If you don´t get a do-over in life, just create a new blog

I februar 2010 begynte jeg, på lik linje med alle andre hunnkjønn verden rundt, å blogge.
På den tiden var det like kult å være rosablogger da som det er nå, men min blogg skulle selvfølgelig være en helt annerledes blogg. Den skulle være mye kulere, tøffere, hardere og morsommere enn hva alle de falske sminkedukkene klarte å prestere. Jeg skulle på lik linje med dem skrive om hverdagen min, innkjøp, mat og alt mulig annet som det var mulig å skryte av på internett. Den eneste forskjellen var at jeg skulle pakke det inn i sylskarp ironi og humor. Leserne mine ville le seg ihjel av innleggene mine, besøkstallene kom til å være skyhøye og jeg så for meg hvordan media-Norge kom til å hylle meg og den annerledes bloggen min på forsiden av x-antall riksaviser (som jeg på den tiden likte å beskrive som “sinnablogg”).

Jeg var i midten av tyveårene, hadde en stabil jobb med god status, en trygg kjæreste og en kropp som gikk på høygir både for å kunne henge med på festingen i vennegjengen (det “sosiale” som jeg kalte det da) og for å kunne ta seg av en del nødvendige, og svært alvorlige, familieproblemer.
Mentalt var jeg utslitt, for kabalen jeg så desperat prøvde å få til å gå opp slo seg alltid vrang. Det virket som kortene heller ville bygge seg korthus eller spille idiot. Alt annet enn det jeg ville hvert fall. 

Jeg var frustrert.
Og som frustrerte folk flest så løste jeg selvfølgelig dette med å skrive en hel masse emosjonelle (og småpsykotiske) statuser på facebook. Det var jo liksom noe magisk med det at man kunne fortelle “hele verden” hva man følte. Dessverre endte det ofte med at folk fikk dertil negative følelser mot meg. Folk liker ikke sure, bitre og grinete folk på facebook. Der skal man jo vise hvor lykkelig man er!

Så jeg skjønte at problemene mine måtte tas til ett nytt nivå, fordi alle folka på facebook skjønte jo tydeligvis ikke noe av det jeg slet med. Dessuten var jo klagingen min pakket inn i humor. Folk burde jo le og hylle meg for at jeg klarte å holde hodet over vannet med slik svart humor.
Livet mitt var jo dritt, liksom.

Så da begynte jeg å blogge.
I starten var faktisk bloggen preget av mye humor. Alvorlige temaer i morsom og snerten innpakning. De fleste bekjentskapene mine var ivrige lesere. Jeg følte meg kul. Likt. Forstått. Og jeg så for meg en potensiell kjendisstatus på bakgrunn av at jeg var meg. Fordi jeg var så kul, ikke sant. Og da vi toppen av alt annet ferdigstilte en nyoppusset leilighet høsten 2011 lå det i kortene at fremtiden var både lys og lovende.

Frem til det høygiret jeg hadde gått på i to år (og som alle advarte meg mot) streiket, og hele girkassa gikk med i dragsuget. Så fort leiligheten var ferdig møblert sank jeg ned i det ene sofahjørnet og der forble jeg til kroppen min var 30 kg tyngre og så godt som ugjenkjennelige (and beyond repair). De morsomme og vittige innleggene mine ble raskt erstattet med sutrete og oppmerksomhetssøkende innlegg (altså, ett innlegg i seg selv er jo ganske oppmerksomhetssøkende, men innholdet var veldig sånn “buhu ingen liker meg” til “buhu vær så snill å si at du liker meg”.). Jeg hadde altså gått fra småpsykotiske facebookstatuser til blogginnlegg som lyste full blown psycho. 

Med jevne mellomrom hentet jeg meg inn igjen, fikk sanket tilbake noen av de gamle leserne som gledet seg over humoren, ikke det depressive pjattet. Men så datt jeg utenfor igjen da. Og sånn kommer jeg sikkert til å være resten av livet. Jeg har innfunnet meg med at noen mennesker ikke klarer å være lykkelige mesteparten av tiden, og jeg er nok (dessverre?) en av de. Spørsmålet er vel heller om det virkelig er nødvendig for meg å sutre så mye, så jeg skal gjøre ett ærlig forsøk på å få ut noe konstruktivt her. Og kanskje noe morsomt.

Og jeg klarer heller ikke legge 6 år med blogging og 10 000 kommentarer fra folk bak meg sånn uten videre. Så foreløpig er den gamle bloggen aktiv. Frem til jeg har fått kopiert og lagret hvert eneste innlegg som ble skrevet der. Noen av de vil aldri få se dagslyset igjen, men enkelte andre fortjener en ny sjanse.

Akkurat som meg (?).

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg