Halloween 2016

 


 

Da er allehelgensaften like rundt hjørnet.
Butikkene er stappet med godteri og annet Halloween-stæsj. Det bugner over av gresskarformede lys, spindelvev og lekeblod. De siste månedene har nok mange små barn i Asia jobbet heftig med overtid for å få alt juggelet ferdig i tide. Og de har jo knapt lagt fra seg limpistolen før de må sette i gang igjen. Butikkene må jo fylles opp på nytt til jul.

Halloween er ingen typisk norsk tradisjon.
Av den grunn så raser det en debatt hvert bidige år om hvor ubrukelig denne høytiden er. Når jeg ser de tacky butikkhyllene med hodeskaller i plast, blinkede djevelører og annet dritt, så tenker jeg også at denne høytiden er litt unødvendig her til lands. Vi har jo tross alt aldri hatt noen tradisjon for Halloween før handelstanden gjorde den til en trend. 

Da jeg var liten så var det nesten ikke en sjel i Norge som visste hva Halloween var, til min store skuffelse. Jeg har alltid vært en skrekkfilmentusiast, og man så jo litt av denne tradisjonen på TV og Halloween virket alltid så morsom med masse godteri, utkledning og skumle effekter. I barnehagen hadde vi som regel karneval en gang i året, men det var ikke noe slikt da vi begynte på skolen. Den eneste formen for utkledning vi kunne se frem til var den årlige runden med julebukk og det var en aktivitet jeg hatet av flere grunner.

For det første: De forbanna julesangene.
På Halloween trenger man bare å si “trick or treat” (eller den norske versjonen som høres helt corny ut: “knask eller knep?”) når noen åpner døra. Her til lands må man lire ut av seg hele “På låven sitter nissen” og halve “Deilig er jorden” uavhengig om man har sangstemme eller ikke. Gjerne akkompagnert med et dansetrinn eller to.
På Halloween virker det også mye enklere å gli inn i mengden siden alle er utkledd på samme dag. Julebukkperioden går sånn vagt fra 25 til 29 desember (eller gjelder det hele desember?), noe som gjør at hvis man tropper opp på døra til naboen, selv med heldekkende julenissedrakt og maske, så vil de kjenne deg igjen. Det er også litt kleint å være den eneste nissen som vandrer gatelangs for man vet jo ikke om det er noen andre julebukker på ferde. Og det er liksom ikke helt forenelig med det å ha sosial angst.

For det andre: Kostymene.
For julebukken så finnes det ikke så mange alternativer når det gjelder bekledning. Det vanligste er nisse, men det er visstnok også sosialt akseptert å kle seg ut som en engel. Så du har altså to kjedelige valg i motsetning til Halloween hvor kan man kle seg ut som hva som helst (jenter skal vanligvis kle seg i noe søtt, eller skummelt, når de er små og noe slutty når de er voksne. Visstnok.).
Som smårolling var jeg også sterk motstander av ull. Det klødde som faen og jeg unngikk det som pesten. Da er det jo klart at man ble lettere traumatisert hver gang man gikk julebukk siden 90% av kostymet besto av kløende ullgensere, ullbukser, nikkers, ullsokker og ullvotter. Det å gå julebukk ble for meg en svært så irriterende affære, i tillegg til den tidligere nevnte angsten. Jeg må jo ha sett ut som en tikkende ullbombe der jeg kavet meg frem i snøkaoset for å snylte kjeks og appelsiner av naboene.

For det tredje: Godteriet. 
Halloweentradisjonen tilsier at man skal gi ungene som kommer på døra godteri. I Norge har det vært litt annerledes for julebukkene. De gikk jo rundt for å feire god, gammeldags norsk jul, og da var det viktig å gi de noe som representerte disse gode, norske juleverdiene. Godteri var ikke alltid det første som sto på gi-bort lista til folk. Å neida! Julebukken måtte jo få julekaker, appelsiner eller mandariner. Heldigvis sto også sjokolade ganske høyt på den lista, men det begrenset seg ofte til ulike Twist biter. Det var noen år hvor innsamlingene våre var noen begredelige saker. Folk var jo ikke alltid forberedt på at det skulle dukke opp noen julebukk på døra heller, så da måtte de jo bare plukke frem noe fra skapet. På Halloween er i alle fall folk litt forberedt. 

Og så føltes egentlig hele julebukk greia litt som smør på flesk. Jul på jul. Man fikk godteri, kaker og frukt som man allerede hadde tygd på i over en måned. Det var liksom ikke noe nytt.

Og alt virket jo nytt med Halloween!

Som “voksen” syns jeg Halloween er like spennende som da jeg var barn. Som nevnt innledningsvis er det med en viss bismak jeg ser på de overfylte butikkhyllene med unødvendig dritt, men den følelsen får jeg jo også til både jul og påske. Vi skal ikke unngå å feire ulike høytider (eller ta til oss nye) fordi handelstanden nærer seg på de som blodsugende vampyrer. Som forbruker må man prøve å vise en viss form for måtehold når det gjelder å shoppe unødvendig dritt (men det er jo selvfølgelig kjempeenkelt for meg å si noe slikt. Vi har jo ikke unger og det medfølgende presset der.), men noe av moroa må man jo være med på. Til vanlig er jeg ikke spesielt opptatt av å pynte til verken den ene eller den andre høytiden (bortsett fra til jul), men det fine med Halloween er at man kan lage midlertidig pynt sjæl. De siste fire årene har vi skåret ut gresskar til Halloween, men jeg har fortsatt til gjengjeld å lage et gresskar jeg har vært fornøyd med (men nå blir jo jeg sjeldent fornøyd. Med noe som helst.). Det skal forøvrig sies at jeg har en tendens til å påta meg i overkant ambisiøse utskjæringsprosjekter. 

Hjemme er vi for tiden midt i et gigantisk oppussingsprosjekt. Hele huset står på hodet, og vi har verken vann eller avløp. Utskjæringen skulle egentlig foregå hos ei venninne, men hun måtte på bacalaolag, så jeg og søster’n bestemte oss for å skjære ut noen små og kjappe gresskar ute på verandaen vår mens sola var framme. Prosjektet startet klokken to fredag formiddag, og som vanlig klarte jeg å gå på på et overambisiøst prosjekt:


The Crimson Skull. Minus nesa. 

Det ble ingen kjapp affære.
Malen var for liten, og på grunn av oppussingen var det vanskelig å finne det riktige utstyret. Selve gresskaret ble ikke tømt så godt som det skulle ha blitt (siden jeg bare hadde en skje), noe som gjorde at veggene var litt for tykke til å få detaljene riktig (siden jeg ikke hadde ordentlig kniver). Etter seks timer begynte også gresskaret å tørke inn, så det ble enda vanskeligere å få til detaljene. Og så begynte hele gresskaret å klappe sammen. 
Klokka åtte ga jeg opp.


 

Så jeg har fortsatt til gode å lage et gresskar jeg er fornøyd med.
 

Happy Halloween!!

Partially repost 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg