Halloween 2016

 


 

Da er allehelgensaften like rundt hjørnet.
Butikkene er stappet med godteri og annet Halloween-stæsj. Det bugner over av gresskarformede lys, spindelvev og lekeblod. De siste månedene har nok mange små barn i Asia jobbet heftig med overtid for å få alt juggelet ferdig i tide. Og de har jo knapt lagt fra seg limpistolen før de må sette i gang igjen. Butikkene må jo fylles opp på nytt til jul.

Halloween er ingen typisk norsk tradisjon.
Av den grunn så raser det en debatt hvert bidige år om hvor ubrukelig denne høytiden er. Når jeg ser de tacky butikkhyllene med hodeskaller i plast, blinkede djevelører og annet dritt, så tenker jeg også at denne høytiden er litt unødvendig her til lands. Vi har jo tross alt aldri hatt noen tradisjon for Halloween før handelstanden gjorde den til en trend. 

Da jeg var liten så var det nesten ikke en sjel i Norge som visste hva Halloween var, til min store skuffelse. Jeg har alltid vært en skrekkfilmentusiast, og man så jo litt av denne tradisjonen på TV og Halloween virket alltid så morsom med masse godteri, utkledning og skumle effekter. I barnehagen hadde vi som regel karneval en gang i året, men det var ikke noe slikt da vi begynte på skolen. Den eneste formen for utkledning vi kunne se frem til var den årlige runden med julebukk og det var en aktivitet jeg hatet av flere grunner.

For det første: De forbanna julesangene.
På Halloween trenger man bare å si “trick or treat” (eller den norske versjonen som høres helt corny ut: “knask eller knep?”) når noen åpner døra. Her til lands må man lire ut av seg hele “På låven sitter nissen” og halve “Deilig er jorden” uavhengig om man har sangstemme eller ikke. Gjerne akkompagnert med et dansetrinn eller to.
På Halloween virker det også mye enklere å gli inn i mengden siden alle er utkledd på samme dag. Julebukkperioden går sånn vagt fra 25 til 29 desember (eller gjelder det hele desember?), noe som gjør at hvis man tropper opp på døra til naboen, selv med heldekkende julenissedrakt og maske, så vil de kjenne deg igjen. Det er også litt kleint å være den eneste nissen som vandrer gatelangs for man vet jo ikke om det er noen andre julebukker på ferde. Og det er liksom ikke helt forenelig med det å ha sosial angst.

For det andre: Kostymene.
For julebukken så finnes det ikke så mange alternativer når det gjelder bekledning. Det vanligste er nisse, men det er visstnok også sosialt akseptert å kle seg ut som en engel. Så du har altså to kjedelige valg i motsetning til Halloween hvor kan man kle seg ut som hva som helst (jenter skal vanligvis kle seg i noe søtt, eller skummelt, når de er små og noe slutty når de er voksne. Visstnok.).
Som smårolling var jeg også sterk motstander av ull. Det klødde som faen og jeg unngikk det som pesten. Da er det jo klart at man ble lettere traumatisert hver gang man gikk julebukk siden 90% av kostymet besto av kløende ullgensere, ullbukser, nikkers, ullsokker og ullvotter. Det å gå julebukk ble for meg en svært så irriterende affære, i tillegg til den tidligere nevnte angsten. Jeg må jo ha sett ut som en tikkende ullbombe der jeg kavet meg frem i snøkaoset for å snylte kjeks og appelsiner av naboene.

For det tredje: Godteriet. 
Halloweentradisjonen tilsier at man skal gi ungene som kommer på døra godteri. I Norge har det vært litt annerledes for julebukkene. De gikk jo rundt for å feire god, gammeldags norsk jul, og da var det viktig å gi de noe som representerte disse gode, norske juleverdiene. Godteri var ikke alltid det første som sto på gi-bort lista til folk. Å neida! Julebukken måtte jo få julekaker, appelsiner eller mandariner. Heldigvis sto også sjokolade ganske høyt på den lista, men det begrenset seg ofte til ulike Twist biter. Det var noen år hvor innsamlingene våre var noen begredelige saker. Folk var jo ikke alltid forberedt på at det skulle dukke opp noen julebukk på døra heller, så da måtte de jo bare plukke frem noe fra skapet. På Halloween er i alle fall folk litt forberedt. 

Og så føltes egentlig hele julebukk greia litt som smør på flesk. Jul på jul. Man fikk godteri, kaker og frukt som man allerede hadde tygd på i over en måned. Det var liksom ikke noe nytt.

Og alt virket jo nytt med Halloween!

Som “voksen” syns jeg Halloween er like spennende som da jeg var barn. Som nevnt innledningsvis er det med en viss bismak jeg ser på de overfylte butikkhyllene med unødvendig dritt, men den følelsen får jeg jo også til både jul og påske. Vi skal ikke unngå å feire ulike høytider (eller ta til oss nye) fordi handelstanden nærer seg på de som blodsugende vampyrer. Som forbruker må man prøve å vise en viss form for måtehold når det gjelder å shoppe unødvendig dritt (men det er jo selvfølgelig kjempeenkelt for meg å si noe slikt. Vi har jo ikke unger og det medfølgende presset der.), men noe av moroa må man jo være med på. Til vanlig er jeg ikke spesielt opptatt av å pynte til verken den ene eller den andre høytiden (bortsett fra til jul), men det fine med Halloween er at man kan lage midlertidig pynt sjæl. De siste fire årene har vi skåret ut gresskar til Halloween, men jeg har fortsatt til gjengjeld å lage et gresskar jeg har vært fornøyd med (men nå blir jo jeg sjeldent fornøyd. Med noe som helst.). Det skal forøvrig sies at jeg har en tendens til å påta meg i overkant ambisiøse utskjæringsprosjekter. 

Hjemme er vi for tiden midt i et gigantisk oppussingsprosjekt. Hele huset står på hodet, og vi har verken vann eller avløp. Utskjæringen skulle egentlig foregå hos ei venninne, men hun måtte på bacalaolag, så jeg og søster’n bestemte oss for å skjære ut noen små og kjappe gresskar ute på verandaen vår mens sola var framme. Prosjektet startet klokken to fredag formiddag, og som vanlig klarte jeg å gå på på et overambisiøst prosjekt:


The Crimson Skull. Minus nesa. 

Det ble ingen kjapp affære.
Malen var for liten, og på grunn av oppussingen var det vanskelig å finne det riktige utstyret. Selve gresskaret ble ikke tømt så godt som det skulle ha blitt (siden jeg bare hadde en skje), noe som gjorde at veggene var litt for tykke til å få detaljene riktig (siden jeg ikke hadde ordentlig kniver). Etter seks timer begynte også gresskaret å tørke inn, så det ble enda vanskeligere å få til detaljene. Og så begynte hele gresskaret å klappe sammen. 
Klokka åtte ga jeg opp.


 

Så jeg har fortsatt til gode å lage et gresskar jeg er fornøyd med.
 

Happy Halloween!!

Partially repost 

Jenta som lekte med ilden

Jeg liker å fremstå som en tøffing.
Som om det befinner seg store, sterke muskler i armene mine. At jeg er uredd, frampå og streetsmart.
Jeg trodde lenge at jeg var tøff.
Som om bragdene til andre hadde en betydning for min karakter. At deres opplevelser var like mye mine.

Men samtlige hendelser senere i livet har gjentatte ganger bevist at jeg reagerer mer som en skadeskutt fugl enn ett besinnet menneske i nødstilfeller.
En gang kjørte jeg av veien på isføre. Jeg skulle bare bytte sang på CD-spilleren, men i det blikket vek vekk i fra veien mistet jeg kontrollen og da det virket nytteløst å rette den opp igjen opplevde jeg at kroppen stivnet. Jeg kan fortsatt huske stemmene fra Tegan & Saras “The Con” i det den gaffateipede mondeoen min smalt inn i en snøhaug (som på sommerstid ville vært en fjellvegg…).
Jeg kunne beskrevet utallige andre slike hendelser, men det får holde med min siste bragd: ill jill leker med ild.

Jeg har aldri vært noe særlig begeistra for ild. Akkurat hvorfor er jeg litt usikker på, men det kan være jeg ble litt traumatisert da jeg i en alder av 6 år holdt på å sette fyr på stua. Jeg har også ved to ulike opplevelser senere opplevd at det har brent i stua. Den ene gangen lå Pappa og sov på sofaen (og stuebordet sto i brann). Den andre gangen lå Mamma og sov på sofaen (og toppen av pianoet sto i fyr). Det er vel kanskje litt logisk at frykten min for ild kan ha noe med de situasjonene der. 

Da jeg var på grunnkurs i Sivilforsvaret fikk jeg forholdsvis god trening på dette med å håndtere brann. Det burde gitt en følelse av trygghet, men alt jeg satt igjen med var en følelse av hvor ukontrollerbart ild og flammer egentlig er. Videosnutter som “se hvor fort et rom kan bli overtent” slår omtrent hver eneste skrekkfilm jeg har sett. Jeg vil gå så langt som å påstå at jeg hater åpen ild. Jeg vil også gå så langt som å påstå at jeg antakelig er det eneste kvinnemennesket i verden som ikke liker stearinlys.

Men så er det jo koselig med peis da. Knitringen og varmen. Jeg var veldig begeistret over peisen i det nye huset, selv om jeg umiddelbart ville bytte den ut med en tryggere versjon. Peisen vi har nå er åpen, det er noe rart med spjeldet og han fyren som vanligvis pleier å tenne opp i den er stor motstander av HMS og generell forebygging, så nervene har gått litt på høygir hver gang ildstedet har vært i bruk.
Etter en måneds tid begynte jeg derimot å føle meg litt tryggere på denne brannfella vi hadde stående midt i stua, og for en gangs skyld skulle jeg overraske samboeren med å komme hjem til en god og oppvarmet stue. Så jeg begynte å fyre i peisen.

Det var egentlig ikke mitt første forsøk, teknisk sett så var det mitt andre, men den første gangen fikk jeg verken fyr på tre eller papir. Det ga meg en veldig ambivalent følelse. Jeg slapp åpen ild, det var jo positivt, men på en annen side så var det jo veldig skremmende. Det å kunne lage ild er jo allmennkunnskap, livsnødvendig kunnskap, men den kunnskapen hadde ikke jeg.
Utallige scenarioer utspant seg i tankene mine. Hva om elektrisiteten forsvant? Eller om jeg ble innesnødd? Eller jaget ut i skogen av blodtørstige zombier? Men den største frykten var jo å fryse ihjel ved min egen peis, og det er verken en behagelig eller særlig staselig måte å dø på, så samboeren ga meg noen tips om hvordan man tenner opp i en peis. 

Og de tipsene fungerte som bare det de! Ikke bare var flammene perfekt sentrert i heisen, men veden tok fort og lett fyr. Jeg stirret på flammene med den samme begeistringen som en småpsykotisk pyroman. Stemningen i rommet økte også i takt med at soundtracket til “Game of Thrones” begynte å spille. Jeg satt meg godt til rette å kikket på mesterverket mitt. For første gang på uker, ja kanskje måneder, følte jeg en liten form for mestringsfølelse. Tårene trillet (det gjorde de for såvidt uansett takket være det uendelige mørket sinnet mitt befinner seg i om dagen, men dette var gledestårer). Jeg begynte å føle håp.


 

Håpet ga litt ekstra boost til å fullføre mitt daværende prosjekt: Å finne baderomsmøbler og fliser. Jeg googlet, skrev i budsjettet, la tidvis på nye kubber, fortsatte baderomsplanleggingen i en halvannen times tid før jeg skulle snike meg til en sigarett i peisen. Lukten av røyk hadde blitt mer distinkt de siste minuttene, men det var jo vanlig at det luktet litt ekstra når man akkurat hadde lagt på en kubbe, ikke sant?

Nei, det er ikke vanlig at nye kubber fører til mer røyklukt. Røyk fører til røyklukt. For da jeg gikk bort til peisen så var hele TV-stua grå. All røyken gikk ut av peisen, ikke inn i pipa slik den skulle. På dette tidspunktet beholdt jeg roen for det var jo bare en logisk årsak til dettet problemet: Spjeldet måtte ha falt ned.

Men spjeldet hadde ikke falt ned. Det sto på nøyaktig samme sted som tidligere. Jeg prøvde å vri på håndtaket, noe som gjorde vondt verre. Innen sekunder kunne jeg ikke se noe som helst foran meg og i ren panikk vred jeg febrilsk på håndtaket. Rundt og rundt og rundt. Helt til selve håndtaket falt av og alt som sto igjen på peisen var en tynn og ubrukelig jernstang. Håndtaket jeg holdt i hånden var like ubrukelig. Røyken veltet fortsatt ut av peisen. Jeg kunne høre knitring, så om jeg ikke kunne stenge spjeldet så måtte jeg i det minste prøvde å gjøre noe med kjernen av problemet! 
Hosten satt lett i det jeg veivet meg gjennom det røykfylte rommet for å finne noe å slukke de glødende kubbene med.

Da bredte nok en panikk seg.
Vi var jo midt i en prosess med å pusse opp både kjøkken og bad…. Vannet var stengt av.
Hva i all verden skulle jeg slukke med? Siden vi ikke hadde vann, så hadde vi heller ikke avløp, så blæra var i overkant full, og jeg vurderte faktisk å måtte ty til en form for urinering, men løsningen havnet heldigvis på en halv redbull, en halvfull pils og x-antall sprut med Cilit Bang. Sistnevnte var forøvrig også den mest effektive, da den fungerte på lik linje som brannslukningsapparat med skum. Røyken begynte å avta, så da var det bare å få opp alt av vinduer og dører for å få luftet ut røyken og lukten av brann. Det varme og koselige atmosfæren samboeren skulle få når han kom hjem var erstattet med en iskald og ildluktende rønne. Og midt oppe i dette sto jeg, oppløst i tårer, hysterisk og fullstendig nedbrutt. 

Situasjonen hadde roet seg betraktelig innen samboeren var hjemme.
Peisen var våt, huset var luftet. Men jeg derimot, jeg var et vrak.
Da jeg møtte ham i døren, hikstende og med trillende tårer, måtte jeg forsikre ham om at ingen hadde dødd og ingenting var ødelagt. Jeg var bare redd.

Han forsto selvfølgelig dette. Jeg ble vartet opp med trøst og klemmer. Fikk ros for at jeg forsøkte.
Og så fikset han håndtaket og tente opp i peisen igjen. Spjeldet så ut til å fungere fint det.

MUSIC 1 – I Blame Coco “Silencio”

1. I BLAME COCO “SILENCIO”

Noen få ord:
Første gang jeg fikk øynene opp for denne unge damen var da hun slo seg sammen med svenske Robyn og ga ut singelen “Caesar“, en catchy sang med fet tekst, men det er Cocos hese stemme som fanget interessen min mest. Da jeg først skrev om låta på gamlebloggen i 2010 var jeg (faktisk mektig) irritert over at Robyn var med på låta. Jeg hadde fortsatt landeplagen “Do You Really Want Me?” rullende i hodet, men det synet endret seg da hun noen måneder senere ga ut første del av “Body Talk” triologien. Det var jo faktisk mer til den Robyn-dama enn nasal pipestemme og dårlig 90-talls beats.

Synet mitt på I Blame Coco har også endret seg noe siden jeg oppdaget henne sommeren 2010.
På den tiden var hun en slags it-girl, noe takket være kjendisforeldrene artisten Sting og skuespiller Trudy Styler, men hun var aldri interessert i å bli signert til et selskap kun fordi hun var dattera til Sting, så Coco bygde seg opp sin egen stil og var i flere år en populær artist på youtube med sine utallige demoer. Dama har uten tvil arvet litt av rytmen til faren sin, og ikke minst hans kjente og hese stemme (selv om Cocos må sies å være langt hesere), men hun hadde en helt egen sound av indie pop reggae som var så forbasket god at jeg opplevde en aldri så liten form for girlcrush. Låter som “Control” og “No Smile” var for mine ører helt fantastiske, selv om det bare var demos. Jeg gledet meg vilt til debutalbumet hennes som ble sluppet november 2010.

Dessverre ble jeg dødsskuffa.
På albumet “The Constant” virket Coco nesten strippet for ALT som unikt var ved henne. “Caesar” var fortsatt like bra, og spor 6, “Summer Rain“, var jo grei nok. Men jeg hadde nok sett for meg ett langt røffere reggae pop uttrykk, i det minste ett uttrykk som skilte seg ut, men på plata hadde de byttet ut de funky reggaepop rytmene hennes med noe 80-talls inspirerte greier som fikk musikken hennes til å minne meg enda mer om faren hennes.  På det tidspunktet sto det en liten dverg inne i hodet mitt og skrek “HVORFOR?!”. Det eneste jeg kunne trøste meg med var at damen fortsatt hadde bra tekster (og jeg er egentlig ikke særlig interessert i tekster en gang).

If we could only be faster, then we could outsmart time.”

Spor 7 minnet litt om Coco før plateutgivelsen, men så kom det masse poplyder som ødela alt. Spor 8 var ett hakk bedre og i det spor 9 startet begynte jeg å lure på om det ikke var en mørkere versjon av Donkeyboy som kom ut av høyttalerne. Deretter pinte jeg meg gjennom en ny versjon av “No Smile“. Den var så dårlig i forhold til demoen at ørene mine gråt innvendig. 

Jeg savnet virkelig det gamle, og heldigvis var det mulig å oppdrive en del akustiske versjoner av låtene på youtube, så da fikk jeg roet meg litt ned (men det måtte også litt alkohol til).

Det har gått noen år siden jeg lyttet på denne dama, men “Silencio” er like kul og fortjener så absolutt å komme frem i lyset igjen. Og siden jeg først skulle mimre om dama så måtte jeg jo sjekket ut hva det er hun egentlig har drevet med de siste årene og det viste set at hun kom ut med ett nytt album i januar 2016, “Information“, men da under hennes egentlige navn; Eliot Sumner. Må nesten komme tilbake til det albumet, men det første sporet virker lovende. But let’s not jinx it.

Anbefalt Spotify spilleliste i tilnærmet sjanger: Blue Indian Country.
 


 

If you don´t get a do-over in life, just create a new blog

I februar 2010 begynte jeg, på lik linje med alle andre hunnkjønn verden rundt, å blogge.
På den tiden var det like kult å være rosablogger da som det er nå, men min blogg skulle selvfølgelig være en helt annerledes blogg. Den skulle være mye kulere, tøffere, hardere og morsommere enn hva alle de falske sminkedukkene klarte å prestere. Jeg skulle på lik linje med dem skrive om hverdagen min, innkjøp, mat og alt mulig annet som det var mulig å skryte av på internett. Den eneste forskjellen var at jeg skulle pakke det inn i sylskarp ironi og humor. Leserne mine ville le seg ihjel av innleggene mine, besøkstallene kom til å være skyhøye og jeg så for meg hvordan media-Norge kom til å hylle meg og den annerledes bloggen min på forsiden av x-antall riksaviser (som jeg på den tiden likte å beskrive som “sinnablogg”).

Jeg var i midten av tyveårene, hadde en stabil jobb med god status, en trygg kjæreste og en kropp som gikk på høygir både for å kunne henge med på festingen i vennegjengen (det “sosiale” som jeg kalte det da) og for å kunne ta seg av en del nødvendige, og svært alvorlige, familieproblemer.
Mentalt var jeg utslitt, for kabalen jeg så desperat prøvde å få til å gå opp slo seg alltid vrang. Det virket som kortene heller ville bygge seg korthus eller spille idiot. Alt annet enn det jeg ville hvert fall. 

Jeg var frustrert.
Og som frustrerte folk flest så løste jeg selvfølgelig dette med å skrive en hel masse emosjonelle (og småpsykotiske) statuser på facebook. Det var jo liksom noe magisk med det at man kunne fortelle “hele verden” hva man følte. Dessverre endte det ofte med at folk fikk dertil negative følelser mot meg. Folk liker ikke sure, bitre og grinete folk på facebook. Der skal man jo vise hvor lykkelig man er!

Så jeg skjønte at problemene mine måtte tas til ett nytt nivå, fordi alle folka på facebook skjønte jo tydeligvis ikke noe av det jeg slet med. Dessuten var jo klagingen min pakket inn i humor. Folk burde jo le og hylle meg for at jeg klarte å holde hodet over vannet med slik svart humor.
Livet mitt var jo dritt, liksom.

Så da begynte jeg å blogge.
I starten var faktisk bloggen preget av mye humor. Alvorlige temaer i morsom og snerten innpakning. De fleste bekjentskapene mine var ivrige lesere. Jeg følte meg kul. Likt. Forstått. Og jeg så for meg en potensiell kjendisstatus på bakgrunn av at jeg var meg. Fordi jeg var så kul, ikke sant. Og da vi toppen av alt annet ferdigstilte en nyoppusset leilighet høsten 2011 lå det i kortene at fremtiden var både lys og lovende.

Frem til det høygiret jeg hadde gått på i to år (og som alle advarte meg mot) streiket, og hele girkassa gikk med i dragsuget. Så fort leiligheten var ferdig møblert sank jeg ned i det ene sofahjørnet og der forble jeg til kroppen min var 30 kg tyngre og så godt som ugjenkjennelige (and beyond repair). De morsomme og vittige innleggene mine ble raskt erstattet med sutrete og oppmerksomhetssøkende innlegg (altså, ett innlegg i seg selv er jo ganske oppmerksomhetssøkende, men innholdet var veldig sånn “buhu ingen liker meg” til “buhu vær så snill å si at du liker meg”.). Jeg hadde altså gått fra småpsykotiske facebookstatuser til blogginnlegg som lyste full blown psycho. 

Med jevne mellomrom hentet jeg meg inn igjen, fikk sanket tilbake noen av de gamle leserne som gledet seg over humoren, ikke det depressive pjattet. Men så datt jeg utenfor igjen da. Og sånn kommer jeg sikkert til å være resten av livet. Jeg har innfunnet meg med at noen mennesker ikke klarer å være lykkelige mesteparten av tiden, og jeg er nok (dessverre?) en av de. Spørsmålet er vel heller om det virkelig er nødvendig for meg å sutre så mye, så jeg skal gjøre ett ærlig forsøk på å få ut noe konstruktivt her. Og kanskje noe morsomt.

Og jeg klarer heller ikke legge 6 år med blogging og 10 000 kommentarer fra folk bak meg sånn uten videre. Så foreløpig er den gamle bloggen aktiv. Frem til jeg har fått kopiert og lagret hvert eneste innlegg som ble skrevet der. Noen av de vil aldri få se dagslyset igjen, men enkelte andre fortjener en ny sjanse.

Akkurat som meg (?).