Rasistiske Feminister?

“Er norske feminister så redde for å bli oppfattet som rasister eller islamfiendtlige at de ikke tør å utfordre undertrykkelse i minoritetsmiljøene?” spør Amal Aden i Dagbladet. Hun savner støtte fra norske feminister i minoritetssaker, et spørsmål mange har stilt seg selv i kommentarfeltene hver gang feminister dukker opp i media. Noe man tydelig så etter lørdagens globale kvinnedemonstrasjon. “Hvorfor demonstrere de for kvinners rettigheter? Hvorfor demonstrere de mot Trump? Hva med kvinner og ISLAM?”

De siste årene er det flere og flere muslimske kvinner som har stått frem i media og endelig begynt å lette på sløret (eller skal vi si burkaen?) om hvordan det er å være kvinne i islam. Fra før av så har vi jo hørt skrekkhistoriene om tvangsekteskap, omskjæring og undertrykking, men bortsett fra noen få modige stemmer har disse historiene stort sett kommet fra anonyme kilder. Disse anonyme historiene har fort blitt stemplet som falske og uærlige av det muslimske miljøet, og det er vanskelig å slå i bordet med at det er ekte når vedkommende ikke vil stå frem. Derfor har det hjulpet at flere muslimske kvinner har kommet frem og sagt meningene sine de siste årene og Amal Aden er så definitivt en av disse. Hennes stemme har uten tvil vært viktig og nødvendig.

Det skal sies at jeg selv har savnet et engasjement for kvinner i Islam, men samtidig blir jeg litt irritert at dette tas opp hver gang andre kvinnesaker tas opp i media (uten at dette er kritikk mot spørsmålet Aden stiller nå. Hennes spørsmål har, så vidt jeg kan se, ingenting med andre feministiske saker som har fått oppmerksomhet). Som norsk feminist har jeg ikke rettet særlig kritikk spesielt mot islam siden jeg i kvinnesaker snakker for alle kvinner, uavhengig av etnisitet og religion. Men på gamle bloggen hadde jeg mine utblåsninger rundt religionen, selv om jeg skal ærlig innrømme at kvinner i islam langt ifra er min fanesak. Jeg liker ingen religioner.

Så hvordan får man oppslutning rundt kvinnesaker som dette? Finnes det ikke noe støtte å få fra nordmenn?

Ved å scrolle litt rundt på både Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten ser man at det finnes flere saker der som er relatert til denne ukulturen i islam. Faktisk, allerede den 28. januar (kl 11:00) skal det holdes en markering utenfor Stortinget mot tvangsekteskap og for unge på flukt fra æreskultur. Markeringen er i regi av Abida Akhtar som selv skal fortelle om sin vei ut av tvangsekteskap. Akhtar er nå leder for selvhjelpsgruppen “Moderne Muslimer” som tar avstand fra tvangsekteskap, omskjæring av kvinner og undertrykkelse. De står for frihet og positive tanker rundt islam.

En slik markering er jo nettopp det mange har etterlyst, og jeg er uendelig glad for at den finnes sted, men samtidig hadde jeg heller aldri visst om denne markeringen hvis jeg ikke hadde gått inn på Kvinnefrontens nettside. Men igjen, jeg var jo heller ikke klar over kvinnemarsjen som gikk dagen etter Trump sin innsettelse. Er det bare jeg som ikke følger med? Hvor og hvordan annonseres markeringer som dette? 

For en slik markering mot tvangsekteskap burde jo ha fått enorm publisitet med tanke på hvor mange som etterlyser dette i kommentarfeltene. En slik sak burde fått massiv oppmerksomhet i media.
Så kan man bare skylde på feministene for lite støtte til muslimske kvinner? Burde ikke også de som hyler så høyt om dette i kommentarfeltene, som gang på gang sutrer over at norske kvinner bryr seg alt for mye om seg selv, ta i mot denne markeringen med åpne armer? Troppe opp med skilt og hyttede never? 

For hvor interesserte er egentlig de fra kommentarfeltene i dette? På facebooksiden til arrangementet dukker det opp en fyr med den “det er bra dere gjør dette, men hvor er Kvinnegruppa Ottar?”. Deretter fortsetter han å klage på kvinnegruppas manglende engasjement, så stalkeren i meg tok en titt på hans egen profil, og jaggu ser det ut til at han har glemt å reklamere for denne markeringen selv (men vi kan jo håpe at jeg ikke ser det pga sikkerhetsinnstillingene hans). 

Adens spørsmål er betimelig. Hun er jo tross alt en kvinne som har kjent på det å være undertrykt i et minoritetsmiljø. Hun kjenner på kroppen at støtten ikke er så stor som hun helst skulle ønsket, og ikke minst hatt behov for når ting har stormet som verst. Jeg må jo ta selvkritikk på det punktet selv (ikke at jeg alene kunne gjort store forskjellen, men en stemme som skriker er tross alt en stemme mer). Er det vanskelig å stå opp for kvinner i disse miljøene i frykt for å bli stemplet som rasistisk? Selv kjenner jeg at det å snakke for muslimske kvinner er vanskelig når det ikke er en muslimsk stemme å følge, men igjen, jeg kunne helt klart ha tatt til tastaturet flere av de gangene hvor Aden selv har vært i vinden. Og det er jo nok av eksempler å ta av uansett. Vi har jo, som sagt, hørt historiene. 

Folkens, her er det mange av oss som kan gjøre det bedre. Muslimske kvinner trenger denne støtten for å kunne gjøre en forskjell. For å tørre å stå opp i mot tradisjoner de ikke føler seg komfortable med. Og den støtten trenger de fra den vanlige mannen og kvinnen i gata, media, heltene fra kommentarfeltet og feministene. Vi trenger større oppslutning og debatt i saker som omhandler undertrykkelse. Jeg kan gjøre min del ved å skrike litt ekstra høyt her på bloggen, tråkke i demonstrasjonstog og vifte med noen plakater.

Hva kan du gjøre?

Kjipe avsløringer

For tiden går det en del ulike realityprogrammer på TV hvor deltakerne konkurrerer og skal utstemmes. Av disse programmene følger jeg hovedsakelig med på “Anno” (for kosens skyld) og “Kjendis-Farmen” (i utgangspunktet fordi det var en del drama der inne, men det forsvant jo med Kari Jaquesson… Så nå ser jeg også på dette for kosens skyld, dessverre. Og grunnet den manglende dramatikken har jeg blitt avhengig av “Geordie Shore“. Igjen. Takk for det, Kari!), men siden jeg er særdeles urutinert klarer jeg aldri å benke meg foran TV-skjermen når disse programmene har sendetid.
I gamle dager (…) gikk jeg ofte glipp av det ene programmet etter det andre, men takket være opptaksfunksjonen på TV-boksen får jeg fulgt med på det meste nå om dagen, og spesielt nå som jeg er arbeidsløs (den boksen er perfekt for TV-slaver. Før ble det mye random switching og glaning på kjipe program, men nå er TV-tittingen tilnærmet optimalisert siden man alltid har noe interessant på lager). En annen fordel er jo også det at man kan spole over reklamene! Yeay! Mer tid til hjernedød TV!

Det hender selvfølgelig at vi ligger litt etter, eller at vi ser på noe annet når det er duell i “Anno” eller tvekamp på “Kjendis-Farmen”. Som kvinner flest liker jeg å multitaske, så det er sjelden jeg sitter å bare ser på idiotboksen. Jeg løser gjerne kryssord, skriver litt på bloggen, spiller Tapped Out, plukker meg i nesa OG surfer på internett samtidig. Og så sitter man der da, scroller nedover avisa og så BOOM. “Kari Nordmann slått ut av Farmen” HVA FAEN? Jeg kikker på klokka, det er knapt sekunder siden programmet var ferdig på TV, og så blåser avisa ut enten vinneren eller taperen med en gang.

Går det ikke an å pakke det inn?!? Sånn for å holde litt på spenningen for alle oss som IKKE rakk å se sendingen live? Kan man ikke bruke alternative overskrifter “se hvem som ble slått ut av Anno!” eller “denne kjendisen gikk på hodet og ræva ut av Farmen”.
Men NEIDA! Her skal man gi detaljert beskrivelse av hvem som gikk ut med fullt navn OG bilde.
Diskresjon, please! Noen av oss henger faktisk litt etter her i verden.


Lothepus fra Fjorden Cowboys henger med i Kjendis-Farmen enda.
Kjeften hans er med på å gjøre programmet interessant. 

#norsknok og alt det der

En liten gruppe nordmenn med utenlandsk bakgrunn stilte nylig et spørsmål i VG: Når er vi norske nok? De alle har tilbragt omtrent hele livet sitt her til lands, men det at de har en mørkere hudfarge enn typiske nordmenn er noe de til stadighet får føle på kroppen. Det at folk påpeker at de er annerledes. Selv folk som prøver å være hyggelige.

Det er ikke lenge siden ei ungjente skrev et innlegg i Aftenposten om hvor mye hun misliker å bli kalt “eksotisk”. Jeg hadde akkurat mistet jobben, var aktiv på jobbsøkefronten og tilbragte mye tid på internett (altså, langt mer enn normalt selv for meg. Jeg sitter fortsatt mye på internett…). Internettbruken eskalerte derimot etter at innlegget hennes dukket opp på facebook og jeg begynte å diskutere i det berømte kommentarfeltet. Det var helt ufattelig hvor ignorante og idiotiske majoriteten der var. “Jammen, jeg kan jo kalle henne eksotisk fordi jeg mener ikke noe vondt med det.” Det gikk rett og slett ikke hjem hos flertallet at det var nettopp det som var problemet. Folk som tror de er hyggelige, men som tråkker rett i salaten fordi uavhengig om det de sier er ment hyggelig så gir de et klart signal til vedkommende at de først og fremst ser hudfargen deres.

De fire unge menneskene i VG har kjent på hverdagsrasismen, alt fra det å bli beskyldt for å være terrorister til de små, og tilsynelatende uskyldige, kommentarene. De har også kjent på det at den såkalte hverdagsrasismen har blitt verre de siste årene, og dette har jeg sett og hørt selv, dessverre. 
Det er først i de senere årene at jeg har lest de mest skremmende uttalelser på internett når det kommer til innvandrere, romfolk og muslimer. Jeg har sett folk spytte etter tiggere på gata. Skrike etter damer med hijab. Komme med frekke og unødvendige kommentarer til utlendinger på bussen. Og ingen av de som ble utsatt for dette svarte noen gang tilbake, så jeg vet egentlig ikke om de var utenlandske eller om de var übernorske med bunad hengende i klesskapet og smalahove i fryseren. 

Den “snille” hverdagsrasismen er dessverre også vanlig. Det er nesten som om enkelte er så opptatt av å ikke bli stemplet som rasister, så de gjør alt for å juble hver gang de ser noen med utenlandske aner. Møter de noen med afrikanske trekk så er det ikke måte på hvordan de bare elsker fargerike klær, afrobeat og afrikansk mat, men når personen de snakker til sier at de ikke har noen relasjon til Afrika så ender nesten “anti-rasisten” opp med å bli fornærmet. “Jammen, man må jo omfavne hvor man kommer fra! Det gjør jo jeg.” Som om det gjør det legitimt å kreve at andre skal omfavne opphavet sitt. Dette er jo opp til hver enkelt. Noen er adopterte, men selv det å vokse opp med afrikanske foreldre i Norge betyr ikke at de kjenner den afrikanske kulturen inn og ut. Noen elsker den. Noen velger deler av den. Noen velger faktisk helt å legge fra seg tradisjonene fra hjemlandet.
Og igjen, en annen del av den norske befolkningen krever jo akkurat dette for at de skal bli “ordentlig integrerte”. 

når blir de egentlig norske nok? De stiller et helt legitimt spørsmål.
Enkelte påstår derimot at de bare sutrer. Herregud, det er jo bare å være seg selv og så ordner alt seg! Hvis man føler seg norsk så blir man oppfattet som norsk. Men dette er jo nettopp det de har gjort hele livet. Vært seg selv. Følte seg norske. Og omgivelsene påpeker fortsatt at de er annerledes. Det må jo være fryktelig slitsomt. Og nei, det kan ikke sammenlignes med de to ukene man er på ferie og syns det er hyggelig at lokalbefolkningen stiller spørsmål om hvor man er fra, hva som er typisk norsk, hva vi spiser i Norge og så videre.

Folkens, det går vel an å ha litt sosiale antenner? For jada, det er helt normal small talk å spørre folk hvor de kommer fra. Jeg hører det ofte selv siden jeg har en breial dialekt, men jeg hadde også blitt oppgitt selv hver gang jeg svarte “Hurum” så hadde folk fulgt opp med “ja, men hvor kommer du egentlig fra?”. Men jeg er jo hvit og typisk norsk, så jeg slipper heldigvis oppfølgingsspørsmål på det området. 
Det beste hadde vært om folk kunne innse at selv om man noen ganger mener vel så er det fort gjort å tråkke i salaten. Det er faktisk ikke nødvendig å påpeke det mest åpenbare med et menneske når man ser dem, selv om du mener det godt. Jeg syns ikke det er hyggelig hvis noen sier “åååh, du kler virkelig de ekstra kiloene”. Jeg skjønner at de prøver å være hyggelige, men realiteten er at det får meg til å tenke på vekta mi. Og at alle rundt meg tenker på vekta mi. At jeg blir definert av vekta mi.

Dette er noe jeg er ganske sikker på at vi alle kjenner til på ulike måter. Jeg hadde en gang ei venninne som var lei av å bli stemplet som pen. Det høres kanskje veldig banalt ut, men sannheten er at hun var (er) fryktelig pen og dette ble hun ofte gjort oppmerksom på. Rett som det var fikk hun kommentarer som “til å være pen så er du egentlig ganske smart” og uansett hva hun hadde av problemer så ble disse ofte bagatellisert fordi hun var jo så pen, hva kunne hun klage over?
Og jeg skal ærlig innrømme at den tanken slo meg mange ganger selv. At hun var så heldig. Som om utseendet hadde noe å si for den kroniske sykdommen hennes eller typiske hverdagsproblemer som vi alle må gå igjennom. Jeg blir flau når jeg tenker tilbake på det. Snakk om å bare se det overfladiske.

Vi alle er nok raske til å dømme mennesker ut i fra hvordan de ser ut, på både godt og vondt, men er det virkelig vår fulle rett til å påpeke dette ovenfor andre mennesker? Enten det gjelder hudfarge, vekt eller størrelsen på nesa deres?  
Jeg blir lettere oppgitt av folk som mener at de har belegg til nettopp dette for de “må jo bare være ærlige”. Og dessuten, en spade er en spade…

Men er ikke dette en litt snever holdning? Litt ensidig? Kan man ikke prøve å sette seg litt inn i hvordan mottakeren oppfatter denne “ærligheten”? Prøve å ta litt ansvar, ikke bare for det vi sier, men også for hvordan det oppfattes av omgivelsene? 
Kan vi ikke være såpass voksne her å innse at slik oppførsel rett og slett er litt dårlig gjort? 


(f.v) Amira Ibrahim, Mori Diakite, Rakia Bihi og Balprit Singh.
FOTO: TERJE BRINGEDAL, VG

Blondiner som åpner kjeften

Toppblogger Sophie Elise er i vinden igjen. Nylig ble det kjent at bioingeniør Mahad har mistet statborgerskapet sitt da UDI mener papirene hans fra Somalia er falske. De mener han er fra Djibouti, noe djiboutiske myndigheter avviser, og siden UDI ikke godkjenner papirene fra Somalia er altså hans norske statsborgerskap inndratt. På bakgrunn av dette har Sophie Elise fyret løs mot innvandrings – og inkluderingsminister Sylvi Listhaug i et innlegg på bloggen sin og flere av nyhetsredaksjonene har snappet opp dette, laget en sak og attpåtil postet det på facebook.

Kommentarfeltet er som forventet. Majoriteten klager over at Sophie Elise får ytre seg, at det gjøres en sak ut av dette, at hun er for blond og operert til å i hele tatt kunne uttale seg.
Det er mange nedlatende folk som påpeker at hun ikke skjønner hvordan systemet fungerer, UDI har gjort dette helt på egenhånd, så det er ikke noe poeng i å dra inn Sylvi, men en nyhetsartikkelen fra TV2 sier noe annet: “TV 2 har tidligere fortalt at har UDI får beholde de rundt 200 stillingene de fikk under asylkrisen, mot klare føringer fra Listhaug om at de skal gå igjennom gamle saker for å avdekke personer som løy om sin identitet da de søkte asyl.” Betyr ikke dette at Listhaug selv har lagt en føring på hva UDI må gjøre for beholde disse stillingene? Og hvis UDI viser seg å være utilstrekkelige så er det vel hun som la disse føringene som må gripe inn?

Det er tross alt snakk om 200 sårt trengte arbeidsplasser som UDI neppe vil miste (ikke jeg heller for den saks skyld, arbeidsmarkedet er tøft om dagen!). De jobber nok på spreng for å gå igjennom asylsøknader helt tilbake til Jesu tid. Jeg tviler ikke på at UDI er kompetente nok til å gjøre dette, men jeg tviler heller ikke på at en og annen sak glipper. Faller mellom to stoler. At det går litt fort i svingene. Det er jo en selvfølge at dette rettes mot det øverste leddet for integrering her til lands. En politiker som har brukt strenge lover og innstramminger som en del av sine hjertesaker.

Men i denne saken rakk jeg egentlig ikke å bli forbanna på verken Listhaug eller UDI. På grunn av mediadekningen forventer jeg at en av partene tar grep. Jeg blir, som vanlig, forbanna på kommentarfeltet og det totale fraværet av å holde seg til saken. At det er bedre å skyte budbringeren, som i dette tilfellet er et veldig enkelt mål: Ungjente, blond, silikonpupper og forstørrede lepper.
I følge flere er dette selve oppskriften for å være et menneske som ikke har rett til å uttale seg. At hun burde holde seg til ting hun kan, som sminke og botox. Dessuten er hun bare ute etter klikk. Hun bryr seg verken om Mahad eller andre asylsøkere. Sophie Elise er PR-kåt og skriver bare om dette fordi det er en mediasak. Hun hadde ikke brydd seg om dette hvis ikke avisene hadde skrevet om det.
Som om noen av oss hadde visst om dette hvis det ikke var for media.


Sophie Elise – Foto: Fred Jonny

Er det en slags sport i å være en idiot på internett? For noen ganger kunne jeg ønske “internett for dummies” var pålagt lesemateriale for hele befolkningen. I 2017 så klarer fortsatt ikke folk å se vekk i fra utseende når de skal bedømme det som kommer ut av kjeften på folk. Enten om de er enige eller uenige så er ansikt og kropp viktigere å kommentere. Det er litt morsomt når noen snakker nedlatende om “blonde Sophie”, for å så rose Sylvi Listhaug opp i skyene. De begge er jo blonde. Men det kan fort forsvares med at Sophie Elise er enda blondere, og dessuten farger hun det! Fake er hun. Skal man farge håret blondt så må det i det minste være i en fargetone som ikke vekker oppmerksomhet. Det er sånn man blir tatt seriøst. Ved å gli inn i mengden og være som alle andre.
Sylvi roses også fordi hun er søt, vakker og naturlig, men en Sophie Elise look-a-like kan generere de våteste drømmer hos et nett-troll hvis hun har de riktige meningene.

Dama jeg tenker på er ikke så kjent i Norge (selv om hun har norske aner), men i USA har hun gjort seg kjent med programmet “Tomi“, og da spesielt med de siste minuttene av programmet kalt “Final Thoughts”. Her raser hun fra seg ved å kjefte på feminister, demokrater, Obama, alle som ikke liker Donald Trump og afroamerikanere. Hun beskriver seg selv som en stolt, hvit og konservativ amerikaner.
Folkens, møt Tomi Lahren:

Tomi får både ris og ros for utseendet sitt. Selv er jeg uenig i omtrent ALT som kommer ut av kjeften hennes, men det har ingenting med hvordan hun ser ut. Hun blir ofte omtalt som “white power Barbie” og rakkes ned på fordi hun er blond, sminket og har korte skjørt. Samme argumenter brukes også av de som liker henne. Det gjør henne sexy. Utseendet og det at hun har noe mellom øra.
“A sexy woman after my taste”. “Yes, I’d do her”. “The left hates her because she is beautiful.”

Hvorfor er sexy i det hele tatt med i ligningen? Hvorfor antas det plutselig at folk hater henne fordi hun er vakker? Hvorfor blir det ikke tatt utgangspunkt i det hun sier? Hvorfor må man diskutere person, og ikke sak? Man må gjerne diskutere meningene til en person, men for å kunne det så må man jo pløye seg gjennom et mylder av drittslenging og usakligheter.  
Noe annet som er felles for Sophie Elise og Tomi er at de begge får gjennomgå for alderen. De er visst ikke voksne nok til å kunne uttale seg om politikk. De har heller ikke nok livserfaring. 

Så, når blir man egentlig gammel nok til å uttale seg om livet og politiske meninger? Når ser man fysisk korrekt ut for å kunne uttale seg om slike saker? Og bli tatt seriøst i samme slengen?
Og fordi man er opptatt av en ting, om det så er sport eller sminke, utelukker det virkelig at man kan være interessert i, og ha kunnskap om, andre emner? Og når har man i så fall lov til å bevege seg ut av komfortsonen sin?

Personlig virker ikke disse føringene lovende for mitt vedkommende. Det er mange saker jeg interesserer meg for, og kunnskapsnivået mitt er langt i fra høyt (eller bredt eller hvordan man nå enn beskriver et slikt nivå) nok til at jeg burde uttale meg om det ene eller det andre. Men trangen til å benytte seg av ytringsfriheten blir noen ganger litt for stor. Og så er det jo så lett når man har sin egen hjemmeside (*kremt* blogg). 
Men hva med det mest åpenbare? Utseendet? Kan det være at jeg blir tatt seriøst fordi jeg ser kjip og vanlig ut? Eller vil det plutselig være et problem at jeg er for kjip og vanlig? Og hva med hårfargen min?
Jeg er jo tross alt en blondine, som farger det brunt. 

Har det noe å si?

Far

Som nevnt i et tidligere innlegg så ble ikke julen helt som vanlig siden bestefar (heretter kalt far, siden det er navnet jeg alltid har omtalt ham som) måtte være på aldershjemmet grunnet en sterk runde med influensa. Dessverre viste det seg at han aldri skulle klare å komme seg etter influensaen. Da vi dro for å besøke ham på julaften (som også er bursdagen hans) kjente vi ham ikke igjen. Han har hatt sine runder med sykdom de siste årene, det har vært perioder hvor han ikke har vært seg selv, men denne gangen var ikke som de andre gangene. Denne gangen var det ordentlig skremmende.

Fire dager senere ringte Pappa og sa vi måtte kjappe oss til aldershjemmet. Det tok meg omtrent en time å komme dit, men det var allerede for sent. Verken jeg, Pappa eller søster’n rakk å si farvel. Heldigvis var Mor ved hans side, og legene hadde gjort det komfortabelt for ham. Han hadde ingen smerter da han trakk sin siste pust.
Pleierne stelte ham litt etterpå, slik at vi kunne gå inn å si ha det. Selv om han var borte så føltes det godt å få sagt adjø. Stryke ham en siste gang på kinnet, holde ham i hånda selv om han ikke var der. Jeg trodde det ville være rart å ta på ham, men det var jo knapt en time siden han gikk bort. Han var fortsatt varm. 

I går sa vi farvel i kirken. Vi måtte vente i 2 uker før den lokale kirken kunne holde avskjeden hans. Det var litt ubehagelig å måtte vente så lenge. Det var også litt godt fordi da fikk mesteparten av venner og kjente mobilisert seg. Vi visste jo at det var mange som ville si adjø, men jeg ble fortsatt litt overrasket da vi skulle følge kisten hans ut. Det var så mye folk der. Det satt noen på nesten hver eneste rad. Kjente og ukjente ansikt, men de alle hadde våte øyne og gode ord å si etterpå. Han var jo et menneske med stort engasjement for samfunnet og andre mennesker.

Som medlem av Arbeiderpartiet var han opptatt av politikk. Han satt i Fellesforbundet og var leder for fagforeningen ved fabrikken på Tofte frem til han gikk av med pensjon. Han skrev bøker om lokalhistorien, og var stolt eier av biblioteket han hadde i kjelleren.
De siste årene tilbragte jeg litt tid med ham der nede og lærte å kjenne ham bedre. Det var så gøy å dra frem en bok fra hylla, hvilken som helst bok, og spørre ham hva han syntes om den eller forfatteren. Svaret var alltid utfyllende og fortalt med det største engasjement og iver. Bortsett fra JK Rowlings bøker om Harry Potter. Da ristet han bare på hodet. “Det er ikke helt min stil.” 

Da jeg var liten tenkte jeg ofte på Far som den trauste og litt kjedelige typen. Vi kom nok ikke så veldig godt overens på den tiden, men dette endret seg da jeg ble eldre og begynte å forstå mer av måten og det han snakket om. Og ikke minst humoren. Han var en tørr, men vittig fyr og de senere årene fikk jeg ham til å le ofte. Og høyt. Han lærte meg også mye om livet, når jeg først begynte å lytte.
Jeg angrer på at jeg ikke var der mer for ham. At jeg burde ha besøkt ham oftere. Gjort ham stolt. Jeg tror ikke jeg klarte å gjøre det, rett og slett fordi han ikke visste nok om livet mitt i “storbyen”. Han fikk aldri lest noe av det jeg har skrevet. Hørt om min egen forfatterdrøm, et frø han selv var med å plante. Jeg tenkte vel at skribleriene mine ikke var “hans stil”. Og så trodde jeg at han hadde tid.
Mer korrekt, at jeg hadde tid. Til å vente, forlenge og utsette. 

Det er trist at det er døden som må til for at vi skal lære å leve. At det er døden som lærer oss mest om oss selv. Og mest om den døde. At alle disse dagene som kom og gikk, at de var selve livet. 
Jeg kunne ønske jeg lærte det før. Og at lærdommen for en gang skyld skal sitte. Og at jeg kan dedikere den lærdommen til Far, som så mye annet. 

TV: Vikings

Sjanger: Action, drama, fantasy
Utgitt: 2013
Sesonger: 4 (5 kommer i 2017)
Med: Travis Fimmel, Katheryn Winnick, Gustaf Skarsgård, Clive Standen, George Blagden, Gabriel Byrne

DaVikingsskred over TV-skjermen for første gang i 2013 var jeg midt oppi tredje sesong av “Game of Thrones” og var langt i fra klar til å forholde meg til en serie med mange av de samme elementene. Jeg var faktisk helt anti-Vikings og hvis noen sa at det var en serie man bare måtte se, så spyttet jeg nærmest etter dem og skrek “BLASFEMI!” mens jeg siterte GoT-quotes som “YOU KNOW NOTHING!”. GoT-fascinasjonen min har heldigvis roet seg litt ned siden da. 

Interessen min for “Vikings” forble derimot ikke-eksisterende. Jeg hadde egentlig innfunnet meg med at jeg aldri kom til å se noe særlig av den serien, men så viste det seg at en bekjent av kjæresten skulle dukke opp i sesong fem, så han fikk plutselig et sterkt behov for å pløye seg gjennom de første fire sesongene. I mangel av bedre å gjøre så slang jeg meg på.
Vi har hittil kun sett den første.

**SPOILERS**

Og litt ute i den første sesongen måtte jeg tygge mine egne ord når det gjaldt “Vikings”. Det viste seg at det var jeg som ikke visste en dritt. Serien var jo jævlig bra, og i motsetning til (de fem første sesongene av) “Game of Thrones” så gikk jo historien overraskende fort fram (uten at vi skal gjøre alt for mange sammenligninger mellom de to seriene). 
I aller første episode får hovedpersonen Ragnar Lothbrok (Travis Fimmel) det for seg at han skal gå i mot jarlen sin (Gabriel Byrne) som nekter vikingene sine å seile vestover (han tror ikke det er noe å hente der). Ragnar får en venn, Floki (Gustaf Skarsgård), til å lage en ny type båt til ham og sammen med broren Rollo (Clive Standen) må han skaffe seg et mannskap som vil bli med ham vestover.  
På dette tidspunktet antok jeg at dette var scenarioet for hele den første sesongen. At vi skulle følge Ragnar mens han snek seg rundt å skaffet utstyr og mannskap til den farefulle ferden over hav de aldri hadde krysset før. Samtidig kom jarlen til å stikke kjepper i hjulene for ham og drenere prosjektet så mye som mulig. Og midt opp i alt dette måtte Ragnar få til tidsklemma hjemme på gården med den feisty kona hans Lagertha (Kathryn Winnick) og de to kidsa, Bjorn og Gyda.


Lagertha og Ragnar

Det var jo helt feil. Allerede i episode tre (!) kommer Ragnar og mannskapet tilbake fra vikingtokten i vest. De fikk karret seg i land i England, plyndret et kloster og tatt med seg noen munker hjem som trell. Jarlen er ikke blid på Ragnar og beslaglegger alt gullet deres som betaling. Alle i mannskapet får beholde en ting hver, og Ragnar velger en av munkene som trell, den unge og gudfryktige Athelstan (George Blagden). Hans kunnskap om verden i vest er hendig for Ragnar, som ser ut til å være både smartere og mer oppegående enn den gjennomsnittelige vikingen. Og ikke minst er han heldig og godt likt. Noe som fører til en del søskensjalusi mellom Ragnar og Rollo, uten at Ragnar ser ut til å få med seg akkurat det (er jo grenser på hvor smart man kan være). Dette topper seg når Ragnar dreper Jarl Haraldson og tar over plassen som Jarl i Kattegat. Vi får raskt vite at Rollo har planer om å bli den neste jarlen, og jeg kan jo bare anta at dette er noe han vil forsøke seg på i sesong to.

Men er det noe jeg har lært av denne serien så er det at den er fullstendig uforutsigbar. Handlingen går fort framover, noe som har sine fordeler og ulemper. Det hender man tenker “Faen! Hvordan skjedde dette? Hvordan kom vi hit?”, men for det meste så er det godt at serien går såpass fort frem. Det gjør at man unngår lange, kjedelige og dramatiske scener (…). Og de har fortsatt klart å gi et godt bilde av karakterene. Castingansvarlig har også gjort en meget god jobb.


Floki

Selv har vi streamet denne serien på HBO. Det var først da jeg begynte å gjøre litt research at jeg skjønte at serien i utgangspunktet var produsert for History Channel og at serien ofte plasseres i historie sjangeren. Akkurat det er jeg noe uenig i. Serien er fryktelig interessant, men historisk sett henger den ikke på greip. Den gir inntrykk av at vikingene var noen ignorante og barbariske jævler. Sistnevnte stemmer til en viss grad, men de kjente godt til verden rundt seg. Og de var ikke redde for en kamp, men de var da vitterlig godt nok utstyrt til det og. Noe vikingene i denne serien ikke er der de løper rundt uten hjelm og annen beskyttelse. For hjelmen var nok antakelig den viktigste beskyttelsen til vikingene, men vi ser nesten ikke en eneste hjelm i hele serien (og nei, de pleide ikke å ha horn. Dette er en misforståelse som stammer fra 1870-tallet takket være urframførelsen av Richard Wagners opera “Nibelungens Ring“). I følge Movieguide kan noe av årsaken til dette være fordi det ville være vanskelig å skille mellom de ulike karakterene, men på en annen side så pleide jo vikingene å lage seg hver sin unike hjelm, så det kunne jo blitt noen kule rekvisitter. 

I serien er det også full forvirring rundt stedsnavn, og ikke minst landskap. For Ragnar holder visst til i Kattegat i Danmark, men landskapet viser tydeligvis store og monumentale fjellsider (som er filmet på Vestlandet her til lands), sååå… Fjell i Danmark?! Jeg har en liten ås bak huset mitt som er høyere enn Møllehøj (Danmarks høyeste fjell. Topp? Ås?) som ligger omtrent 171 meter over havet. For enhver skandinaver høres det fryktelig rart ut at Danmark fremstilles som et fjellrikt land når det er mest kjent for flatmark. 

Men dette er bare detaljer. Hvis man kan se historiske og geografiske feil som kunstnerisk frihet, og heller putte serien i fantasy sjangeren, så har man noe godt i vente. Spenning, intriger, action, overtro og skjeggete menn. Fin oppskrift det. 


Ut på vikingtokt. Fine fjell i Danmark…

New Year, New Me

Vi har vippa over til et nytt år, og jeg burde kanskje slenge meg på trenden å ramse opp hva slags nyttårsforsetter jeg har, men sannheten er at jeg ikke har noen. Det ligger alt for mange brutte nyttårsforsett bak meg, og de har alle handlet om det samme: Diett. Sunt kosthold. Livsstilsendring.

Etter å ha proppet seg full av mat og drikke i jula er det jo helt naturlig at man vil kvitte seg med de nyanlagte kiloene, og spesielt når man hadde alt for mange uønskede kilo på kroppen fra før av. Det er jo ikke kiloene man legger på seg i jula som er problemet, men de man pådrar seg mellom nyttår og jul. Uansett, de fordømte kiloene vil man jo ha vekk (om de plager en selvfølgelig. Jeg vil gjerne påpeke at jeg ikke syns andre som ligger på samme vekt eller høyere, eller lavere for den saks skyld, burde føle seg ukomfortable i sin kropp. Vekta er forøvrig også bare et tall som gir en viss indikasjon på om man går opp eller ned, det er formen på kroppen min jeg sliter med).


For et par år siden ga jeg pappa tannkrem med baconsmak i julegave.
Det var egentlig en tullegave, men da den nåværende dietten hans på begynte å tære på ham ble den tatt i bruk for å tøyle noe av cravingen på usunn mat. Må ha vært en sterk craving. 

Problemet med dietter er at de krever at man er målrettet og har viljestyrke og pågangsmot. Det er ikke beskrivende ord for undertegnede, og er en direkte årsak til hvorfor vekta aldri har gått nedover. Jeg er svak for god mat, store porsjoner, snacks og brus. Selverklært cocaholiker og chipsvrak. Lider av treningsfobi og en aggressiv form for latskap. Har mastergrad i sofasitting.
Jeg innså i fjor sommer at dette ikke var noe jeg kunne klare selv, og var på vei til å skaffe meg en personlig trening da jeg plutselig fikk NAV som “arbeidsgiver”. Det var surt. Med lite penger så var det ikke rom for unne seg noe så luksus som en PT, men så viste det seg at det ikke var noe særlig rom for å handle godsaker heller.


Min store svakhet – Chili Cheese.

Hadde det ikke vært for lommeboka til kjæresten så hadde jeg mest sannsynlig vært sterkt underernært nå. Han har sørget for at vi har spist godt og vært mette, men siden vi kjøpte huset i september har jeg faktisk mistet noen kilo. Et par. Med en gang vi flyttet inn reiv vi kjøkkenet og det tok cirka fire måneder før vi fikk satt inn det nye. I mellomtiden levde vi på Fjordland og junkfood, men det ble lite snacks og mellommåltider. Og når kjøkkenet endelig var på plass, kjøleskapet fylt opp og jeg var i ferd med å binge igjen begynte all maten å komme i retur. Jeg tilbragte omtrent halve desember med hodet ned i ei bøtte. 

Matlysten er tilbake igjen nå, men i langt mindre skala enn før jul. Matmengden er også betydelig redusert. Leskedrikk og kaffe er delvis byttet ut med vann. 
Resultatet av dette er at jeg begynner å se antydninger til kjevepartiet mitt. Dobbelthaka er noen millimeter mindre. Klærne henger litt mer på kroppen enn tidligere (noe vaskemaskinen først fikk skylda for, men selv klær jeg ikke har brukt eller vasket på en stund ser ut til å være bittelitte grann mindre). 

Enhver som ser meg nå tenker nok ikke at det har vært noen forbedring. Jeg har fortsatt bollekinn. Lovehandles og pølsefingre. Muffinsmagen disser. Grevinnehenget dingler. Det er lenge siden jeg kunne gå normalt. Jeg vagger (men vekta skal ikke få all skylda for det altså. Stiv nakke og vond korsrygg bidrar sterkt til at gåstilen blir litt… rar). 

Jeg orker ikke tenke på dette som begynnelsen på en livsstilsendring. Det er mest sannsynlig en fase som går over om noen uker når matlysta er tilbake til normalen. Jeg krysser selvfølgelig fingre for at den aldri kommer tilbake igjen, men så enkelt er det nok ikke. Man mister ikke vekt sånn uten videre. Hvis ikke årsaken er sjukdom, men da tar jeg heller noen ekstra kilo enn dårlig(ere) helse. Jeg får bare nyte det så lenge det varer. Dette er tross alt den sunneste starten jeg har hatt på et nytt år siden…
Lenge.

Misophonia

Så lenge jeg kan huske har lyden av mennesker plaget vettet av meg. Dette til tross for at jeg er regne lydmaskinen selv. Her kommer det rap, gulp, hikk og promp når det passer undertegnede selv (noe typen finner “svært lite sexy”. Som om fisen hans er noe mer lukrativ….). I tillegg til at skravla mi har en tendens til å gå av seg selv, spesielt om det er alkohol med i bildet. 

Men nå er det jo slik at de som lider av misofoni som regel plages av alle andre lyder enn sine egne. Samme gjelder meg, bortsett fra når det pågår en stjernekrig i magen min. Det er en av de få lydene jeg produserer selv og som samtidig går meg på nervene. Det har vært så ille at jeg i frustrasjon har kjørt min egen knyttneve inn i min egen mage i håp om å få stoppet de irriterende lydene.
Det har ikke fungert så bra. Heldigvis har jeg hatt noen litt mer kreative løsninger.
For eksempel da jeg fortsatt jobbet som kontorarbeider og var nødt til å gå ned i verkstedet og hente ørepropper for å stenge stjernekrigen i magen ute slik at jeg fikk surfe på internett i fred og ro. 

Dessverre er det ikke like lett å stenge lydene fra andre mennesker ute. Man kan jo ikke akkurat putte i en ørepropp når man er i middagsselskap og personen ved siden av smatter eller tygger på bestikket. Selv om det har vært veldig fristende.
Jeg har satt ned foten noen ganger, men det funker liksom bare når det er noen man kjenner godt. Som typen for eksempel. Han hadde for vane å tygge på bestikket, og var heller ikke interessert i å gjøre noe med det siden problemet, i følge ham, bare var konstruert i mitt eget hode. Så jeg begynte bitche og sutre hver gang vi spiste middag sammen og etter noen måneder så sluttet han å tygge på bestikket. En svært effektiv metode, men jeg tror ikke den funker på så mange andre enn ham.

Til mitt forsvar så syns jeg ikke det er spesielt kult å være bitchy når det gjelder slike ting. Misofoni betyr ikke bare at man plages av andre menneskers lyder, men lyder generelt. I mitt tilfelle så blir jeg også lettere gal av å høre repeterende lyder som tikkende klokker og dryppende kraner. I tillegg til å høre folk smatte, tygge på bestikk, snufse, snorke og puste.
Ja, jeg blir faktisk irritert av å høre folk puste.

Noen ganger prøver jeg å tenke positivt på det. “Vel, i det minste så hører jeg at folk lever”.
Det pleier jeg hvertfall å si til meg selv når snorkingen til kjæresten vipper 69 desibel og jeg må søke tilflukt på sofaen. Og det samme tenkte jeg om han eldre mannen som satt ved siden av meg på legekontoret i går og pustet høyere enn snorkingen til kjæresten.
Vel, jeg prøvde å tenke positivt om han gamle mannen, men måten han pustet gjennom nesa fikk hvert bidige hår i nakken min til å reise seg. Nevene mine knyttet seg sammen. Det banket i tinningene. Svettene piplet frem i panna. Jeg kjente irritasjon og sinne velte opp i meg. Jeg ville snu meg mot ham å skrike “er det virkelig nødvendig å puste så jævlig høyt?!?”.
Heldigvis finnes det et lite snev av sperrer i meg. Sperrer som forteller meg at enkelte av disse irritasjonene ikke kan belastes andre mennesker. At jeg må ta et dypt magadrag og fokusere på noe annet.

Det funker forholdsvis greit å beherske seg i situasjoner hvor jeg mistenker at de irriterende lydene er kortvarig. Når det er lys i enden av tunnelen, og alt det der. Men at irritasjonen er der og kan dukke opp på de mest upassende tidspunkt er noe jeg må ta i betraktning når jeg skal velge fritidsaktiviteter eller overnattingssteder. Jeg kan ikke se filmer på kino som innebærer mye stillhet fordi da hører jeg fort noen i salen smatte i seg popcorn (noe av årsaken til hvorfor jeg unngår norske filmer som pesten på kino. Mange av de skal liksom bruke stillhet som virkemiddel. Fullstendig backfire i mitt tilfelle.), og jeg fant fort ut at yoga i et trangt rom med ti snufsende kvinnfolk ikke var særlig passende for meg. Jeg har også en liste på cirka ti personer som jeg ikke kan spise ved siden av fordi jeg vet at de smatter eller lage andre ubehageligheter ved matbordet. Skal jeg sove noe sted så MÅ jeg ha ørepropper for å overleve natten. Ja, selv i min egen seng, og det er ikke bare kjæresten sin skyld. Hvis det regner kan jeg irritere over vann som drypper fra takrenna, sovner jeg på sofaen blir plutselig duringen fra varmepumpa et problem. Heldigvis sover jeg ganske tungt når søvnen først kommer. For god søvn er viktig. Det holder litt av den unødvendige irritasjonen borte.