Far

Som nevnt i et tidligere innlegg så ble ikke julen helt som vanlig siden bestefar (heretter kalt far, siden det er navnet jeg alltid har omtalt ham som) måtte være på aldershjemmet grunnet en sterk runde med influensa. Dessverre viste det seg at han aldri skulle klare å komme seg etter influensaen. Da vi dro for å besøke ham på julaften (som også er bursdagen hans) kjente vi ham ikke igjen. Han har hatt sine runder med sykdom de siste årene, det har vært perioder hvor han ikke har vært seg selv, men denne gangen var ikke som de andre gangene. Denne gangen var det ordentlig skremmende.

Fire dager senere ringte Pappa og sa vi måtte kjappe oss til aldershjemmet. Det tok meg omtrent en time å komme dit, men det var allerede for sent. Verken jeg, Pappa eller søster’n rakk å si farvel. Heldigvis var Mor ved hans side, og legene hadde gjort det komfortabelt for ham. Han hadde ingen smerter da han trakk sin siste pust.
Pleierne stelte ham litt etterpå, slik at vi kunne gå inn å si ha det. Selv om han var borte så føltes det godt å få sagt adjø. Stryke ham en siste gang på kinnet, holde ham i hånda selv om han ikke var der. Jeg trodde det ville være rart å ta på ham, men det var jo knapt en time siden han gikk bort. Han var fortsatt varm. 

I går sa vi farvel i kirken. Vi måtte vente i 2 uker før den lokale kirken kunne holde avskjeden hans. Det var litt ubehagelig å måtte vente så lenge. Det var også litt godt fordi da fikk mesteparten av venner og kjente mobilisert seg. Vi visste jo at det var mange som ville si adjø, men jeg ble fortsatt litt overrasket da vi skulle følge kisten hans ut. Det var så mye folk der. Det satt noen på nesten hver eneste rad. Kjente og ukjente ansikt, men de alle hadde våte øyne og gode ord å si etterpå. Han var jo et menneske med stort engasjement for samfunnet og andre mennesker.

Som medlem av Arbeiderpartiet var han opptatt av politikk. Han satt i Fellesforbundet og var leder for fagforeningen ved fabrikken på Tofte frem til han gikk av med pensjon. Han skrev bøker om lokalhistorien, og var stolt eier av biblioteket han hadde i kjelleren.
De siste årene tilbragte jeg litt tid med ham der nede og lærte å kjenne ham bedre. Det var så gøy å dra frem en bok fra hylla, hvilken som helst bok, og spørre ham hva han syntes om den eller forfatteren. Svaret var alltid utfyllende og fortalt med det største engasjement og iver. Bortsett fra JK Rowlings bøker om Harry Potter. Da ristet han bare på hodet. “Det er ikke helt min stil.” 

Da jeg var liten tenkte jeg ofte på Far som den trauste og litt kjedelige typen. Vi kom nok ikke så veldig godt overens på den tiden, men dette endret seg da jeg ble eldre og begynte å forstå mer av måten og det han snakket om. Og ikke minst humoren. Han var en tørr, men vittig fyr og de senere årene fikk jeg ham til å le ofte. Og høyt. Han lærte meg også mye om livet, når jeg først begynte å lytte.
Jeg angrer på at jeg ikke var der mer for ham. At jeg burde ha besøkt ham oftere. Gjort ham stolt. Jeg tror ikke jeg klarte å gjøre det, rett og slett fordi han ikke visste nok om livet mitt i “storbyen”. Han fikk aldri lest noe av det jeg har skrevet. Hørt om min egen forfatterdrøm, et frø han selv var med å plante. Jeg tenkte vel at skribleriene mine ikke var “hans stil”. Og så trodde jeg at han hadde tid.
Mer korrekt, at jeg hadde tid. Til å vente, forlenge og utsette. 

Det er trist at det er døden som må til for at vi skal lære å leve. At det er døden som lærer oss mest om oss selv. Og mest om den døde. At alle disse dagene som kom og gikk, at de var selve livet. 
Jeg kunne ønske jeg lærte det før. Og at lærdommen for en gang skyld skal sitte. Og at jeg kan dedikere den lærdommen til Far, som så mye annet. 

6 kommentarer
    1. Nerdinnen: Takk! Han var det 🙂 Og jeg har bare skrevet en brøkdel av hva det var han bedrev tiden sin med. Og sikkert mye jeg ikke vet enda heller. Selv har jeg lært mye om han de siste ukene.

    2. Det var en god mann. Trist med en begravelse uansett når det er. Men slik er livet. Men minnene dere har etter han lever alltid.

    3. (it’s a wondeful) rteworld: Ja, synd det må noe slikt til. Men sånn er det jo, man har jo en tendens til å bli opphengt i hverdagen og livet.
      Takk for omtanken 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg