#norsknok og alt det der

En liten gruppe nordmenn med utenlandsk bakgrunn stilte nylig et spørsmål i VG: Når er vi norske nok? De alle har tilbragt omtrent hele livet sitt her til lands, men det at de har en mørkere hudfarge enn typiske nordmenn er noe de til stadighet får føle på kroppen. Det at folk påpeker at de er annerledes. Selv folk som prøver å være hyggelige.

Det er ikke lenge siden ei ungjente skrev et innlegg i Aftenposten om hvor mye hun misliker å bli kalt “eksotisk”. Jeg hadde akkurat mistet jobben, var aktiv på jobbsøkefronten og tilbragte mye tid på internett (altså, langt mer enn normalt selv for meg. Jeg sitter fortsatt mye på internett…). Internettbruken eskalerte derimot etter at innlegget hennes dukket opp på facebook og jeg begynte å diskutere i det berømte kommentarfeltet. Det var helt ufattelig hvor ignorante og idiotiske majoriteten der var. “Jammen, jeg kan jo kalle henne eksotisk fordi jeg mener ikke noe vondt med det.” Det gikk rett og slett ikke hjem hos flertallet at det var nettopp det som var problemet. Folk som tror de er hyggelige, men som tråkker rett i salaten fordi uavhengig om det de sier er ment hyggelig så gir de et klart signal til vedkommende at de først og fremst ser hudfargen deres.

De fire unge menneskene i VG har kjent på hverdagsrasismen, alt fra det å bli beskyldt for å være terrorister til de små, og tilsynelatende uskyldige, kommentarene. De har også kjent på det at den såkalte hverdagsrasismen har blitt verre de siste årene, og dette har jeg sett og hørt selv, dessverre. 
Det er først i de senere årene at jeg har lest de mest skremmende uttalelser på internett når det kommer til innvandrere, romfolk og muslimer. Jeg har sett folk spytte etter tiggere på gata. Skrike etter damer med hijab. Komme med frekke og unødvendige kommentarer til utlendinger på bussen. Og ingen av de som ble utsatt for dette svarte noen gang tilbake, så jeg vet egentlig ikke om de var utenlandske eller om de var übernorske med bunad hengende i klesskapet og smalahove i fryseren. 

Den “snille” hverdagsrasismen er dessverre også vanlig. Det er nesten som om enkelte er så opptatt av å ikke bli stemplet som rasister, så de gjør alt for å juble hver gang de ser noen med utenlandske aner. Møter de noen med afrikanske trekk så er det ikke måte på hvordan de bare elsker fargerike klær, afrobeat og afrikansk mat, men når personen de snakker til sier at de ikke har noen relasjon til Afrika så ender nesten “anti-rasisten” opp med å bli fornærmet. “Jammen, man må jo omfavne hvor man kommer fra! Det gjør jo jeg.” Som om det gjør det legitimt å kreve at andre skal omfavne opphavet sitt. Dette er jo opp til hver enkelt. Noen er adopterte, men selv det å vokse opp med afrikanske foreldre i Norge betyr ikke at de kjenner den afrikanske kulturen inn og ut. Noen elsker den. Noen velger deler av den. Noen velger faktisk helt å legge fra seg tradisjonene fra hjemlandet.
Og igjen, en annen del av den norske befolkningen krever jo akkurat dette for at de skal bli “ordentlig integrerte”. 

når blir de egentlig norske nok? De stiller et helt legitimt spørsmål.
Enkelte påstår derimot at de bare sutrer. Herregud, det er jo bare å være seg selv og så ordner alt seg! Hvis man føler seg norsk så blir man oppfattet som norsk. Men dette er jo nettopp det de har gjort hele livet. Vært seg selv. Følte seg norske. Og omgivelsene påpeker fortsatt at de er annerledes. Det må jo være fryktelig slitsomt. Og nei, det kan ikke sammenlignes med de to ukene man er på ferie og syns det er hyggelig at lokalbefolkningen stiller spørsmål om hvor man er fra, hva som er typisk norsk, hva vi spiser i Norge og så videre.

Folkens, det går vel an å ha litt sosiale antenner? For jada, det er helt normal small talk å spørre folk hvor de kommer fra. Jeg hører det ofte selv siden jeg har en breial dialekt, men jeg hadde også blitt oppgitt selv hver gang jeg svarte “Hurum” så hadde folk fulgt opp med “ja, men hvor kommer du egentlig fra?”. Men jeg er jo hvit og typisk norsk, så jeg slipper heldigvis oppfølgingsspørsmål på det området. 
Det beste hadde vært om folk kunne innse at selv om man noen ganger mener vel så er det fort gjort å tråkke i salaten. Det er faktisk ikke nødvendig å påpeke det mest åpenbare med et menneske når man ser dem, selv om du mener det godt. Jeg syns ikke det er hyggelig hvis noen sier “åååh, du kler virkelig de ekstra kiloene”. Jeg skjønner at de prøver å være hyggelige, men realiteten er at det får meg til å tenke på vekta mi. Og at alle rundt meg tenker på vekta mi. At jeg blir definert av vekta mi.

Dette er noe jeg er ganske sikker på at vi alle kjenner til på ulike måter. Jeg hadde en gang ei venninne som var lei av å bli stemplet som pen. Det høres kanskje veldig banalt ut, men sannheten er at hun var (er) fryktelig pen og dette ble hun ofte gjort oppmerksom på. Rett som det var fikk hun kommentarer som “til å være pen så er du egentlig ganske smart” og uansett hva hun hadde av problemer så ble disse ofte bagatellisert fordi hun var jo så pen, hva kunne hun klage over?
Og jeg skal ærlig innrømme at den tanken slo meg mange ganger selv. At hun var så heldig. Som om utseendet hadde noe å si for den kroniske sykdommen hennes eller typiske hverdagsproblemer som vi alle må gå igjennom. Jeg blir flau når jeg tenker tilbake på det. Snakk om å bare se det overfladiske.

Vi alle er nok raske til å dømme mennesker ut i fra hvordan de ser ut, på både godt og vondt, men er det virkelig vår fulle rett til å påpeke dette ovenfor andre mennesker? Enten det gjelder hudfarge, vekt eller størrelsen på nesa deres?  
Jeg blir lettere oppgitt av folk som mener at de har belegg til nettopp dette for de “må jo bare være ærlige”. Og dessuten, en spade er en spade…

Men er ikke dette en litt snever holdning? Litt ensidig? Kan man ikke prøve å sette seg litt inn i hvordan mottakeren oppfatter denne “ærligheten”? Prøve å ta litt ansvar, ikke bare for det vi sier, men også for hvordan det oppfattes av omgivelsene? 
Kan vi ikke være såpass voksne her å innse at slik oppførsel rett og slett er litt dårlig gjort? 


(f.v) Amira Ibrahim, Mori Diakite, Rakia Bihi og Balprit Singh.
FOTO: TERJE BRINGEDAL, VG

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg