Living on the Edge

I går følte jeg for å være litt crazy. Leve litt på kanten og pushe grenser.
Så jeg drakk Lipton Tea fra en Starbucks Coffee kopp.

Det føltes godt å slippe seg litt løs. Selv folk på instagram syntes det tok helt av. Og siden jeg var så godt i gang dro jeg strikken enda litt lenger og lagde salat i en chips bolle.

Usikker på om det går an å toppe en så ekstrem og utagerende dag som dette.

Life ATM

Life ATM is completely dull.
Det skjer ikke så mye bortsett fra at jeg har fått en fucka døgnrytme, ser mye på TV, freser i kommentarfelt og sliter med forstoppelse.


At jeg er lat og tiltaksløs er ingen overdrivelse.
Denne t-skjorta var en gave fra kjæresten.

Neida. Jeg har faktisk tatt i et par arbeidstak siden samboeren er selvstendig næringsdrivende og har trengt hjelp til å sortere fjorårets regnskapsbilag. Hele januar har stort sett gått til dette og nå begynner det endelig å falle på plass i regnskapssystemet hans, så jeg ser frem til å begynne å leve litt igjen. Være sosial. Bortsett fra samboeren, mamma, søster’n og ei venninne så har jeg knapt sett et annet menneske på flere måneder. Det er like før det begynner å svirre rykter om at jeg er død og begravet i hagen.


Vel. Jeg ser faktisk litt død ut om dagen.

Til helga får vi forøvrig skrudd opp de siste taklistene, og jeg kan endelig bære inn kontormøblene mine og pakke ut av de utallige eskene som står stablet rundt omkring i huset. De eskene får det til å se ut som det bor hoarders her. Samboeren stikker også på sydenferie til uka så jeg full frihet til å dekorere huset som jeg vil. I mange forhold er det kanskje en selvfølge at hunnkjønnet tar seg av slikt, men samboeren er kunstner og mener han har en viss estetisk sans som gjør at han kan bidra sånn interiørmessig. Det er mulig han har noe fornuftig å komme med på det området, men jeg pleier egentlig ikke å høre så godt etter når han prater.

I tillegg til å rydde ut av eskene skal jeg også henge opp gardiner, bilder, handle litt møbler og vaske ned hele huset. Til sistnevnte har jeg selvfølgelig ringt Mamma for hjelp siden jeg lider av klutenallergi og vaskeangst. Her om dagen gikk det et skrukketroll i gangen, et fascinerende lite leddyr, men samboeren mente det hadde flytta inn fordi det er så møkkete her. Selv mener jeg det skyldes vinteren og at skrukketrollene trekker inn i huset fordi vi ikke har noen kjeller.
Uansett så tapte jeg diskusjonen siden det faktisk er møkkete her. 

Men bortsett fra å dagdrømme om interiør og gjemme meg for kjæresten hver gang han begynner å snakke om vasking, så går jo dagene. Som nevnt innledningsvis har jeg fucket opp døgnrytmen min, så jeg er en zombie på dagtid og lys våken på nattestid. Det er forøvrig dølle TV-program på dagen som gjør meg trøtt, og spennende filmer om natten som holder meg våken.
Men sånn ellers så prøver jeg å dytte i meg mest mulig smelta ost i håp om å få løst opp forstoppelsen. Og har fått en ny avhengighet; Forest Fruit te.

To be continued.

MUSIC 2 – Kate Tempest “Europe is Lost”

2KATE TEMPESTEUROPE IS LOST

Noen få ord:
For noen år siden var jeg opphengt i The Streets, det var på mange måter inngangsporten min til engelsk hip hop. Gode, enkle beats som fikk god flow takket være Mike Skinners cockneyaksent.
Første gang jeg hørte Kate Tempest ble jeg slått rett tilbake til 2004 hvor “Dry Your Eyes” toppet singellistene, uten at jeg skal dra noen flere sammenligninger mellom Skinner og Tempest. Sistnevnte har også en tjukk London aksent, og den bruker hun til det fulle i låtene sine. Hennes andre album “Let Them Eat Chaos” er en perfekt blanding av hip hop og poesi.

Det er et mørke i musikken til Tempest som forsterkes av det politiske budskapet i tekstene hennes. Noen anmeldere mener at hun har et i overkant depressivt syn på verden og ser kun de negative sidene i samfunnet, en konklusjon man lett kan trekke ved navnet på albumet og de 13 sporene det inneholder. “Let Them Eat Chaos” er et konseptalbum hvor syv av låtene er fortalt fra ståstedet til syv ulike karakterer som sliter i urbane London. Fellestrekket er at de er naboer og alle er våkne 04:18 AM under en storm som gjør at de må trekke ut til gaten og møte hverandre for første gang. Tempest selv er fortelleren i alle låtene, og i den første singelen til å bli utgitt fra albumet, “Europe is Lost“, hører vi om Esther, en sykepleier som funderer over alle godene man har i samfunnet samtidig som hun ser fattigdom, urettferdighet og andre mørke sider av menneskeheten.

Selv får jeg gåsehud av teksten, den er skremmende aktuell med tanke på hvor feil fokus mennesker og media har i dag. Først meg selv, så min neste, hvis det er til mitt eget beste. 
Musikkvideoen (opprinnelig en fanvideo laget av Manuel Braun) er en collage av TV og filmklipp fra blant annet presidentvalget i USA, historiske hendelser, statsledere, IS, popkultur, miljøkatastrofer og kjente filmscener som er med på å understreker teksten til Tempest.

Tja, det er kanskje ikke så rart jeg, selvutnevnt pessimist og misantrop (med en dæsj av narsissisme), er fan av denne damen.  

Anbefalt spilleliste: Hip’n’B – The Darkside.

Europe is lost, America lost, London lost
Still we are clamouring victory
All that is meaningless rules
We have learned nothing from history
The people are dead in their lifetimes
Dazed in the shine of the streets
But look how the traffic’s still moving
System’s too slick to stop working
Business is good, and there’s bands every night in the pubs
And there’s two for one drinks in the clubs
And we scrubbed up well
Washed off the work and the stress
And now all we want’s some excess
Better yet; a night to remember that we’ll soon forget
All of the blood that was bled for these cities to grow
All of the bodies that fell
The roots that were dug from the earth
So these games could be played
I see it tonight in the stains on my hands
The buildings are screaming
I can’t ask for help though, nobody knows me
Hostile, worried, lonely
We move in our packs and these are the rights we were born to
Working and working so we can be all that we want
Then dancing the drudgery off
But even the drugs have got boring
Well, sex is still good when you get it

“You may tire of reality but you never tire of dreams.”

I beg to differ Mrs. Montgomery.

Jeg er nok en gang inne i en periode med så realistiske drømmer at det ikke føles som jeg får et minutt med søvn. Drømmene forsterkes også når jeg våkner annen hver time.
Sover man godt og hardt gjennom en hel natt husker man sjeldent drømmer i motsetning til folk som våkner ofte. Årsaken til dette er egentlig en liten runddans. Når man våkner oftere, husker man mer av drømmene. I følge franske forskere må man nemlig våkne innimellom for å kunne lagre drømmer i langtidsminnet. Den sovende hjernen har ikke evne til å lagre ny informasjon. Samtidig har de samme forskerne også sett at hjernene til folk som ofte husker drømmene sine reagerer mer på lyd både når de sover og er våkne. Lydsensitiven fører dermed til at man våkner ofte, som igjen fører til at man husker drømmer oftere og på toppen av det hele var jeg så idiot at jeg for noen år siden trente ekstra på nettopp det å huske drømmer.

Grunnen til det var at jeg på den tiden syntes det var så gøy å være i drømmeland. Der var jeg medlem av X-Men, kunne fly, var i zombie apokalypser, badet i Coca-Cola og diverse andre morsomheter. Men siden jeg våknet ofte om natta syntes jeg det var så irriterende at de kule drømmene bare ble et vagt minne, og ikke minst det at når jeg sovnet igjen så begynte en ny og (som oftest) kjipere drøm. Så da fikk jeg en snasen ide om å prøve å trene opp hjernen min til å fortsette på den samme drømmen om den skulle bli avbrutt i løpet av natten.

Teknikken var ganske enkel. Hvis jeg våknet for å gå på do, legge meg på sofaen eller for å snu meg rundt i senga, så var det viktig at jeg ikke ga slipp på drømmen og konsentrerte hardt om å huske den i håp om at den ville fortsette når søvnen kom snikende tilbake. Etter en stund så begynte det overraskende nok å fungere og jeg kunne plutselig leke X-Men hele natta.
Det var så gøy å være i drømmeland at jeg i en periode knapt orket å stå opp til virkeligheten.

Men så har det seg jo dessverre slik at drømmer som regel kommer fra underbevisstheten som jobber med å behandle alle inntrykk og opplevelser man har i hverdagen. Så når livet ble litt tøft og vanskelig hadde også dette en tendens til å gå igjen i drømmene…
Og de drømmene ville jeg jo helst ikke huske, men selv om jeg prøvde å fortrenge de og bevege meg videre til en ny drøm, så ville dessverre ikke den topptrente hjernen min gå med på det. Den fortsatte jo automatisk med samme drøm noe som i perioder ble overkant slitsomt…
Et typisk drømmescenario jeg kunne oppleve var for eksempel rundt juletider hvor jeg var stresset med å finne riktige gaver, og ikke minst i tide til julaften. Da handlet drømmene gjerne om at jeg var på leting etter noe, og hver natt brukte jeg (noe som føltes som) timer på å lukke opp dører eller løpe rundt i bygninger på leting etter noen eller noe. Jeg opplevde det samme da jeg for noen måneder siden var på leting etter ny jobb (jeg er forøvrig fortsatt på leting etter ny jobb, men har den siste tiden vært litt opptatt med andre ting som har ført til at den type søkende drømmer avtok).

Andre typiske scenarioer som kan gjenta seg er problemer jeg har med venner, familie eller kjæresten. Siden jeg går mye hjemme for tiden og kjæresten i utgangspunktet har hjemmekontor, har vi gått mye oppå hverandre. Jeg er lei av ham, og han er lei av meg. Resultatet er at jeg ofte drømmer at han er så lei av meg at han slutter å bry seg og gjør slemme ting mot meg. Som å sette seg i et boblebad med 15 hotte blondiner mens han ber meg om å dra til hælvete. Og natt til i går drømte jeg at han hadde truffet en annen blondine og dumpet meg for å være sammen med henne og den glutenallergiske (!?) ungen hennes. Jeg aner ikke hvor glutenallergien kom inn i bildet, men blondinene er gjentagende siden kjæresten har en softspot for den hårfargen. Selv foretrekker jeg å være brunette, til hans store fortvilelse, men hans fascinasjon for blondiner er sjeldent noe som plager meg i hverdagen. Underbevisstheten min ser derimot ut til å ha et helt annet syn på saken…

I tillegg går jeg også rundt med en del andre bekymringer for tiden som manifesterer seg i drømmeland, og dette gjør den nattlige flukten fra virkeligheten til et rent mareritt.
Bekymringer om dagen, og bekymringer om natten.
Det hadde vært så mye mer avslappende å vært med i X-Men igjen.
Eller en zombie apokalypse.

Den 45. Presidenten av USA

Ble smertelig nok Donald Trump. I likhet med store deler av verden satt jeg lamslått i dagene etterpå. Og jeg blir fortsatt like lamslått hver gang han åpner kjeften.

Jeg gledet meg faktisk litt til den første pressekonferansen hans på seks måneder. Jeg forventet å bli positivt overrasket, selv om det hadde stormet mye rundt den påtroppende presidenten.
Amerikansk etterretning mente Russland hadde påvirket presidentvalget, og det ble visstnok sluppet info om at Russland også hadde sensitivt materiale om Trump som de ville bruke mot ham som utpressingsmiddel. Russland har benektet dette. Trump har benektet dette. Etterretningsorganene mener derimot at det ligger noe i det. Både CIA, FBI og kongressen sitter på harde bevis. Men man må jo lure… Han ble jo president så hvor harde beviser har de egentlig? Jeg satt daglig og krysset fingrene for harde beviser skulle smøres utover TV-skjermene, Trump ville bli avsatt og Bernie Sanders på magisk vis ville bli utnevnt som president.

Men det skjedde jo ikke.
Så under pressekonferansen forventet jeg å se en saklig mann. En som snakket sammenhengende. En som i det minste kom til å late som han hadde peiling. Men igjen så vi en litt for selvsikker, oppsnasen og lite forberedt mann. En mann som på ingen måte hadde tenkt å roe den den delen av befolkningen som ikke følger han slavisk. Han kastet seg på fake news trenden ved å rope dette til CNN før han fortsatte å svare rørete og usammenhengende på de fleste av spørsmålene. For meg var nok det mest sjokkerende at han klarte å påstå at amerikanerne ikke lenger var opptatt av å se selvangivelsen hans, de eneste som var opptatt av det var visst media. Og dessuten var den fortsatt under revisjon.  

Hans tilhengere mener vi må gi mannen en sjanse. Men jeg har jo gitt ham mange sjanser. Hver gang han åpner kjeften så håper jeg at han skal overraske meg positivt. Hittil så har jeg kun opplevd at han har gjort det en gang. Og det var da jeg så julehilsen hans på Twitter. Da virket han forholdsvis oppegående.
Det er også folk som mener at alt det negative som skrives om Trump er mainstream media som prøver å forgifte hodene våre med fake news. For meg har det derfor vært ekstra viktig å gå til selve kilden. Å høre og lese gjennom Trumps egne taler, intervjuer, den nylige pressekonferansen og ikke minst følge med på hans personlige Twitter-side. I håp om at jeg har gått glipp av noe. I håp om at det fantes et lite snev av anstendighet og medmenneskelighet i ham.

Dessverre fant jeg ikke noe av det særlig beroligende. Faktisk, hver gang jeg kom over noe nytt fra Trump-kanten så gjorde det bare saken hans verre. Og jeg fatter heller ikke at artikler som omhandler gjengivelser av det Trump selv har sagt blir klassifisert som fake news.
Er det utenkelige at det har blitt postet noe om Trump som ikke stemmer med virkeligheten? Ja. Har media vridd på noe av det Trump har sagt og gjort? Tatt det ut av kontekst? Ja. Burde det bli korrigert av media? Ja.
For jeg må innrømme at jeg blir irritert når media blåser opp den minste lille unødvendige ting, som når de gjør narr av kona og den 10 år gamle sønnen. Det er ikke nødvendig. Trump gir oss mer enn nok ammunisjon på egenhånd…
Men er det slik at noe av det media har blåst opp har overgått noe av det Trump faktisk har sagt og gjort? Nei
For det er jo liksom noe av det verste med den nye presidenten. Han snakker tull, han lyver opptil flere ganger i sine usammenhengende setninger, han fornekter fakta og han har ikke noe problem med å generalisere og skremme folket sitt (og resten av verden). 

Talen han holdt etter innsettelsen var enda et godt bevis på dette. Den var langt i fra beroligende, og var propaganda fra ende til annen. Det var ikke den sedvanlige talen som nyinnsatte presidenter pleier å holde, hvor de fokuserer på det positive og oppløftende. Trumps tale minnet mer om noe man ser på film, når en psykopat har kommet til makten og gjør alt for å holde befolkningen nede ved å skremme de (enkelte har forøvrig trukket noen sammenligninger mellom talen til Trump og den Bane holdt i Batman-filmen “The Dark Knight Rises”. Selv fant jeg bare en mikrodel av det likt, men fortsatt litt… Creepy). Innimellom krydrer han det med at makta endelig har kommet tilbake til folket og at han skulle bygge opp alt som hadde gått tapt. Som om USA er en skakkjørt nasjon som ville gått til hælvete uten ham. USA har vitterlig vært fucked på mange måter, men fucked er de ikke. 

Vel, de var ikke så fucked. Trump har nå vært president i knappe to uker og har i løpet av den tiden klart å sette USA og deler av verden på hodet. Allerede dag 1 skrev han under en presidentordre for “minimere den økonomiske byrden” som følge av Obamacare, i påvente av avskaffelse”. En handling som har skremt vettet av flere millioner amerikanere som er avhengige av ACA. Trump har hittil ikke gitt noe svar på når en ny ordning vil komme, og hva som skjer med brukerne i mellomtiden.
Men det var jo selvfølgelig ikke nok for Trump å fucke sin egen befolkning, det var også nødvendig for ham å ødelegge litt for andre mennesker rundt i verden, så han skrev under en ny presidentordre som kuttet USAs støtte til utenlandske helseorganisasjoner som gir veiledning om abort. For Trump er nemlig abort noe skammelige greier siden “all lives matter”, så noen dager senere innførte han innreise forbud til USA for alle flyktninger i 120 dager samt et 90 dagers innreiseforbud for folk fra 7 muslimske land (Irak, Syria, Iran, Sudan, Libya, Somalia og Jemen). Dette gjaldt også folk med visum og green card (som gir oppholdstillatelse og lov til å arbeide i USA), men dette gikk presidentens stabssjef tilbake på søndagen etter ordren ble effektivisert. All lives matter ja…
Alle disse aksjonene til Trump har ført til massive demonstrasjoner, og mye press på de som skal håndheve dette, og ikke minst de som blir rammet av forbudene. For en president som liker å påpeke at verden er i kaos, så gjør han jammen en god jobb med å gjøre den enda mer kaotisk.

Mange er positive til innreiseforbudet fordi de mener dette vil forhindre muslimske terrorister fra å komme inn i USA. Dette til tross for at USA aldri har blitt rammet av terror fra noen av de 7 landene som står på lista. Terroristene fra 9/11 var forøvrig fra Saudi-Arabia, men siden Trump visstnok har økonomiske interesser der har han glatt utelatt det landet fra lista. Forbudet er dermed ikke særlig godt gjennomtenkt, og flere eksperter på området mener at et slikt forbud kan potensielt skape mer terrorisme da Trump er med på å underbygge det IS forteller de hjernevaskede soldatene sine; at USA hater muslimer.

Og dette er bare toppen av isfjellet når det kommer til idiotiske avgjørelser og presidentordre fra Donald Trump. Skulle jeg skrevet min personlige mening om alt så hadde dette innlegget blitt like langt som et vondt år. Man kan isteden forvente at jeg vil bruke denne plattformen til å lempe av meg mye frustrasjon de neste fire årene. Og ja, det vil bli fire år selv om Trump klarer å tråkke så mye i baret at han blir avsatt. Under presidentvalget var det mange som snakket om at valget mellom Trump og Clinton var som å velge mellom pest eller kolera, men hva i pokker skal man da kalle valget mellom Trump og visepresidenten Mike Pence? Sistnevnte kan man jo håpe at har litt mer politisk ydmykhet, men etter det sirkuset republikanerne har stått for der borte de siste 8 årene så har jeg ikke de høyeste forhåpningene.

Foreløpig priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke bor “over-there”, men det er med skrekk jeg ser for meg visse scenarioer som kan utspille seg når Trump begynner å kødde enda mer med verden rundt seg. Krangling med statsledere, fornektelse av menneskeskapte klimaendringer, og det siste jeg hørte er at han setter veganere i samme bås som abortforkjempere.
Herre gud (ja, det var en real bønn til en gud jeg ikke tror på), hvordan skal egentlig det her ende??