Fuck Noah?

Vel, jeg rakk knapt å klage over folk som blir fornærmet på “feil” grunnlag før jeg fikk et sterkt behov for å bli fornærmet sjæl. Støtt og krenket. Faktisk.

Det pågår tydeligvis en krig.
Bønder og jegere på en side. Dyrevernorganisasjonen Noah på den andre. 
En jeger har følt seg støtt av arbeidet Noah driver med og bestemte seg for å sende de en saftig beskjed… “Fuck Noah” skrevet med skutt mink. Bildet postet han på facebooksiden sin med en ekstra hyggelig hilsen om at neste melding ville komme i form av døde ulver i en formasjon som kunne leses fra månen. Han har i ettertiden sagt at det ikke var han som tok bildet, men en bekjent (“I have this friend….”). Beskjeden til Noah stiller han seg uansett bak. (Jeg kunne putta inn bildet HER, men jeg har ingen interesse av ha noe sånt på denne siden. Det var noe kvalme greier, men du kan fint finne det ved hjelp av et enkelt googlesøk om du ikke har klart å få med deg debatten.)

For tiden er jeg naver så dagene mine går stort sett ut på å krangle med folk på internett. Denne saken var intet unntak. Jeg er jo tross alt en sånn dyreverner som går i tog mot pels, handler cruelty free produkter og unngår kjøtt. Jeg følte nesten at jeg hadde litt rett til å bli støtt. Men mest ble jeg jo støtt av de i kommentarfeltet (egentlig så er “støtt” helt feil ordvalg. “Satt ut” passer kanskje bedre…) som ble støtt av at folk ble støtt. Isteden for å diskutere saken var det omtrent 150 stykker som kommenterte hvor idiotisk det var å bli støtt av noe slikt, mens ordvalgene og kommenteringen deres åpenbart viste at de selv var støtt av folk som var støtt av en som opprinnelig var støtt.
En ting er å klage over andre mennesker som er støtt, men jeg måtte virkelig facepalme meg selv opp til flere ganger når folk klaget over at Noah reagerte på dette og skulle anmelde saken. De burde nemlig hevet seg over det makabre stuntet, så problemet var deres, ikke jegerens.
Hmm…

Ok. La oss se litt nærmere på denne saken.

Bildet så i utgangspunktet dagens lys fordi jegeren og vennen hans ikke liker måten 
dyrevernsorganisasjonen Noah behandler jegere. I følge han har Noah en saftig drøm om at hele verden skal bli veganere (noe de helt sikkert også har) og han anklager organisasjonen for å trakassere jegere. Som eksempel på dette bruker han en sak fra noen år siden (hadde jo vært fint med litt nyere eksempler, men skitt au…) hvor Noah skal ha gått etter minkjegere og levert en video til politiet hvor en en jakthund river en mink i fillebiter (…). Det er for ham helt uforståelig hvorfor Noah er så sære på dyrevern og flere i kommentarfeltet deler denne holdningen. Blant annet er det en fyr som gang på gang hyller dette stuntet fordi Noah ikke er interesserte i å diskutere med ham. De blokkerer visst folk som gjentatte ganger prøver å fortelle dem at jakt er bra, kjøtt er sunt og at dyr ikke har noen følelser.
Merkelig.

Et veldig grunnleggende problem i saken er tydeligvis det at flere ikke helt forstår agendaen til dyrevernsorganisasjonen Noah. De jobber utelukkende for dyrs rettigheter, i alle sammenhenger. De har påtatt seg rollen som dyrenes stemme, og dette er deres utgangspunkt. Det betyr at Noah stort sett kommer i konflikt med alle som er i nærheten av dyr, og det gjelder alt fra private dyreeiere, jegere, bønder og matprodusenter. På mange måter kan vi jo si at Noah er som Miljøpartiet De Grønne (og tydeligvis like populære…). MDG kjører en politikk som utelukkende skal være miljøvennlig, Noah er en organisasjon som jobber utelukkende for dyrenes velferd. Det er veldig, VELDIG, viktig å huske på dette. Har du memorisert det? Sitter det? Fint.
Da kan vi gå videre. 

Vi har nå stadfestet den grunnleggende årsaken til hvorfor Noah ble fornærmet av dette bildet. Et annet svært viktig poeng er også det at denne beskjeden er sendt til Noah. Jeg tror at de fleste, uavhengig om de er dyrevernere eller ikke, ville funnet det i overkant creepy om noen sendte de en beskjed skrevet i dyrelik. De som står bak bildet prøver å gjemme seg bak den “men jeg sendte den jo ikke til en privatperson, men til en organisasjon” som om bildet bare kan ligge der ute i cyberspace uten at noen bryr seg. Som jeg forøvrig syns er en utrolig merkelig holdning når man bevisst poster et bilde for å provosere. Som jegeren selv sier til DB: “Det var et bilde jeg fikk tilsendt, og som jeg syntes var litt artig. Jeg ser at folk kaller det usmakelig, og det kan jeg forstå. Jeg innrømmer at det er litt smågøy å irritere vernere en torsdagskveld, og jeg liker å provosere litt noen ganger.” Når man leser dette så får man lyst til å be ham, på vegne av de mer oppegående jegerene der ute, om å holde kjeft og slutte å drite seg ut.

For greia er jo den… Hvis man liker å provosere og man er ute etter å provosere, så kan man faktisk ikke sutre når noen blir provosert. Jeg fatter ikke helt denne holdningen flere har av at det alltid er mottakeren sin feil hvis de blir støtt. Men dette ser vi jo flere steder i samfunnet. Det er din egen feil hvis du blir voldtatt, det er din egen feil hvis du blir ranet og det er din egen feil hvis eks-kjæresten din sprer nakenbilder av deg. Man fraskriver de egentlige idiotene ansvaret ved å legge skylden over på offeret. Fordi de tillater seg å være et offer. O-M-FUCKING-G. 

Folk ass.

I kommentarfeltet så finner man også de som bare trekker på skuldrene av hele saken. De bryr seg ikke, men det er veldig viktig at de får presisert dette på internett… Herregud, det er jo bare døde dyr. Og attpåtil så er det også et dyr som er skadelig for naturen. 
Noe som forøvrig er helt sant. Minken gjør stor skade på norsk fauna. Det er en av grunnene til hvorfor vi år etter år marsjerer rundt for å få regjeringen vår til å avskaffe pelsindustrien. Det vil være umulig å få den ut av norsk fauna så lenge vi tillater oppdrettsanlegg hvor minken kan rømme fra eller bli frigjort av trangsynte dyrevernsaktivister. 

Det er også helt sant at dyrene var døde og ikke kunne kjenne nedverdigelsen av å bli degradert til bokstavkjeks. Men det finnes det faktisk litt etiske og moralske retningslinjer for hvordan man skal behandle døde dyr. Det er en grunn til at det ikke er vanlig å se jegere posere med fangsten sin på kreative og morsomme måter. Poenget med jakt er jo ikke å få leke med dyrekadaver etterpå. De fleste jegere er jo ikke sånn.

Og derfor hjelper det heller ikke på saken at det dukker opp et massivt hylekor som slenger ut av seg ekstreme kommentarer til denne jegeren og “vennen hans”. Som at de burde bli skutt og brukt som bokstaver selv. At alle jegere burde fratas lisensen sin fordi jakt er så fælt. Jeg syns også jakt er fælt, men jeg syns også det er piss å høre folk klage over jakt for å så sette seg i bilen sin og kjøre til butikken for å handle biff fra kjøttdisken.
Det blir ingen seriøs debatt om alle som kommenterer oppfører seg som om de har tastatur-tourettes. Og tro meg… Etter å ha skrevet enn blogg i affekt i over 6 år (ikke denne bloggen, men den gamle… Her prøver jeg å oppføre meg som den voksne dama jeg egentlig er. Eller burde være… Skulle vært…?) har jeg lært en ting eller to om å puste et par ganger før man poster noe på internett.

Inntil jeg blir skikkelig støtt selvfølgelig.

Er det ikke deilig å ha noe å hate?

‘Hat’ er et veldig sterkt ord. Hvis noen skrev “jeg hater homser” på facebook-statusen sin så hadde nok jeg (og utallige andre) fyrt av gårde en salve eller to til vedkommende. Forklart dem at slike holdninger uakseptable. Forklart dem at homofile mennesker er helt vanlige mennesker, som deg og meg. Eneste forskjellen er at de foretrekker at partneren har samme type understell som dem selv (men for å være helt ærlig så hadde jeg mest sannsynlig bare trykket på sinnaikonet. Hvorfor bruke ord når man kan bruke emojis?).

“Det er min mening og jeg har rett til å ha den.” Det stemmer, på lik linje som at jeg har rett til å fortelle deg det motsatte. Men sånn for ordens skyld; den eneste grunnen til at jeg gidder å henge meg opp i hatet ditt er fordi det er ødeleggende og destruktivt for andre mennesker. Noe hat må man slå hardt ned på. Det er nødvendig når det går på bekostning av andre, men så finnes det enkelte ting her i verden som det er helt uunngåelig å hate. Og som det er (vel, burde være…) helt akseptabelt at man hater. Som for eksempel snø.

Jeg hater snø. Dypt og inderlig. Jeg kan til nød innrømme at snø er fint når man sitter inne i varmen og ser ut av vinduet. Og snø på julaften er selvfølgelig fint. Alt annet, og da mener jeg absolutt alt annet, som er snørelatert står på hat-lista mi. Så da årets første lass med våt masse datt ned fra himmelen var jeg raskt ute med å fortvile over dette på facebook. Jeg putta til og med inn ordet ‘hater’ i statusen min (ikke at det er så uvanlig for mitt vedkommende altså).

Uavhengig av hva man hater så er hat-ordet så sterkt at enkelte blir fryktelig provosert av at det benyttes. Selv om man hater noe de hater, men spesielt om man hater noe de liker. Som snø. For selv om jeg ikke liker dette våte, kalde og ufordragelige været så har det en enorm fanskare, og problemet med mange av disse er at de ikke ser ut til å forstå hvorfor noen ikke liker snø.
Og det er igjen den holdningen der som provoserer meg. Folk som påstår at “innerst inne så liker du egentlig snø” eller som velger å ikke tro på snø-hatet mitt. Nå, dette er en veldig banal sak, men mange av disse responsene er også ganske vanlige i andre og litt mer alvorlige situasjoner. Som hvis man f.eks sliter med mørke og depressive tanker. “Det er ikke så ille” eller “sånn må du ikke tenke” er vel noe alle som sliter med angst, nerver eller depresjon har hørt en eller flere ganger i løpet av sine tunge stunder. 

Som mottaker av slike kommentarer så føler jeg at saken min (eller problemet) blir bagatellisert. Det er jo faktisk ikke opp til noen andre å definerer mitt forhold til snø. De må gjerne være uenig i det og proklamere hvor mye de elsker denne fordømte istiden, vi kan fint ha en debatt, men jeg finner det problematisk å diskutere med noen som tar utgangspunkt i at jeg ikke vet hva jeg liker eller ikke. Dette er liksom ikke mitt første møte med snø. Jeg har opplevd det før, evaluert alle disse opplevelsene og konkludert med at de fleste av dem er negative. Ergo: Jeg hater snø.

Men så dukker det opp en annen rase i kommentarfeltet, de som ikke ser problemet, bare en enkel, men umulig løsning: “Hvis du hater snøen så mye så kan du jo bare flytte til varmere strøk.” Enkelt og greit. Liksom. Men det er jo ikke det. Enkelt og greit altså. Jeg hadde selvfølgelig flyttet til Spania på dagen om jeg kunne, men livskvaliteten min består av mer enn et snøfritt liv. Her er jo hjemmet mitt, venner, familie og NAV. Det er alt for mye positivt her til at jeg velger å flytte fordi det daler ned hvite flak fra himmelen ett par måneder i året.

Men når det kommer til anti-homoen på facebook hadde jeg nok tenkt det samme. Det at han ikke vet sitt eget beste. At innerst inne så liker han homofile, han har bare ikke møtt mange nok av de, så jeg må fortelle ham hvor skapet står og alle vet jo det at fine og fornuftige debatter starter med nedlatende kommentarer. 

For selv om man vil skrike “din forkvakla idiot” så er det bedre å holde hodet kaldt. Man burde heller spørre vedkommende hvorfor de hater. Men det er så vanskelig å skrive om dette nå. Jeg vil jo helst hyle ut om hvor mye jeg hater USAs 45. president. Jeg vil skrike ut hvor mye jeg hater de som valgte ham. Alle de som stemte på den jævla appelsinen. Men vi kommer jo ingen vei med å hate folk. Vi kan hate meningene deres, vi kan hate det de står for, men i enhver debatt eller diskusjon så får vi gjøre vårt beste for å unngå å gå på person, selv om man blir irritert bare av å se på vedkommende. Selv om man egentlig hater alt ved de. Selv om de spiller skittent. 

Men hvor fornærmet har vi egentlig lov til å bli når folk hater døde gjenstander? Eller noe så uforutsigbart som været? Vi burde jo bli fornærmet når folk viser urett mot andre mennesker, men snø? Det er som å bli grinete fordi noen ikke liker den samme musikken som man selv hører på. Det er like teit som å havne å håndgemeng med noen fordi de syns favorittfilmen din er ræva. Ja, det er kjempesurt å høre at noe som står ditt hjerte nært er forhatt av andre, men tror du virkelig at din rant med en hel masse anekdoter om hvor fantastisk livet ditt har vært takket være snø kommer til å forandre min mening? Jeg har jo bøttevis med negative anekdoter om den samme saken baserte på mine egne opplevelser. Det beste er nok å akseptere at jeg ikke er førstemann til å bli med deg ut for å lage snøengler.

Vi har nok av ting å være grinete på her i verden. Det er nok av faenskap der ute som må adresseres. Plukk heller på de, og la meg sitte inne i fred og gremmes over været.
It’s called pick your battles.


Er heller ingen fan av den nye innkjørselen vår (teknisk sett en nedkjørsel).
Har hittil ikke klart å komme meg ned uten en skramme takket være IS og SNØ.

Og sånn for ordens skyld: Man MÅ ikke like snø selv om man er født og vokst opp i Norge. Dette er en myte på lik linje som det at alle nordmenn er født med ski på beina.

Dagene derpå

Tirsdag kveld rigger jeg meg godt til rette i sofakroken med 1,5 liter Coca-Cola og tonnevis av popcorn. Presidentvalget skulle overværes. Eller rettere sagt: Hillary Clintons seier skulle overværes. Og vi skulle få se en furtende Donald Trump med tidenes tantrum. Jeg var klar som ett egg.

Rundt 01:00 falt derimot øynene mine igjen. Det er visst begrenset hvor lenge man klarer å holde seg våken når man er proppet full av smertestillende. Kjæresten holdt ut litt lenger enn meg, men klappet sammen rett før valgresultatene fra Florida tikket inn. Den viktige vippestaten som sendte Donald Trump rett i føringen. Og deretter gikk det slag i slag for Trumper’n. Da vi skrudde på TV’en dagen etter var ALT annerledes. Trump var utpekt som vinner. Clinton nektet å erkjenne nederlaget. The tables had turned. Og jeg forsto henne godt. Jeg sliter fortsatt med å tro det selv.
Amerika, hva gikk galt? (Let me refrase that: ‘Murica, WTF?!)

Det største feilen med Trumps kandidatur er det at han aldri har blitt tatt ordentlig seriøst. Han er litt sånn som den klumpen jeg har hatt på finger’n. Irriterende og plagsom, men litt sånn ute av syne, ute av sinn. Kulen skremte vettet av meg i starten, og det gjorde Trump også, men etter en stund så tenker man at det ikke er så alvorlig, ikke sant. At det kommer til å gå bra. Og hva har vi endt opp med? Amerikanerne fikk Trump og jeg har en finger som er delvis lammet. Funksjonell, men delvis lam. Jeg tok det litt for gitt at selve operasjonen kom til å gå bra. På samme måte som jeg tok det for gitt at Clinton kom til å vinne.

Det er med et lettet hjerte at man leser at Clinton vant folket. Med 2 000 000 stemmer. Men sjokket er der enda. Og det vil ta lang tid før det sjokket forsvinner. Alt Obama-administrasjonen har brukt 8 år på å bygge opp kan gruses på null-komma-niks av et helrepublikansk styre i USA. De har presidenten, de har kongressen og de har senatet. Gjentatte ganger har folk sagt at jeg ikke skal bekymre meg fordi Trump ikke kommer til å ha noe særlig makt i virkeligheten. Han er bare en dukke. Problemet nå er at han har fått seg en veldig mektig dukke-mester. Dette kommer til å bli litt av et show.


 

Operation Forefinger

Under min korte periode som muay thai bokser i fjor pådro jeg meg flere idrettsskader. Den første skaden kom i håndleddet allerede den første timen da jeg skulle tøffe meg ved å banke løs så på noen pads med boksehansker, men uten støttebind under. Det endte med at jeg gikk med støttebandasje i en uke.

Den andre skaden var en jævlig vond strekk i lysken. Det er en tilbakevendende skade som har en tendens til å dukke opp etter visse sengeaktiviteter, men bortsett fra det så var de fleste skadene små og ubetydelige. Jeg ble også vant til å være konstant stiv og støl, selv i fingrene. Det tok derfor litt tid før jeg skjønte at ubehaget i den venstre fingeren ikke skyldtes krøll på støttebandet, dårlige MMA-hansker eller den ufattelige slagkraften min. Det var en klump der.

Jeg trodde umiddelbart at det betød kreft i finger’n. Og siden det var to måneders ventetid hos fastelegen så hadde jeg mer enn nok tid til å noie ut meg sjæl takket være google. For hvert googlesøk ble diagnosen endret. Den gikk fra kreft til amputasjon. Amputasjon til svulst. Svulst til aggressiv vorte. Jeg var livredd.

Fastlegen kunne derimot berolige meg med at det mest sannsynlig var en helt ufarlig cyste. En ultralydundersøkelse bekreftet dette. Det var en helt ufarlig ganglion (selv om jeg må påstå at ordet “ganglion” ikke høres ufarlig ut. Ordet får meg til å tenke på Gargamel.), og i brev fra legen sto det at jeg bare måtte si ifra hvis jeg ville ha den fjernet så skulle han henvise meg videre. Dette fant jeg litt irriterende fordi jeg hadde jo hovedsakelig oppsøkt ham av to grunner: Jeg ville vite hva den klumpen var, og jeg ville ha den vekk. Han kunne jo bare ha sendt en henvisning videre med en gang han fikk resultatet. Det var jo nøyaktig det samme som han hadde diagnostisert.

Det å “bare si ifra” til en lege er også lettere skrevet enn gjort.
Først gikk jeg innom legekontoret for å legge igjen en beskjed til ham, men den kunne ikke resepsjonisten ta i mot. Jeg måtte be ham personlig om en henvisning og det var jo måneder til neste ledige time, så det var mye bedre at jeg ringte ham i telefontiden hans. Det er en halv time hver dag bortsett fra torsdag. Det høres jo veldig enkelt ut, men jeg lærte raskt at det var umulig å komme gjennom om man ikke ringte på slaget halv ti. Ringte man før fikk man beskjed om at telefontiden startet halv ti. Ringte man ett minutt over halv fikk man beskjed om at man var nummer 32 i køen. Etter en stund gikk hele greiene i glemmeboken. Og dessuten så hadde han jo sagt at den var helt ufarlig, ikke sant?

Det er både fordeler og ulemper med menneskets evne til å tilpasse seg.
Fordelen er selvfølgelig den at man klarer å tilpasse seg nye situasjoner, ulempen er den at man også klarer å tilpasse seg ubehagelige situasjoner. Da jeg først oppdaget den lille klumpen gjorde den veldig vondt, spesielt hvis jeg skulle vri om nøkler, ta ut stekeplater og diverse annet som la press på siden av den venstre pekefingeren. Men for hver dag som gikk lagde jeg meg, helt ubevisst, nye måter å vri om nøklene eller ta ut stekeplatene på. Jeg glemte litt at hele klumpen eksisterte. Frem til vi begynte å pusse opp. Da ble det lagt så umåtelig mye press på den lille klumpen at den blåste seg opp til enorme proporsjoner. Pekefingeren min så ut som en pastinakk. Jeg prøvde å nå frem til legen via telefontiden igjen, men så dukket det opp et par andre medisinske “nødstilfeller” og jeg var uansett nødt til å få en ny time hos fastlegen.

Det tok jo noen måneder. Men til gjengjeld så ble jeg kalt inn på kirurgisk avdeling bare en måned etter legevisitten, og sist onsdag var endelig den store operasjonsdagen. Da jeg kom inn i operasjonssalen ble jeg møtt av to hyggelige damer. Den ene var sykepleier og den andre var operasjonssykepleier (?). De forberedte finger’n ved å sterilisere den og endre fargen på huden til gul (også kjent som fargekode “Trump”). Da legen kom inn viste det seg at kulen var såpass stor at de ikke fikk kuttet blodtilførselen i bare fingeren, de måtte strupe igjen blodet på overarmen. Deretter satte han et par sprøyter med bedøvelse og fortalte meg litt om hvordan inngrepet skulle foregå. Etter en stund skulle han sjekke om bedøvelsen funka, noe den gjorde. Så vidt. Jeg kjente ganske godt at han dreiv stakk meg i finger’n med en nål. Så han måtte sette ei sprøyte til, men så fort han hadde sprøytet inn bedøvelsesmiddelet sa han “Det tar litt tid før den fungerer, men jeg starter for det. Si i fra om det gjør vondt.”

Det gjorde ikke vondt. Men jeg kunne til gjengjeld kjenne alt han dreiv med inni den finger’n. For ordens skyld så var det satt opp et hvitt klede mellom ansiktet mitt og armen, så det var umulig å se legen og det han dreiv med. Jeg kunne derimot høre dem, noe som på et tidspunkt begynte å bli litt skremmende. Først hørte jeg legen si “oi da”, et uttrykk man aldri vil høre mens man ligger på operasjonsbordet (eller sitter i tannlegestolen. Eller i frisørstolen. Eller når man får underlivet sitt vokset.). Deretter begynte han og den ene sykepleieren å hviske. Den andre sykesøsteren dukket plutselig opp og begynte å distrahere meg med small talk.

På dette tidspunktet hadde operasjonen nesten vart i en halvtime. Og det var først nå bedøvelsen virkelig kicket inn, i tillegg til at armen var så godt som tømt for blod, jeg kjente ingenting, men jeg tenkte ikke at det skyldtes verken bedøvelsen eller blodmangelen. Jeg trodde seriøst at jeg hadde blitt lam i armen. At legens “oi da” kom når han kuttet over en viktig og vital nerve i finger’n. At livet aldri ville bli det samme igjen.

“Sånn”. Og så var jeg plutselig sydd igjen og lappet sammen. Blodet ble sendt tilbake ut i armen. Jeg kjente meg mørbanket i hånda, men jeg kunne i det minste kjenne den. Alt så ut til å være i orden. Jeg hadde, som vanlig, overdramatisert alt inne i hodet mitt. Men så begynte legen å prate…
Han kunne fortelle at kulen i finger’n ikke var en ganglion. Han visste ikke hva det var og han gikk faktisk så langt som å si at han “aldri hadde sett noe sånt før”. Deretter la han til at den helt sikkert var ufarlig, at kulen var sendt til undersøkelse og sendte meg ut av operasjonssalen.

Helt ufarlig ja… Google forteller meg noe helt annet.

Spotify Shuffle Questions – These Days

Fra spillelista THESE DAYS.

If someone says “is this ok” then you say:
Millencolin “No Cigar
For en flying start! Denne låta handler jo nettopp om det å bli stilt spørsmål som man ikke klarer å besvare riktig eller kult nok (“close but no cigar”). I can relate. Sannsynligheten for at jeg svarer tilfredstillende på spørsmål er forholdsvis liten. Det skyldes at jeg er skikkelig dårlig på kommunikasjon som antakelig kommer av det at jeg hater tørrprat, small talk og øyekontakt. Folk må vanligvis dra svarene ut av meg da jeg er forholdsvis ordknapp mot ukjente eller mennesker jeg ikke føler meg trygg på. Kommunikasjon skal jo også gå begge veier, men jeg sliter med å stille folk spørsmål og engasjere meg i dem og samtalen. Årsaken til det varierer veldig mellom det at jeg ikke tørr å bli personlig med de, eller det at jeg faktisk ikke bryr meg. Uavhengig av hva jeg føler så blir det uansett oppfattet som arroganse. Forståelig nok.
Hovedpersonen i låta klarer derimot å gi faen i kravet om å passe inn og foretrekker å være annerledes. Det hadde vært fint om den delen av låta også passet meg, men selv om jeg liker å være annerledes har jeg også en sterk trang for å bli akseptert. Det er en balanse jeg aldri helt har klart å få til, og med årene har det ført til at jeg oftere trekker meg unna folk fordi jeg har vanskeligheter med å føle meg “hjemme” noe sted. 

What would best describe your personality?
Ed Sheeran feat. Rudimental “Bloodstream

Denne låta handler om Sheeran og den første (og eneste gangen….?) han prøvde MDMA. Jeg kan fint bruke mange av de samme beskrivelsene om meg og alkohol. På gamlejobben ble det faktisk fremmet ett forslag om å la meg drikke i arbeidstiden siden jeg var så mye hyggeligere med promille. Jeg blir, som folk flest, veldig utadvendt og uredd. Av den grunn har jeg begynt å redusere utelivet og festing fordi det gir mange et feil inntrykk av hvem jeg er. De fleste blir driiiiiiiitskuffa når de møter meg edru.

What do you look in a guy?
Deftones “7 Words

Åkei. Ifølge Chino Moreno er “7 Words” antakelig den mest sinna låta han noen gang har skrevet (han var på det tidspunktet 16 år), og sinne er IKKE noe jeg ser etter i en fyr. Faktisk det stikk motsatte. Heldigvis har jeg en kjæreste som er regne tålmodigheten selv. Vi har vært sammen i 12 år og jeg har sett ham sinna sånn cirka syv ganger (alle gangene takket være meg, selvfølgelig). Det tilsvarer omtrent hvor mange ganger han ser meg eksplodere om dagen.
Men vi kan jo se litt bort i fra selve teksten her og konsentrere oss om bandet og hovedpersonen, Chino (som egentlig heter Camillo). Hvorfor han har kalt seg Chino vet jeg ikke, men han er i alle fall stor fan av å bruke chinos. Det kunne jeg godt sett litt mer av hos typen min, men på en annen side…. Da hadde vi kanskje matchet litt for mye:

How do you feel today?
NOFX “Falling In Love

Dette er et av de beste sporene fra deres syvende album “So Long & Thanks For All The Shoes” (åttende om man inkluderer “Maximum RocknRoll“), men også en av sørgeligste sangene deres. Vokalisten Fat Mike skrev denne etter at en god venn og hans kone døde i et flykrasj. 
Denne låta passer både for i dag, for forrige uke, uka før der igjen og garantert neste uke. Jeg tenker mye på døden for tiden, og da spesielt etter begravelsen til en barndomskamerat som valgte å forlate dette livet selv. 

What is your lives purpose?
NOFX “It’s My Job To Keep Punk Rock Elite

Nok et fantastisk spor fra “So Long & Thanks For All The Shoes” og er NOFX sin måte å gi finger’n til de store plateselskapene. Man kan vel si at det å gi finger’n på mange måter er meningen med livet mitt. Jeg prøver jo veldig hardt å akseptere at jeg er annerledes, omfavne det og tørre å stå for mine egne underlige meninger. Jeg må bli flinkere til å gi finger’n isteden for å bli sinna og vanskelig når jeg føler meg misforstått eller utenfor. Bli flinkere til å følge min egen agenda uten å bli flau over at det ikke passer inn hos andre mennesker. 
Jeg har et ørlite håp om at denne nye begynnelsen, denne nye bloggen, vil være behjelpelig med det. Den forrige turte jeg knapt å vise til noen (og hvis jeg gjorde det så hørte jeg sjeldent fra de igjen….). Det var så mye grums, så mange innlegg skrevet i affekt at jeg blir helt kvalm av å tenke på det. Greit at man skal vise verden hvem man er og bla bla bla bla bla, men det går da vitterlig an å trekke pusten og tenke seg om to ganger før man poster noe. Det vil jo hjelpe betraktelig på denne bloggens kvalitet. Håper jeg. 

What is your life motto?
The Rapture “Echoes

Dette er introlåta til den engelske TV-serien “Misfits” (anbefales på det sterkeste!!) og jeg er usikker på hva meningen med den er, men de synger nå litt om dette å konversere (…). 
Man kan jo si at “Echoes” alene passer som et livsmotto. Jeg hater (emphasized) repeterende lyder og folk som gjentar seg selv til det kjedsommelige. Dette til tross for at jeg stor sett går på repeat sjæl.

What do your friends think of you?
Duologe “Get Out While You Can

Ok. Nå syns jeg denne utfordringen begynner å bli litt slem, men med tanke på de lystige kommentarene mine ovenfor angående noe så simpelt som kommunikasjon, så er det kanskje ikke så rart at folk tenker at man må komme seg så langt unna som overhode mulig.  

What is 2+2
The Temper Trap “Sweet Disposition

En låt som handler om det å være barn kontra voksen. 2+2 = Life (42).

What do you think of your best friend?
Beyoncé “Halo

Aaaw. Denne låta handler om det å finne den store kjærligheten, og kjæresten er jo på mange måter min beste venn, så her går sang og utfordring som hånd i hanske. 
Og det er heller ikke kødd når jeg sier at typen er så gjennomført snill at han faktisk har en glorie. 

What do you think of the person you like?
NOFX “Bob

Vel, nå er det jo ikke slik at jeg har noen i kikkerten siden jeg allerede har en kjæreste. Han kan delvis plasseres i samme kategori som Bob, om man konsentrerer seg om den ekte Bob (les NOFX sin biografi “The Hepatitis Bathtub and Other Stories“. Men den likheten er bare en brøkdel da…). Men har jo ei venninne som jeg liker veldig godt da (bare som venn, selvfølgelig), og hun minner meg litt om Bob. Eller rettere sagt: Skrumpleveren hans.

What is your life’s story
Phosphorescent “Song for Zula

Vel, denne låta handler om de negative sidene av kjærligheten. Hvordan den kan endre noen til det ugjenkjennelige, hvordan den kan føles kvelende og hvordan den kan skremme noen fra å åpne seg igjen om man blir såret. Jeg har egentlig aldri blitt ordentlig såret av noen i kjærlighetslivet, men til gjengjeld så har jeg såret ganske mange andre. Meg selv inkludert. De verste smertene i kjærligheten har jeg påført meg selv. Så ja, the story of my life.

What do you want to be when you grow up?
Cold War Kids “Drive Desperate

Vel, jeg vet ikke nøyaktig hva denne låta betyr, men de synger nå mye om at de ikke er alene med å kjøre rundt ute på veien, og det er nok noe jeg burde huske på når jeg selv er ute å kjører. Jeg lider nemlig av en sterk form for road rage, en lidelse jeg håper på å vokse av meg.
Sa den 32 år gamle dama.

What do you think when you see the person you like?
Patrick Wolf “Time Of My Life

Åh, herregud. Av alle låter så kom denne, ei låt som handler om lykken av å komme seg UT av et forhold. Men jeg trodde lenge at Wolf sang “happy without you home” i refrenget (det viser seg at det ikke er noen “home” der…), og det har ofte fått meg til å tenke på kjæresten. Det forrige bostedet vårt som var som en klaustrofobisk skoeske hvor det var veldig vanskelig å utfolde seg. Det var ikke plass til å spre ut papirer, skrivesaker eller andre kreative prosjekter hvis vi begge var hjemme (eller hvis jeg forventet kjæresten hjem om kort tid). Det var veldig hemmende og førte til at jeg foretrakk at han ikke var noe særlig hjemme de siste årene vi bodde der. Nå som vi har fått oss noe større har vi begge fått oss hvert vårt kontor (kjæresten har også fått seg en furtebu. Strengt tatt er det jeg som furter mest i forholdet vårt, så jeg antar at han kommer til å gå inn dit slik at jeg kan furte i fred inne i huset), så hvis den klaustrofobiske følelsen dukker opp igjen så kan man i det minste trekke seg tilbake. 

What will they play at your funeral?
Homicidal Ecstasy “Blood Red Throne

Tja… Kan jeg bytte sang? Jeg føler ikke helt at denne sangen er representativ nok for meg til at den burde spilles av i begravelsen min Jeg har heller ikke noe peiling på hva den egentlig handler om, fordi jeg skjønner egentlig ikke hva vokalisten skriker. Og da jeg prøvde å finne teksten på nettet så viser det seg at ingen andre skjønner det heller.

What is your hobby/interest?
NOFX “Dinosaurs Will Die

I 2000 slapp NOFX albumet “Pump Up the Valuum” og denne låta handler (igjen) om plateselskapene og musikkindustrien (som i dette tilfellet omtales som dinosaurene). Bakgrunnen for låta er den økende fildelingen og det synkende CD-salget som bandet forutså at ville bli de store plateselskapenes fall. 16 år etter så ser man at spådommen deres var korrekt. De store plateselskapene sliter, mens de små og uavhengige klarer seg overraskende bra. 
Om man skal trekke noen sammenligninger mellom låta og mine egne interesser, så må det ganske enkelt være musikken.
Men jeg kan godt trekke en sammenligning mot selve plata og jeg. Valium er fine greier. 

What is your biggest fear?
Katy B “Katy on a Mission

Har ikke helt funnet ut meningen med denne låta, men det virker som Katy er ute på byen hvor hun flørter, drikker og danser. Jeg vil ikke si at offentlig dansing er min største frykt, men den ligger helt klart høyt oppe på lista over ting jeg er redd for (og den lista er lang!). Jeg gjør det ALDRI edru. Og når jeg har gjort det i fylla så får jeg en hælvetes mye angst dagen derpå. 

What is your biggest secret?
Thomas Jack “Rivers

Innerst inne er jeg en optimist.

What do you think of your friends?
NOFX “She’s Gone

I følge denne låta så er alle vennene mine døde junkies. Det er (heldigvis) et godt stykke i fra sannheten. De siste årene har jeg vært i alt for mange begravelser knyttet til rus, men dette har stort sett vært barndomskamerater og folk jeg har hatt litt ute i periferien. Ikke de aller nærmeste. Men det å miste noen… “Now, she’s gone, and it’s not gonna be alright, not for me”.
Det er aldri alright.


Jada. Det er lys i enden av tunnelen.