Panikk, angst og lettere satt ut

Jeg har panikk. De “avslappende” dagene hjemme er over. Bebis er plassert i barnehagen. Samboeren er tilbake i sitt normale jobbtempo (24/7) og jeg… Vel. Jeg sitter her å blomstrer. Jobbsøkingen har gått litt sånn halvveis i det siste, et offer for stadige utsettelser.  Skal bare få bebis i barnehagen. Skal bare komme oss over denne sykdomskneika (som forøvrig aldri går over så lenge barnehagebasseluskene er innenfor rekkevidde…). Skal bare… Skal bare…
Noen søknader har blitt sendt. Et jobbintervju er unnagjort og jeg begynner å innse at CV’en er langt i fra så appellerende som jeg trodde på forhånd. To års fravær, selv om det skyldes barn, ser ut til å fungere på arbeidsgivere som hvitløk gjør for en vampyr; komplett frastøtende.  

Vel, det er lett å skylde på ungen. Det kan jo like så godt være den tynne utdannelsen min, eller arbeidserfaringen min som stort sett strekker seg til å ha jobbet for to ulike firmaer i hele mitt (hvorav det ene var firmaet til pappaen min… Tror ikke referansene derfra stiller så sterkt altså…). Det ene jobbintervjuet jeg har vært igjennom var også en real oppvekker om hvor lite peiling jeg egentlig har på meg selv. 

Det å gå på intervju er en treningssak, og dette var mitt første intervju på sånn ca. 13 år så jeg skal ikke gå helt ned i kjelleren fordi det gikk dritt. Jeg har helt klart mange forbedringspunkter. Nervøsiteten var nok til å ta og føle på. Det hjalp heller ikke at de tre (!) personene som intervjuet meg hadde fått feil papirer og trodde de intervjuet en svært så kvalifisert dame ved navn Laila. Det la en liten demper på hele intervjuet, for både meg og dem. De ville helt klart intervjue noen andre og jeg fikk et plutselig behov for å være et helt annet sted. Forvekslingen gjorde at jeg ble enda mer nervøs og snakket rotete, i halve setninger og virket nok fullstendig uforståelig til tider. Det hadde nesten vært bedre om jeg hadde dukket opp med tre i promille. Huff, jeg får helt vondt i sjela over å tenke på hvor jævlig det var.

Jeg ble i hvert fall en erfaring rikere. Før neste (…) intervju må jeg helt klart øve på å snakke om meg selv (hvem skulle tro at en blogger har et slikt problem!?). For selv om jeg lett kan ramse opp hvilke arbeidsoppgaver jeg har utført tidligere i livet så er det vanskelig å snakke positivt om seg selv. I intervjuet ble jeg så nervøs for å fremstå som fullstendig blottet for selvtillit at jeg tok en skikkelig spansk en og smurte så tjukt på når det gjaldt selvskryt at det enten virket som jeg var ufattelig høy på meg sjæl eller transparent som faen. Motsigende var jeg også “er en skikkelig avslappet regelrytter jeg altså”. HVA FAEN LIKSOM. Hvem sier sånt? Jo. Jeg. Stressa, nervøse meg klarer å lire ut av seg de mest ubrukelige gloser på de mest upassende tider. Hvem skryter av å være avslappet i et jobbintervju hvor de trenger noen til å jobbe i et selskap med en hektisk hverdag? Og hvem faen skryter av å være REGELRYTTER? Jeg blir helt satt ut av meg sjæl.

FYI: Jeg er ikke en regelrytter en gang. Jeg er bare bittelitt mer opptatt av lovverk enn kunstnersamboeren min. Som har en fortid som tagger. Så jeg er omtrent like lovlydig som en alkoholisert boms. Seriøst, intervjuet hadde mest sannsynlig gått bedre om jeg faktisk var en alkoholisert boms, men det får så være. Jeg er en erfaring rikere. Har en jobbsøknad mindre å bekymre meg over (…). Og fått klemt ut enda et stusselig blogginnlegg.
Hooray.


Hilsen ei som desperat prøver å se mer intellektuell ut enn det hun er.
Og ja. Jeg måtte google hvordan “intellektuell” skrives.

9 kommentarer
    1. Det er litt av en overgang og utfordringene er alltid der. En barnehage er en trygg plass som foreldre er evig takknemlig for. Håper du får napp, du er ung og har sikkert gode referanser. Du må ta de grepa som skal til, mulig omskolere deg eller studere via nette. Det er mange muligheter men aller helst ville en jobb være best for deg på flere måter.

    2. Helge: Ja, jobb er best fordi studering gjør jo at man mister stønad og det er i grunn dumt når man har et lite pengesluk hjemme… Får håpe det dukker opp noe snart!

    3. Hva med å tenke alternativt – at det er du som skal intervjue dem, for å se om dette er en arbeidsplass du kunne tenkt deg å arbeide på. Ellers er det “smil” som teller, og et blikk rett inn i øynene. Men ikke himle med øynene…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg