Burning down the house

Over i går var jeg ute i innsatsøvelse i Sivilforsvaret sammen med Hurum Brannvesen. Brannmannskapet skulle trene på røykdykking og hadde fått muligheten til å brenne ned et lite hus ute på tuppen av Hurum-halvøya. Teknisk sett burde jeg ikke være i tjeneste om dagen, men hvem er det som vil gå glipp av å se et hus bli brent ned av brannvesenet? Egentlig skulle man vel også tro at jeg, som lider av flammefobi ville holdt meg langt unna, men det å overvære en kontrollert nedbrenning av brannvesenet er et skritt i riktig retning når det gjelder å overvinne denne høyst rasjonelle frykten. I tillegg så er livet som naver ekstremt kjedelig, så det var digg å endelig kunne gjøre litt hardt arbeid.

Vel, hardt arbeid er ikke akkurat dekkende term for gårsdagens øvelse. Da jeg kom dit hadde brannvesenet allerede lagt ut 900 meter med slanger og var godt i gang med å forberede øvelsen for det første røykdykkerlaget. Sivilforsvarets oppgave gikk ut på å holde vakt, passe på slangeutlegget og hjelpe til med å holde området rundt huset vått under røykdykkingen og nedbrenningen.
Jeg var derimot ganske ubrukelig under hele øvelsen siden jeg ikke fikk på meg den brannsikre uniformen min, den ville rett og slett ikke lukke seg igjen verken over, på eller under magen min, så jeg måtte droppe buksa. Det var så vidt jeg fikk igjen glidelåsen på jakka også. Det eneste jeg var brukende til var å tråle rundt i skogen og sjekke at vannforsyningen var i orden.


Swollen legs.

Mens brannvesenet trente på røydykking var det lite for oss i sivilen å ta seg til. De andre fuktet litt fjellskrenter, og innimellom dynket de taket på huset i vann når det ble for varmt på innsiden. Ellers var det bare å stå og se på brannfolka svette mens vi selv frøs fordi det var sjukt kaldt der ute.
Hurum skal jo liksom være et ferieparadis, men sola var fraværende og det var en sur og bitende vind som gjorde temperaturen iskald. Det hjalp heller ikke at mangelen på varm bukse gjorde beina mine til ispinner, men selv om overkroppen var dekket av den varme uniformsjakka så slet jeg også med forfrosne brystvorter. På et tidspunkt trodde jeg de kom til å falle av. 

Det var like før jeg var i ferd med å kaste inn håndkle og dra hjem da brannvesenet endelig begynte selve nedbrenningen av huset. Det tok litt tid før det var ordentlig fyr på det, men når flammene først hadde overmannet huset var det som å stå foran et gigantisk bål. Det varmet helt inn til ryggraden.
Jeg var så frossen at jeg nesten ikke orket å bli skremt av de viltre flammene, men samtidig var det vanskelig å bli redd når brannvesenet hadde såpass kontroll. De jobbet rolig og iherdig, ikke noe løping, ikke noe stress. Jeg har alltid ansett flammer som noe ustyrlig, som en mektig og ukontrollerbar naturkraft som ikke kan temmes, men de kan det. Til en viss grad selvfølgelig. 


Vannvegg

Flammer fortjener den aller største respekt, og hvis man ikke vet så mye om hvordan de fungerer så burde man ikke tukle med de (det gjelder forøvrig alt man ikke har peiling på…). Det lærte jeg den harde måten da jeg som liten jente fikk en ide om å bære brennende ark fra kjøkkenet og inn i stua. Jeg satte nesten fyr på kjøkkenbordet.
Å overvære et hus bli overtent har ikke akkurat gjort at jeg har blitt noe mer glad i å tenne opp i peisen eller bruke stearinlys (det stemmer, jeg er kvinne og jeg liker ikke stearinlys), men jeg har blitt ekstra trygg på at brannvesenet virkelig vet hva de holder på med. Og så har jeg fått et stort trang til å kjøpe inn flere brannslukkingsapparater og branntepper.


Dragonfire

Jeg fikk dessverre ikke sett hele nedbrenningen. Selv om det blåste noe fryktelig så var vi i grunn veldig heldig med vindretningen, mesteparten av røyken føyk ut mot havet, men til tross for dette ble jeg allikevel nødt til å kaste inn håndkle. Sto jeg for langt unna ble det for kaldt. Sto jeg for nærme begynte det å svi i øynene selv om det tilsynelatende ikke var noe særlig med røyk, og jeg ville jo helst ikke puste inn for mye av det, så da var det best å bare dra hjem. De mistet jo ikke akkurat noe arbeidskraft for jeg var jo tross alt ubrukelig. Selv dro jeg derfra en erfaring rikere, så dagen var i alle fall ikke bortkastet for meg.

2 kommentarer
    1. Det brenner mye her i landet så en slik øvelse er viktig. En brann kan fort bli en alvorlig ting, så brannvern i heimen og i alle bygg er noe alle må huske på.

    2. Helge: Ja, brannmenn er visst også pålagt å ha minst en sånn røykdykkerøvelse i året. Men kjekt å vite at hvis man har et hus som står usjenert til, så kan man søke kommunen om å få det brent ned. Mye billigere enn riving og brannmennene får en øvelse. Vinn-vinn!
      Kanskje ikke det beste for miljøet, men huset blir jo strippet for all elektronikk og farlig materiale så det skal avgi minst mulig farlige gasser.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg