Status 2017

Selv om ikke skrivelysten er den mest dominerende følelsen nå om dagen så er det vel på sin plass å klemme ut et siste innlegg før 2018 starter. Det er ikke fordi jeg har så fordømt mye å skrive om, men fordi hjernen får litt sånn smålig OCD når ting ikke er helt på stell. Så en avslutning for 2017 er nødvendig for å roe ned mitt eget hode. Litt sånn “ut med det gamle og inn med det nye” selv om jeg vet at verken verden, eller meg, har forandret seg en døyt den 1. januar. Men jeg liker vel å leve i trua.

Forhåpningene for det nye året får eventuelt komme i eget innlegg, men det går jo stort sett i den samme gamle tralten som tidligere: Bli et bedre menneske, starte på diett og trene mer. Det eneste jeg har lagt til på lista er å være en god mamma. Jaja, forholdsvis uoppnåelige greier. Jeg antar at det eneste jeg kommer til å gi et verdig forsøk er den mamma-greia.

Og mens vi er inne på dette mamma-greiene så er det vel greit å gi en liten oppdatering på bebisen. Hun har akkurat fylt fire måneder, smiler hele tiden (bortsett fra når hun skriker), har prøvd sin første skje med ordentlig mat (vel, så ordentlig som smoothie kan være) og begynner å vise tegn på å være en bestemt, liten dame. Hun har også funnet ut at hun har sin egen stemme, så hun bruker store delen av tiden på å legge an høye og fullstendig skjærende toner. Foreløpig ligger hun an til å få en helt forferdelig dårlig sangstemme. 
Og så nekter hun å ligge, hun vil bare sitte selv om kroppen ikke er sterk nok enda, men jeg antar øvelse gjør mester. Enkelte ganger er kroppen nødt til å gi etter og hun må holde seg på rygg, men da holder hun seg opptatt med å prøve å stappe foten sin inn i munnen. Det er ganske fascinerende å se hvordan hun begynner å bli et menneske.


Åh så flink! Fot-i-munn. Nesten.

Familien syns jo det er like fascinerende med den lille, og siden hun er det første barnebarnet på begge sider var kampen om å se henne på julaften ganske stor. Vi valgte derfor å ta en lunsj på dagen sammen med familien min før vi dro til samboerens tante for å feire julekvelden der. Dagen gikk forholdsvis smertefritt for seg. Vi opplevde lite stress og mas, til tross for all fartingen rundt, men røk på en liten smell på vei hjem fra Hurum… Vi kjørte på et rådyr. Takket være samboerens raske reaksjonsevne og evne til å holde hodet kaldt i en krisesituasjon ble det bare et lite dunk for oss som satt inne i bilen og vi fikk ingen skader bortsett fra å få hjertet i halsen. Bebis sov igjennom det hele. Det var verre med rådyret som måtte avlives da bakparten ikke så ut til å fungere noe særlig, men det tok heldigvis viltnemda seg av. 

Siden har vi stort sett tatt det med ro hjemme, om man ser bort i fra tilstedeværelsen på to familieselskap, men det har fortsatt gått rolig for seg (til å være oss). Først og fremst så er vi nødt til å dra hjem i rimelig tid for å få bebisen i seng og for det andre har alkoholinntaket vært på en all-time low. Begge disse tingene har ført til at vi har gått igjennom juleferien friske og opplagte. Vi har til og med gått ned noen kilo (!). 

I dag blir det nyttårsfeiring hjemme med noen venner, bebis og katta til svigersøster. Verken bebisen eller katta har opplevd nyttårsaften før, så det blir spennende å se reaksjonen deres. Jeg håper at både katt og unge sover seg gjennom det hele, men tar høyde for at kvelden kan inneholde både skriking og kattebæsj når klokken slår tolv. Før den tid skal vi hvert fall kose oss med god mat og drikke, og ikke minst godt selskap! Håper det samme gjelder for dere. Godt nytt år!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg