Jenta som lekte med ilden

Jeg liker å fremstå som en tøffing.
Som om det befinner seg store, sterke muskler i armene mine. At jeg er uredd, frampå og streetsmart.
Jeg trodde lenge at jeg var tøff.
Som om bragdene til andre hadde en betydning for min karakter. At deres opplevelser var like mye mine.

Men samtlige hendelser senere i livet har gjentatte ganger bevist at jeg reagerer mer som en skadeskutt fugl enn ett besinnet menneske i nødstilfeller.
En gang kjørte jeg av veien på isføre. Jeg skulle bare bytte sang på CD-spilleren, men i det blikket vek vekk i fra veien mistet jeg kontrollen og da det virket nytteløst å rette den opp igjen opplevde jeg at kroppen stivnet. Jeg kan fortsatt huske stemmene fra Tegan & Saras “The Con” i det den gaffateipede mondeoen min smalt inn i en snøhaug (som på sommerstid ville vært en fjellvegg…).
Jeg kunne beskrevet utallige andre slike hendelser, men det får holde med min siste bragd: ill jill leker med ild.

Jeg har aldri vært noe særlig begeistra for ild. Akkurat hvorfor er jeg litt usikker på, men det kan være jeg ble litt traumatisert da jeg i en alder av 6 år holdt på å sette fyr på stua. Jeg har også ved to ulike opplevelser senere opplevd at det har brent i stua. Den ene gangen lå Pappa og sov på sofaen (og stuebordet sto i brann). Den andre gangen lå Mamma og sov på sofaen (og toppen av pianoet sto i fyr). Det er vel kanskje litt logisk at frykten min for ild kan ha noe med de situasjonene der. 

Da jeg var på grunnkurs i Sivilforsvaret fikk jeg forholdsvis god trening på dette med å håndtere brann. Det burde gitt en følelse av trygghet, men alt jeg satt igjen med var en følelse av hvor ukontrollerbart ild og flammer egentlig er. Videosnutter som “se hvor fort et rom kan bli overtent” slår omtrent hver eneste skrekkfilm jeg har sett. Jeg vil gå så langt som å påstå at jeg hater åpen ild. Jeg vil også gå så langt som å påstå at jeg antakelig er det eneste kvinnemennesket i verden som ikke liker stearinlys.

Men så er det jo koselig med peis da. Knitringen og varmen. Jeg var veldig begeistret over peisen i det nye huset, selv om jeg umiddelbart ville bytte den ut med en tryggere versjon. Peisen vi har nå er åpen, det er noe rart med spjeldet og han fyren som vanligvis pleier å tenne opp i den er stor motstander av HMS og generell forebygging, så nervene har gått litt på høygir hver gang ildstedet har vært i bruk.
Etter en måneds tid begynte jeg derimot å føle meg litt tryggere på denne brannfella vi hadde stående midt i stua, og for en gangs skyld skulle jeg overraske samboeren med å komme hjem til en god og oppvarmet stue. Så jeg begynte å fyre i peisen.

Det var egentlig ikke mitt første forsøk, teknisk sett så var det mitt andre, men den første gangen fikk jeg verken fyr på tre eller papir. Det ga meg en veldig ambivalent følelse. Jeg slapp åpen ild, det var jo positivt, men på en annen side så var det jo veldig skremmende. Det å kunne lage ild er jo allmennkunnskap, livsnødvendig kunnskap, men den kunnskapen hadde ikke jeg.
Utallige scenarioer utspant seg i tankene mine. Hva om elektrisiteten forsvant? Eller om jeg ble innesnødd? Eller jaget ut i skogen av blodtørstige zombier? Men den største frykten var jo å fryse ihjel ved min egen peis, og det er verken en behagelig eller særlig staselig måte å dø på, så samboeren ga meg noen tips om hvordan man tenner opp i en peis. 

Og de tipsene fungerte som bare det de! Ikke bare var flammene perfekt sentrert i heisen, men veden tok fort og lett fyr. Jeg stirret på flammene med den samme begeistringen som en småpsykotisk pyroman. Stemningen i rommet økte også i takt med at soundtracket til “Game of Thrones” begynte å spille. Jeg satt meg godt til rette å kikket på mesterverket mitt. For første gang på uker, ja kanskje måneder, følte jeg en liten form for mestringsfølelse. Tårene trillet (det gjorde de for såvidt uansett takket være det uendelige mørket sinnet mitt befinner seg i om dagen, men dette var gledestårer). Jeg begynte å føle håp.


 

Håpet ga litt ekstra boost til å fullføre mitt daværende prosjekt: Å finne baderomsmøbler og fliser. Jeg googlet, skrev i budsjettet, la tidvis på nye kubber, fortsatte baderomsplanleggingen i en halvannen times tid før jeg skulle snike meg til en sigarett i peisen. Lukten av røyk hadde blitt mer distinkt de siste minuttene, men det var jo vanlig at det luktet litt ekstra når man akkurat hadde lagt på en kubbe, ikke sant?

Nei, det er ikke vanlig at nye kubber fører til mer røyklukt. Røyk fører til røyklukt. For da jeg gikk bort til peisen så var hele TV-stua grå. All røyken gikk ut av peisen, ikke inn i pipa slik den skulle. På dette tidspunktet beholdt jeg roen for det var jo bare en logisk årsak til dettet problemet: Spjeldet måtte ha falt ned.

Men spjeldet hadde ikke falt ned. Det sto på nøyaktig samme sted som tidligere. Jeg prøvde å vri på håndtaket, noe som gjorde vondt verre. Innen sekunder kunne jeg ikke se noe som helst foran meg og i ren panikk vred jeg febrilsk på håndtaket. Rundt og rundt og rundt. Helt til selve håndtaket falt av og alt som sto igjen på peisen var en tynn og ubrukelig jernstang. Håndtaket jeg holdt i hånden var like ubrukelig. Røyken veltet fortsatt ut av peisen. Jeg kunne høre knitring, så om jeg ikke kunne stenge spjeldet så måtte jeg i det minste prøvde å gjøre noe med kjernen av problemet! 
Hosten satt lett i det jeg veivet meg gjennom det røykfylte rommet for å finne noe å slukke de glødende kubbene med.

Da bredte nok en panikk seg.
Vi var jo midt i en prosess med å pusse opp både kjøkken og bad…. Vannet var stengt av.
Hva i all verden skulle jeg slukke med? Siden vi ikke hadde vann, så hadde vi heller ikke avløp, så blæra var i overkant full, og jeg vurderte faktisk å måtte ty til en form for urinering, men løsningen havnet heldigvis på en halv redbull, en halvfull pils og x-antall sprut med Cilit Bang. Sistnevnte var forøvrig også den mest effektive, da den fungerte på lik linje som brannslukningsapparat med skum. Røyken begynte å avta, så da var det bare å få opp alt av vinduer og dører for å få luftet ut røyken og lukten av brann. Det varme og koselige atmosfæren samboeren skulle få når han kom hjem var erstattet med en iskald og ildluktende rønne. Og midt oppe i dette sto jeg, oppløst i tårer, hysterisk og fullstendig nedbrutt. 

Situasjonen hadde roet seg betraktelig innen samboeren var hjemme.
Peisen var våt, huset var luftet. Men jeg derimot, jeg var et vrak.
Da jeg møtte ham i døren, hikstende og med trillende tårer, måtte jeg forsikre ham om at ingen hadde dødd og ingenting var ødelagt. Jeg var bare redd.

Han forsto selvfølgelig dette. Jeg ble vartet opp med trøst og klemmer. Fikk ros for at jeg forsøkte.
Og så fikset han håndtaket og tente opp i peisen igjen. Spjeldet så ut til å fungere fint det.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg