13 år

I går var det 13 år siden samboeren og jeg bestemte oss for å bli et par. De første årene var ikke uproblematiske, det var en sånn typisk “det er ikke deg, men meg” årsak. Fra min side. Selvfølgelig.
Det samme året som jeg og samboeren ble kjærester, bestemte foreldrene mine seg for å skille seg etter 24 års ekteskap. Der og da innbilte jeg meg at det ikke påvirket meg så mye, og jeg var veldig glad for at det skjedde da jeg var 20 år, og ikke barn eller tenåring. Jeg er fortsatt glad for at jeg var “voksen”, men i retrospekt så gikk det ikke upåaktet hen for min del. Jeg mistet egentlig trua på kjærligheten, og hadde vanskeligheter for å tro at at mitt nystartede forhold kunne vare. I tillegg levde jeg veldig i nuet, og var ikke interessert i å planlegge livet forover, i motsetning til samboeren som gjerne vil ha hus, hytte og barn så fort som mulig. Jeg syntes faktisk han var skikkelig teit som ønsket å være så A4.
 


 

Dessuten var han evig optimist. Og jeg var selvutnevnt og stolt pessimist. Livet var dritt, og det var det ingen som kunne gjøre noe med. Spesielt ikke en gledesspreder fra Drammen.
Så feil kan man altså ta.
Gutten har nemlig en unik evne til å få enhver mørk situasjon til å glitre mer enn en oversminket dragqueen, og uansett hvor hardt jeg motsatte meg å bli påvirket av dette så smittet det sakte, men sikkert over. At han klarte å forholde seg så blid og optimistiske i alle de årene til tross for de negative energiene jeg utstrålte er jo rett og slett et lite mirakel. Det ble også vanskelig å holde fast ved det at kjærligheten ikke kom til å vare når han sto tålmodig og fast ved min side, uansett hvor dum og idiotisk jeg oppførte meg. 

Vi liker å tro at kjærligheten og vår fremtidige partner skal være perfekt (det skal sies at jeg hadde en sexylubben, alkoholglad og tildels møkkete punkrocker som drømmemann, mens samboeren helst ville ha Bridget Fonda eller Pamela Anderson. Med andre ord: Ingen av oss fikk det vi ville ha.).
Man forventer også at så fort man møter the one vil resten av livsreisen utføres på rosa sukkerspinnskyer. I mitt tilfelle var det vanskelig å se at jeg hadde møtt min utkårede siden alt virket så vanskelig. I ettertid er det lett å se at jeg var den vanskelige, men det er vanskelig å vite hva man vil ha i livet når man ikke vet hva man vil ha. Vi ble jo også sammen i slutten av den hormonelle puberteten, og en ting har alltid vært klart: Jeg takler hormoner svært dårlig. Heldigvis for oss så har samboeren vært flink til å takle meg selv om jeg takler ting dårlig. Dette gjør han selvfølgelig med varierende hell, men hvis vi skal oppsummere tretten år så er det tydelig at vi aldri hadde kommet så langt om det ikke var for han.

Litt av æren skal jo jeg også ha, men mest i den forstand av at jeg ble et bedre menneske da jeg endelig ble “voksen”. Det var først i 2011 at vi tok det store steget ut på boligmarkedet med vårt eget lille krypinn i en gigantisk blokk. Jeg var livredd i forkant. Livredd de økonomiske forpliktelsene og alt ansvaret det medførte. Og hvordan ville alt det ansvaret påvirke forholdet vårt? Eller rettere sagt: Humøret mitt?
Det gikk overraskende bra. Det viser seg at man faktisk vokser med ansvar, og da samboeren et par år etter bestemte seg for å legge barnehagekarrieren på hylla og stupe ut i nye utfordringer som kunstner fikk forholdet vårt atter en gang en ny prøvelse. Som vi atter en gang kom oss igjennom uten store problemer. Men det krevde at jeg i forkant tok et skikkelig oppgjør med meg selv og humøret mitt, for selv om gutten er positiv så var det jo begrenset hvor mye han orket å holde humøret sitt oppe med en stressende jobb og en sur kjerring hjemme. 

Fem år senere bega vi oss ut på et nytt eventyr ved å kjøpe hus, med tilhørende oppussing. Samboeren var nedlesset i arbeid, jeg ble arbeidsledig og på toppen av det hele kjørte han meg på tjukken. Det var jo nesten som om forholdet vårt var dømt til å gå til hælvete med alle de utfordringen vi fikk kastet i trynet. Det skumleste var jo selvfølgelig det at jeg skulle gå rundt i 9 måneder som en hormonbombe. Jeg så for meg tantrums, hysteriske anfall og litervis av tårer. Daglig. Men så var det dette med å bli litt voksen da… Forberede seg på at man må legge til side sin egen agenda for et annet lite menneske, og med det i bakhodet så ble ikke hverdagen så utfordrende som først antatt. Igjen, det har gått overraskende bra (selv om det hender jeg bryter sammen, men det er heldigvis med sjeldenhetene…) og selv om samboerens positivitet har gnidd seg over på meg så finnes det fortsatt en liten pessimist inne i meg som sier at det er stille før stormen.

Men jeg tror vi er ganske bra utstyrt til å takle en tornado eller to.

6 kommentarer
    1. Når to har vært par så lenge kommer det utfordringer i fleng. Den første tiden snuser man på hverandre, deretter blir brikkene lagt sammen til en felles fremtid. Men det er mange skjær i sjøen. Ikke minst den økonomiske delen kan by på både sol og regn. Men jeg syns dere har vært tøffe som har kjøpt hus og om noen måneder blir dere en til. Men dette går bra, ting kunne ha vært bedre men også mye verre. Dere har begge god helse og et stort nettverk. Don`t worry – be happy.
      Gratulerer.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg