-landsproblem. “Herregud, det er jo bare mat” sa folka som bor på en bitteliten brøkdel av denne planten. En planet som har problemer med både hungersnød og fedme. I et land som kaster 5 TONN mat hvert TIENDE MINUTT. Men det er klart at dette problemet er idiotisk når det finnes så mange andre lure ting man kan gjøre for å unngå den overflødige maten. Som f.eks:

– Fryse de ned.
Regner med at de fleste her er veldig flinke til å ta med seg både ei lompe og et brød hjem etter en grilltur i skogen for å putte den i fryseren? Men når det er sagt så har jeg prøvd på dette hjemme. Og hva endte jeg opp med? 8 pølsebrød i fryseren som var fryst ned på fullstendig ulike tidspunkt, hvorav et brød hadde ligget der i over et år eller er mer. Sorry, men dette er ikke matvarene jeg drar frem neste gang det er pølsefest. Men det største problemet mitt er faktisk det å huske på at pølsebrødet ligger i fryseren.

– Gi de til fuglene
Vel, når du først er ute i den skogen så er det langt bedre å gi dette tilbake til naturen, enn å drasse de med seg hjem, MEN undersøkelser viser at fugler ikke har godt av brødmat. I små mengder ja, men daglig foring er visst like sunt for fugler som det daglig inntak av junk food er for mennesker. Noen tror også at det er bra og bare dumpe brødrister litt rundt omkring så fuglene har et lite lager med mat, men det viser seg at dette tiltrekker seg i større grad rotter enn fugler.

– Spise de opp
Aah, det gode gamle argumentet om at når folk sulter i et land så må vi spise mer i et annet. Det er ingen vits i at vi skal trøkke i oss mer mat kun fordi vi ikke gidder å finne løsninger på hvordan vi skal redusere matsvinn på andre måter.

– Lage toast
Dette punktet er jo forsåvidt akkurat det samme som punktet over, men jeg liker at vedkommende i dette tilfellet presiserer at det er snakk om toast. Rettere sagt: “Lag en fuckings toast da, om det er så viktig at det ikke er matsvinn.” Tett etterfulgt av: “Og burde ikke plastikkposen den ligger i blitt bytta ut med noe mer miljøvennlig?????”. Huff ja, ser ut som vi har fokuset på feil sted. Matsvinn har visst ingenting med miljøet å gjøre.

– Kjøpe fem pakker brød og seks pakker pølser
Og denne fyren legger til: Vanskeligere er det ikke! Men hva om man bare er to stykker som skal spise pølser? Hva faen skal man med fire ekstra pakker med brød og fem ekstra pakker med pølser?

Men vi skal ikke gjør for mye narr av disse rådene.
Disse menneskene forsøker i det minste å finne løsninger, og det er mer enn hva man kan si om den sedvanlige gjengen som bare klager. Du vet, de som oftest klager på at andre klager over problemstillinger de selv ikke bryr seg noe om. De som syns avisa er teit som skriver om slik agurknytt midt i grillsesongen. Og så må de jo også sutre litt over at saken får mediadekning for det er jo helt uforståelig at en sak med 189 KOMMENTARER trender…. Og dessuten kommer det fra en blogger. Bare det er jo grunn nok til å fnyse av saken. Bloggere skriver jo bare om tulleting. 

Kan de fleste av dere med hånda på hjerte si at dere alltid gjør noe fornuftig med den ekstra lompa eller det ekstra brødet? Er dere virkelig så flinke? Jeg er IKKE så flink. Faktisk så innbiller jeg meg at den siste lompa eller at det siste brødet vil gå ned i magesekken på høykant. Jeg må bare vente litt. Kanskje ta den dagen etter. Og så går den litt i glemmeboka. Kanskje dagen derpå igjen? 
Og plutselig kommer cravingen etter pølsebrød med chiliketchup og bodsennep, så man spretter opp av sofaen og løper mot kjøkkenet… Hvor man blir møtt av noe brunt og grønt i en plastikkpose. Maten har allerede mugnet. Så den går selvfølgelig i søpla.

Min personlige brødfavoritt er Hatting Lille Høvding Pølsebrød. 12 pølsebrød i en pakke på 360 gram. 30 gram per brød. Av erfaring pleier det å ligge igjen 2 brød etter våre pølsefester her hjemme. Det er til sammen 60 gram. Og hvis dette skjer 10 ganger i løpet av et år så har vi kastet 600 gram med mat. Det er 1/2 kilo. Og hvis bare 10 andre mennesker gjør det samme som oss så tilsvarer det 6 kg mat i søpla. Regnestykket i seg selv burde jo forklare argumentasjonen når det kommer til matsvinn.

Og kan vi ikke være ærlige nok til å innrømme at de fleste av oss er latterlig dårlig på dette? 
For jeg har vært på nok av grillfester til å vite at det er sjeldent pølser igjen, men lomper og brød er det alltid nok av. Og det havner som regel i søpla. Og så kan man jo spørre seg (igjen): Er dette egentlig bare et idiotisk i-landsproblem? Å klage over innholdet i disse forpakningene når de fleste av oss har både frysere og toastjern? At det er vår egen latskap som ønsker fokus på dette problemet så vi skal unngå å føle skyld når maten går i søpla? Til det siste spørsmålet er det vel et utvilsomt “ja”. Det skyldes nok en dose latskap at man ønsker en endring av dette hos produsentene. En liten porsjon dårlig samvittighet. Men er det ikke akkurat det vi burde føle når vi kaster bort MAT på den måten? Og så sitter det masse folk der ute og syns det er teit at man vil gjøre noe med det. Snakk om å ha det i overkant godt.

Men fortvil ikke! Jeg har funnet en utmerket løsning på problemet, og det kan vi takke NRK og EM for (red. i 2016). Først og fremst må jeg påpeke at jeg har vokst opp med en pølsoman av en far (som også har bidratt til å gi meg god innsikt i brød – og lompesvinn), og jeg hadde egentlig aldri trodd at jeg vil møte noen som kunne overgå hans fascinasjon og interesse for pølser. Det var helt til jeg hørte Tom Nordlie kommentere fotballkampene under siste EM. Der skortet det ikke på pølserferansene altså! Feilpasninger var pølse uten ketchup og en finte ble til pølse i brød. Det skal sies at flere påstår at dette skyldes et gammelt ordtak “å bli fintet i pølsebua”. Men jeg vet bedre. For Nordlie har vært i overkant glad i å bruke matreferanser før han, men da har det gått i både pomme frites og fruktfat. Så jeg antar at matreferansen kommer av hans nåværende matavhengighet. Så her kan vi ta et slag for miljøet OG hjelpe et medmenneske… Send alle overflødige lomper og pølsebrød til Tom Nordlie! 


Foto: TV2

79

Neida, jeg har ikke blingset på tastaturet og skrevet feil på den seksuelle stillingen “69”. Jeg er ikke så frigjort at jeg klarer å dele mine seksuelle aktiviteter med gud og hvermann. Tror til og med den stakkars samboeren min syns jeg deler litt for lite av det med ham.
Til mitt forsvar så kan jeg ikke påstå at de kroppslige aktivitetene mine de siste årene har gjort underverker for selvfølelsen. Under graviditeten var jeg flink til å trene helt frem til slutten av andre trimester da en meget smertefull bekkenløsning gjorde sitt inntog. Etter det sto jeg plutselig i fare for svangerskapsdiabetes og selv om mengden godteri var forholdsvis lav så klarte ikke kroppen å skyve unna det minste lille gram med sukker, men selv etter det så la jeg ikke noe nevneverdig på meg. Frem til den siste måneden av graviditeten. Da ga kroppen fullstendig opp og sa “Fuck it! Bare legg på deg 5 kg i uka du, jeg gidder ikke å bry meg!” Selv legen turte ikke å veie meg de to siste gangene jeg var til kontroll, men det skyldtes nok mer at han kom med en høyst upassende kommentar om hvor gøy det måtte være å ta ny personlig rekord da vekta tippet 95 kg (episoden gikk fort inn som en av de mer pinlige øyeblikkene jeg har opplevd på det legekontoret. Vel altså, helt frem til jeg skulle ha den obligatoriske “6 mnd etter fødsel” kontrollen og han rådet meg til å bestille en time hos gynekologen for underlivssjekk og celleprøve… På den tiden var jeg fortsatt helt oppslukt av spareregimet mitt og kunne ikke skjønne hvorfor jeg skulle betale en gynekolog 1000 spenn for å glane inn fødekanalen min når han kunne gjøre det gratis, så jeg nektet og sa at han kunne gjøre det isteden. Igjen opplevde vi en ubehagelig og pinlig taushet. Bedre ble det heller ikke når det viste seg at gynekologstolen hans var plassert med en tynn skillevegg ved siden av venterommet hvorpå han presisterte at hvis jeg skulle si noe underveis så måtte jeg snakke veldig lavt siden det var så lytt der. Å gå igjennom en gynekologundersøkelse, hviskende, med en fyr jeg knapt kjenner og som jeg teknisk sett hadde presset til å glane på underlivet mitt var særdeles underlig. FYI: Jeg har ikke vært hos ham siden og kommer neppe til å ta kontakt før jeg er døende). 
Som sagt var dette to uker før ungen spratt ut, så det er ikke umulig at vekta gikk over 100 helt på slutten der…

Siden den gang har jeg dodget kameraer og sosiale tilstelninger som en sky hund. Våre litt for ærlige venner har heller ikke gjort det bedre når man først har tatt turen ut av huset. “Hvorfor er du så tjukk a?” (latterlig dumt spørsmål…) eller den mindre hyggelig “hvorfor er du så stygg?” (som om jeg var noe penere før…). Noen ganger tenker jeg det hadde vært bedre med flere venninner enn kamerater. De pleier i hvert fall å pakke inn dritten sin. Men det spiller ingen rolle nå lenger… For nå går kroppen min lysere tider i møte! Da jeg gikk på badevekta nylig så lyste et tall mot meg som jeg ikke har sett på lenge… Veldig lenge… 79,6. 79. Under 80. UNDER 80. Vekta mi er faen meg UNDER 80.


Nå er det over en uke siden jeg opplevde gleden som beskrevet ovenfor, og siden har vekta droppet til ytterligere 78,9. Det er vel også viktig å presisere at selv om jeg syns dette tallet er høyt for meg, så er det ikke nødvendigvis slik for andre. Med min kroppsbygning og høyde så skal det ikke mye fett til før jeg ser overvektig ut, dette var jo et problem lenge før jeg ble gravid og etter graviditeten bestemte kroppen min for å endre form og fasong fullstendig. Det siste året har jeg sett ut som en kartong med fett. Men hvorvidt jeg er på vei til det bedre eller om det er godt nok eller whatever aner jeg egentlig ikke. Fordi da jeg leita rundt på pc’en fant jeg nemlig dette bildet her:

Halvveis i graviditeten og helt forferdet over den gigantiske dobbelthaka mi. HAHA. Den er jo ikke gigantisk, den er jo knapt synlig. Ikke er den helt reell heller for jeg presset jo haken inn i ansiktet for å skape en større effekt. Men den dobbelthaka jeg har nå derimot… Den ER gigantisk.

Eller… Er den egentlig det…? 

Panikk, angst og lettere satt ut

Jeg har panikk. De “avslappende” dagene hjemme er over. Bebis er plassert i barnehagen. Samboeren er tilbake i sitt normale jobbtempo (24/7) og jeg… Vel. Jeg sitter her å blomstrer. Jobbsøkingen har gått litt sånn halvveis i det siste, et offer for stadige utsettelser.  Skal bare få bebis i barnehagen. Skal bare komme oss over denne sykdomskneika (som forøvrig aldri går over så lenge barnehagebasseluskene er innenfor rekkevidde…). Skal bare… Skal bare…
Noen søknader har blitt sendt. Et jobbintervju er unnagjort og jeg begynner å innse at CV’en er langt i fra så appellerende som jeg trodde på forhånd. To års fravær, selv om det skyldes barn, ser ut til å fungere på arbeidsgivere som hvitløk gjør for en vampyr; komplett frastøtende.  

Vel, det er lett å skylde på ungen. Det kan jo like så godt være den tynne utdannelsen min, eller arbeidserfaringen min som stort sett strekker seg til å ha jobbet for to ulike firmaer i hele mitt (hvorav det ene var firmaet til pappaen min… Tror ikke referansene derfra stiller så sterkt altså…). Det ene jobbintervjuet jeg har vært igjennom var også en real oppvekker om hvor lite peiling jeg egentlig har på meg selv. 

Det å gå på intervju er en treningssak, og dette var mitt første intervju på sånn ca. 13 år så jeg skal ikke gå helt ned i kjelleren fordi det gikk dritt. Jeg har helt klart mange forbedringspunkter. Nervøsiteten var nok til å ta og føle på. Det hjalp heller ikke at de tre (!) personene som intervjuet meg hadde fått feil papirer og trodde de intervjuet en svært så kvalifisert dame ved navn Laila. Det la en liten demper på hele intervjuet, for både meg og dem. De ville helt klart intervjue noen andre og jeg fikk et plutselig behov for å være et helt annet sted. Forvekslingen gjorde at jeg ble enda mer nervøs og snakket rotete, i halve setninger og virket nok fullstendig uforståelig til tider. Det hadde nesten vært bedre om jeg hadde dukket opp med tre i promille. Huff, jeg får helt vondt i sjela over å tenke på hvor jævlig det var.

Jeg ble i hvert fall en erfaring rikere. Før neste (…) intervju må jeg helt klart øve på å snakke om meg selv (hvem skulle tro at en blogger har et slikt problem!?). For selv om jeg lett kan ramse opp hvilke arbeidsoppgaver jeg har utført tidligere i livet så er det vanskelig å snakke positivt om seg selv. I intervjuet ble jeg så nervøs for å fremstå som fullstendig blottet for selvtillit at jeg tok en skikkelig spansk en og smurte så tjukt på når det gjaldt selvskryt at det enten virket som jeg var ufattelig høy på meg sjæl eller transparent som faen. Motsigende var jeg også “er en skikkelig avslappet regelrytter jeg altså”. HVA FAEN LIKSOM. Hvem sier sånt? Jo. Jeg. Stressa, nervøse meg klarer å lire ut av seg de mest ubrukelige gloser på de mest upassende tider. Hvem skryter av å være avslappet i et jobbintervju hvor de trenger noen til å jobbe i et selskap med en hektisk hverdag? Og hvem faen skryter av å være REGELRYTTER? Jeg blir helt satt ut av meg sjæl.

FYI: Jeg er ikke en regelrytter en gang. Jeg er bare bittelitt mer opptatt av lovverk enn kunstnersamboeren min. Som har en fortid som tagger. Så jeg er omtrent like lovlydig som en alkoholisert boms. Seriøst, intervjuet hadde mest sannsynlig gått bedre om jeg faktisk var en alkoholisert boms, men det får så være. Jeg er en erfaring rikere. Har en jobbsøknad mindre å bekymre meg over (…). Og fått klemt ut enda et stusselig blogginnlegg.
Hooray.


Hilsen ei som desperat prøver å se mer intellektuell ut enn det hun er.
Og ja. Jeg måtte google hvordan “intellektuell” skrives.

Ninja-reflekser og superstyrke

Bebis har nå kommet inn i en fase hvor hun er i ferd med å bli et eget menneske, på både godt og vondt. Det er spennende å se hvordan hun utvikler seg og det fører til mange morsomme stunder, men det er også helt forferdelig å se hvordan hun til tider kløner seg frem i livet. Det er særskilt irriterende å vite at man må sitte slik på sidelinja hennes i over 18 år for enkelte ting er hun jo bare nødt til å finne ut av selv, uansett hvor lett det ser ut fra mitt ståsted. For å være helt ærlig; det er sjukt irriterende å se henne rote rundt på enkelte områder, så irriterende at dette ser ut til å være min store akilleshæl når det gjelder mammarollen; tålmodigheten min trenger å utvides. Monumentalt. Foreløpig går det greit fordi vi har sånn delvis kontroll på henne. Hun klarer ikke å gå mer 1 km/t og bevegelsene er stort sett trege og nogenlunde forutsigbare selv om jeg oftere og oftere opplever å si til meg selv “hvordan i hælvete havnet den der”. Som da jeg fant disse flip-flopsene i oppvaskmaskinen:


Fikk derimot en interessant kommentar fra Gunnhild på insta om hvorfor bebis putta de der:
Hun ville sikkert fjerne tåfisen!
Noe som egentlig gir mening fordi hun liker veldig godt å tygge på de…
Så selv om min første tanke var at ungen muligens måtte være mindre begavet siden hun puttet sko i oppvaskmaskinen, så er jeg nå 110% sikker på at hun er et geni.

Folk som (stort sett) allerede er foreldre er ganske påpasselige med å hele tiden fortelle oss hvor stor innflytelse vi nå har på barnet og at hun må være under konstant oppsyn slik at vi unngår fremtidige flip-flop-episoder, eller verre…

Men det virker som uansett hvor hardt man prøver å overvåke de små så har de en tendens til å gli igjennom nåløyet. Som for eksempel da vi var på restaurant i helgen og dumme meg klarte å plassere et halvliters glass med Coca-Cola foran bebis da vi skulle omrokkere bordsettingen da maten kom. Resultatet var cola og isbiter overalt, inkludert i sekken min. Vanligvis er man jo påpasselig med å ikke sette slike ting innenfor en meter radius rundt bebis, men i alt oppstyret gikk det fullstendig i glemmeboken og det er jo også typisk at bebis utvikler ninja-reflekser og superstyrke i slike tilfeller for brusen kom i et tungt seidel-glass som jeg ikke kan fatte hvordan hun klarte å løfte og manøvrere. Senere på dagen prøvde jeg å få henne til å holde en gjenstand med tilnærmet størrelse og vekt som endte med at hele ungen deiset i bakken. Superkreftene dukker tydeligvis bare opp når hun føler for det.

Men vi skal ikke bare skryte av at babyen får uante krefter midt oppe i dette. Selv om tålmodigheten min til stadighet får seg en knekk så er den bedre enn før, og jeg har blitt sjukt flink til å gjøre alt mulig rart med bare en hånd. Det er faktisk ikke noe problem å få med seg veske, stellebag, baby og fem tunge handlenett med matvarer på en runde, og jeg har ved flere anledninger før prøvd å bære samme mengde matvarer med to hender noe som ofte resulterte i at jeg deiset i bakken. 
Det er også helt utrolig hvor lite søvn man egentlig trenger, eller…. Behovet for søvn er absolutt tilstede, men dette klarer man overraskende nok å undertrykke. Her for noen uker siden sov jeg omtrent 15 timer på en uke. EN UKE. Før bebis kom inn i bildet var 15 timer noe jeg lett kunne nedlegge på en dag

Med barn i hus så føles det litt som om man har superkrefter selv. Superkrefter som får en til å karre seg gjennom hverdagen, holde hodet sånn nogenlunde over vannet mens livet forsvinner forbi før man sitter i sofaen på kvelden og lurer på hvor i hælvete det ble av dagen. Superkrefter og dårlig samvittighet. For selv om man står på pinne og gjør det man kan for å gjøre familien og seg selv til lags så er det alltid noe man glemmer. Alltid noe som er ugjort. Alltid noe som blir utsatt.
Forhåpentlig klarer også jeg å utvikle noen ninja-reflekser med tiden slik at all denne multitaskingen vil foregå litt enklere og raskere. Så også jeg kan føle meg som et menneske igjen. 

Kollektiv Mobbing

Det nærmer seg skolestart og foreldre over hele landet gruer seg til å sende ungene sine til den største mobbeinstitusjonen her til lands; skolen. Her kan ungene boltre seg fritt i drittslenging takket være passive lærere og dårlige holdninger som de drar med seg hjemmefra.
Det er også verdt å merke seg at nesten enhver som uttaler seg om mobbing påpeker at dette er et problem som befinner seg hos alle andre (*kremt*).

Det blir litt ekstra funny med bloggere og facebookbrukere som klager på mobbing hvor man lett kan scrolle seg nedover deres egen feed og se at de selv bedriver mobbing, dog oftest beskrevet som “ærlighet” eller “personlig mening”. Og dette fenomenet eksploderer gjerne rundt de samme tidspunktene såkalt “søppel-TV” skrider over skjermen, godt kjent som “Paradise Hotel” (kan også være “Ex on the Beach” og det nye “Love Island” som er forhatt før det en gang har begynt) eller hver gang noen kjente folk stikker hodet sitt frem i media med en tullete mening. Og for all del: Man har all rett til å være uenig i tullete meninger, men så lenge det ikke gjøres på en fornuftig og ordentlig måte så kan det oppfattes som både mobbing og hets. Enkelt forklart: Jeg er stort sett i mot ALT som kommer ut av kjeften til Sylvi Listhaug, men jeg kommer INGEN vei med å rakke ned på verken hårfargen eller dialekta. Selv om det frister noe jææævlig så sender det meg bare på et sykelig lavt nivå, et nivå jeg dessverre lå på til langt ute i tyveårene mine.

Noen av dere var kanskje følgere på min gamle blogg, en såkalt “sinnablogg” hvor målet var å spy ut all form for eder og galle når noe gikk meg på nervene. Høsten 2017 byttet jeg navn og blogg fordi jeg rett og slett var sjukt lei av min egen dritt, men det var jo litt synd å bare kvitte seg med alt så alt det gamle så jeg gikk igjennom hvert bidige innlegg fra 2010 for å lagre de på pc’en… På forhånd tenkte jeg at en liten del ville være deprimert dritt, noe ville være drittkasting mens majoriteten ville være morsomme og satiriske innlegg verdt en repost i fremtiden… Det var med en vond smak i munnen jeg måtte medgi at mesteparten var ren dritt. Menneskedritt. Oppgulp og diaré. Det var sjukt flaut å lese og gjorde meg enda tryggere på at jeg gjorde riktig valg når det kom til byttingen av blogg.

Den 18. oktober 2017 så denne bloggen dagens lys og to måneder senere, den 16. desember, var jeg enda tryggere på at valget mitt var riktig. Jeg skulle plutselig bli mamma. Ha ansvar for et annet liv. Guide dette mennesket gjennom sorg og glede. Med stor entusiasme rundt gleden. Fullstendig livredd for all den potensielle sorgen. Det dukket opp en intens følelse av å beskytte dette lille barnet så mye som overhode mulig, da spesielt mot mine egne mørke tanker og deprimerende fortid. Og hvorfor hadde jeg alltid hatt det så vondt? Årsakene er mange, men den største delen skyldtes at jeg aldri var fornøyd med verken meg selv eller livet mitt. Under oppveksten var jeg alltid sjalu og bitter, den som syntes alle andre hadde det så mye bedre med finere klær, kulere soverom, gode venner og popularitet. Og isteden for å trakte mot å bli bedre og gjøre en innsats selv rettet jeg heller en pekefinger mot alle rundt meg og i desperat forsøk på å fremstå som bedre snakket jeg alle rundt meg ned. Venner, søster, familie… Alle ble trykket ned fordi jeg ikke hadde det bra med meg selv.

Resultatet var vel åpenbart. Du havner ikke i den kule gjengen når alle syns du er en dust. Du får ikke en masse god karma din vei når du er en drittsekk mot alle andre.
Det er kjipt at det tok meg nærmere 30 år (!) å innse dette, en dyr lærdom som jeg håper bebis slipper å finne ut av på egenhånd og for øyeblikket så har jeg ikke særdeles mye peiling på hvordan jeg skal unngå at hun havner i samme spor bortsett fra at jeg skal holde fokus på henne, og ikke alle andre. Ikke sammenligne henne med alle andre. Ikke furte over hva alle andre har som ikke hun har. Og ikke minst; holde all form for drittprat vekk fra henne. Så lenge vi ikke snakker nedsettende om andre hjemme så skal det jo en del til for at hun begynner med det selv.

Og med det å ikke snakke nedsettende om andre så gjelder det altså alle andre. Du er ikke noe bedre ved å åpenlyst sitte å kalle PH-deltakere blåst i hodet. Du er ikke noe bedre når du slenger usaklig dritt om politikere. Og du er ikke noe bedre når du snakker om hvor dypt du hater andre fotballag enn ditt eget. For selv om du sier til deg selv at det må være noe fryktelig galt med PH-folka fordi de har andre intimgrenser enn deg sjæl så er du ikke noe bedre menneske kun fordi du anser ditt eget moralske kompass som det riktige. Fun fact: De fleste som mobber sitter nettopp med en forestilling om at det de mener er riktig eller bedre enn de stakkars ofrene deres.

Hilsen meg, med et skikkelig godt moralsk kompass.
På internett hvert fall.