Hageliv

Det har gått noen uker siden sola klarte å trenge gjennom regndekket her i byen, så da terrassen i dag var overfylt av solskinn så jeg mitt snitt til å dodge trening for å slikke sol (selv om jeg i det siste har klart å gjøre en sport ut av det å dodge trening… Jeg skylder på bekkenløsningen). 
I forrige solskinnsperiode fikk jeg også brukt tiden til å luke ugress og holde hagen i orden. Da hadde den heller ikke begynt å blomstre så mye, men takket være et par uker med forholdsvis varm temperatur og bøttevis med vann endret dette seg. Nå ser det nærmest ut som en jungel av rododendron og løvetann der ute. Jeg vurderte å bruke dagen i hagen, men siden mamma (gartner) kommer på besøk til uka så var det egentlig best å la være. Hvorfor stresse, slite og svette meg ihjel når jeg kan få mamma til å gjøre det isteden? 

Jeg tok ikke helt til etterretning det at jeg faktisk begynner å bli voksen. Det å late seg ute på terrassen mens utsikten besto av kaos var faktisk ikke særlig behagelig. Jeg ble stressa.
Prøvde både å løse kryssord, lese en bok og la meg bli oppslukt av smarttelefonen (sistnevnte er jeg særdeles flink til), men de nyervervede husmor-genene ville det annerledes. Jeg måtte gjøre noe.

Foran terrassen har vi en flekk med bark, og opp igjennom denne hadde diverse arter av ugress presset seg gjennom både bark og duk. Jeg kastet meg ut i denne flekken og rev opp det meste av ugress, men siden flekken også er en liten skråning og jeg lider av litt skjev vektfordeling for tiden, så endte det med at jeg bare skled nedover, med løvetann i en hånd og den andre desperat fektende etter noe ikke-eksisterende å holde fast i. Jeg ganske sikker på at jeg skrek også, for hagepartyet til naboen ble plutselig veldig oppmerksom på hva det var jeg drev med. 

I bunnen av denne skråningen ligger gressplenen vår, så det er jo minimalt med skade man egentlig kan pådra seg ved å skli nedover. Trodde jeg. Det viser seg nemlig at hele kanten mellom gressplen og bark består av brennesle. Og jeg tredde begge føttene oppi denne rekka av ubehageligheter. Dette førte til ytterligere skriking, og noe tårer, men på dette tidspunktet hadde heldigvis naboen trukket seg litt vekk fra uteområdet sitt. Det er jo forståelig at de ikke orker å se en halvnaken, skrikende og hormonell kjerring drive å vralte seg rundt mens hun prøver å gjøre hagearbeid.
Dessuten er forholdet til nevnte nabo litt skakkjørt fra før av siden jeg ved flere anledninger har klart å blotte meg for mannen i huset der. 

Jeg kavet meg tilbake i huset, skamfull og brent. Plantet beina i dusjen og fikk kjølt de godt ned, noe som hjalp mye på den brennende følelsen. Deretter satte jeg meg godt tilbake i solstolen og la ned veto for videre hagearbeid. Jeg skulle så absolutt ha ventet på gartneren (mamma), for hagearbeid er åpenbart ikke helt greia mi. Enda. Husmor-genene må visst trenes litt på det området.


Skråningen etter operasjonen min.
Den trenger også litt mer bark, men siden vi skal bygge ut terrassen til
neste år så gidder jeg ikke gjøre noe særlig annet med den i år enn å luke vekk dritt.

1 kommentar
    1. Det beste jeg veit med hagearbeide er plenklipping. Raking og luking hater jeg som pesten, det blir jo pent men ugrass kommer alltid opp igjen, ugrass er en evig mare. Så kommer både jordrotter og brunsegler som kan gjøre mye skade. Nokså ofte går jeg gjennom div villastrøk her i byen og tenker som så; du verden så fine hus og hager, men du verden så mye arbeide med hagen. Men alt blir en vane så all ære til deg som setter igang. Håper du får mange late timer på balkongen i sommer.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg