Panikk

PANIKK!

Det er 30 dager igjen til termin, men det er innafor å få barnet i alt fra 21 dager før til 14 dager etter denne datoen. Med utgangspunkt i 21 dager før betyr at det kan være 9 dager igjen. Det er litt over en uke. EN UKE! Det slår meg at jeg så absolutt ikke er klar for dette.
I dag hadde jeg en av de store handleturene mine. Jeg var innom seks forskjellige matvarebutikker, og i samtlige av disse var det høy, skjærende og plagsom barneskrik, og disse ungene var tett etterfulgt av foreldre som enten ga fullstendig faen eller som hadde gitt opp å prøve. For å bevare min egen sjelefred tenkte jeg at foreldrene måtte være av typen som ga faen, i både ungene og folka rundt i butikken. Det var først da jeg kom hjem og dagens skrik og skrål hadde lagt seg at realiteten begynte å kicke inn; det at unger er noen ukontrollerbare og trassige vesener som vil sette omgivelsene på de sterkeste prøvelser. De stakkars foreldrene hadde nok gitt opp.

Det hjelper jo heller ikke at jeg fortsatt har til gode å møte noen foreldre som faktisk liker småbarnslivet. Faktisk, jeg har i det siste opplevd å være så sultforet på positive barnehistorier at jeg har lest hele bloggen til Eks-Fotballfrue fra fødselen av hennes barn nummer en for å få litt positiv stimuli.
Jeg har jo selv vært en av disse som syns forskjønnelsen av det å bli foreldre har vært i overkant intens fra enkelte, og ment at det er langt bedre å høre detaljer om spysjuke, diare og søvnløse netter. Jeg har nå innsett at dette var morsom informasjon når det å skulle bli foreldre var langt der ute i periferien.
Nå som det kan skje om cirka 9 DAGER så skulle jeg virkelig ønske at jeg levde litt i drømmeland med trua om at ungen min vil bæsje duftende glitter og alltid skrike med innestemme.  

For å unngå å bryte helt sammen fikk jeg en idiotisk ide om å snakke med samboeren om dette. Gråtkvalt lå jeg i sengen og ramset opp det ene skrekkscenarioet etter det andre. Alt fra panikk over hvordan jeg skulle håndtere barneoppdragelse og til det først hinderet jeg må over for å få denne babyen i hus: Fødselen. Og som følge av fødselen sto jeg jo i fare for å revne fra vagina til rævhull, bli en heltids melkeku og lide meg daglig gjennom melkespreng og såre nipler. Jeg trengte trøst, men mest av alt noen praktiske råd for hvordan jeg skulle komme meg gjennom dette marerittet.
Samboeren hadde følgende råd:
“Fødselen kommer til å gå helt fint. Du får en sprøyte og da blir alle smertene borte og deretter sier det bare ‘plopp’ og så er ungen ute.”
“Du rekker ikke å revne på grunn av ploppet.”
“Ammingen kommer til å bli kjempekoselig!”
“Jeg skal ta meg av niplene dine, jeg.”
“Det er fortsatt noen år til før du trenger å bekymre deg noe særlig over oppdragelsen.”

Fullstendig. Ubrukelig. Forsøk. På. trøst.
Jeg har fortsatt panikk.

7 kommentarer
    1. Nerdinnen: Han er så forbannet optimistisk at han tror alt ordner seg bare man har trua. Funker særdeles dårlig når for meg når jeg trenger noe konkret å forholde meg til…. Men på en annen side er det fint at han ikke har like mye panikk som meg.

    2. Nerdinnen: Så absolutt. Og han er veldig engasjert. Følger meg til hver time med lege eller jordmor, og passer alltid på at jeg har det bra. Kunne i grunn ikke funnet en bedre fyr å få barn med.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg