MUSIC 1 – I Blame Coco “Silencio”

1. I BLAME COCO “SILENCIO”

Noen få ord:
Første gang jeg fikk øynene opp for denne unge damen var da hun slo seg sammen med svenske Robyn og ga ut singelen “Caesar“, en catchy sang med fet tekst, men det er Cocos hese stemme som fanget interessen min mest. Da jeg først skrev om låta på gamlebloggen i 2010 var jeg (faktisk mektig) irritert over at Robyn var med på låta. Jeg hadde fortsatt landeplagen “Do You Really Want Me?” rullende i hodet, men det synet endret seg da hun noen måneder senere ga ut første del av “Body Talk” triologien. Det var jo faktisk mer til den Robyn-dama enn nasal pipestemme og dårlig 90-talls beats.

Synet mitt på I Blame Coco har også endret seg noe siden jeg oppdaget henne sommeren 2010.
På den tiden var hun en slags it-girl, noe takket være kjendisforeldrene artisten Sting og skuespiller Trudy Styler, men hun var aldri interessert i å bli signert til et selskap kun fordi hun var dattera til Sting, så Coco bygde seg opp sin egen stil og var i flere år en populær artist på youtube med sine utallige demoer. Dama har uten tvil arvet litt av rytmen til faren sin, og ikke minst hans kjente og hese stemme (selv om Cocos må sies å være langt hesere), men hun hadde en helt egen sound av indie pop reggae som var så forbasket god at jeg opplevde en aldri så liten form for girlcrush. Låter som “Control” og “No Smile” var for mine ører helt fantastiske, selv om det bare var demos. Jeg gledet meg vilt til debutalbumet hennes som ble sluppet november 2010.

Dessverre ble jeg dødsskuffa.
På albumet “The Constant” virket Coco nesten strippet for ALT som unikt var ved henne. “Caesar” var fortsatt like bra, og spor 6, “Summer Rain“, var jo grei nok. Men jeg hadde nok sett for meg ett langt røffere reggae pop uttrykk, i det minste ett uttrykk som skilte seg ut, men på plata hadde de byttet ut de funky reggaepop rytmene hennes med noe 80-talls inspirerte greier som fikk musikken hennes til å minne meg enda mer om faren hennes.  På det tidspunktet sto det en liten dverg inne i hodet mitt og skrek “HVORFOR?!”. Det eneste jeg kunne trøste meg med var at damen fortsatt hadde bra tekster (og jeg er egentlig ikke særlig interessert i tekster en gang).

If we could only be faster, then we could outsmart time.”

Spor 7 minnet litt om Coco før plateutgivelsen, men så kom det masse poplyder som ødela alt. Spor 8 var ett hakk bedre og i det spor 9 startet begynte jeg å lure på om det ikke var en mørkere versjon av Donkeyboy som kom ut av høyttalerne. Deretter pinte jeg meg gjennom en ny versjon av “No Smile“. Den var så dårlig i forhold til demoen at ørene mine gråt innvendig. 

Jeg savnet virkelig det gamle, og heldigvis var det mulig å oppdrive en del akustiske versjoner av låtene på youtube, så da fikk jeg roet meg litt ned (men det måtte også litt alkohol til).

Det har gått noen år siden jeg lyttet på denne dama, men “Silencio” er like kul og fortjener så absolutt å komme frem i lyset igjen. Og siden jeg først skulle mimre om dama så måtte jeg jo sjekket ut hva det er hun egentlig har drevet med de siste årene og det viste set at hun kom ut med ett nytt album i januar 2016, “Information“, men da under hennes egentlige navn; Eliot Sumner. Må nesten komme tilbake til det albumet, men det første sporet virker lovende. But let’s not jinx it.

Anbefalt Spotify spilleliste i tilnærmet sjanger: Blue Indian Country.
 


 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg