Human Animals

Jeg har tidligere skrevet om min fobi for lyder. Det er dessverre bare en av mange fobier jeg “lider” av. Jeg skriver lider i anførselstegn fordi den eneste fobien som virkelig plager meg er misofonien (som teknisk sett ikke er en fobi. Fonofobi er fobi mot lyder, mens misofonien er mer enn aversjon. Men siden jeg er klar over at den dukker opp i visse situasjoner så får jeg litt på forhånd fobi mot nettopp disse situasjonene). Ja, også trypofobien, som er en fobi for ansamling med mange små hull. I mitt tilfelle, jo mer organisk, jo verre. Det blir jeg fysisk uvel av og det hender jeg plutselig, helt uten grunn, ser for meg noe slikt mens jeg sitter i sofaen eller kjører bil, og da kjenner jeg hårene reise seg på armen, kvalmen stige og frysninger fyke nedover ryggen (prøvde faktisk å google et bilde av dette som illustrasjon, men det ble rett og slett for ekkelt. Og så måtte jeg ta en pause fra dette innlegget i over en måned for å komme meg over synet av de hullete bildene).
Men bortsett fra det så er de fleste andre fobiene mine mer eller mindre irritasjonsmomenter og midlertidig frykt som jeg klarer å kontrollere. Jeg tenker ikke så mye på disse fobiene hvis jeg ikke blir utsatt for de, i motsetningen til misofonien som styrer deler av livet mitt, og trypofobien som kan komme snikende på de mest upassende tidspunkt. 

En av de mindre stressende fobiene mine, som jeg nesten finner på nippet til å være fascinerende, er frykten min for mennesker utkledd som dyr (har ikke funnet noen medisinsk betegnelse på det, men siden folk som har fetisj for å kle seg ut i dyrekostymer betegnes som furries så kan man jo kalle det for furriefobia). Jeg blir umiddelbart skremt av synet, men så går det over til en form for skrekkblandet fryd. Som en serie med ulykker man ikke klarer å se vekk i fra. 

Jeg vet hvor denne frykten kommer fra. Det skyldes den første BBC dramatiseringen av C.S. Lewis bok “Legenden om Narnia – Løven, Heksa og Klesskapet” fra 1988. På den tiden var det dårlig med filmeffekter og de snakkende dyrene ble spilt av mennesker i dyrekostymer. De som har sett filmatiseringen av Narnia fra 2005 kjenner Maugrim, kapteinen for Heksa Hvit sitt hemmelige politi slik:

Mens vi som vokste opp med BBC versjonen kjenner Maugrim slik:


 

It scared the fucking shit out of me og jeg må ta noen pauser fra å skrive dette innlegget fordi disse bildene er litt ubehagelige å se på. Det går helt greit å se disse på dagen, men ikke sent på kvelden… (Vil. Ikke. Drømme. Om. Maugrim). Rundt samme tid som Narnia gikk på TV ble jeg forøvrig også vettskremt av vettene fra Ronja Røverdatter (om du ikke husker de, så får du google det. Jeg gidder ikke å legge ut noen bilder av de siden jeg akkurat har fått bildene av Maugrim ut av synsfeltet mitt slik at jeg kan avslutte dette forbanna innlegget). Ja, også musikalen Cats. Den har også satt sine spor…

Så på bakgrunn av disse karakterene utviklet jeg altså en frykt for mennesker i dyrekostymer. Det gikk forholdvis greit hvis det var noe så enkelt som luer med dyreører, eller sexy Halloweenkostymer som katt eller kanin. Jeg var faktisk så komfortabel med dette at jeg i selvvalgt 30 års gave fra kjæresten fikk ham til å kjøpe denne lua:

Den var jo så søt! I tillegg var den i fleece så den var kjempegod å ha på seg. Potene kunne man forøvrig bruke som votter, så det var jo en real 3-in-1 deal (lue, votter og skjerf). Jeg var kjempefornøyd med kjøpet frem til jeg hadde en selfieseanse med lua, og oppdaget dette da jeg gikk igjennom bildene:

Jeg har ikke brukt lua siden. Dette kunne fint vært filmplakaten til en skrekkfilm, og gjorde at jeg også fikk et problem med søte dyreluer. Faktisk så ille at jeg ble skremt av å se denne boka her på Kiwi:

Hadde jeg sett noen vandre gatelangs med den froskelua så hadde jeg mest sannsynlig skreket de opp i trynet før jeg hadde løpt avgårde og gjemt meg. Det er ikke normalt! Luene altså. 

Men som nevnt tidligere er dette en skrekk som jeg også finner fascinerende, på riktig tidspunkt vel og merke. Det hender jeg ser på den gamle BBC serien om Narnia eller setter på “The Island of Dr. Moreau” av egen fri vilje for å skrekkfascinere meg selv, men av erfaring passer det dårlig hvis jeg er hjemme alene, og da spesielt om natta. Men lærer jeg? Neida. Typen er jo fortsatt borte og hva gjør jeg? Fortsetter å skrive på dette innlegget om mennesker i dyrekostymer, forhåndsviser innlegget og får alle bildene brettet rett opp i trynet. Og på toppen av det hele så måtte jeg jo bare google bilder fra “The Island of Dr. Moreau”, selv om jeg visste at det ikke ville komme noe godt ut av det.
Og på toppen av det hele er klokka ett om natta.

Goodbye good night…

Edit 20.02.17: Takk til Nerdinnen som fant korrekt betegnelse for denne fobien: Anthropo Pseudo Doraphobia.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg