Feliz año nuevo!?

Jada, det er første februar og jeg har på majestetisk vis klart å droppe bloggingen både for den siste måneden i fjor og den første måneden i år. Men jeg lover (igjen) å bli bedre. Æresord. Og denne gangen har jeg faktisk gjort litt tiltak for å være i stand til å gjør det bedre fremover…
En god årsak til hvorfor denne bloggen har ligget brakk i det siste skyldes et totalt fravær av skrivelyst. Etter to år (!) som hjemmeværende har jeg i perioder nærmest spydd bare av å se interiøret her hjemme (eller mangelen på sådan) og selv om jeg til tider har villet skrive ned den ene ondskapsfulle glosen etter den andre om dette ubehaget (og alle andre sider ved det å dasse hjemme blant husarbeid og barnestell), så har selv det bydd meg i mot. Sånn moralsk sett. Tenk, jeg, selvutnevnt sinnablogger og misantrop, har ikke villet skrive kjipe ting på bloggen min for å unngå å gi verden negative ​vibber fordi det føltes feil. Jeg vet ikke om dette tipper meg i retning hippie eller rosablogger

Neida, jeg er jo selvfølgelig bare meg selv. Jeg bare ikke så sikker på hvem det er akkurat nå. Bebis ble nettopp 17 mnd (dvs. 1 år og 5 mnd for de som hater sånn månedsregning. Jeg pleide å hate det sjæl, men det er faktisk sånn av en grunn…!) og har akkurat begynt å blir et eget (trassig) menneske. Og for at jeg skal kunne guide henne rundt i livet og lære henne å være trygg på seg selv, ha selvtillit og selvinnsikt og alt det der, så må jeg jo i grunn ha de tingene selv. Problemet er bare at jeg ikke har prioritert meg selv noe særlig de siste årene, selv ikke garderoben min har noen egenart lenger (ikke at den var så fryktelig unik før, men jeg hadde nå en helhetlig stil bestående av grå klær med hodeskaller) og jeg har knapt møtt en eneste venninne for verken kaffeslabras eller fyllekule. Alle hobbyer og tidsfordriv har blitt nedprioritert grunnet manglende tid, ork og kronasjer. Jeg kjenner ikke igjen ansiktet mitt når jeg ser meg i speilet, håret har gått fra livløst til dødt samtidig som all annen hårvekst ser ut som en hyllest til 70-talls pornografien. 

Alt dette burde ha gjort meg skikkelig depressiv, spesielt med tanke på hvor deprimert jeg har vært før. I mitt tilfelle så har jeg nettopp innsett at jeg egentlig aldri var særlig deprimert. Bare sykelig opptatt av meg selv, mitt og ingen andre. Som i for seg selv ikke nødvendigvis er en dum ting, men når man samtidig har en god porsjon latskap og føler man er berettiget til både det ene og det andre uten å fortjene det så blir jo livet ganske tøft (…). Så på bakgrunn av det så har jeg det i grunn ganske bra. Det har i mitt tilfelle vært ekstremt givende å måtte tenke på noen andre enn meg selv. Ja, også har jeg klart å gå ned i vekt. 13 kilo. Det har gjort ting ganske mye enklere, bokstavelig talt, og ikke minst gitt en følelse av mestring. Dessuten så har jeg fortsatt tre planter fra da vi bodde i leiligheten (for 2 1/2 år siden) som lever i beste velgående (…). Og en levende bebis. Det er jeg ganske fornøyd med. 
Også har jeg fått meg jobb! Det tok tre måneder, 100 søknader og to sammenbrudd. Sistnevnte høres kanskje litt ille ut, men til å være meg så er to sammenbrudd svært lite. F.B. (før baby) så hadde jeg mest sannsynlig brutt sammen en gang om dagen.

Men det er altså den jobben som har trigget skrivelysten igjen. Bak skrivebordet på den nye arbeidsplassen begynte endelig inspirasjonen å dukke opp igjen, ikke minst interessante ideer som følge av at jeg nå nesten har daglige samtaler med andre voksne mennesker. Det er veldig gøy å tilbringe tid med bebis altså, men hun er en elendig samtalepartner. Enten sitter hun bare å bare nikker og sier ja til alt (uten å gjennomføre noe av det hun blir bedt om. Akkurat som faren sin.) eller skriker ut “NEI!” med en så stor kraft at man skulle tro den stakkars ungen var i ferd med å dø (akkurat som moren sin). Jeg tror heller ikke hun vet hva det er hun egentlig sier og ja og nei til noe som gjør hele greia enda mer absurd. Men man blir veldig flink på å snakke neandertalsk da. 
Og litt ​change of scenery gjør veldig godt, bare det å ha en biltur for seg selv 20-30 min om dagen hvor man kan få lov til å tenke i fred og stå på rødt lys uten at noen begynner å skrike er helt himmelsk.
Det er gøy å se bebis utvikle seg til å bli et menneske, men det er jammen digg å kjenne at man er i ferd med å bli et selv også! 


Filter is definitely needed.

7 kommentarer

Siste innlegg