Væsker

Under graviditeten opplevde jeg til stadighet nye kroppslige forandringer som jeg ikke var klar over på forhånd, og som jeg er ganske sikker på ville fungert bra som prevensjonsmiddel om kidsa ble opplyst om dette i seksualundervisningen. Samtidig ville det også vært en ide å informere kvinner litt mer om hvordan det er etter fødsel, sånn for mor, for folk er veldig flinke til å fortelle om hvordan det tyter både bæsj og gulp ut av babyen, men hvordan det er med ting som tyter ut av mammaen er det få som snakker noe om. For en mer ubehagelig orgie av kroppslige væsker har jeg aldri vært borti før.

Den første uka rant det både blod og gørr ut av ratata og dette ble ekstra vondt siden underlivet var sydd sammen på fire steder og var så hovent at begrepet “bollemus” fikk en helt ny betydning. Uken etter det så rant det fortsatt ut av ratata i strie strømmer og da var også melkeproduksjonen ordentlig i gang så det hendte jo at det begynte å renne ut av brystene også. Den tredje uken begynte ting å normalisere seg og jeg begynte å se lys i enden av den våte tunnelen. Dessverre så hadde jeg glemt noe de fortalte meg på sykehuset, at 2-4 uker etter fødselen så ville sårskorpa på livmoren falle av og man ville oppleve blødning igjen. Og da det skjedde så rant det blod ut i strie strømmer, i slik mengde at jeg var nødt til å sove med håndkle i senga og sitte med håndkle i sofaen for å ikke grise ned alt. I dagevis. Men jeg takket meg med at det i denne omgangen heldigvis bare var “litt” blod, og ikke en hel masse andre kroppslige væsker, men der tok jaggu karma rennefart og sørget for at jeg fikk i meg en fordervet yoghurt som førte til at det kom ut væsker i både den ene og andre enden. 

Nå har kroppen kjempet mot denne fordervelsen i over et døgn og den begynner endelig å slippe taket. Gårsdagen var verst der den begynte med smålig ubehag og kuldegysninger før alle sluser åpnet seg. På dette tidspunktet var jeg alene hjemme med bebis, men hadde ikke noe annet valg enn å ringe samboeren for å be ham om å ta over ansvaret da jeg følte at det ikke var helt forsvarlig å legge bebisen i skittentøyskurven hver gang jeg måtte tilbringe over gjennomsnittelige lang tid på badet. En ting var jo at det neppe var særlig behagelig å ligge i den skittentøyskurven, men jeg var jo redd for at stanken skulle ta livet av henne. Dessuten må det ha vært i overkant traumatisk for henne å høre mammaen sin vrenge sjela si ned i en bøtte.

Superpappa tok heldigvis oppdraget med strak arm siden han bare var nede hos foreldrene sine og hjalp til med hagearbeid. Han tok med seg bebis til svigers som sørget for å gi henne masse kos og oppmerksomhet, og jeg priset meg lykkelig for at det var folk rundt oss som kunne stille opp og hjelpe til når formen skrantet. Tankene gikk til alenemødre som i mange tilfeller må klare å håndtere både barnepass og egen sykdom, de er virkelig noen helter! Jeg har hatt denne unge i knapt fire uker, og det er helt utenkelig at jeg ville klart meg uten samboeren. Og mamma. Og svigers. 

En ting jeg fint kunne klart meg uten er alle væskene, men som ei venninne så fint sa “bare vent til ungen får besøk av noro-viruset, det er ingenting i forhold!”. Spennende tider i møte, altså.


Og selv når den verste matforgiftningen herjer så klarer man å ta en selfie…!

2 kommentarer
    1. Du skal være glad du ikke er ku, for da er “børfremfall” en ikke uvanlig lidelse. Jeg har ikke tall på hvor mange livmorer jeg har bokstavelig talt “stappet inn”, etter at de har kommet ut vrengt. Håper alt er bra med mor og barn (og far). Fin søndag!

    2. rteworld2: Auch. Ja, man kan jo være glad for at det ikke er tilfellet!
      Men ja, her står det bra til med hele familien. Mest med babyen. Foreldrene mangler litt søvn.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg