Rosenrødt og bæsjebrunt

Den nylige babyshoweren var helt fantastisk. Det var i grunn helt picture perfect der jeg satt omringet av venner og familie mens jeg stolt kunne fortelle at svangerskapet gikk langt bedre enn forventet. Jeg hadde det bra, bebis hadde det bra og samboeren hadde det bra. Flere av gjestene kunne også fortelle at i samtale med samboeren hadde fått vite at jeg var både blid og elskverdig å bo sammen for tiden. Altså det stikk motsatte av hva noen hadde trodd på forhånd.

Dagen derpå var det ny uke og matskapene måtte fylles. Siden jeg lever på et stramt budsjett for tiden så må matinnkjøpene planlegges nøye. Tilbudsaviser pløyes, kuponger og rabatter må brukes. Jeg kjører i snitt innom fire butikker for å få det jeg skal til en rimelig pris (mens jeg angrer dypt å at jeg ikke la like mye velvilje i dette da jeg hadde mer penger, for jeg sparer MYE). Det er en forholdsvis krevende handlerunde når man har et lite samarbeidsvillig bekken. Det går bra i den første, kanskje andre butikken, før gangsperra setter inn og jeg kan bevege meg typ 0,001 km i timen. Men til tross for dette fysiske hinderet har jeg klart å beholde humøret. Jeg har jo tross alt ikke så mye annet å gjøre for tiden, så jeg får shoppingen unnagjort selv om det tar lang tid og jeg får klemt ut et lite smil til de som sitter i kassa i samma slengen. Til tross for noe ubehag så kunne jeg jo ikke klage.
Og dette er nøyaktig det jeg tenkte da jeg krøp ut av Kiwi XL på Åssiden: Dette svangerskapet går i grunn fordømt bra, tatt forholdene i betraktning. Gud, så heldig jeg er!

Den tanken våknet jeg ikke opp med dagen etter. Da forbannet jeg både kropp, bebis og spesielt samboeren opp og ned for denne hælvetes “opplevelsen”. Forstoppelsesproblemene som jeg trodde var lagt bak meg i sjette måned dukket nemlig opp igjen; hardere og vondere enn noensinne. Jeg kunne ikke stå, gå, sitte eller ligge uten at det gjorde jævlig vondt. For en ting er å ha mageknip og tett rompe, det er jævlig nok i seg selv, alt ble ti ganger verre av at den forbanna bebisen til samboeren også brukte meg som punching bag. Hele tirsdagen er bare et vagt og smertefullt minne.

Onsdagen ble noe bedre. Altså mageknipen. Jeg fikk til og med klemt ut verdens minste bæsj. Men da bestemte bekkenet mitt for å slå seg vrangt.
Jeg har klart å holde bekkenproblemene i sjakk tidligere ved å variere aktivitetene mine. Litt gåing, litt ståing, litt sitting og mye ligging har vært oppskriften. En hel dag med ligging tilsvarte en sviende og brennende følelse i hele den venstre siden som spant seg fra korsryggen og helt ned til føttene. Hver minste bevegelse fikk det til å hogge i meg. Og ingen stillinger eller aktiviteter gjorde det noe bedre, jeg måtte bare tvinge meg gjennom smertene ved å prøve litt forskjellig før jeg havnet i en absurd halvt liggende, halvt sittende stilling på gulvet. Der klappet jeg sammen og fikk noen timers søvn før jeg våknet opp igjen og var nogenlunde bra. Dvs. bra nok til å kunne ligge på rygg i sofaen med sprikende bein uten ilende smerter.
Jeg må ha vært et herlig syn for samboeren da han kom hjem. 

Siden har magen blitt gradevis bedre. Jo større bebisen blir, jo trangere blir det der nede, så den varierer litt fra å være hard og løs, men så lenge vanninntaket er stort så skal jeg nok klare å holde det under kontroll. Og siden det er ikke så mye rom for å legge press på tarmsystemet så man må drikke mye og spise lite, men ofte. Noe som egentlig ikke vil bli noe problem, for trangere magesekk gir mindre matlyst. Jeg har ikke spist så lite mat på åresvis. Men jeg har helt klart en liten vei å gå når det gjelder å spise bedre mat… Og ikke minst sjekke at den er spiselig (takk o’fordervede mozzarella…).

Bekkenet er det jo lite man får gjort med bortsett fra å holde det i sjakk. Det er helt for jævlig vondt når jeg våkner om morgenen, men det jenker seg til utover dagen før det begynner å verke mot kvelden igjen. Jeg må bare krysse fingrene for at det ikke blir verre, men i fare for å jinxe meg selv så er det kanskje bedre å forberede seg på et smertehælvete og deretter bli positivt overrasket, for de siste dagene tok meg virkelig på senga.
Men det verste å tenke på er at den smerten antakelig ikke er i nærheten av den man må igjennom under en fødsel…!
48 days to go, så panikken begynner å bre seg nå…


Samboeren prøvde å være hjelpsom og kom med verdens deiligste fruktfat.
Tror jeg spise seks moreller, fem druer og en bit melon. Men han skal ha for forsøket!

2 kommentarer
    1. Mat er dyrt så det er lurt at man tar med seg alt som heter tilbud f.eks var det 10-kr-tilbud på spar sist uke. Denen gang var det trolig første gang jeg ikke var der. Ellers er alt inne tilstanden svanger en prøvelse på ymse vis, godt med råd fra andre med erfaring.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg