Skrivesperre

Etter at jeg tisset på en pinne i november som ga positivt utslag gikk jeg inn i en fase med veldig mange forskjellige følelser. Jeg var forberedt på at vi en gang i fremtiden skulle ta oss av et avkom, men i mitt hode så var dette langt inn i fremtiden. Og hvert fall ikke noe som skulle skje to måneder etter at vi hadde bestemt oss for å legge hele prosjektet litt på hylla grunnet min plutselige arbeidsløshet, store utgifter og et oppussingsprosjekt.
Jeg gikk fra å være glad, til stressa, til sjokkert og tilbake til glad igjen, med et stikk av nedstemthet gjennom hele dette følelsesregisteret, stort sett takket være hormonene og den plutselige endringen i livet som fortalte meg at ingenting ville noen gang bli det samme igjen. Det var litt fint, men selvfølgelig også veldig skummelt. Og det var så klart jævlig upassende at det hele kom midt i julebordsesongen, en periode av året som jeg ikke var forberedt på å møte som avholdsmenneske.
Jeg var heller ikke forberedt på hvor stor fysisk og psykisk endring jeg egentlig måtte igjennom. Sånn plutselig. Over natta. Dette var jo noe som skulle skje en gang langt inn i fremtiden. Ikke en helt vanlig fredag ettermiddag. Jeg følte egentlig at jeg var frarøvet livet mitt. Satt i husarrest. Og på toppen av det hele var jeg konstant kvalm og ett tårevått vrak. Jeg var frarøvet kroppen min også.

Så jeg måtte selvfølgelig prøve å finne noen positive sider ved dette, og i starten forsøkte jeg dette ved å lese diverse graviditetsbøker. Samboeren prøvde også å være hjelpsom.
Meg: Det står her at man får fortere brunfarge når man er gravid fordi kroppen produserer mer melanin. Endelig noe positivt med det å være gravid.
Samboeren: Det er vel ikke det eneste positive med å være gravid.
Meg: Jo. Det står faktisk ingenting annet her som kan defineres som positivt.
Samboeren: Det er jo positivt at du får et barn da…
Meg: Jammen jeg ville jo ha en katt.

Og det med katta er helt sant. Jeg satt jo å trålet internett opp og ned etter et nusselig lite krek som kunne flytte inn her i starten av 2017, men da ungen meldte sin ankomst så la jeg hele ideen på hylla fordi jeg har vært borti katter som har blitt sjalu av babyer før, så det ville være slemt å ta inn et dyr i januar bare for å kicke det ut igjen i august. Eller i verste fall avlive den. Så nå blir det isteden katt vinteren 2018, men det å måtte vente med kattedrømmen var faktisk en av de tingene som irriterte meg mest ved denne graviditeten. Det var mer irriterende enn det å ligge ukesvis i strekk med hodet i ei bøtte og vrenge det som fantes av tarmer og innvoller. For det gjaldt jo bare for en liten periode. Kattedrømmen følte jeg var knust for alltid.

For tålmodighet har liksom aldri vært greia mi. Jeg ble jo stresset bare ved tanken om at jeg måtte bære på et annet menneske i ni måneder. Ni LANGE måneder. Det var jo nesten et år! Og jeg hadde jo planlagt så mye for det året… Mest skulle jeg jo gå på fylla, ha sosiale sammenkomster i det nye huset, dra på masse konserter og virkelig rase fra meg nå som vi endelig hadde et sted for oss selv hvor vi kunne bråke og lage liv. Og så skulle jeg få mitt eget kontor! Et fristed hvor jeg kunne prøve å få noe fornuftig ut av de 14 (!) bokprosjektene mine. Og denne fordømte bloggen her. Jeg skulle skrive, tegne, male og være sååå kreativ inne i den lille, etterlengtede hula mi. 
Jeg hadde knapt fått opp tapeten inne på kontoret mitt før det måtte skifte om status til barnerom. 
Det var litt surt. (Det ER surt. Fortsatt.)

Men på den positive siden så kunne jo hende at avholdet ville være bra for den kreative siden min. At jeg ville ha mer tålmodighet til tegning og maling. Og at ordene bare ville flomme ut av hver gang jeg satte meg ned foran pc’en. Uavhengig av hvor jeg befant meg. Kanskje det ikke var så viktig med eget kontor? For jeg hadde jo blitt i overkant vant til å drikke alkohol samtidig som jeg jobbet med både blogg og bøker, for selv om jeg der og da trodde at dette inntaket løsnet på kreativiteten, så kunne det jo være at den egentlig hadde stikk motsatt effekt. Så når kvalmen stilnet og jeg atter en gang kunne sitte oppreist uten å spy, så forventet jeg hjernen ville masseprodusere blogginnlegg og ferdigstille minst ett av de fjorten bokprosjektene mine… Men nå… 6 måneder etterpå så har jeg… Ingenting. Skrivingen min er altså ubrukelig uten alkohol.

Og “ingenting” kommer sikkert ikke som et sjokk for den lille leserskaren min her på bloggen.
For jeg har ikke klart å skvise ut innlegg verken jevnt eller trutt, og jeg kan heller ikke påberope meg at kvaliteten har blitt noe bedre (men helt klart mindre depressiv). Det føles som jeg bruker evigheter på hvert minste lille innlegg, og jeg er i grunn ikke særlig fornøyd med resultatet som postes heller. Jeg gir på en måte litt opp og poster det bare for å bli kvitt hele “problemet”. Og dette til tross for at jeg i løpet av de siste 6 månedene har opplevd å bli… Tålmodig.

For det kan være at tålmodigheten er årsaken til skrivesperren. Vel. I alle fall når det kommer til bloggingen, for der var jo målet mitt stort sett å klage på omverden, dagsaktuelle hendelser og ting som irriterte meg i hverdagen. Nå orker jeg egentlig ikke å bry meg så veldig mye om alle andre, og innlegg som omhandler mer alvorlige ting, som de siste måneders terrorhandlinger, er umulig å ferdigstille fordi jeg ikke klarer å stoppe å grine. Jeg har blitt blaut, men akkurat det håper jeg går over så fort hormonene er tilbake til normalen.
Den nyervervede tålmodigheten har helt klar gjort forholdet mitt til samboeren bedre, og jeg er en mindre fare i trafikken siden jeg ikke lider (noe særlig) av road rage lenger, men jeg hadde jo tenkt å bygge opp et helt bloggimperium på å irritere meg over andre. Hvis dette vedvarer når den nye hverdagen med babyskrik, bleier og lite søvn inntreffer så må jeg seriøst revurdere poenget med denne bloggen. For jeg lover å ikke bli mammablogger. Så fremt det ikke er mye irritasjon å hente der da.

2 kommentarer
    1. Gratulerer – en ny hverdag venter. Slikt noe kommer som regel i veien for alt man har planlagt.
      Ønsker deg alt godt fremover.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg