Misophonia

Så lenge jeg kan huske har lyden av mennesker plaget vettet av meg. Dette til tross for at jeg er regne lydmaskinen selv. Her kommer det rap, gulp, hikk og promp når det passer undertegnede selv (noe typen finner “svært lite sexy”. Som om fisen hans er noe mer lukrativ….). I tillegg til at skravla mi har en tendens til å gå av seg selv, spesielt om det er alkohol med i bildet. 

Men nå er det jo slik at de som lider av misofoni som regel plages av alle andre lyder enn sine egne. Samme gjelder meg, bortsett fra når det pågår en stjernekrig i magen min. Det er en av de få lydene jeg produserer selv og som samtidig går meg på nervene. Det har vært så ille at jeg i frustrasjon har kjørt min egen knyttneve inn i min egen mage i håp om å få stoppet de irriterende lydene.
Det har ikke fungert så bra. Heldigvis har jeg hatt noen litt mer kreative løsninger.
For eksempel da jeg fortsatt jobbet som kontorarbeider og var nødt til å gå ned i verkstedet og hente ørepropper for å stenge stjernekrigen i magen ute slik at jeg fikk surfe på internett i fred og ro. 

Dessverre er det ikke like lett å stenge lydene fra andre mennesker ute. Man kan jo ikke akkurat putte i en ørepropp når man er i middagsselskap og personen ved siden av smatter eller tygger på bestikket. Selv om det har vært veldig fristende.
Jeg har satt ned foten noen ganger, men det funker liksom bare når det er noen man kjenner godt. Som typen for eksempel. Han hadde for vane å tygge på bestikket, og var heller ikke interessert i å gjøre noe med det siden problemet, i følge ham, bare var konstruert i mitt eget hode. Så jeg begynte bitche og sutre hver gang vi spiste middag sammen og etter noen måneder så sluttet han å tygge på bestikket. En svært effektiv metode, men jeg tror ikke den funker på så mange andre enn ham.

Til mitt forsvar så syns jeg ikke det er spesielt kult å være bitchy når det gjelder slike ting. Misofoni betyr ikke bare at man plages av andre menneskers lyder, men lyder generelt. I mitt tilfelle så blir jeg også lettere gal av å høre repeterende lyder som tikkende klokker og dryppende kraner. I tillegg til å høre folk smatte, tygge på bestikk, snufse, snorke og puste.
Ja, jeg blir faktisk irritert av å høre folk puste.

Noen ganger prøver jeg å tenke positivt på det. “Vel, i det minste så hører jeg at folk lever”.
Det pleier jeg hvertfall å si til meg selv når snorkingen til kjæresten vipper 69 desibel og jeg må søke tilflukt på sofaen. Og det samme tenkte jeg om han eldre mannen som satt ved siden av meg på legekontoret i går og pustet høyere enn snorkingen til kjæresten.
Vel, jeg prøvde å tenke positivt om han gamle mannen, men måten han pustet gjennom nesa fikk hvert bidige hår i nakken min til å reise seg. Nevene mine knyttet seg sammen. Det banket i tinningene. Svettene piplet frem i panna. Jeg kjente irritasjon og sinne velte opp i meg. Jeg ville snu meg mot ham å skrike “er det virkelig nødvendig å puste så jævlig høyt?!?”.
Heldigvis finnes det et lite snev av sperrer i meg. Sperrer som forteller meg at enkelte av disse irritasjonene ikke kan belastes andre mennesker. At jeg må ta et dypt magadrag og fokusere på noe annet.

Det funker forholdsvis greit å beherske seg i situasjoner hvor jeg mistenker at de irriterende lydene er kortvarig. Når det er lys i enden av tunnelen, og alt det der. Men at irritasjonen er der og kan dukke opp på de mest upassende tidspunkt er noe jeg må ta i betraktning når jeg skal velge fritidsaktiviteter eller overnattingssteder. Jeg kan ikke se filmer på kino som innebærer mye stillhet fordi da hører jeg fort noen i salen smatte i seg popcorn (noe av årsaken til hvorfor jeg unngår norske filmer som pesten på kino. Mange av de skal liksom bruke stillhet som virkemiddel. Fullstendig backfire i mitt tilfelle.), og jeg fant fort ut at yoga i et trangt rom med ti snufsende kvinnfolk ikke var særlig passende for meg. Jeg har også en liste på cirka ti personer som jeg ikke kan spise ved siden av fordi jeg vet at de smatter eller lage andre ubehageligheter ved matbordet. Skal jeg sove noe sted så MÅ jeg ha ørepropper for å overleve natten. Ja, selv i min egen seng, og det er ikke bare kjæresten sin skyld. Hvis det regner kan jeg irritere over vann som drypper fra takrenna, sovner jeg på sofaen blir plutselig duringen fra varmepumpa et problem. Heldigvis sover jeg ganske tungt når søvnen først kommer. For god søvn er viktig. Det holder litt av den unødvendige irritasjonen borte.

5 kommentarer
    1. Selv misliker jeg lyden av det jeg kaller “kvinneglam”. Kvinnfolk som kakler og hyler og ler på kafeer. Som en kråkeflokk som har funnet en avfallsbeholder med gamle middagsrester sitter kvinnfolk og hyler og kakler og ler på kafeer, mens vi mer seriøse mennesker forsøker å føre en normal samtale. Misofoni…var det det du kalte det…blir en kakafoni av forskjellige hun-kjønnslyder så høyt at du ønsker “romling-i-magen”-lyden velkommen når den kommer bølgende. Forøvrig bør du la disse lydene stå til uten sjenanse. Og ser noen rart på deg så kan du jo alltids se like rart tilbake og spørre om lyden i hodet mitt forstyrrer deg.
      Å sove er greit, det holder noen lyder ute, men drømmer er også lyder. Og skulle jeg begynne å blogge om alle drømmene jeg har hatt opp gjennom, hadde det blitt mye bedre enn norsk film. Du får nok stillhet når du kommer i graven. Da er eneste lyden du hører marken som sakte gnager på ditt legeme. Vi får håpe vi er “hentet” innen den tid.

    2. (it’s a wondeful) rteworld: Ja, de kan være irriterende. En gang havnet jeg på kinopremieren til en Sex og Singelliv film, var kakling gjennom hele filmen!
      Men jeg tenker ikke på sjenanse når det rumler i magen, hva andre hører bryr jeg meg fint lite om. Jeg bryr meg jo bare om meg selv.

      Hehe, drømmer ja. Det er jeg godt trent i, drømmer livlig og spennende hver natt. Derfor er det enda mer irriterende når søvnen uteblir, jeg vil jo til drømmeland hvor det er gøy!

    3. Godt nyttår. Lyder av andre er der hele tiden. Til og med på biblioteket kan det bli såpass mye lyd at man bør ha med seg øreklokker hvis man ønsker ro. Det pipes i mobiler, hvisker, nyses og diskuteres rundt et bord hvor en gruppe folk spiller kort. Man kan jo ikke leve uten lyder men lyder fra ting som burde vært av gjør meg irritert.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg