It’s just my hormones acting up again

Til å være gravid har jeg vært i overkant lite hormonell. Øynene har blitt litt fuktige til tider, jeg har følt meg mer beveget av enkelte hendelser og jeg har en sjelden gang brutt ut i full tut når noe har blitt for sårt eller vondt (som har variert i fra å lese om terrorangrep til å se “Rise of the Planet of the Apes”). Selv i diskusjoner med kjæresten eller andre ubehagelige konfrontasjoner har jeg klart å holde stemmen stødig og tårene innabords. De siste ukene har dette derimot endret seg enormt. Vi er på dag fire denne uka og det har kommet tårer hver bidige dag. Uten at det har skjedd noe annet enn at jeg føler meg trist. 

I dag begynte det forøvrig med en helt forståelig grunn til å grine. Bekkensmertene var helt for jævlig vonde da jeg våknet opp i dag morges, og den eneste løsningen var å legge seg ned å dø. Som i det tilfellet var å trekke dyna godt over hodet og sove videre.
Jeg våknet et par timer senere med moderate smerter og ny livsgnist. For tiden er nemlig moderate smerter det beste jeg kan få. Det gjør alltid vondt et eller annet sted. I bekkenet, i ryggen, i beina, i føttene eller hendene. Det meste går over et par timer midt på dagen før det slår ut i full blomst igjen utpå kvelden. I tillegg til det er jeg drittlei tett nese, tung pust, hyppige dobesøk og den enorme trangen til å sove hele tiden. Akkurat nå har jeg vært våken i tre timer og jeg vurderer om det er på tide å ta en ny lur.

Men det mest slitsomme nå om dagen er all grininga. Som sagt så våknet jeg jo med en ny livsgnist, og denne kunne jo brukes til å endelig pakke ferdig fødebagen. Den skal inneholde diverse ting man kan trenge på sykehuset. Klær til meg og samboeren, toalettsaker og lesestoff. Jeg pakket en egen bag med klær, bleier og diverse til bebisen. Fylte en pose i kjøleskapet med kjeks og et par bokser cola zero. Det høres jo sikkert bra ut, tenker du. Det tenkte jeg og et øyeblikk, før jeg innså at jeg ikke aner noe om hva det er jeg egentlig pakker til og før jeg visste ordet av det lå jeg i fosterstilling og gråt i senga fordi jeg var overbevist om at alle sykepleierne kommer til å synes at jeg er kjempeteit og at de alle har en slags superevne som gjør at de klarer å bedømme om noen vil bli en god mor basert på hva de har pakket med seg i denne fordømte bagen. 

En liten stemme langt inne fortalte meg at jeg kanskje ble litt lettere berørt fordi jeg ikke hadde spist noe. Så jeg krøp ut av sengen, varmet en bolle med pasta tortellini og satte meg i solsteika på verandaen. Det var utholdelig av flere grunner. Varmen var intens og det rant svette fra hver eneste valke på hele kroppen, dessuten var jeg egentlig ikke sulten så hele affæren ble bare slitsom. Så jeg bestemte meg for å rydde litt inne isteden, men brøt fullstendig sammen igjen da jeg ble møtt av en horde med bananfluer inne på kjøkkenet. Jeg. Hater. Bananfluer. Og jeg aner ikke hvor de holder til, og jeg orker egentlig ikke finne ut av det heller. Så jeg forskanset meg i stua. Hylgrinende og hyttende med neven mot bananfluene som åpenbart syns det var en god ide å følge etter. Jeg har i åresvis levd etter det at man ikke skal drepe dyr, selv ikke insekter, bare fordi man finner de irriterende. I dag har jeg drept over 30 bananfluer. Og jeg orker ikke å skamme meg over det en gang.

Igjen dukket det opp en stemme langt bak i hodet. Denne gangen var det samboeren sin, fordi jeg hadde et vagt minne om at han hvisket meg noe i øret før han dro på jobb i dag. Noe om at han hadde lagt opp arbeidsplanen sin slik at han endelig skulle få en frihelg. Og denne ville han tilbringe med meg! For å forsikre meg om at dette ikke var noe jeg hadde drømt så ringte jeg samboeren så fort tårene var tørket og stemmen var stødig. Jeg rakk egentlig ikke komme til spørsmålet mitt før han kunne bekrefte at han ville være ferdig med den ene jobben sin i dag, ganske tidlig og faktisk, før han så skulle ta turen på en fest. EN FEST! Tårene var tilbake i full mundur og jeg skiftet mellom å være lei meg og sint. Sint på han fordi han skulle ha det gøy. Sint på meg selv fordi jeg åpenbart hadde et stort problem med at stakkaren skulle kose seg. Sint fordi jeg ikke klarte å bestemme meg om dette var greit eller ikke. 

Jeg kom selvfølgelig frem til at det ikke var greit, men jeg gadd ikke lage noe fuzz så jeg bestemte meg for å late som at alt var i orden. Men sannheten er at jeg er skifter mellom å være sur, med god grunn, til å grine fordi jeg egentlig er sur, uten god grunn. Forrige helg arrangerte kameratene hans en babyshower for ham, noe som egentlig var en gedigen fyllefest som skled over til supersøndag. Et sted bakerst i hodet mitt så innbilte jeg meg at det ville være den siste utblåsningen hans før ungen spretter ut, og selv om det teknisk sett er 8 dager til det er innafor å føde så får jeg panikk over at han kanskje ikke er i stand til å hjelpe meg om noe skulle sette i gang før den tid.
Det, også den forbanna sjalusien over at han kan henge sammen med vennene våre, for selv om jeg kunne blitt med så er ikke akkurat drita fulle folk i parken det jeg trakter mest etter akkurat nå.
Og så blir jeg ekstra sur på meg selv fordi jeg ikke klarer å bestemme meg! Det ene øyeblikket så biter jeg tenna sammen og tenker at dette ikke er noen stor greie, før tårene så er tilbake i full blås igjen og det føles som om livet er ødelagt fordi han kan gjøre noe jeg ikke kan, og fordi jeg er drittlei hele denne tilværelsen og jeg vil bare få den forbanna ungen ut så jeg kan PUSTE igjen, gå oppreist og slippe en fjert når jeg selv føler for det. Og nå griner jeg fordi det eneste stedet jeg føler for å lufte noen av disse tankene er på en jævla blogg, fordi hvis jeg tar opp telefonen og prøver å prate med noen om dette så er jeg redd snørr, tårer og ord blir så intenst smuldret sammen at vedkommende på andre siden av telefonrøret kommer til å tro at noen har dødd. 

Det er nok best jeg går å legger meg litt igjen.

1 kommentar
    1. Det er tøffe tider for deg, mye som skjer. Godt du har mange gode venner og en sambo som stiller opp. Ønsker deg alt godt med det som skal skje om noen uker. Håper alt går bra. Ha en fin dag.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg