Seriøs knirking

Selv om jeg anser meg selv som en pessimist har jeg innsett at det befinner seg en optimist langt inne i sjela mi, og den titter faktisk frem oftere enn Mia Gundersen i Se&Hør. At denne optimisten har dukket opp skjønner jeg først når skuffelsen over situasjoner eller personer velter over meg, og jeg innser at det har ligget en forventing om noe bedre til grunn. Jeg hadde for eksempel forventet at datteren vår skulle ta mer etter faren sin, sånn humørmessig, men det ser ut til at det lille kreket er som snytt ut av nesa på morra si… Sur hele forbanna tiden!

Vanligvis betegner jeg henne bare som “knirka”. I mangel av ordforråd og andre muligheter for å uttrykke seg så ligger hun stort sett å knirker. For et utrent øre kan det nesten høres søtt ut, for oss som foreldre er det helt åpenbart at hun bare ligger der å klager. Over hva har vi ikke peiling på, men alt er feil. Hun knirker om vi løfter på henne, knirker når vi bærer, knirker når vi bytter bleie, knirker når vi går tur, knirker når vi koser og knirker når vi ammer (yes, hun tar endelig puppen! Men det er ikke helt knirkfritt altså…). Den eneste gangen hun ikke knirker er når hun har flaska tredd langt nedover halsen, og de påfølgende minuttene etterpå når hun er matstein.
Jepp, alt for lik mor sin…

Babyer kan visst begynne å smile når de er mellom 3 og 6 uker gamle. Knirka er cirka 4,5 uke og drar sjeldent på smilebåndet. Når hun først gjør det så ser det farlig ut som velværesmil, et slags automatisk trekk som kommer i etterkant av en promp, enn at det er gleden av å ha mamma og pappa stukket opp i trynet mens de smiler og snakker med babystemmer. Det vanligste uttrykket vi får av henne lyser “hva faen” og “hvor er maten min”. Hun er liksom ikke i nærheten av å være den bedårende lille blidfisen som jeg innerst inne håpet på. 

Det er jo selvfølgelig tidlig i prosessen, men nå er det på tide å dra frem pessimisten i meg for å forhindre videre skuffelser for jeg ser for meg det verste: At her kan det bli hylgrining av den minste lille ting i fremtiden. Og hyler babyen blir antakelig mor stressa. Og når mor er stressa så blir mor grinete. Og en grinete mor… Vel, ja da blir det et lite hælvete hjemme i stua.
Det blir neppe noe idyllisk familieliv her med det første, og jeg sender varme tanker til samboeren som er nødt til å holde ut med oss begge. Jeg føler virkelig med ham. Flaks han syns vi er så søte.
Det kan hjelpe ham med å holde humøret litt oppe.


Knirka (også kalt sjefen, bebis og nuggett), 4,5 uke. Oppgitt over livet.

7 kommentarer
    1. Ingrid; voksen tilslutt: Foreløpig bruker hun litt tid på ammingen, så lenge at hun er sulten igjen innen hun er ferdig, men det er jo en treningssak så det kommer seg vel etterhvert. Nå får man heldigvis ferdigblandet melk, som er litt enklere å drasse med seg rundt. Den er ganske dyr da, så prøver å bruke minst mulig av den, hvert fall hjemme, men det er jo så enkelt….

    2. Bedre seint enn aldri med et smil kan hun tenke. Når først et smil kommer er det tegn på fremskritt og bra at hun vet hvor maten er. Slike små lever sin egen verden og blir sjefen i huset og sørger for at mamma og pappa ikke blir arbeidsledig. Ha en fin dag.

    3. Hehe, denne knirkingen hørtes kjent ut! Liker at du skriver så ærlig. Hos oss gav det seg rundt 6 uker, da ble plutselig gutten mye mer fornøyd med livet 🙂 Da begynte han også å smile i respons til oss og ikke bare etter promping 😂

    4. Økofrue: Takk takk 🙂
      Allerede dagen etter dette innlegget begynte hun å trekke mer på smilebåndet, så det kommer seg! Noe av knirkingen skyldes også litt mageproblemer, men disse ser også ut til å bli litt bedre 🙂 Men er veldig glad for at det er knirking og ikke skriking..!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg