Zombiefinger

Det er en måned siden en klump ble fjernet fra den venstre pekefingeren min. Vikaren for fastlegen min hadde på forhånd gjort meg oppmerksom på at det var en mulighet for at klumpen ikke kunne fjernes siden det var en del nerver rundt det aktuelle området, men det var opp til kirurgen å avgjøre om man kunne gjennomføre en eventuell operasjon.
På sykehuset så ikke kirurgen ut til å ha noe problem med å skjære finger’n min åpen, so it all was lookin’ peachy. 30 min senere ble jeg pakket sammen, og operasjonen så ut til å være vellykket.
Ja, bortsett fra den delen hvor kirurgen fortalte meg at han ikke hadde noen anelse om hva det var han fjernet fra fingeren, for det var ikke i nærheten av det som sto på henvisningen. Dette var selvfølgelig veldig forstyrrende, men han beroliget meg med at det sikkert ikke var noe farlig og at klumpen var sendt til histologi. At det ikke var farlig trodde jeg overhode ikke på og dobbeltsjekket dette med google da jeg kom hjem, og google var enig med meg. Dette var ikke bra.

Heldigvis fikk jeg en bunke smertestillende til den dunkende fingeren, og de var i stor grad med på å berolige meg når det kom til bekymringen over fremmedlegemet som var fjernet fra kroppen min. Fingeren var godt pakket inn de første dagene, men den så ut til å fungere fint. Jeg fikk bøyd på den, og jeg hadde god følelse i den lille tuppen av pekefingeren som stakk ut av bandasjen. Alt virket bra, bortsett fra det at jeg syntes bedøvelsen hang litt lenge i enkelte steder…

Jeg har en lang historikk når det kommer til lokal bedøvelse. Noe jeg kan takke meg selv og Coca-Cola avhengigheten min for, det har ført til mange ubehagelige turer hos tannlegen. I tillegg fikk jeg en betennelse i to gamle fyllinger i 2010, som førte til at jeg måtte ta ut nervene fra to tenner.
Har du noen gang fått bedøvelse i ei nerve? Det er helt for jævlig vondt. 
Men med andre ord så har jeg altså fått min del av bedøvelser opp igjennom årene, og takket være disse erfaringene har jeg også lært at bedøvelser pleier å sitte overraskende lenge i meg. Jeg regnet med at det var tilfellet nå og.

Etter det første bandasjebyttet ble jeg derimot litt usikker. Det føltes naturligvis litt rart der hvor fingeren var skåret opp, men da jeg skulle feste på nytt plaster føltes det veldig ubehagelig på oversiden av fingeren. Som om plasteret ikke satt godt nok. Som om det satt for stramt. Eller for løst. Eller skeivt. Eller noe. Jeg fant det egentlig best å ikke pakke inn fingeren igjen såfremt det var absolutt nødvendig.
Det var rett og slett ubehagelig. Ikke vondt, heller ikke på selve såret. Det var ubehagelig.

Et par dager etter det første bandasjebyttet fikk jeg derimot en overraskende telefon fra kirurgen. Han hadde visst tenkt en del på meg og fingeren min. Han forklarte meg at han hadde gravd veldig dypt for å få all (den ukjente) massen ut av fingeren og var redd han kunne ha tatt med seg en nerve. Siden jeg syntes fingeren føltes litt rar ba han meg om å komme ned på sykehuset igjen for en liten undersøkelse.

Det viste seg at han hadde rett. Jeg hadde faktisk ingen følelse på oversiden av fingeren. Det var en uke siden operasjonen så det var ingen sjanse for at lammelsen skyldtes bedøvelsen. Kirurgen snakket litt om at man kunne utføre en nervetransplantasjon, men vi begge var enige om at det var risikabelt. Jeg hadde jo heldigvis følelse på undersiden, den viktigste siden, så vi begge var redde for at eventuell tukling kunne fucke opp det også. Men han skulle sjekke for sikkerhets skyld, men siden har jeg ikke hørt noe fra ham.

Eller histologien. Jeg vet fortsatt ikke hva det er som ble plukket ut av fingeren min, og når jeg siden har oppdaget tre nye klumper med tilsvarende konsistens, så er jeg mildt sagt bekymret. Dette prøvde jeg forøvrig å lufte for vikaren til fastlegen min tidligere denne uka, men hun var i overkant stressa, opptatt med andre pasienter (hun satt i telefonen) og var fullstendig uforstående til min bekymring. Jeg lurte i utgangspunktet på om hun hadde hørt noe fra laboratoriet og om det var mulig å få en ultralyd på de tre nye klumpene jeg hadde funnet. Hun ønsket å vente til svaret på histologien forelå før vi gjorde noe mer, noe som frustrerte meg. Uavhengig av hva den prøven sier så må jeg jo på ultralyd uansett, og siden det ser ut som de vokser forholdvis raskt (!) så hadde det vært fint å få gjort det litt fort. Men som hun så fint sa “noen ganger har vi bare sånne klumper”. Noe jeg forøvrig er helt enig i, men jeg vil jo selvfølgelig vite hva de er selv om det er helt ufarlig. Og spesielt om de skal øke i størrelse for to av de sitter i leddene og hvis de blir på størrelsen med den jeg opererte vekk så vil jeg få alvorlige problemer med å bøye to fingre…! Og det er jo heller ingen selvfølge at disse tre klumpene er det samme som den jeg fjernet.

Jeg syns det er fint at legen ikke kastet seg på frykten min med ytterligere skremselspropaganda. At hun vil ta det litt med ro. Men jeg forstår ikke problemet med å gjøre flere ting samtidig. Vise en viss forståelse at jeg syns dette er problematisk og skremmende. Legge en plan for hvordan vi skal løse det. Det hadde den ordentlige fastlegen min gjort. 
Tror jeg.

4 kommentarer
    1. norgeskjedeligsteblogg: Multitasking er nok et talent som ikke alle mennesker besitter…! Må innrømme at jeg har nok med å gjøre en ting av gangen sjæl… Innbiller meg at jeg er flink til å gjøre masse ting på en gang, men det ender som regel opp med haugevis av halvferdige prosjekter..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg