Synsing

Da jeg var yngre, og sånn cirka til midten av tyve årene, var jeg helt for jævlig på synsing. Selv om jeg anså meg selv som et forholdsvis oppegående og smart menneske som lot folk være folk, så var dette langt i fra sannheten. Jeg var utrolig flink til å synse om alt og alle. Legge meg opp meninger ut i fra enkelte ting de sa eller gjorde. Sette de i bås. Og selvfølgelig, hvis de ikke mente det samme som meg eller hadde samme stil og holdning var jeg raskt ute med å dømme de nord og ned. Jeg var ekte. De var falske.

Men det kom en dag hvor jeg måtte gå inn i meg selv når det gjaldt dette. Innse at jeg ikke var så liberal som jeg skulle ha det til. Og det var selvfølgelig kjæresten som satte meg på bedre tanker.
Det var en tidlig morgen, midt i Paradise Hotel-sesongen, og han kjørte meg til jobb. Jeg satt i passasjersetet og klaget over jenter med botox i panna, restylane i leppa og silikon i puppene. Det var jo ikke naturligDet var ikke normalt. “Er du noe bedre?” Spurte han. Jeg svarte ja, med den største selvfølgelighet i stemmen. Jeg var jo ikke sånn. “Er den tatoverte dragen du har på beinet mer naturlig?”
Det gjorde meg målløs. Og sur. Smelte med bildøra da han slapp meg av. Trampet inn på kontoret mitt. Surmulte i timesvis. Men det hjalp ikke. Jeg kom ikke på noe bra tilsvar. Jeg kom ikke på noen dugelige argumenter som støttet den trangsynte holdningen min.
Jeg måtte innse at han hadde et jævlig godt poeng.

Det krevde at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv og mine egne holdninger, en jobb som har tatt åresvis og som aldri vil bli ferdigstilt. Jeg liker å tro at jeg har blitt smartere, fått et mer åpent sinn og et varmere hjerte. At jeg ikke lenger definerer noen ut i fra hvordan de går kledd eller hva slags musikk de hører på. Noe som forøvrig var ting jeg ikke likte å bli satt i bås for sjæl. Man blir aldri ferdig utlært når det gjelder å forstå andre mennesker og akseptere ting man selv ikke liker.

Det er helt greit å ikke like noe, og synes at det er både teit og tragisk. Vi har lov til å ha preferanser. Man har lov til å foretrekke goth over sminkedukker. Hip hop over danseband. Men det måtte et lite spark i ræva for at jeg skulle innse at det ene ofte ikke er bedre enn det andre selv om det er annerledes. At det ikke er min oppgave å synse om alle andre. Legge meg opp en mening om hver bidige lille ting de driver med. Litt livserfaring og økt alderdom har ført til at jeg har klart å opprettholde dette, blitt flinkere til å pick my battles og ikke minst innse at det finnes nok av jævlige ting her i verden man kan bruke energien sin til å hate. Som krig, pedofili, Donald Trump og snø.
For å nevne noen. 

2 kommentarer
    1. Noen vil kalle en slik erkjennelse å ha “blitt voksen”, for man blir rundere med årene. Da tenker jeg ikke på kroppsfasongen, men inne i hodet, altså det episteomologiske hodet, hvor disproposjonale tanker etter hvert blir avkledd etter hvert som fornuften smyger seg inn. Selv kan jeg fremdeles ikke forstå hvorfor andre mennesker ikke mener det samme som meg. Men det er kanskje best at vi er uenige, så blir verden en mer spennende plass. Og siden jeg liker å diskutere med folk, så er det kanskje også best. I går kveld diskuterte jeg med en person som hadde sett noe på Åndenes Makt. Noe ræl som hadde falt ned på en helt uforklarlig måte. Hun hadde sett det på TV på Åndenes Makt, og derfor måtte det vært sant. Jeg avfeide det hele som “bare tull”, hvorved personen ble sur. Jeg tror også jeg kan ha sagt “bare innbilning”.

    2. (it’s a wondeful) rteworld: Selv om jeg ikke nødvendigvis gidder å bruke fritiden min til å legge meg opp i hva andre mennesker gjør, så liker jeg fortsatt en god diskusjon, jeg er jo fortsatt uenige med mennesker på mange punkter, men å krangle om musikkstil eller hvilken filmsjanger som er best er i grunn litt unødvendig. Å diskutere legitimiteten til Åndenes Makt er jo i en helt annen kategori, og selv om jeg syns folk burde få lov til å tro hva de vil så er det jo fortsatt interessant på vite hvorfor de tror det de gjør, og ikke minst til hvilken grad troen deres gjelder andre. Noe tro er personlig og har i grunn ikke så mye med andre mennesker å gjøre, mens annen tro er jo direkte skadelig, feks der hvor religiøse føringer legges på folk og samfunn blir formet rundt dette. Slikt kan jo ikke gå upåaktet hen.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg