Operation Forefinger

Under min korte periode som muay thai bokser i fjor pådro jeg meg flere idrettsskader. Den første skaden kom i håndleddet allerede den første timen da jeg skulle tøffe meg ved å banke løs så på noen pads med boksehansker, men uten støttebind under. Det endte med at jeg gikk med støttebandasje i en uke.

Den andre skaden var en jævlig vond strekk i lysken. Det er en tilbakevendende skade som har en tendens til å dukke opp etter visse sengeaktiviteter, men bortsett fra det så var de fleste skadene små og ubetydelige. Jeg ble også vant til å være konstant stiv og støl, selv i fingrene. Det tok derfor litt tid før jeg skjønte at ubehaget i den venstre fingeren ikke skyldtes krøll på støttebandet, dårlige MMA-hansker eller den ufattelige slagkraften min. Det var en klump der.

Jeg trodde umiddelbart at det betød kreft i finger’n. Og siden det var to måneders ventetid hos fastelegen så hadde jeg mer enn nok tid til å noie ut meg sjæl takket være google. For hvert googlesøk ble diagnosen endret. Den gikk fra kreft til amputasjon. Amputasjon til svulst. Svulst til aggressiv vorte. Jeg var livredd.

Fastlegen kunne derimot berolige meg med at det mest sannsynlig var en helt ufarlig cyste. En ultralydundersøkelse bekreftet dette. Det var en helt ufarlig ganglion (selv om jeg må påstå at ordet “ganglion” ikke høres ufarlig ut. Ordet får meg til å tenke på Gargamel.), og i brev fra legen sto det at jeg bare måtte si ifra hvis jeg ville ha den fjernet så skulle han henvise meg videre. Dette fant jeg litt irriterende fordi jeg hadde jo hovedsakelig oppsøkt ham av to grunner: Jeg ville vite hva den klumpen var, og jeg ville ha den vekk. Han kunne jo bare ha sendt en henvisning videre med en gang han fikk resultatet. Det var jo nøyaktig det samme som han hadde diagnostisert.

Det å “bare si ifra” til en lege er også lettere skrevet enn gjort.
Først gikk jeg innom legekontoret for å legge igjen en beskjed til ham, men den kunne ikke resepsjonisten ta i mot. Jeg måtte be ham personlig om en henvisning og det var jo måneder til neste ledige time, så det var mye bedre at jeg ringte ham i telefontiden hans. Det er en halv time hver dag bortsett fra torsdag. Det høres jo veldig enkelt ut, men jeg lærte raskt at det var umulig å komme gjennom om man ikke ringte på slaget halv ti. Ringte man før fikk man beskjed om at telefontiden startet halv ti. Ringte man ett minutt over halv fikk man beskjed om at man var nummer 32 i køen. Etter en stund gikk hele greiene i glemmeboken. Og dessuten så hadde han jo sagt at den var helt ufarlig, ikke sant?

Det er både fordeler og ulemper med menneskets evne til å tilpasse seg.
Fordelen er selvfølgelig den at man klarer å tilpasse seg nye situasjoner, ulempen er den at man også klarer å tilpasse seg ubehagelige situasjoner. Da jeg først oppdaget den lille klumpen gjorde den veldig vondt, spesielt hvis jeg skulle vri om nøkler, ta ut stekeplater og diverse annet som la press på siden av den venstre pekefingeren. Men for hver dag som gikk lagde jeg meg, helt ubevisst, nye måter å vri om nøklene eller ta ut stekeplatene på. Jeg glemte litt at hele klumpen eksisterte. Frem til vi begynte å pusse opp. Da ble det lagt så umåtelig mye press på den lille klumpen at den blåste seg opp til enorme proporsjoner. Pekefingeren min så ut som en pastinakk. Jeg prøvde å nå frem til legen via telefontiden igjen, men så dukket det opp et par andre medisinske “nødstilfeller” og jeg var uansett nødt til å få en ny time hos fastlegen.

Det tok jo noen måneder. Men til gjengjeld så ble jeg kalt inn på kirurgisk avdeling bare en måned etter legevisitten, og sist onsdag var endelig den store operasjonsdagen. Da jeg kom inn i operasjonssalen ble jeg møtt av to hyggelige damer. Den ene var sykepleier og den andre var operasjonssykepleier (?). De forberedte finger’n ved å sterilisere den og endre fargen på huden til gul (også kjent som fargekode “Trump”). Da legen kom inn viste det seg at kulen var såpass stor at de ikke fikk kuttet blodtilførselen i bare fingeren, de måtte strupe igjen blodet på overarmen. Deretter satte han et par sprøyter med bedøvelse og fortalte meg litt om hvordan inngrepet skulle foregå. Etter en stund skulle han sjekke om bedøvelsen funka, noe den gjorde. Så vidt. Jeg kjente ganske godt at han dreiv stakk meg i finger’n med en nål. Så han måtte sette ei sprøyte til, men så fort han hadde sprøytet inn bedøvelsesmiddelet sa han “Det tar litt tid før den fungerer, men jeg starter for det. Si i fra om det gjør vondt.”

Det gjorde ikke vondt. Men jeg kunne til gjengjeld kjenne alt han dreiv med inni den finger’n. For ordens skyld så var det satt opp et hvitt klede mellom ansiktet mitt og armen, så det var umulig å se legen og det han dreiv med. Jeg kunne derimot høre dem, noe som på et tidspunkt begynte å bli litt skremmende. Først hørte jeg legen si “oi da”, et uttrykk man aldri vil høre mens man ligger på operasjonsbordet (eller sitter i tannlegestolen. Eller i frisørstolen. Eller når man får underlivet sitt vokset.). Deretter begynte han og den ene sykepleieren å hviske. Den andre sykesøsteren dukket plutselig opp og begynte å distrahere meg med small talk.

På dette tidspunktet hadde operasjonen nesten vart i en halvtime. Og det var først nå bedøvelsen virkelig kicket inn, i tillegg til at armen var så godt som tømt for blod, jeg kjente ingenting, men jeg tenkte ikke at det skyldtes verken bedøvelsen eller blodmangelen. Jeg trodde seriøst at jeg hadde blitt lam i armen. At legens “oi da” kom når han kuttet over en viktig og vital nerve i finger’n. At livet aldri ville bli det samme igjen.

“Sånn”. Og så var jeg plutselig sydd igjen og lappet sammen. Blodet ble sendt tilbake ut i armen. Jeg kjente meg mørbanket i hånda, men jeg kunne i det minste kjenne den. Alt så ut til å være i orden. Jeg hadde, som vanlig, overdramatisert alt inne i hodet mitt. Men så begynte legen å prate…
Han kunne fortelle at kulen i finger’n ikke var en ganglion. Han visste ikke hva det var og han gikk faktisk så langt som å si at han “aldri hadde sett noe sånt før”. Deretter la han til at den helt sikkert var ufarlig, at kulen var sendt til undersøkelse og sendte meg ut av operasjonssalen.

Helt ufarlig ja… Google forteller meg noe helt annet.

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg