All my flowers are dead

Hagelivet har ikke gått som planlagt i år. Tidlig i sommer hadde jeg og mamma en god lukeperiode hvor vi fikk rensket opp gammelt rask, men å vedlikeholde dette har ikke gått som planlagt, jeg har rett og slett ikke hatt ork til å trimme buskene og dra opp ugress. De få gangene jeg har prøvd på egenhånd har ikke vært særlig vellykket, og ettersom verken bekken eller mageregion er samarbeidsvillige så har jeg bare latt hagen forfalle. Mamma har desperat prøvd å minne meg på at en dose vann med jevne mellomrom ville jo gjort underverker, da hadde i det minste halve hagen sluppet å , men til og med der har jeg kommet til kort. Selv gressplenen vår som var så frodig og fin har gått av med døden, men der legger jeg skylda over på samboeren. Gresset ble liksom aldri seg selv igjen etter at han klippet det sist. 

Mine manglende grønne fingre er forøvrig viden kjent.babyshoweren troppet ei venninne opp med en orkide, til vill latter fra de andre gjestene. “Den overlever aldri!”. Samtidig så fikk jeg også en plante som visstnok kan dø og gjenoppstå igjen, virkelig hardbarkede greier, og nå får vi faktisk testet ut hele den gjenoppstandelses-delen, den er halvveis dø allerede. Orkideen derimot, den lever i beste velgående:

Det viser seg at jeg har en unik evne til å ta livet av de plantene som skal være enkle å ta vare på, og ivareta de mer vanskelige. I mai kom samboeren med noen palmefrø han hadde kjøpt med seg fra Tenerife som han ønsket at jeg skulle plante. Selve plantingen i seg selv gikk bra, men for at disse skulle spire måtte de pakkes inn i plast, luftes, vannes, flyttes inn og ut av solen, ikke stå i blåst og gudene vet hva. Lista var lang. Og på spansk. Det var en jævlig stressende prosess, men jeg ga et ærlig forsøk på å få liv i de tre frøene jeg hadde sådd. Etter to uker var det ikke noe tegn til liv, så jeg tok av plasten og satte de i et hjørne ute på terrassen. I flere uker sto de der uten tilsyn og vann, før jeg en dag ble oppmerksom på at det hadde dukket opp noe grønt i to av tre (!) potter. Så jeg har faktisk plantet et par palmer! Men jeg skal ikke ta gleden helt på forskudd. Det er fortsatt en god stund til de faktisk er palmer.

Tidlig i sommer dro jeg med mamma til Bauhaus, hvor jeg fikk hamstret en del blomster som ble plantet rundt om i hagen. Alle disse er døde nå, men jeg fikk også dratt med meg chiliplante som jeg overhode ikke hadde troen på at ville overleve. Den ble bare med for moro skyld. Jeg elsker chili, men trodde jo aldri at jeg faktisk kom til å få noe ut av den. Men jaggu:

En chili! Og planten ser ut til å leve i beste velgående (*bank i bordet*), så det kan hende at denne faktisk blir spiselig til slutt. Så selv om halve hagen er død, så har jeg i det minste klarte å ivareta noe. Det er nesten så jeg føler meg i stand til å ta vare på en baby.

5 kommentarer
    1. Det skal ikke være enkelt hehe 😉
      For mange år siden fikk jeg en plastikk blomster av min daværende stedatter, med beskjeden om at KANSKJE du klarere å holde liv i denne!!! :p
      Jeg fikk faktisk til chili planten i ett par år, men den tålte ikke flyttingen 🙁 Eller kanskje det var sånn at jeg glemte å vanne den, midt i flyttesjauen :p
      Så den er faktisk ganske enkel å få til, hvis ikke du glemmer å vanne den en måned da 😉
      Lykke til 🙂

    2. liksomfruen: Håper du klarte å holde den i livet for plastblomster kan være vanskelige de og. Da mamma og pappa bodde sammen hadde pappa en tendens til å vanne plastblomstene (som var litt underlig siden han aldri vannet noe annet), så de måtte søpla de og…

      Hehe, merker at det skal ikke mye forandring i hverdagen her heller før plantene lider. Nå har jeg lagt det inn i kalenderen at blomster skal vannes hver torsdag, men det hender det glipper for det. Blir som regel at de får en dose når bladene begynner å henge. Hvis jeg leger merke til at de begynner å henge da :p
      Takk skal du h 🙂 Nå har jeg veldig lyst til å spise den chilien, så får håpe det er motivasjon nok til å holde et øye med den 😀

    3. Hehehe jeg har vannet plastblomster selv mange ganger jeg LOL. Mamma var ikke så imponert over vanne hjelpen jeg gav ho når de var på tur 😉
      Min chili plante var så å si død sånn ca 100 ganger på de 2 åra jeg hadde den. Den lot seg redde hver gang, av en eller annen merkelig grunn! Den så skikkelig død ut i noen uker, så begynte den plutselig å “blomstre” igjen. Helt til jeg flyttet og glemte den da :p
      Jeg prøvde desperat å redde den i en måneds tid, men det var ikke en grønn ting i sikte på den 🙁
      Det var med tungt hjerte jeg kasta den! Første tingen jeg har dyrket fra bunnen av i hele mitt liv hehe Den ble faktisk kjempe stor å!!! Rakk meg til over knea (nå skal de nevnes at jeg er ganske så lav da hehe).
      Så sant du ikke glemmer den i en måned, har jeg absolutt troa på deg 😉
      Tror jaggu jeg skal prøve meg på en igjen jeg også snart 😉

    4. liksomfruen: Hehe, fort gjort 🙂
      Hvis den kan dø sånn 100 ganger så er det kanskje håp for at jeg kan ha den en stund, hittil så har den bare hengt en gang, så det lover bra. Takk for at du har trua 🙂 Min når også meg til knæra nå, og jeg har bare hatt den i to måneder, de vokser fort! Hadde gitt det et nytt forsøk om jeg var deg 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg