Barsel

Rett etter fødsel trilles man avgårde til barselavdelingen for komme seg litt til hektene og få opplæring i hvordan man håndterer den nyfødte. På det tidspunktet følte jeg meg som supermamma siden fødselen så og si skjedde uten smertelindring. En tanke sto i hodet mitt: “Klarer jeg dette, klarer jeg alt!”. Det viste seg fort at jeg langt i fra klarer alt, spesielt ikke det mest primære som innebærer å gi ungen min mat… 

Kort tid etter fødselen legger man barnet til brystet for å amme. Melkeproduksjonen har som regel ikke startet på dette tidspunktet, men sugerefleksen til ungen trigger den, så det anbefales å gjøre dette så tidlig og ofte man kan. Mangelen på melk er heller ikke noe problem det første døgnet siden babyen kan leve på reserven den har med seg fra livmoren. Lillejenta vår var derimot vrang på ammingen, hun forsto liksom ikke helt konseptet med puppen før jeg fikk hjelp av et brystskjold (blir som å sette på en plastnippel). Min første tanke når hun ikke tok puppen var panikk, det er jo liksom matstasjonen hennes, men roet meg betraktelig da jeg skjønte at det fantes hjelpemiddel. For jeg har god forståelse for hvorfor hun finner puppene mine vanskelige, jeg liker de jo ikke selv, så store og nippelløse som de er. Vi hadde funnet common ground.

I mitt hode var veien frem videre enkel: Bruke brystskjoldet til melkeproduksjonen var på plass og deretter avvenne henne dette når jeg hadde fått ordentlig tek på ammingen. For med store og vanskelige bryst dukket det opp flere problemstillinger, blant annet dette med ammestilling. Jeg kunne ikke akkurat løftet henne til brystet, siden dette henger langt ned på magen, og når hun lå helt der nede så var det vanskelig å se den lille jenta over alt fettet, så det var vanskelig å se om ammingen foregikk på riktig måte. Dessuten klarte jeg knapt å sitte i mer enn fem sekunder på grunn av alle stingene i underlivet, så i begynnelsen måtte jeg ligge og amme. Det var forøvrig en koselig stilling og jeg følte at lillejenta begynte å få litt tek på suginga. Dessverre var det ikke så mye melk å hente i muggene mine, så det var nok litt vanskelig for henne å forstå hvorfor hun skulle patte på kjøttstykkene. På min side begynte jeg å bli litt stresset over dette, og att på til begynte jeg å stresse over bruken av brystskjoldet. Eller rettere sagt: Omtrent annenhver pleier som kom inn på rommet mitt kommenterte at det var litt dumt å bruke sånn skjold og jeg var nødt til å gjøre det på gamle måten. Flere av de dro og slet i puppen min mens de dyttet det de kunne inn i kjeften på lillejenta uten at hun forsto bruken av hudfliken. Pleierne ble frustrerte, lillejenta ble frustrert og jeg ble frustrert. 

Og det var ikke bare den manglende bruken av puppen som frustrerte meg, men det virket som hver pleier som kom inn på rommet hadde sin egen agenda for hvordan ammingen burde utføres. Den første pleieren som kom med brystskjoldet etter fødselen forklarte at noen bruker dette en gang, andre i noen dager og det finnes de som bruker det gjennom hele ammeperioden. Det var ingen fasit og man måtte finne ut hva som var best for en selv. Og så hentet hun en pumpe som skulle hjelpe meg å sette i gang produksjonen. Pleier nummer to derimot var fullstendig uenig i alt dette. Hun fjernet brystpumpa og var ivrig på å prøve å melke meg så ofte hun kunne for det var best å amme uten skjold.
Morgenen etter kom det atter en ny pleier på vakt, og det var en travel dag. Vi ble lovet dusj av babyen, omvisning på avdelingen og stelleopplæring, men ingen av delene skjedde. Hos meg. Hun som lå på rommet ved siden av meg, som var annengangsfødende, fikk derimot i bøtter og spann. Nå og da dukket det opp en pleier som prøvde å melke meg uten skjold.

Ettermiddagsvakta kom og ønsket om å dusje lillejenta ble fortsatt avfeid, men jeg fikk en rask stelleopplæring slik at jeg kunne skifte bleier sjøl. Det var ganske skummelt, hun var så liten og skjør! Samboeren kommer heldigvis innom så ofte han kan. Vi har sagt i fra at vi ønsker familierom, men foreløpig er det ikke plass. En ny pleier kommer innom og snakker varmt om amming uten skjold og så avslutter hun samtalen med jeg burde rydde nattbordet mitt. En liten detalj, men jeg kjente det kokte innvendig. Samtidig ble jeg sinna på meg selv fordi jeg ikke turte å si i fra, men jeg var jo litt redd for å ta et standpunkt når det gjaldt hele ammeproblematikken. Jeg ante jo tross alt ikke hva det var jeg drev med. 

Nattvakta var lite blid over å bli spurt om dusjing av bebisen. Dette burde jeg ha bedt om før. Dessuten så var det ikke vanlig å dusje ungene etter fødsel, så jeg kunne like så godt ha vasket henne sjøl. Jeg følte meg ubrukelig som ikke har tatt initiativ til vask selv, men på en annen side ble jeg irritert. Dusjingen var jo ikke noe jeg har funnet på selv, men noe jeg ble lovet at skulle skje! At det plutselig ikke er vanlig er det ingen som har nevnt de utallige gangene jeg etterlyste det tidligere. Og det ble heller ingen vask, men jeg får en ny leksjon i hvor viktig det er å amme uten skjold, og så må bebis få morsmelkerstatning siden melkeproduksjonen fortsatt var fraværende. Gleden over å ha blitt mor begynte å synke. Jeg følte meg mislykket, sliten og frustrert. Jeg brukte stort sett natta på å grine.

Dagen etter våkner jeg og ser at rommet ved siden av er ledig. Fortsatt. Ønsket om familierom har tydeligvis blitt glemt, men vi gjør et nytt forsøk og får det heldigvis innvilget. Nå kan jeg ha samboeren hos meg den siste natta og det føles utrolig beroligende, spesielt siden lillejenta begynner å bli vanskelig. Hun vil fortsatt ikke ta puppen, men nå er hun ikke spesielt interessert i å smatte på skjoldet heller. Hun dier i noen minutter før hun sovner, og våkner opp like etter, sur og tverr. Det blir verre for hver time, så vi er nødt til å gi henne morsmelkerstatning igjen. Det roer henne en liten stund og så er hun like vanskelig igjen. Hver pleier som kommer innom lurer på om hun tar puppen, og hver pleier prøver å dytte den ned kjeften på lillejenta. Ingenting skjer. Jeg begynner å føle meg stressa, men samboeren klarer heldigvis å holde både meg og lillejenta rolig. Rundt ett om natta hører vi den verste eksplosjonen i bleia hennes, og etter det forholder hun seg rolig og begynner å smatte på skjoldet igjen. Vi føler at vi har overmannet den første hindringen vår som foreldre. Vi gir hverandre klemmer og high-fives. Hele natta dier lillejenta og det virker som melkemengden min har økt for det kjennes ut som hun suger væske ut av puppen, og hun gjør det med faste og gode tak. Jeg og samboeren gir hverandre nok en high-five og klem. Var vi virkelig klare til å dra hjem?

Dagen derpå er det hjemreise og eksamen er vektkontroll. Lillejenta veide 3350 gram da hun kom til verden, og det er vanlig å miste opptil 10% av denne vekta de første dagene. Vi veier henne og hun ligger på 3060 gram. Deretter ammer jeg henne, etter mye om og men, for hun begynte å bli vanskelig igjen, og så ble hun veid på nytt. Da sto vekta på 3040 gram… Etter et måltid har hun gått ned i vekt. Hun fikk altså ikke noe mat ut av puppen. Jeg klarte ikke å gjøre den ene oppgaven jeg har som mamma: Å gi ungen min næring. Og vi skulle jo liksom hjem. Jeg begynte å få panikk, men holdt det nogenlunde samlet takket være samboeren. Kvelden forløper som de andre: Ny pleier, ny ammeteknikk, nye følelser av å være mislykket og nok en dose med morsmelkerstatning til lillejenta. Utover natta er det tegn til bedring igjen, nye klemmer og high-fives. Vi får virkelig kjenne på hvilken berg og dalbane det er å være foreldre.

Og dagen etter er det nok en runde med veiing og resultatet er det samme. Puppen får henne til å gå ned i vekt og jeg mister fatningen totalt, i den grad man orker etter nesten en uke med lite søvn. Tårene triller mens jeg stirrer i veggen. Hver gang jeg ser bort på lillejenta virker hun tynnere og mer stakkarslig. Dødsangsten min slår inn. Jeg kan ikke ha med henne hjem. Jeg kan jo ikke ta vare på henne!
Samboeren tar nok en gang ansvar og ber meg om å ta en pause fra det hele. Han dytter meg nærmest ut døra, og jeg tar meg en gåtur rundt sykehuset, finner en benk hvor jeg sitter å griner mens regnet høljer ned. Jeg er så trøtt og sliten at jeg knapt klarer å tenke. Telefonen ringer og jeg ser det er jordmoren fra helsestasjonen som fulgte meg underveis i svangerskapet. Det siste jeg orker er nok en jordmor som skal gi meg gode råd og veiledning, men vi hadde egentlig en avtale om hjemmebesøk som må avlyses og avtales på nytt. Jeg er nødt til å ta den. Prøver å samle meg, men bryter sammen igjen når hun spør hvordan det går. Og så hører jeg akkurat det jeg har behov for: At det ikke er så farlig med amminga. At det er like greit å gi flaske. At det er bedre at mor er glad enn lei seg. At det blir folk av de som får morsmelkerstatning også. At jeg er heldig som har litt melk å gi.

Jeg kom inn igjen på sykehuset som et nytt menneske. En tung bør var løftet av skuldrene mine. Plutselig hadde jeg en plan som ville fungere og som ville sikre at lillejenta fikk i seg mat. I mellomtiden hadde samboeren sagt ifra til pleierne om sammebruddet mitt, så de tråkket litt mer varsomt rundt meg, men alle så ut til å reagere positivt på valget mitt. Kvelden går til pumping og mating. Ny vektkontroll dagen etter. Hun var på vei opp og med en sikker plan på hvordan hun skulle få i seg næring så ble vi endelig sendt hjem.

Det har aldri vært så deilig å komme hjem før. Sykehuset, som jeg trodde skulle hjelp meg og lillejenta opp og videre i livet, gjorde ikke annet enn å skape stress og usikkerhet. Det var slitsomt å måtte forholde seg til å så mange pleiere med ulike meninger om babyer og amming. Jeg skulle virkelig ønske at de på barselavdelingen hadde en litt mer unison holdning til bruk av hjelpemidler under amming, og ikke minst komme med alternative måter om ammingen ikke fungerer. De deler jo selv ut en brosjyre fra ammehjelpen, men ved flere anledninger opplevde jeg at pleierne sa det stikk motsatte av det som sto der. En ting som også påpekes fra ammehjelpen er hvor sårbare nybakte mødre er, men det så ut til at var glemt av opptil flere. Man måtte liksom gå til det punktet at man brøt sammen for at de skulle innse at de pushet litt for hardt. Ideelt sett så skulle jeg aldri brutt sammen i utgangspunktet.

Jeg har ikke fått til ammingen enda. For tiden så går det fortsatt i pumping, flaske og morsmelkerstatning, men jeg har ikke helt mistet håpet. Forhåpentlig tar hun puppen når hun har blitt litt større i kjeften, men hvis det ikke skjer så er jeg like komfortabel med å fortsette sånn som vi gjør det nå. Det viktigste er jo at hun får i seg mat og at mamma ikke er unødvendig stressa. 

9 kommentarer
    1. Herregud for noen megger det er som jobber på det sykehuset, samboeren din burde få seg jobb der for han var mye flinkere. Vet at det er flere som opplever sånne pleiere på barsel (takket være Kvinneguiden) så jeg tror rett og slett de glemmer at selv om de opplever fødsler hver dag så er det ikke sånn for den fødende. Ikke at det er noen unnskyldning.
      Min eneste erfaring med morsmelkerstatning har med kattunger å gjøre (moren forlot dem) men dærsken så fine katter de ble da dem vokste opp!

    2. Nerdinnen: Fant ut etterpå at flere venninner og damer til kamerater har opplevd det samme. Er nok som du sier: Pleierne er så vant til det at de glemmer hvor redde og usikre nye foreldre er, og så blir det ekstra ille for sånne som meg som er litt introverte og har vansker med å si i fra. Jo mer usikker jeg er, jo mer trekker jeg meg inn i meg selv. Og det var sikkert vanskelig å oppdage for det var ikke alle som kom inn for å ha en dialog, holdt mer en tale om hva som burde gjøres. Fryktelig slitsomt….!

    3. rteworld2: Takk skal du ha! Ja, det står bra til. Fortsatt litt mørbanket etter fødsel, og litt mangel på søvn, men i det store og hele er det veldig bra.
      Velkommen tilbake!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg