Følelsen av å føde en ananas

Da har vi endelig kommet oss i hus etter en hektisk uke, og ikke minst den slitsomme forrige helgen hvor det endelig var på tide å trøkke ut bebis.
På TV er fødsler veldig sånn “oh shit! Vannet gikk” og så rusher de avgårde til sykehuset og har en baby noen minutter senere, noe som forøvrig også var tilfellet for mamma når hun fødte både meg og søster’n, så på en måte har jeg alltid hørt at en fødsel kan være ganske “enkel”. 
Men som den pessimistiske siden av meg forventet: Det var faen ikke enkelt.

Stikkingen jeg opplevde natt til lørdag var bare begynnelsen på et lite hælvete. Utover natten forverret den seg noe, men “stikkingen” holdt seg til cirka en til to ganger i timen, og minnet om litt sterke mensensmerter, men som langt i fra er signalet nok om at man er klar for føde. Det er først når det er cirka 3 til 5 minutter mellom riene at man blir tatt inn på fødeavdelingen.
Den optimistiske siden av meg tenkte i starten “dette er jo ikke så ille. Selv med bare 3 til 5 minutters pause så virker disse smertene helt overkommelige. Dette kommer til å gå lekende lett!”

Den tankegangen endret seg radikalt natt til søndag da riene begynte å komme hurtigere og vondere. “Lette menssmerter” var en helt perfekt beskrivelse av det jeg hadde kjent før, men det jeg begynte å oppleve nå… Det var som… Det var som… Det var helt ubeskrivelig jævlig vondt. Som om noen reiv og sleit i hver eneste nerve i kroppen med et rivjern.
En rie varer heldigvis aldri mer enn et halvannet minutt, og er litt overkommelig når man har pauser i mellom, men jeg kjente at manglende søvn begynte å tære på så vi ringte føden rundt 05:00 på morgenkvisten søndag og fikk muligheten til å komme inn for en sjekk.

Men jeg ville jo helst ha litt mer enn en sjekk. Jeg ville legges inn og proppes full av smertelindring slik at verken kropp eller sjel knapt ville være tilstede under fødselen, men i følge jordmor måtte riene stabilisere seg mer siden jeg bare hadde 3-4 cm åpning. Full åpning er 10 cm, så jeg hadde fortsatt en vei å gå. Og siden jeg bare hadde 2 cm åpning på fredag så jeg for meg at dette kom til å bli en laaaang prosess. Og ikke minst langt mer smertefull enn det mitt optimistiske sinn trodde i starten. For med så store smerter når åpningen bare var 3-4 cm så måtte jo full åpning være uutholdelig. Verre enn det pessimisten i meg fryktet på forhånd… Men vi reiste hjem igjen og prøvde å benytte tiden til hvile. Noe som jaggu ikke var lett når smertene red i en gjennomsnittelig hvert femte minutt. 

Heldigvis er samboeren min helt fantastisk. Han lå ved siden av meg i senga og pustet meg gjennom de verste riene og prøvde å holde kontroll på hvor lenge riene og pausene varte, men vi fikk liksom aldri helt tak på det. Noen ganger kom de tett på, andre ganger hadde jeg nesten ti minutters pause, enkelte ganger virket de små og, i forhold til de store, helt betydningsløse. Meldingen fra føden hadde vært klar da vi dro derfra: Riene skulle vare i omtrent halvannet minutt og jeg skulle ha 3-5 minutters pause mellom disse neste gang jeg kom inn. Jeg skulle ha forklart de at jeg ikke er noe rutinemenneske, men siden dette med fødsel liksom er så forbannet naturlig så forventet jeg jo at kroppen min fungerte som den skulle, men det gjorde den ikke…

Da klokken var 13:00 kastet jeg inn håndkle. Riene var langt i fra stabile, men de var vonde og det kjentes ut som ananas var i ferd med å komme ut av underlivet mitt, så vi dro ned på sykehuset igjen. Denne gangen skulle jeg være tydelig på at kroppen min ikke orket noe mer, så her var det bare å kjøre på med smertelindring. Jeg følte meg ganske svak og dum, for med tanke på hvor lang tid det gikk mellom 2 cm og 4 cm, så var jeg vel knapt oppe på 6 cm. Under svangerskapet pratet jordmor ofte om at man finner urkvinnen i seg under fødselen, men det virket ikke som om urkvinnen min hadde fått med seg dette. Mens jeg lå på undersøkelsesbenken øvde jeg på en bestemt tale inni meg – Jeg skulle ikke hjem og jeg skulle ha smertelindring, selv om dette ville være pinglete så tidlig i prosessen.

Isteden ble jeg tilnærmet stroppet fast til senga og sendt av gårde til fødestua. Åpningen var på 8-9 cm og jeg hadde flere jordmødre som sto rundt og gratulerte meg med en god jobb og påpekte hvor flink jeg hadde vært hjemme. Det var litt vanskelig å forstå at de snakket om de mest jævlige timene jeg noen gang har opplevd innenfor husets fire vegger. Nå kom også riene oftere og oftere, men fortsatt uten den intervallen som var forventet. Monitorene de koblet meg opp til bekreftet dette. Her kom det små og store rier om hverandre til jordmødrenes forundring, og uten en eneste pause, men det er jo aldri en regel uten unntak… Men dessverre… Regelen om å gi smertelindring så sent i prosessen… Der kunne de ikke gjøre noen unntak. 

Jeg følte meg snytt. Her hadde jeg ligget hjemme og torturert meg selv i timesvis for å få smertelindring på et akseptabelt tidspunkt og så var det FOR SENT? Hadde jeg hatt ork skulle jeg ha eksplodert, isteden opplevde jeg en liten periode med fullstendig resignasjon. Jeg ville gi opp, men det var jo heller ikke et alternativ. Det var bare å bite tenna sammen og prøve å komme seg gjennom det etter beste evne. Samboeren fortsatte å være helt fantastisk ved å hjelpe med meg pustingen og stryke meg på ryggen, selv om han til gjengjeld ikke fikk noe særlig tilbake enn at jeg holdt på å klemme i stykker hånda hans og rive ham i skjegget. Så han begynte å snakke med jordmor om smertelindring igjen, og de hadde et alternativ; saltvannspapler. Da settes det noen stikk på mage og rygg som sender saltvann under huden og gir en lindrende effekt, men disse var visst litt vonde, som i form av vepsestikk, men i forhold til det jeg opplevde der og da så virket vepsestikk nesten behagelig. Og det var ikke så langt unna. Jeg kjente knapt at de satte sprøytene, men kjente heldigvis at vannet tok vekk de små riene som gjorde at jeg ikke fikk noen pause mellom de store. Det tok også litt, bittelitt, vekk edgen av de største også, men disse ble til gjengjeld verre for minuttet. Den ananasen var virkelig på vei ut.

En viktig greie når man skal føde er å ikke begynne å presse ut barnet før jordmor sier det er klart. Hvis ungen ikke har kommet langt nok ned i kanalen kan eventuelle pressing gjøre at den setter seg litt fast, noe som i verste fall kan forlenge fødselen og gjøre den mer smertefull, og siden jeg sto oppreist i håp om at ungen skulle komme raskere ned så jeg holdt tilbake så godt jeg kunne. Heldigvis oppdaget jordmor at oppførselen min endret seg, og fikk lagt meg ned for det var tydeligvis på tide å sette i gang pressingen. Den siste delen av fødselen skulle i følge henne vare i rundt en time, men jeg var drittlei av å ha det vondt, og da jeg oppdaget at det å presse var langt mindre smertefullt enn riene så var det bare å kjøre på og 20 minutter senere kjente jeg på to store lettelser; den første kom da jeg kjente godt over 3 kilo ramle ut av dåsa og den andre kom da jeg hørte babygråten. 

Minuttene etter det var ganske surrealistiske. Bebis kom på brystet og vi opplevde et ganske touchy øyeblikk, med en tårevåt samboer ved siden av oss som skjelvende klippet over navlesnoren. Vi fikk ligge å nyte det nye tilskuddet til verden i godt over en time mens undertegnede fikk rekonstruert hele underlivet da det hadde revnet i alle bauger og kanter. 
Avkommet viste seg å være den vakreste lille jenta i hele verden. Og jeg vet at det er noe alle foreldre sier, men i dette tilfellet så er det faktisk sant. Hun var også estimert til å være rundt 3830 gram, men kom ut på overraskende 3350 gram (noe vaginaen min takker henne dypt og inderlig for) og var 50 cm lang (eller kort, som samboeren sier. Ja… Han har verdens tørreste humor). 

Nå er hun 6 dager gammel og har virkelig inntatt rollen som den nye sjefen selv om hun ikke gjør stort annet enn å spise, sove og bruke uendelige mengder med bleier. Vi begynner smått å se personlighetstrekk og gleder oss til hun kommer ut av søvnbobla så vi kan bli ordentlig godt kjent med henne. Hun virker ganske kul. Bortsett fra når hun skriker. 


En nydelig og skrukkefri baby! Bortsett fra hendene…
Det ser ut som de tilhører en 80 år gammel mann.

11 kommentarer
    1. Den lille Pandaen c:: Takk takk! ja, endelig, var redd hun skulle bli der inne. Men så lenge du ikke venter like lenge som meg så kan du jo få litt bedre smertestillende 🙂 Men trikset er i grunn og puste, gjør man det riktig letter man mye av smertene. Og så finnes det smertelindring man kan ta underveis om man er nervøs, men man burde snakke med jordmor om dette på forhånd. Ordner seg sikkert når den tid kommer 🙂 Jeg var livredd fødsel før, men kjente at tankegangen og holdningen til det endret seg under svangerskapet. I ettertid så ser jeg at man drar faktisk frem den urkvinnen i seg allikevel :p

    2. Gratulerer så mye! Knallbra jobba i krigen og hipp hurra for en megasøt liten frøken 🙂

    3. Kristin.blogg.no: Takk skal du ha 🙂 Ja, hun er helt skjønn, ganske fornøyd med den produksjonen der, men kjenner at jeg ikke skal krige på en stund….hehe.

    4. Gratulerer så mye. Du skriver godt om tiden under og etter fødelsen. Og det er vel noe man husker godt for det er ikke så ofte man opplever slikt.

    5. Helge: Takker 🙂 Nei, heldigvis. Slike opplevelser burde man ikke ha for mange av, bortsett fra følelsen etterpå. Den var ganske god 🙂

    6. Nerdinnen: Jaa 🙂
      Verste er at de revningene (ja, flertall) kjente jeg ikke noe til, selv ikke de var så vonde som noen av riene… De er verst nå egentlig, sjukt ubehagelig å stå, sitte og ligge. Ikke minst gå på do..

    7. Gratulere så masse med prinsessa <3
      Jeg er glad jeg er ferdig med det derre 😉 Hadde man sluppet å gjennom alt det der, hadde jeg nok hatt en skokk av de. Hvis de kom ferdig med storken liksom hehe
      Babyer er det beste som finnes <3

    8. liksomfruen: Takk takk 🙂
      Absolutt en krevende periode, langt mer enn man så for seg også, men godt det går over. Om en stund.. Kjenner man trenger en goood pause før man i det hele tatt kan begynne å tenke på nestemann..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg