Synsing

Da jeg var yngre, og sånn cirka til midten av tyve årene, var jeg helt for jævlig på synsing. Selv om jeg anså meg selv som et forholdsvis oppegående og smart menneske som lot folk være folk, så var dette langt i fra sannheten. Jeg var utrolig flink til å synse om alt og alle. Legge meg opp meninger ut i fra enkelte ting de sa eller gjorde. Sette de i bås. Og selvfølgelig, hvis de ikke mente det samme som meg eller hadde samme stil og holdning var jeg raskt ute med å dømme de nord og ned. Jeg var ekte. De var falske.

Men det kom en dag hvor jeg måtte gå inn i meg selv når det gjaldt dette. Innse at jeg ikke var så liberal som jeg skulle ha det til. Og det var selvfølgelig kjæresten som satte meg på bedre tanker.
Det var en tidlig morgen, midt i Paradise Hotel-sesongen, og han kjørte meg til jobb. Jeg satt i passasjersetet og klaget over jenter med botox i panna, restylane i leppa og silikon i puppene. Det var jo ikke naturligDet var ikke normalt. “Er du noe bedre?” Spurte han. Jeg svarte ja, med den største selvfølgelighet i stemmen. Jeg var jo ikke sånn. “Er den tatoverte dragen du har på beinet mer naturlig?”
Det gjorde meg målløs. Og sur. Smelte med bildøra da han slapp meg av. Trampet inn på kontoret mitt. Surmulte i timesvis. Men det hjalp ikke. Jeg kom ikke på noe bra tilsvar. Jeg kom ikke på noen dugelige argumenter som støttet den trangsynte holdningen min.
Jeg måtte innse at han hadde et jævlig godt poeng.

Det krevde at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv og mine egne holdninger, en jobb som har tatt åresvis og som aldri vil bli ferdigstilt. Jeg liker å tro at jeg har blitt smartere, fått et mer åpent sinn og et varmere hjerte. At jeg ikke lenger definerer noen ut i fra hvordan de går kledd eller hva slags musikk de hører på. Noe som forøvrig var ting jeg ikke likte å bli satt i bås for sjæl. Man blir aldri ferdig utlært når det gjelder å forstå andre mennesker og akseptere ting man selv ikke liker.

Det er helt greit å ikke like noe, og synes at det er både teit og tragisk. Vi har lov til å ha preferanser. Man har lov til å foretrekke goth over sminkedukker. Hip hop over danseband. Men det måtte et lite spark i ræva for at jeg skulle innse at det ene ofte ikke er bedre enn det andre selv om det er annerledes. At det ikke er min oppgave å synse om alle andre. Legge meg opp en mening om hver bidige lille ting de driver med. Litt livserfaring og økt alderdom har ført til at jeg har klart å opprettholde dette, blitt flinkere til å pick my battles og ikke minst innse at det finnes nok av jævlige ting her i verden man kan bruke energien sin til å hate. Som krig, pedofili, Donald Trump og snø.
For å nevne noen. 

Gullkorn fra kjærestemunn

Jeg og kjæresten ligger i sengen og prater:
Kjæresten: Apropo fete ting… Du er ganske digg da.

Jeg og kjæresten prater om et random kvinnemenneske:
Kjæresten: Høres ut som dere har veldig mye til felles.
Jeg: Har vi vel ikke! Hun er et fullstendig nervevrak med sosial angst.
*5 sekunders stillhet*
Jeg:
Hold kjeft!

Prøver å overbevise kjæresten om at jeg ikke er en egoist:
Jeg: There is no I in us!
Kjæresten: No, it’s a U in us… 

Etter en liten krangel:
Jeg: Er vi venner igjen nå?
Kjæresten: Ja, bare ikke si noe mer dumt du.

En sen kveld:
Jeg: Skal vi pule?
Kjæresten: Ja, hvis du tar av deg Rosenborg skjerfet.

Jeg og kjæresten snakker om å få barn.

Kjæresten: Jeg gruer meg til du skal være gravid. 
Jeg: Så lenge du holder kjeft og gjør som jeg sier så går det nok gå bra.

Jeg er stresset (og hylgriner) fordi leiligheten står under vann og kjæresten prøver å beholde roen. 
Jeg: Det passer ikke at du er logisk og rasjonell når jeg prøver å være sint!

En sen kveld:
Jeg: Hvis jeg kler meg naken nå, hva skjer da?
Kjæresten: Du kan få lov til å bytte TV-kanal.

/repost

Solarium

Jeg hater det norske vintermørket. Faktisk, så er ikke hater et dekkende ord en gang for hva jeg føler for de kalde og umenneskelige vintermånedene. De er så sinnsykt jævlige og deprimerende at jeg knapt forstår hvordan Norge som en nasjon klarer å overleve dette hvert bidige år (men så kommer jeg på at det faktisk finnes folk som liker denne depressive årstiden). Det eneste jeg liker med vinterhalvåret er at det er mørkt hele natta, det er ypperlig for en nattrangler som meg. Men at det er mørkt når man står opp om morgenen og mørkt midt på dagen igjen? Tragisk.

På vinterstid er det nødvendig for meg å ta en del grep for å holde hodet over (is)vannet. En av disse er å steke meg selv jevnlig i en solseng. Men jeg har aldri klart å gjøre dette jevnlig nok til å anlegge en brunfarge. En eventuell endring av hudfargen er et rent pluss, men hovedsakelig gjøres det for å få en anelse følelse av sommer. Det er jo ikke bare selve stekefasen som redder en ut av den evinnelige og altoppslukende vinterdepresjonen. Senere på kvelden, når man sitter der i mørket, kjenner man varmen i kinna og at kroppen føles litt kokt. Som om man har tilbragt hele dagen på stranda. Og sånn for å toppe følelsen (og gjøre huden en tjeneste) så smøres kroppen inn med after sun, en lukt som drar meg rett tilbake til solfylte Spania. Eller en dugelige sommerdag her hjemme. 

Men bortsett fra de ti minuttene med ren steking og den påfølgende følelsen når man har kommet hjem, så er det lite ved selve solstudiobesøket som minner om en herlig sommer. Faktisk, det er nesten så jeg går med lukkede øyne inn på studioet, famler meg frem til solsenga og gjør mitt beste for å kle av meg uten å ødelegge illusjonen om at jeg egentlig befinner meg inn i et trangt klaustrofobisk rom hvor målet er å legge seg inn i en enda mer klaustrofobisk beholder.

Det er selvfølgelig umulig. Illusjonen blir alltid brutt
Først og fremst av den helt for jævlig irriterende musikken de spiller inne på disse studioene. En ting er å ha på musikk i bakgrunnen, men det er tydeligvis ut nå om dagen. Hver bidige gang jeg åpner døra til det lokale solstudioet blir jeg slått ned av utz-utz, autotune og Kygo’s palmetoner, som om det liksom skal få meg i et sommerlig humør. Jeg blir bare irritert. Det er ikke et jævla utested (som jeg forøvrig ikke hadde satt mine ben innafor om det var musikksjangeren deres).

Og som om ikke solsenga er klaustrofobisk nok, så føles den enda mindre ut når Selena Gomez stønner fra hver bidige kant. Det tok meg et par besøk før jeg skjønte hvordan man fikk skrudd av lyden på de forbanna høyttalerne inne i solsenga, inntil da var det bare å pumpe opp volumet på mine egne øretelefoner og spille tungrock for fulle mugger. Men selv om jeg har løst volumgåten så er jeg fortsatt nødt til å sette opp volumet på min egen musikk idet solstunden begynner å nærme seg slutten. For så fort solstrålene skrus av så kommer utz-utz og kåte ooh’s og aaah’s umiddelbart trengende gjennom høyttalerne igjen. Jeg har blitt gal av mindre.

Det er også en turn-off for sommerfølelsen at man i forkant av hver steketid er nødt til å vaske solsengen for svette og sæd. Da “TV2 hjelper deg” sjekket samtlige solstudioer fant de sæd i alle studioene som ble testet for dette. Jeg har selvfølgelig ingen tvil om at det også gjelder solsengene der hvor jeg pleier å gå. Det er ganske tydelig at sengene i seg selv ikke blir rengjort siden de er like nedstøvet som mitt eget hjem, så jeg er nødt til å ha med egne rengjøringsmidler hver gang jeg skal sole meg. Nok en ødelegger for den sommerlige illusjonen for jeg har ikke som vane å ha med meg Jif og vaskeklut på stranda. 

For å overleve resten av mørketiden blir det vel en eller to turer til i solsenga, men det er jo begrenset hvor mange falske solstråler man egentlig tåler. Så jeg hadde satt stor pris på om den globale oppvarmingen kunne gjort jobben sin og gitt oss 20+ grader fra sånn cirka midten av mars og med stigende temperatur utover sommeren. Vi har hatt nok vinter nå.


 

Finally Home

På tirsdag kom endelig samboeren hjem fra ferie og jeg har vært i overkant lovesick siden det. Han delte ikke helt denne entusiasmen, han har jo tross alt vært nedlesset med arbeid siden han kom hjem og har tilbragt vært bidige minutt foran pc’en. En pause innimellom har han derimot fått klemt inn, og da postet han denne videoen her på facebook med teksten “hvordan det er å ha hjemmekontor når dama vil ha litt TLC”….: 

Jeg følte meg litt truffet. Heldigvis kan følelsene mine kjøpes, så jeg holdt kjeft etter at han plantet to sydengaver i henda på meg.


Vi drar alltid på Hard Rock når vi er i utlandet,
og har fått en fin liten samling med diverse glass opp igjennom årene. 
Dette moonshine-glasset ble et morsomt tilskudd til samlingen.


Strandbag! Jeg drasser alltid rundt på mye stæsj, og mer vil det bli…
Fin gave, spesielt siden den var så gjennomtenkt!

Samboeren ble selvfølgelig tilgitt for å måtte arbeide så mye, og jeg har lovet å være litt mindre panda. Dessuten er det jo nødvendig at han tjener masse penger slik at jeg kan få enda flere gaver i fremtiden.

Det er min dag i dag!

I morgen kommer samboeren hjem fra ferie, og i går sendte jeg mamma hjem etter å ha tilbragt den foregående uken sammen med meg. Det betød at dagen i dag var min! Jeg var helt alene og kunne derfor gjøre akkurat som jeg selv ville. 
Først våknet jeg rundt 07:00 om morgenen, men slapp en fis (ganske imponerende siden jeg fortsatt sliter med forstoppelse), snudde meg rundt og sov videre til 11:00. Deretter sto jeg opp for å jobbe litt (les: sende meldekort) før jeg lagde meg en skikkelig sunn frokost:

Etterfulgt av dessert:

Og dårlig samvittighet… Så jeg måtte ut å gå en tur for å døyve den vonde følelsen. 

Noe av formålet med gåturen var egentlig å skaffe mer mat. Jeg gikk innom matbutikken og kom ut med noen bakevarer, sjokomelk, fiskesuppe, pasta formaggio og fiskepudding. Egentlig langt mindre mat enn jeg fryktet på forhånd, så jeg var i grunn meget stolt over byttet mitt. Handleturen ble heller ikke så dyr som først antatt, så det var igjen en slant med kronasjer som kunne brukes i salgshylla på Nille. 

Etter shoppingen fortsatt jeg vandringen rundt på Åssiden og nøt det fine været med et godt soundtrack på øret:

– Aurora “Running With the Wolves (Pablo Nouvelle Remix)
– Darkthrone “Circle the Wagons
– Dark Tranquillity “Encircled
– Fever Ray “If I Had A Heart
– Fugazi “Waiting Room
– Kate Tempest “Europe Is Lost
– Nirvana “Love Buzz
– NOFX “Bob
– NOFX “It’s My Job To Keep Punk Rock Elite
– NOFX “Soul Doubt
– NOFX “What’s the Matter With Parents Today?
– Selah Sue “Crazy Vibes
The Hives “The Hives Are Law, You Are Crime
– Tyler, The Creator “Yonkers

Den varme sola mot huden gjorde at jeg begynte å kjenne et savn etter sommer og brunfarge, og i tillegg så var jeg ganske sjalu på den solbrune samboeren som jeg skulle hente på Gardermoen dagen etter, så på veien hjem hoppet jeg innom solstudioet:


Takk til picmonkey som gjorde dette bildet presentabelt…

Det hjalp egentlig ikke noe særlig på den bleike kroppen min, men det var ganske digg å bli kokt i 15 minutter. Selv om sola er falsk og neppe gir noe tilskudd av D-vitamin, så føltes det fortsatt som en liten energiboost. Nok til at jeg fikk tatt fatt på noen huslige oppgaver da jeg kom hjem som å brette klesvasken, rydde kjøkkenet og sette frem litt pyntegjenstander. 

Og så var det på tide å dytte i seg litt mat igjen, men i motsetning til frokosten så ble lunsjen/middagen en anelse sunnere med to knekkebrød med fiskepudding og kaviar (hvis man ser helt bort i fra bakevarene til dessert…). Maten ble fortært foran TV’en mens jeg så på “Iron Man 2”.
Planen om å bruke dagen til å gjøre noe eksepsjonelt for min egen del begynte å se dårlig ut ettersom kvelden kom og mørket senket seg. Egentlig hadde jeg litt lyst til å gi meg selv en liten make-over ved å farge hår, vipper og øyenbryn samt fjerne overflødig hår andre steder på kroppen, men jeg var redd for å sette i gang noen fargeprosjekt alene i frykt for å rote det til, og hårfjerningen datt ut siden det krevde en viss form for nakenhet og jeg var fortsatt litt satt ut av speilbildet som møtte meg inne på solstudioet. Vi har enda ikke satt opp noen speil hjemme som viser helfigur, og jeg kjente at det er en livsløgn jeg fint kan leve videre på…

Isteden så fikk jeg tømt PVR-boksen for diverse opptak, som “Ingen banker RBK”, “The Walking Dead” og “Geordie Shore”. Og skrevet dette innlegget her. What a day!
Viste seg at den ble som hvilken som helst annen dag.

Human Animals

Jeg har tidligere skrevet om min fobi for lyder. Det er dessverre bare en av mange fobier jeg “lider” av. Jeg skriver lider i anførselstegn fordi den eneste fobien som virkelig plager meg er misofonien (som teknisk sett ikke er en fobi. Fonofobi er fobi mot lyder, mens misofonien er mer enn aversjon. Men siden jeg er klar over at den dukker opp i visse situasjoner så får jeg litt på forhånd fobi mot nettopp disse situasjonene). Ja, også trypofobien, som er en fobi for ansamling med mange små hull. I mitt tilfelle, jo mer organisk, jo verre. Det blir jeg fysisk uvel av og det hender jeg plutselig, helt uten grunn, ser for meg noe slikt mens jeg sitter i sofaen eller kjører bil, og da kjenner jeg hårene reise seg på armen, kvalmen stige og frysninger fyke nedover ryggen (prøvde faktisk å google et bilde av dette som illustrasjon, men det ble rett og slett for ekkelt. Og så måtte jeg ta en pause fra dette innlegget i over en måned for å komme meg over synet av de hullete bildene).
Men bortsett fra det så er de fleste andre fobiene mine mer eller mindre irritasjonsmomenter og midlertidig frykt som jeg klarer å kontrollere. Jeg tenker ikke så mye på disse fobiene hvis jeg ikke blir utsatt for de, i motsetningen til misofonien som styrer deler av livet mitt, og trypofobien som kan komme snikende på de mest upassende tidspunkt. 

En av de mindre stressende fobiene mine, som jeg nesten finner på nippet til å være fascinerende, er frykten min for mennesker utkledd som dyr (har ikke funnet noen medisinsk betegnelse på det, men siden folk som har fetisj for å kle seg ut i dyrekostymer betegnes som furries så kan man jo kalle det for furriefobia). Jeg blir umiddelbart skremt av synet, men så går det over til en form for skrekkblandet fryd. Som en serie med ulykker man ikke klarer å se vekk i fra. 

Jeg vet hvor denne frykten kommer fra. Det skyldes den første BBC dramatiseringen av C.S. Lewis bok “Legenden om Narnia – Løven, Heksa og Klesskapet” fra 1988. På den tiden var det dårlig med filmeffekter og de snakkende dyrene ble spilt av mennesker i dyrekostymer. De som har sett filmatiseringen av Narnia fra 2005 kjenner Maugrim, kapteinen for Heksa Hvit sitt hemmelige politi slik:

Mens vi som vokste opp med BBC versjonen kjenner Maugrim slik:


 

It scared the fucking shit out of me og jeg må ta noen pauser fra å skrive dette innlegget fordi disse bildene er litt ubehagelige å se på. Det går helt greit å se disse på dagen, men ikke sent på kvelden… (Vil. Ikke. Drømme. Om. Maugrim). Rundt samme tid som Narnia gikk på TV ble jeg forøvrig også vettskremt av vettene fra Ronja Røverdatter (om du ikke husker de, så får du google det. Jeg gidder ikke å legge ut noen bilder av de siden jeg akkurat har fått bildene av Maugrim ut av synsfeltet mitt slik at jeg kan avslutte dette forbanna innlegget). Ja, også musikalen Cats. Den har også satt sine spor…

Så på bakgrunn av disse karakterene utviklet jeg altså en frykt for mennesker i dyrekostymer. Det gikk forholdvis greit hvis det var noe så enkelt som luer med dyreører, eller sexy Halloweenkostymer som katt eller kanin. Jeg var faktisk så komfortabel med dette at jeg i selvvalgt 30 års gave fra kjæresten fikk ham til å kjøpe denne lua:

Den var jo så søt! I tillegg var den i fleece så den var kjempegod å ha på seg. Potene kunne man forøvrig bruke som votter, så det var jo en real 3-in-1 deal (lue, votter og skjerf). Jeg var kjempefornøyd med kjøpet frem til jeg hadde en selfieseanse med lua, og oppdaget dette da jeg gikk igjennom bildene:

Jeg har ikke brukt lua siden. Dette kunne fint vært filmplakaten til en skrekkfilm, og gjorde at jeg også fikk et problem med søte dyreluer. Faktisk så ille at jeg ble skremt av å se denne boka her på Kiwi:

Hadde jeg sett noen vandre gatelangs med den froskelua så hadde jeg mest sannsynlig skreket de opp i trynet før jeg hadde løpt avgårde og gjemt meg. Det er ikke normalt! Luene altså. 

Men som nevnt tidligere er dette en skrekk som jeg også finner fascinerende, på riktig tidspunkt vel og merke. Det hender jeg ser på den gamle BBC serien om Narnia eller setter på “The Island of Dr. Moreau” av egen fri vilje for å skrekkfascinere meg selv, men av erfaring passer det dårlig hvis jeg er hjemme alene, og da spesielt om natta. Men lærer jeg? Neida. Typen er jo fortsatt borte og hva gjør jeg? Fortsetter å skrive på dette innlegget om mennesker i dyrekostymer, forhåndsviser innlegget og får alle bildene brettet rett opp i trynet. Og på toppen av det hele så måtte jeg jo bare google bilder fra “The Island of Dr. Moreau”, selv om jeg visste at det ikke ville komme noe godt ut av det.
Og på toppen av det hele er klokka ett om natta.

Goodbye good night…

Edit 20.02.17: Takk til Nerdinnen som fant korrekt betegnelse for denne fobien: Anthropo Pseudo Doraphobia.

Substitute for Love

Samboeren ferierer for tiden på Tenerife og før han dro ga han meg denne lille krabaten som selskap og bodyguard, så jeg ikke skulle føle meg alene og redd:

Jeg kalte ham Lille siden han er… vel… liten. Han virket som en hyggelig kar, men i motsetning til samboeren så var han ikke spesielt pratsom. Noe som egentlig var litt digg.
Samboeren snakker jo mer enn et gjennomsnittlig kvinnemenneske.

En annen ting som var digg med samboerens fravær var at jeg endelig kunne tilbringe hele netter i senga. Jeg har slitt fælt med søvnløshet i det siste og da nytter det ikke å prøve sovne ved siden av en som snorker som et lokomotiv. Og skulle jeg mot all formodning sovne så våkner jeg alltid opp i løpet av natta for å tisse, og det er sjelden jeg klarer å sovne igjen om lokomotivet fortsatt er i drift.
Så da er det bare å ta dyna under armen og tusle slukøret (eller forbanna…) ut i stua.

Søndag gledet jeg meg derfor stort til å krype til sengs i fred og fordragelighet, men et par timer før tretthetens inntog dukket det opp en annen mulighet som ikke lar seg gjøre om samboeren er hjemme: Jeg kunne jo se på skrekkfilm! 

Jeg ble selvfølgelig redd. Det var en ræva skrekkfilm (“Ouija“), men litt av handlingen foregikk oppe på et skummelt loft, og loftsluka vår er rett utenfor soverommet så jeg turte ikke å sove der alene. Bamsen Lille skulle jo liksom fungere som bodyguard i samboerens fravær, men han var jo like redd som meg (det syns ikke så godt på bildet. Han har et skikkelig godt pokerfjes), så den første natta måtte vi tilbringe på sofaen. Heldigvis kom mamma dagen etter slik at vi slapp å være alene og redde.

Med mamma i hus slapp vi også alle former vasking. Mamma har nemlig vasking som hobby (eplet falt altså veldig langt fra stammen…), og det kom godt med siden jeg skulle bruke samboerens fravær til å innrede hjemmet vårt.  Men Lille var ikke spesielt behjelpelig med verken vasking eller rydding, noe som tæret litt på det nyetablerte forholdet vårt. Jeg syntes det var skikkelig dust gjort av ham å overlate alt arbeidet til mamma. Hun er jo tross alt tungpustet og i midten av 50-årene (men overraskende myk og bøyelig. Sist jeg prøvde å nå ned til mine egne tær i stående posisjon så svimte jeg av).

Men Lille prøvde heldigvis å gjøre det godt igjen for både meg og mamma, og tok ansvaret for taco-onsdag (jepp, onsdag, ikke fredag. Som nevnt tidligere så lever jeg litt på kanten for tiden). Maten ble skikkelig bamsemums og jeg overspiste som vanlig (nyttårsforsettet som ikke var et nyttårsforsett har altså gått ad dundas).

Noen dager senere dro vi på IKEA og kom tilbake med en bærepose med stæsj og et spisebord, som Lille hyggelig nok tilbød seg å skru sammen. Men da vi var i ferd med å skru på det aller siste bordbeinet så vi at to planker var satt på feil vei så vi måtte skru opp alt sammen igjen.  

Jeg hater jo å måtte gjøre ting om igjen, så jeg bannet og svertet mens jeg skrudde opp det jævla bordet på nytt. Mamma rømte ut på verandaen for å ta seg en blås og bamsen Lille ble plutselig borte. Vi fant ham igjen noen timer senere:

Han har ikke gitt noen god forklaring på hvordan han havnet oppe i den blomsterpotta, men jeg føler at både han og mamma gir meg skylden for dette.
Men jeg ville aldri gjort dette mot basilikumsplanta mi. 

Bamsen Lille har vist seg å være en forholdsvis hyggelig fyr å ha i hus. Han er tidvis hjelpsom og god på taco, men selv om han ikke prater så mye så har han har tatt i overkant mye plass.

Kjenner jeg savner samboeren nå, selv om han fryktelig pratsom og tar, på lik linje med Lille, enormt med plass. Men han er jo så mye bedre! Han gir varme og lange klemmer, og så er han blid hele tiden. Kjære, kom hjem! Vi savner deg!

Valentines

Egentlig henger jeg litt på etterskudd med å gratulere kjæresten offentlig fordi her i huset ble valentines feiret lørdagen som var. Men dette skyldtes jo igjen fordi kjæresten bestemte seg for å feire den ekte valentinsdagen med en kamerat på Tenerife. Derfor endte jeg opp med å feire dagen med mamma og søster, bortsett fra en snarvisitt innom pappa med en boks melkehjerter. 

På lørdag feiret jeg og kjæresten kjærligheten med en god middag (på hans bekostning. Skulle jo bare mangle siden han skal slikke sol i en uke, mens jeg blir igjen her for å måke snø). I går brukte jeg, mamma og søster’n derimot valentines til det den har blitt kjent for i nyere tid: Ved å bruke shitloads av penger. Den eneste forskjellen var det at vi ikke handlet noe unødvendige greier (vel, det kan sikkert diskuteres) slik man visstnok skal gjøre til valentines nå for tiden.
Blomster er fint det. Sjokolade er jo godt. Men man skal jo også ha en fancy middag (…), et søtt kort, kosebamse, diamanter, weekendtur til Paris, sexy undertøy og andre søtheter pakket inn i cellofan. Det har blitt så viktig å feire kjærligheten på valentines at det ene forholdet etter det andre ryker om den ene parten ikke lever opp til de kommersielle forventingene av kjærlighetsdagen. Det holder ikke lenger med “jeg elsker deg” og en klem. Det må være mer, mer og enda mer.


Hvis du dater en som vil ha mer, mer og mer, så kan denne bronseavstøpningen av ditt eget rumpehull være en superromantisk valentinesgave. Kan også fåes i sjokolade. (Edible Anus)

Jeg kaster litt stein i glasshus her. For 2 år siden tilbragte kjæresten mesteparten av valentines sovende på sofaen. Da han endelig kom til seg selv sånn rundt 20:30 på kvelden fant han undertegnede i en vanndam av tårer, skrikende mot ham at han ikke visste hva kjærlighet og gjensidig respekt var, etterfulgt av tramping og fekting med armene før jeg toppet det hele med å stenge meg selv inne å badet. Han hadde ikke stort annet valg enn å løpe ned på butikken og kjøpe en stor bukett med roser. Ved overlevering kom det en beklagelse, selv om han ikke hadde den ringeste anelse om hva han beklaget seg for. Til mitt forsvar så var jeg premenstruell.

Men hvis vi ser helt bort i fra nedsmeltingen min for 2 år siden så har jeg hatt et forholdsvis avslappet forhold til kjærlighetsdagen, så avslappet at jeg stort sett har boikottet den. Så da kjæresten endelig ga opp å få meg interessert, snudde jeg på flisa. Jeg likte jo egentlig at han brydde seg.
Så etter dette har vi begge brydd oss, og målet med dagen er å gjøre noe sammen.
På hans bekostning selvfølgelig. 

Unødvendige Rovdyr

Høyre er ikke akkurat mitt politiske parti her til lands, og de gjør seg jaggu mer upopulære i min verden når medlemmer som Laila Davidsen, stortingsrepresentant for Finnmark Høyre, ytrer sin personlige mening i media. “Alle norske rovdyr bør skytes.”
Hvorfor? “Jeg mener vi ikke trenger dem, og er generelt opptatt av at vi må ivareta næringsinteressene. Rovdyrene gir oss ingen verdiskaping. Det gjør landbruk og reindrift. Jeg skulle gjerne sett at mitt Høyre vektla næringsinteressene høyere.” Med andre ord så er ikke naturlig mangfold særlig viktig hvis man ikke tjener penger på det. Det viktigste i verden er penger. Det er jo… naturlig.

Jeg gremmes av slike mennesker. Kan vi egentlig kalle de mennesker? De er jo totalt ute av stand til å se at de bare er en liten del av noe større. Og da snakker jeg ikke større i den religiøse forstanden, men den jordlige. Det fysiske som vi kan se og ta på. Det vi virkelig burde bry oss om… Livet… Og ikke bare det som tilhører menneskene. Men alt liv som eksisterer på denne herlige planeten. 

Norges rovdyr består av blant annet av gaupe, jerv, brunbjørn, ulv, rev, grevling, ilder, mink (takket være pelsfarmene), isbjørn (på Svalbard), mår, mårhund, oter, røyskatt, snømus og kongeørn. I hovedsak er det vel jerv, ulv og ørn som Davidsen ønsker fjernet, da disse utgjør den største trusselen for norske næringsinteresser. Det koster for mye å gjøre tiltak mot rovdyrene, så den enkleste løsningen er å kvitte seg med dem. Men slike enkle løsninger er ikke ofte de beste.

Og hvorfor er det slik? Fordi penger, profitt og næringsinteresser ikke burde være den største grunnen til hvorfor vi fjerner dyrearter fra naturen. Det er naturens gang at noen dyrearter forsvinner, mens andre kommer til, men å systematisk fjerne arter fordi de ikke passer oss er en skadelig mentalitet vi ikke burde begi oss inn på. Vi mennesker tar oss allerede så forferdelig til rette i naturen ved å asfaltere halve planeten og bruke resten som søppeldynge. Disse handlingene i seg selv er med på å utrydde dyrearter, men hvis vi først begir oss ut på systematisk utrydding, hvordan vet vi når det er på tide å stoppe? Hvilke dyrearter vi burde beholde og ikke? Og hva om vi klarer å utrydde dyrearter vi trenger? 

Det som er trist med Davidsens uttalelse er det at hun ikke aner hva det er hun snakker om. Hva hun mener er egentlig uvesentlig når hun ikke har noe fakta å bygge oppunder meningen sin. Dette er ikke det samme som å si hva man mener om et TV-program, eller at man fortrekker sjokolade over potetgull. Da har man fint lov til å ha en personlig mening. Forvaltning av naturen krever derimot at man har god kunnskap om det man driver med. 
Vi trenger rovdyr for holde bestanden nede på utallige andre arter. Å fjerne rovdyrene vil uansett før til at man må sette inn ressurser på andre måter for å holde naturen i sjakk, men Davidsen anser kanskje dette som verdiskapning? Økte arbeidsplasser? Og hun tenker kanskje at et økt problem med gnagere kan være lønnsomt? Det finnes jo et marked for både hare og kaninpels.

Men slik vinkling er jo særdeles lite gjennomtenkt. Og på toppen av det hele historieløst. Å utrydde rovdyr har vært forsøkt før, og da viste det seg at de rypene rovdyrene fikk tak i ofte var de syke og svake. Uten rovdyrene ble sykdommene spredd blant rypene, og bestanden ble mindre enn noensinne. I dag ser man også at når bestanden øker blant hjortedyrene, økes også flått og hjortelusflue.
Det blir mindre av tresorter som osp, selje, alm og rogn på grunn av overbeiting. Mangel på disse tresortene går igjen utover insekter som holder til i disse trærne. Dette lærer man på skolen, så det ser ut til at Davidsen trenger en liten oppdatering i hvordan et økosystem fungerer. Fint hvis noen kan påta seg oppgaven å gi henne et lynkurs i dette. Kanskje sende henne et eksemplar av “Økosystem for dummies” i posten? 

Gaupe om vinteren. Kontrollerte forhold, men i naturlige, riktige omgivelser. Langedrag Naturpark, Nes, Buskerud.
Foto: Arne Nævra
 

The Finger

For omlag tre måneder siden opererte jeg den venstre pekefingeren.
Det skulle være et raskt og enkelt inngrep. Resultatet ble en halvlam fingerIkke en droppfinger, som flere raskt konkluderer med når jeg forteller om fingerens tilstand (en droppfinger er når fingeren ikke klarer å rettes ordentlig ut, min har full funksjonalitet bortsett fra at jeg er lam på oversiden av fingeren. Eller undersiden som andre kaller det. Uansett vitner det bare om at folk ikke følger med når en prater). 
Det positive er at jeg i alle fall ikke lam på den siden av fingeren hvor det er viktigst å ha førlighet.

Årsaken til inngrepet var en kul på siden av fingeren som hadde vokst seg stor og ubehagelig. Da kirurgen hadde plukket ut kulen konkluderte han raskt med at han ikke hadde peiling på hva det var han nettopp hadde fjernet. I ettertid har de heldigvis funnet ut at det var en helt ufarlig bindevevskul.
Da jeg googlet dette første gangen dukket bindevevsknute opp, og jeg dobbeltsjekket ikke navnet med en gang. En bindevevsknute er også ufarlig, men det er en godartet knute som forekommer i brystene hos kvinner. Jeg gikk en god stund og trodde at kroppen min produserte puppekuler i fingrene.

Problemet mitt nå er at jeg har to knuter til som må fjernes, og det antas at disse er av det samme organiske materialet. Det kjipe er at de sitter i leddene, på den siden av hånda hvor man ikke har lyst til å miste noen førlighet. Da jeg var hos legen sist med dette problemet var hun ikke interessert i å henvise meg til ultralyd siden vi enda ikke hadde fått svar på mikroskopien av den første kulen, og jeg skulle egentlig ha booket ny time da jeg fikk brev fra sykehuset. I mellomtiden støtet jeg derimot på et annet medisinsk “problem” som førte til at disse kulene gikk fullstendig i glemmeboka.
Men i dag poppet de opp i minnet igjen, hovedsakelig fordi jeg lå på sofaen og prøvde å varme de iskalde fingrene mine etter å ha måket snø (jævla vinterfaen). Da kjente jeg de. Godt. Forrige gang måtte jeg egentlig lete etter de. Nå var de et hakk større. 

Jeg krysser funksjonelle og lamme fingre om at jeg raskt får en ultralyd, og en like kjapp operasjonsdato. Men jeg gruer meg skikkelig. Alle kulene mine er, og har vært, på den venstre hånda mi og jeg er jo egentlg ikke særlig interessert i å miste noe mer førlighet, ei bevegelighet. Dessuten gjør det fortsatt vondt der den forrige bindevevskulen var. Jeg vet det tar tid for et operasjonssår å gro, men jeg har da sett folk med verre operasjonssår enn dette komme seg raskere. Det er fortsatt ubehagelig å holde kjæresten i hånda og jeg kan trykke nederst på fingeren for å merke at det stikker lenger opp ved leddet. Også kjennes det rart ut inne i fingeren, men det kan skyldes lammelsen og nerven som prøver å reparere seg selv. Det er faktisk en mulighet for at jeg får igjen førligheten senere. Så det blir jo heldigvis litt bedre for hver dag, og det ser ikke lenger ut som om noen har maltraktert fingeren min.
Arret ser jo nesten litt sjarmerende ut.