79

Neida, jeg har ikke blingset på tastaturet og skrevet feil på den seksuelle stillingen “69”. Jeg er ikke så frigjort at jeg klarer å dele mine seksuelle aktiviteter med gud og hvermann. Tror til og med den stakkars samboeren min syns jeg deler litt for lite av det med ham.
Til mitt forsvar så kan jeg ikke påstå at de kroppslige aktivitetene mine de siste årene har gjort underverker for selvfølelsen. Under graviditeten var jeg flink til å trene helt frem til slutten av andre trimester da en meget smertefull bekkenløsning gjorde sitt inntog. Etter det sto jeg plutselig i fare for svangerskapsdiabetes og selv om mengden godteri var forholdsvis lav så klarte ikke kroppen å skyve unna det minste lille gram med sukker, men selv etter det så la jeg ikke noe nevneverdig på meg. Frem til den siste måneden av graviditeten. Da ga kroppen fullstendig opp og sa “Fuck it! Bare legg på deg 5 kg i uka du, jeg gidder ikke å bry meg!” Selv legen turte ikke å veie meg de to siste gangene jeg var til kontroll, men det skyldtes nok mer at han kom med en høyst upassende kommentar om hvor gøy det måtte være å ta ny personlig rekord da vekta tippet 95 kg (episoden gikk fort inn som en av de mer pinlige øyeblikkene jeg har opplevd på det legekontoret. Vel altså, helt frem til jeg skulle ha den obligatoriske “6 mnd etter fødsel” kontrollen og han rådet meg til å bestille en time hos gynekologen for underlivssjekk og celleprøve… På den tiden var jeg fortsatt helt oppslukt av spareregimet mitt og kunne ikke skjønne hvorfor jeg skulle betale en gynekolog 1000 spenn for å glane inn fødekanalen min når han kunne gjøre det gratis, så jeg nektet og sa at han kunne gjøre det isteden. Igjen opplevde vi en ubehagelig og pinlig taushet. Bedre ble det heller ikke når det viste seg at gynekologstolen hans var plassert med en tynn skillevegg ved siden av venterommet hvorpå han presisterte at hvis jeg skulle si noe underveis så måtte jeg snakke veldig lavt siden det var så lytt der. Å gå igjennom en gynekologundersøkelse, hviskende, med en fyr jeg knapt kjenner og som jeg teknisk sett hadde presset til å glane på underlivet mitt var særdeles underlig. FYI: Jeg har ikke vært hos ham siden og kommer neppe til å ta kontakt før jeg er døende). 
Som sagt var dette to uker før ungen spratt ut, så det er ikke umulig at vekta gikk over 100 helt på slutten der…

Siden den gang har jeg dodget kameraer og sosiale tilstelninger som en sky hund. Våre litt for ærlige venner har heller ikke gjort det bedre når man først har tatt turen ut av huset. “Hvorfor er du så tjukk a?” (latterlig dumt spørsmål…) eller den mindre hyggelig “hvorfor er du så stygg?” (som om jeg var noe penere før…). Noen ganger tenker jeg det hadde vært bedre med flere venninner enn kamerater. De pleier i hvert fall å pakke inn dritten sin. Men det spiller ingen rolle nå lenger… For nå går kroppen min lysere tider i møte! Da jeg gikk på badevekta nylig så lyste et tall mot meg som jeg ikke har sett på lenge… Veldig lenge… 79,6. 79. Under 80. UNDER 80. Vekta mi er faen meg UNDER 80.


Nå er det over en uke siden jeg opplevde gleden som beskrevet ovenfor, og siden har vekta droppet til ytterligere 78,9. Det er vel også viktig å presisere at selv om jeg syns dette tallet er høyt for meg, så er det ikke nødvendigvis slik for andre. Med min kroppsbygning og høyde så skal det ikke mye fett til før jeg ser overvektig ut, dette var jo et problem lenge før jeg ble gravid og etter graviditeten bestemte kroppen min for å endre form og fasong fullstendig. Det siste året har jeg sett ut som en kartong med fett. Men hvorvidt jeg er på vei til det bedre eller om det er godt nok eller whatever aner jeg egentlig ikke. Fordi da jeg leita rundt på pc’en fant jeg nemlig dette bildet her:

Halvveis i graviditeten og helt forferdet over den gigantiske dobbelthaka mi. HAHA. Den er jo ikke gigantisk, den er jo knapt synlig. Ikke er den helt reell heller for jeg presset jo haken inn i ansiktet for å skape en større effekt. Men den dobbelthaka jeg har nå derimot… Den ER gigantisk.

Eller… Er den egentlig det…? 

4 kommentarer
    1. Det er en hake ved alt…eller for alt (vet ikke om dette var en bra kommentar eller ikke, men vi lar det gå siden det er tirsdag), og vekta er som alderen – bare et tall. Det viktigste er at du er glad, samt at Rosenborg vinner serien! Ikke sant?

    2. rteworld3: Det er sant! Selv om de to siste kampene har gjort meg litt nervøs for at de skal rakne helt på tampen, men jeg har fortsatt trua!

    3. Anonym: Hehe, nei. Jeg er ikke Emilie, men har kjent henne lenge via bloggverden. Hva får deg egentlig til å tro at vi er samme person..??

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg