Working Girl

For tiden er jeg “aktiv” på arbeidsmarkedet. Med aktiv menes det at jeg jevnlig sjekker stillingsannonsene på finn.no og andre interessante jobbforslag som dukker opp i newsfeeden min på facebook, uten at jeg sender så mange søknader. Det er så vanskelig å finne balansen mellom hva slags overdrevent sprøyt man kan skrive i en søknad, uten at man virker som en lystløgner når man kommer på intervju. Sånn for ordens skyld så har jeg enda til gode å bli kalt inn på et intervju, så jeg begynner å mistenke at de få søknadene jeg har sendt ikke ljuger nok.

I det daglige har jeg ingen problemer med å dra en skrøne. Skal jeg fortelle en historie blir gjerne fem fjær om til tjue høns, en pitbull og to katter. Jeg overdriver så mye at den hypokondriske siden av meg trodde jeg var en lystløgner (såkalt mytomanisk). Men selv om dette med skrøning faller lett om tungen så ser jeg at det er vanskelig å overføre denne skrøningen til de skriftlige søknadene. En skrøne er midlertidig, å lyve på seg kvaliteter i en søknad er liksom noe helt annet. Man må stå for det i et intervjue etterpå. Mens man snakker til folk. Og ser de inn i øynene.
Jeg er flinkest til å ljuge til folk jeg aldri har planer om å se igjen. Og jeg er aller best på å ljuge i fylla, men det er neppe noe sjakktrekk å komme dritings til et jobbintervju. 

“Nevn 3 positive og 3 negative ting om deg selv”. Skrekksetningen. Jeg har lest flere “lure” ideer på internett om hvordan man burde presse de positive sidene sine inn i de negative. Som at man f.eks er “sååå pliktoppfyllende på jobben at det går utover privatlivet.” Eller “kjæresten min hater hvor mye jeg elsker å jobbe overtid. Gratis.”.
Men jeg sliter med å finne en positiv ting å si, og jeg har heller ingen negative sider som kan omgjøres til positive selv om jeg kunne prøvd meg på en sånn “jeg har vanskeligheter for å stå opp om morgenen fordi jeg er så kreativ om natten. Det er da jeg jobber best.”.
Vel, den kunne jo faktisk funket om det var snakk om en nattjobb.

For det er viktig at man tilpasser søknadene til de ulike stillingene. At man Googler arbeidsgiveren og presser kjerneverdiene deres inn i søknaden. Er det en bedrift som bygger verdiene sine på lojalitet og tålmodighet, så skal man gjerne skrive et helt avsnitt om hvor lojal og tålmodig man er. Selv om man aldri kommer på jobb til riktig tid og klikker i vinkel om internett går litt sakte. 
Man skal også prøve å finne relevante erfaringer fra sitt eget liv. Dette har vært svært vanskelig når jeg har søkt på stillinger som ikke har noen relevans til mitt eget liv, som f.eks resepsjonist på treningssenter eller vaskedame. Jeg vet ikke hvordan apparatene på treningssenteret fungerer, og vasking er særdeles vanskelig siden jeg lider av klutenallergi. Jeg orker jo knapt å vaske mitt eget hus. 

Det største problemet mitt er jo egentlig det at jeg enda ikke har funnet noen stillinger som er relevante for meg. Det hadde vært mye enklere å skrive søknader til stillinger som omhandlet soving eller noen av de andre tingene jeg er flink til. Det er litt vanskelig å si hva de tingene er, for jeg har ikke helt funnet ut av de enda. Jeg trodde sånt kom automatisk til en når man ble voksen, men der tok jeg feil gitt. Nå håper jeg at det kommer til meg når det dukker opp en relevant stilling.

Julestria har senket seg

Like før jul gikk jeg, av ulike grunner, på en smell når det gjaldt julegaver… Jeg hadde ikke råd til å avse en eneste liten ting til de nærmeste. Men jeg fant heldigvis en lur og svært så voksen løsning på problemene mine: Jeg brukte kredittkort.
Alternativet var å smiske med pappa.

Det å handle gaver på kreditt var neppe den beste løsningen, men det hadde sine positive sider også. Det fine med å handle på kreditt var at jeg holdt gavenivået på et minimum. Vanligvis pleier jeg å gi folk sånn cirka ti morsomme, men ubrukelige, gaver siden gaveplanlegging ikke er min sterkeste side. Julegaveshoppingen foregår stort sett ved at jeg raser rundt på to-tre ulike kjøpesenter og plukker med meg alt som kan være tilnærmet brukelig for de som står på gavelista. 

Årets gaveliste ble derimot utformet på en litt annerledes måte. Isteden for å bare skrive ned hvem som skulle få gaver tenkte jeg også nøye gjennom hva de skulle få. Jeg har jo egentlig prøvd på dette tidligere år også, men når det har vært rom for å sprenge budsjettet så har jeg sprengt budsjettet. Jeg er generelt veldig dårlig på (å overholde) budsjett.
Det gikk ikke helt knirkfritt nå heller, men selv om jeg ikke visste hva jeg skulle gi så hadde jeg i det minste regnet ut hvor mye det skulle koste. Sånn cirka. Det er mulig det dukker opp en overraskelse eller to når regninga kommer…

Julegaveshoppingen gikk nemlig ikke helt som planlagt. Jeg hadde en plan. Og den planen inkluderte ikke at jeg skulle ligge å vrenge både sjela og magesekken ned i ei bøtte ukene før jul. Jeg begynte så smått med gavene i begynnelsen av desember, men resten av de var ikke ferdig innkjøpt før lille julaften… I ren desperasjon kan jeg ha gått noe overboards på enkelte av dem for å skjule min egen utilstrekkelighet over denne høytiden. En ting var at jeg hang etter med julegavene, men jeg hadde verken pyntet til jul eller skaffet tre. Drømmen om en gledelig jul i det nye huset ble bokstavelig talt spydd vekk av undertegnede.


Potteplanta måtte steppe inn som juletre i år…

Heldigvis skulle ikke selve julaften feires hjemme hos oss. Vi hadde en våt drøm om dette da vi flyttet inn i september, men ettersom oppussingen ble mer omfattende og tidkrevende enn planlagt så la vi ideen fra oss (men vi kunne sikkert ha presset inn et slags juleselskap om ikke kjøkkenleverandøren vår hadde rotet til leveringen av både koketopp og ventilator…). Isteden fikk vi i forkant av jula karret til oss litt julestemning i selskapene til svigermor, og på selve julaften ble vi vartet opp på hver vår kant av våre respektive familier.

I en alder av 32 år så har jeg aldri laget noe julemat, og da jeg under årets julemiddag ymtet frempå at vi kunne feire den neste julaften hjemme hos meg og kjæresten ble det en pinlig taushet rundt bordet tett etterfulgt av at pappa holdt på kveles av en ribbebit. En ting er at alle rundt bordet kjenner til (de manglende) kokkekunnskapene mine, men det som antakelig skremte de mest var “hvordan kan en som ikke spiser kjøtt lage god ribbe?!?”. Jeg måtte forsikre de om at ved en eventuell julefeiring hjemme hos meg så skulle jeg la kjæresten få ansvaret for kjøttet, men de var fortsatt skeptiske.
Vel, jeg har ett år på å overbevise dem.

Det største skåret i gleden har fraværet til bestefar som måtte bli på aldershjemmet grunnet dårlig helse, men vi klarte nok en gang å samle skilte foreldre under samme tak uten krangling og drama. De eneste som har røket i tottene på hverandre denne jula har vært bikkja og katta.
Bikkja har som vanlig vært sjalu på katta, mest fordi hun får være i sofaen, mens katta på sin side har vært litt for rusa på catnip, og dermed ertet bikkja langt mer enn normalt. Når rusen gikk over ble hun manne- og bikkjevond og klappet til bikkja og kloret opp halve hånda mi.
Etterpå lå hun i sofaen og skulte stygt på meg. Det var ganske skremmende.

Men ellers har julefeiringa gått strålende.

God jul!

Fakta er noe dritt

Er det noe jeg virkelig hater på facebook så er det folk som kommer med bastante ytringer om at de skal rydde opp i vennelista si. Gjerne med statuser som “hvis du ikke trykker liker på denne statusen så er du ingen ordentlig venn, og da kommer jeg til å slette deg.”. Selv syns jeg det er drastisk å slette folk i hytt og pine så fremt det ikke er snakk om å kvitte seg med ukjente mennesker, folk man ikke har sett på 10 år, eks-kjærester og uvenner.
Vanligvis pleier jeg å ta den litt enklere løsningen ved å bare trykke “unfollow”, spesielt da flyktningkrisen sto på som verst og halve vennelista viste seg å være skaprasister (eller “nasjonalister” som noen av de kaller seg. Såkalt “jeg er ikke rasist, jeg er bare rasebevisst” type ideologi…). Men på den andre siden så valgte 1/5 av vennelista mi å slette meg og den sosialistiske ræva mi.
Men sånt kan man vel bare kalle good riddance.

Nå vurderer jeg derimot å slette enkelte individer sjæl.
Jeg begynner å bli oppriktig lei av folk som ikke holder seg til fakta. 
Altså, i dagens “lik og del”-samfunn er det for gjort for enhver å poste noe de ikke står 100% inne for, jeg tråkker ofte i den salaten selv. Det som blir mest frustrerende er derimot når disse faktafeilene blir påpekt, gjerne backet opp med tilstrekkelig bevis og statistikk, men vedkommende står fortsatt på sitt. De avviser fakta på bakgrunn av noe de tror. Og det til tross for at de ikke har noe statistikk, bevis eller kilder til å backe opp det de tror (litt av årsaken til hvorfor jeg ikke er så begeistra for religion. Der henger jo ikke ting på greip.)

De siste årene har det vært mer enn nok grums å ta av. I kjølevannet av flyktningstrømmens inntog kom debatten om overfallsvoldtekter i media igjen, og utallige mennesker påsto hardnakket at dette var den største trusselen mot kvinners underliv og sikkerhet. Voldtektstatistikken fortalte oss noe helt annet. At majoriteten av voldtekter fortsatt utføres av nordmenn på fest og innenfor hjemmets fire vegger. Vi skal ikke glemme overfallsvoldtekter av den grunn, men det blir helt feil å si at dette er det største problemet fordi det gjøres av utlendinger. Som forøvrig er en sannhet med store modifikasjoner; det er ikke bare utlendinger fra Midt-Østen som står for overfallsvoldtekter. Selv har jeg blitt slått ned av en hvit, norsk (og nokså rik) guttevalp etter en bytur. Det ble heldigvis bare med julingen, men han var av typen man tenker er superpriviligert. Han passet ikke inn som en “typisk” overfallsmann. Heller ikke utseendemessig (mentaliteten derimot…). For dessverre, uavhengig av hva vi ønsker å tro, så finnes det ingen stereotyp for overfallsmenn. Det er ikke bare ekle, slibrige, stygge, muslimske og mistilpassede menn som begår voldtekt. Du kan ikke, på noen som helst måte, se om ett menneske er en (potensiell) overgriper. I så fall så burde jo samfunnet tatt ansvar og fjernet disse individene for lenge siden.
Litt sånn som de gjorde med heksene på 1500-tallet.

Verden har heldigvis kommet lenger i dag. I dag så vet vi at de fleste som ble dømt for hekserier var ofre for bygdesnakk og idioter som ikke klarte å akseptere ting de selv ikke forsto. En annen ting som utpeker seg er tilfeldigheter. Var man litt uglesett i bygda og tilfeldigvis kikka på en ku før den segnet om og dæva, så var man plutselig skyld i selve dødsfallet. Da fant bygda det helt logisk å brenne vedkommende på bålet.
Men i ettertid så unnskylder man jo disse folka. For de visste jo ikke bedre. De trodde at været var styrt av en stor mann bak skyene og at blikk kunne drepe. Overtro var datidens vitenskap. 

Det er derimot verre med folk som fornekter nåtidens vitenskap. Dette kommer tydelig frem når det er snakk om klima og miljø. En debatt som har rast etter at Frp-politiker Carl I. Hagen og klimaforsker Bjørn H. Samset fra Cicero (Senter for Klimaforskning) diskuterte såkalt klimahysteri på “Dagsnytt Atten”. Flere har jublet over Hagens utspill og det at han går imot klimastrømmen ansees som et “friskt pust” i debatten. Det burde heller ha blitt beskrevet som dårlig ånde.. Jeg kjenner en lettere maktesløshet når folk applauderer Hagens “bidrag” til debatten og deler saken med den største iver, spesielt siden de ikke aner hva det er de egentlig snakker om.

Men sånn for ordens skyld: Det gjør ikke jeg heller. Jeg har ikke noen kunnskap innenfor fysikk, kjemi og andre nødvendige felt for å legge frem en klimarapport. Og det er nettopp derfor jeg må stole på det forskerne har kommet frem til. De som faktisk besitter denne kunnskapen. De som jobber med dette hver dag. De som er genuint interessert i forskningen, uavhengig av resultatene.
Jeg har derimot forsøkt å sette meg inn i mye av dette og måtte konkludere med at jeg rett og slett er for dum til å forstå alle detaljene. Og dessverre tror jeg dette er litt av problemet hos flere av disse fornekterne. De forstår ikke det korrekte svaret og prøver iherdig å finne et enkelt svar på et komplisert regnestykke. Det er uendelige variabler å ta hensyn til i ett slikt tilfelle. Her om dagen kom jeg forøvrig over en i kommentarfeltet som ba folk om å ta seg sammen for det var jo tross alt snakk om naturen og den kunne vi jo ta og føle på. Det var visst ikke noe vits å blande inn mattematikk i klimaspørsmål. Det var liksom bare å gå rundt i skogen og så fikk man svaret….
Tenker folka på f.eks NASA kommer til å føle seg som noen skikkelig idioter når de hører dette etter all den tiden og pengene de har lagt ned i forskningen sin. De hadde jo bare trengt å gå ut døra!
Det faktum at NASA bruker forskningen sin til å sende folk ut i verdensrommet ser ikke ut til å ha noen betydning. NASA vet tydeligvis ikke hva de snakker om, i motsetning til den vanlige mannen i gata som har googlet temaet (men nå er det jo overraskende mange som tror at NASAs romprogram er en konspirasjon da… Nok en irriterende rase man finner på facebook.).

Det som savnes i debatten er at fornekterne begynner å legge frem tilstrekkelig med bevis for å støtte påstandene sine. Dessverre komme de ofte til kort. Som sagt, jeg er ikke noen smarting selv, men jeg vet såpass at hvis man skal backe opp en påstand må man komme med håndfaste bevis. Dessverre ser jeg flere og flere av disse fornekterne begrunne påstandene sine med leserinnlegg fra ulike avis- og nettsteder. De legger frem en mening som bevis. Eller noe de tror er en genistrek av en meme. En MEME. Og så jatter de opp og ned om hvilken svindel klimaforskning er siden alle forskerne er betalt av staten så de kan avgiftsbelegge hele befolkningen. Som bevis legger de frem en mening fra noen som er betalt av et oljeselskap.
Men det skal sies at det er mange forskere som jobber med å motbevise hvor skadelig det er med Co2-utslipp og hvorvidt det er naturen eller vi mennesker som står bak det. Og siden det krangles om dette så burde vi i det minste være såpass oppegående at vi ikke spyr unødvendig ekstra Co2 ut i atmosfæren. Her kommer den “it’s better to be safe than sorry” inn i bildet. For vi VET at Co2 innholdet i atmosfæren har økt. Vi VET at naturen lager egen Co2, men hvor mye ekstra menneskeskapt Co2 tåler den? 

Naturen er jo ganske fucka. Og det er litt selvhøytidelig av oss mennesker å tro at verden kommer til å gå under på grunn av oss. Jorda har vært her i milliarder av år, den kommer til å være her i milliarder av år til. Menneskeheten derimot… Den har nok ikke like lang fartstid. Så alle disse grepene vi tar er i stor grad for å bevare vår egen rase, så lenge vi kan, ikke for å redde jorda. Hadde naturen kunne prate så ville den helt sikkert bedt oss om å dra til hælvete.

Litt sånn som jeg føler med enkelte på facebook.
(Og de føler sikkert det samme om meg.)

Julestria

Det er 17. desember. Julaften er nær. 7 dager igjen. Og jeg har over halvparten av julegavene igjen.
Dessverre så ligger det ikke særlig bra an på cashfronten for tiden, av ulike årsaker, noe som betyr at resten av slekta og halve vennegjengen enten må få noe hjemmelaget møl eller bli re-gifted.
Det ligger foreløpig an til til sistnevnte.

Siden 1. september har huset vårt (!!) vårt stått på hodet. Denne høsten har vi brukt alt av tid, penger og energi på oppussing, og vi ligger an til å nå målet vårt i løpet av neste uke. Da vil jeg kun ha noen dager på å lage julegaver og i fjor brukte jeg over tre måneder og var fortsatt ikke fornøyd med resultatene, så for å spare meg selv fra mye frustrasjon, sinne, stress og angst denne jula så er det nok best å finne på noe annet lurt.

Re-gifting funker, men det ligger jo i grenseland for hva om er moralsk og etisk riktig å gjøre i julen (og forøvrig resten av året). Dessuten har jeg dårlig hukommelse og er livredd for at noen får tilbake det de har gitt meg. Jeg har sånn cirka 10 000 ulike kjøkkenredskaper- og maskiner som jeg aldri har brukt, enten fordi de er ubrukelige eller fordi jeg ikke har bruk for dem. Og de menneskene jeg tenker at kan ha bruk for disse er nok mest sannsynlig de samme menneskene som jeg har fått det av.
Så re-gifting er nok heller ingen god ide… 

Men det finnes heldigvis andre alternativer. Som å se helt vekk i fra det materialistiske maset og gi opplevelser og andre hyggelige gester! Bortsett fra det at slikt betyr tomme ord når det kommer fra meg.
Jeg har fortsatt til gode å rydde i kjelleren til bestefar, ta med mamma på kino og ei venninne på middag. Nei, jeg må nok finne på noe enda lurere.


Da jeg fant denne femtilappen i busken ute i gårdsplassen så trodde jeg at vi
endelig hadde fått oss pengetre. Dessverre har det ikke vokst ut noen flere femtilapper…
(Ei tusenlapper… Skuffa.)

 

Zombiefinger

Det er en måned siden en klump ble fjernet fra den venstre pekefingeren min. Vikaren for fastlegen min hadde på forhånd gjort meg oppmerksom på at det var en mulighet for at klumpen ikke kunne fjernes siden det var en del nerver rundt det aktuelle området, men det var opp til kirurgen å avgjøre om man kunne gjennomføre en eventuell operasjon.
På sykehuset så ikke kirurgen ut til å ha noe problem med å skjære finger’n min åpen, so it all was lookin’ peachy. 30 min senere ble jeg pakket sammen, og operasjonen så ut til å være vellykket.
Ja, bortsett fra den delen hvor kirurgen fortalte meg at han ikke hadde noen anelse om hva det var han fjernet fra fingeren, for det var ikke i nærheten av det som sto på henvisningen. Dette var selvfølgelig veldig forstyrrende, men han beroliget meg med at det sikkert ikke var noe farlig og at klumpen var sendt til histologi. At det ikke var farlig trodde jeg overhode ikke på og dobbeltsjekket dette med google da jeg kom hjem, og google var enig med meg. Dette var ikke bra.

Heldigvis fikk jeg en bunke smertestillende til den dunkende fingeren, og de var i stor grad med på å berolige meg når det kom til bekymringen over fremmedlegemet som var fjernet fra kroppen min. Fingeren var godt pakket inn de første dagene, men den så ut til å fungere fint. Jeg fikk bøyd på den, og jeg hadde god følelse i den lille tuppen av pekefingeren som stakk ut av bandasjen. Alt virket bra, bortsett fra det at jeg syntes bedøvelsen hang litt lenge i enkelte steder…

Jeg har en lang historikk når det kommer til lokal bedøvelse. Noe jeg kan takke meg selv og Coca-Cola avhengigheten min for, det har ført til mange ubehagelige turer hos tannlegen. I tillegg fikk jeg en betennelse i to gamle fyllinger i 2010, som førte til at jeg måtte ta ut nervene fra to tenner.
Har du noen gang fått bedøvelse i ei nerve? Det er helt for jævlig vondt. 
Men med andre ord så har jeg altså fått min del av bedøvelser opp igjennom årene, og takket være disse erfaringene har jeg også lært at bedøvelser pleier å sitte overraskende lenge i meg. Jeg regnet med at det var tilfellet nå og.

Etter det første bandasjebyttet ble jeg derimot litt usikker. Det føltes naturligvis litt rart der hvor fingeren var skåret opp, men da jeg skulle feste på nytt plaster føltes det veldig ubehagelig på oversiden av fingeren. Som om plasteret ikke satt godt nok. Som om det satt for stramt. Eller for løst. Eller skeivt. Eller noe. Jeg fant det egentlig best å ikke pakke inn fingeren igjen såfremt det var absolutt nødvendig.
Det var rett og slett ubehagelig. Ikke vondt, heller ikke på selve såret. Det var ubehagelig.

Et par dager etter det første bandasjebyttet fikk jeg derimot en overraskende telefon fra kirurgen. Han hadde visst tenkt en del på meg og fingeren min. Han forklarte meg at han hadde gravd veldig dypt for å få all (den ukjente) massen ut av fingeren og var redd han kunne ha tatt med seg en nerve. Siden jeg syntes fingeren føltes litt rar ba han meg om å komme ned på sykehuset igjen for en liten undersøkelse.

Det viste seg at han hadde rett. Jeg hadde faktisk ingen følelse på oversiden av fingeren. Det var en uke siden operasjonen så det var ingen sjanse for at lammelsen skyldtes bedøvelsen. Kirurgen snakket litt om at man kunne utføre en nervetransplantasjon, men vi begge var enige om at det var risikabelt. Jeg hadde jo heldigvis følelse på undersiden, den viktigste siden, så vi begge var redde for at eventuell tukling kunne fucke opp det også. Men han skulle sjekke for sikkerhets skyld, men siden har jeg ikke hørt noe fra ham.

Eller histologien. Jeg vet fortsatt ikke hva det er som ble plukket ut av fingeren min, og når jeg siden har oppdaget tre nye klumper med tilsvarende konsistens, så er jeg mildt sagt bekymret. Dette prøvde jeg forøvrig å lufte for vikaren til fastlegen min tidligere denne uka, men hun var i overkant stressa, opptatt med andre pasienter (hun satt i telefonen) og var fullstendig uforstående til min bekymring. Jeg lurte i utgangspunktet på om hun hadde hørt noe fra laboratoriet og om det var mulig å få en ultralyd på de tre nye klumpene jeg hadde funnet. Hun ønsket å vente til svaret på histologien forelå før vi gjorde noe mer, noe som frustrerte meg. Uavhengig av hva den prøven sier så må jeg jo på ultralyd uansett, og siden det ser ut som de vokser forholdvis raskt (!) så hadde det vært fint å få gjort det litt fort. Men som hun så fint sa “noen ganger har vi bare sånne klumper”. Noe jeg forøvrig er helt enig i, men jeg vil jo selvfølgelig vite hva de er selv om det er helt ufarlig. Og spesielt om de skal øke i størrelse for to av de sitter i leddene og hvis de blir på størrelsen med den jeg opererte vekk så vil jeg få alvorlige problemer med å bøye to fingre…! Og det er jo heller ingen selvfølge at disse tre klumpene er det samme som den jeg fjernet.

Jeg syns det er fint at legen ikke kastet seg på frykten min med ytterligere skremselspropaganda. At hun vil ta det litt med ro. Men jeg forstår ikke problemet med å gjøre flere ting samtidig. Vise en viss forståelse at jeg syns dette er problematisk og skremmende. Legge en plan for hvordan vi skal løse det. Det hadde den ordentlige fastlegen min gjort. 
Tror jeg.