Menn er fra Mars

Og kvinner er fra Tellus. Eller Venus. Eller kanskje fra vi er fra Mars vi og. Men i utgangspunktet skulle man ikke tro at de to kjønnene kommer fra samme planet, det er en del betydelige feil hos det mannlige kjønnet som gjør at det virker helt umulig. 
Jeg skal påpeke en del av mine største irritasjoner i dette innlegget her. Og sånn for å set the record straight; samboeren er ikke ene og alene skyld i alle disse punktene (…), det er også basert på en god blanding av diverse irriterende uvaner fra menn i familien, vennekretsen og fra ulike jobbsituasjoner. Men det anbefales (og  snakker jeg direkte til deg, kjære samboer) at denne lappen printes ut og henges i nærheten av der menn (dvs. deg) ferdes i håp om at noen av disse punktene ikke gjentas.

Badehåndklær
En mann vet ALDRI fargen på sitt eget håndkle, og tar som regel tak i det første tøystykket han finner når han kommer ut av dusjen uavhengig av størrelse, farge og motiv. Den eneste gleden man får ut av det er, i mitt tilfelle, å se en Manchester City supporter tusle rundt i et Liverpool håndkle.
Den store ulempen er hvis jeg ikke har fått med meg at en samboeren har vært bortpå håndkle mitt, og etter en lang og deilig dusj skal tørke vann av ansikt, hår og kropp, og ender opp med at alle disse delene lukter rumpe og balle.
I tillegg har jeg merket meg at menn ikke er særlig flinke til å henge opp håndklærne sine etter bruk, og tror de tørker best på gulvet. Det gjør de IKKE.

Bæreposer
Etter å ha pakket ut alle matvarene legges bæreposen på gulvet eller oppå kjøkkenbenken. Bæreposeholderen som vi brukte 2 måneder på å krangle over hvor skulle plasseres ser ut til å være glemt. 

Matrester
Menn er blinde når det gjelder matrester og matflekker. Matrester i oppvaskummen er ikke uvanlig, heller ikke at hele vasken er innsauset i fett og møkk. Menn ser også konskvent ut til å glemme å ta vekk både kjøkkenklut og oppvaskbørster fra kummen før de heller ut mat og andre ekkelheter i den.
På jobben hadde vi noen fine figurerer som isteden for å helle ut restene fra kaffekoppen sin, kastet innholdet ned i oppvaskkummen. Gjerne fra distanse. Resultatet var brune prikker over hele kjøkkenet.

Oppvask
I forrige århundre hadde vi ikke oppvaskmaskin og samboeren var overraskende flink til å ta oppvaska. Man skulle derfor tro at overgangen til å putte oppvask inn i en oppvaskmaskin ville være enkel, men det var dessverre ikke tilfellet. Det ser ut til å være fysisk umulig for en mann å sette oppvasken rett inn i oppvaskmaskinen. Det settes oppå vaskemaskinen, ikke inni

Det virker også vanskelig å få oppvasken ut av maskinen. Det skal sies at samboeren gjør et par ærlige forsøk, men jeg er som regel nødt til å stable om alt han har tatt ut fordi han ikke klarer å sette det på riktig plass. Og jeg skjønner ikke hvordan han ikke klarer det. Å finne riktig plass er nesten litt som å sette sammen et puslespill; man finner en lignende gjenstand i skapet og setter denne der. Isteden så finner jeg kniver blant gaflene, glass sammen med kopper og boller ved siden av vasene.

Skittentøy
Menn har store problemer med å putte skittent tøy oppi skittentøyskurver. Det legges helst oppå eller ved siden av. Det fungerer IKKE å sortere skittentøyskurvene etter farge da mann garantert vil klare omrokkere på dette selv om han ikke har satt på noen klesvask. Hva han driver med oppi den skittentøyskurven er et mysterium. Som jeg helst ikke vil løse. 

Skjeggstubber
Etter at skjegget faller fra mannens ansiktet er det så godt som ute av mannens sinn. 
Og selv ikke når de kikker ned og ser at servanten er dekket med hår går det opp for dem at det er deres, og at det burde fjernes. Dette er en av de beste årsakene til å støtte skjeggete menn. De barberer seg sjelden, og hvis de er like forfengelige som min egen samboer så benytter de seg av en frisør til å gjøre trimmingen av skjegget, og gjør da håravfallet til noen andre sitt problem (kudos til deg kjære samboer). 

Snorking
Menn har en tendens til å snorke høyt og brutalt. I mitt tilfelle har dette ført til mange søvnløse netter samt at jeg har måtte sove på en del ymse steder. Som da vi var på ferie i Tyrkia og jeg tilbragte hver bidige natt i badekaret. I to uker. 
Hjemme har jeg heldigvis en sofa å krype til når snorkingen til samboeren blir som verst, men det er med stor irritasjon jeg famler meg ut dit. Helst skulle jeg ønske den kødden la seg der, for jeg blir mektig sjalu når jeg finner han i stjerneformasjon i senga, godt uthvilt og med et smil om munnen morgenen etter. Spesielt siden jeg har måtte bruke natten på å krangle med sofaen for å finne en god sovestilling, som i 90% av tilfellene får meg til å våkne med stiv nakke og hodepine.

Tom Emballasje
Ellers kjent som søppel. Det virker også som det er umulig for en mann å ta f.eks en tom melkekartong å kaste denne i søppelkassa når han er ferdig med den. En mann vil mest sannsynlig bare sette den fra seg på kjøkkenbenken, men det finnes også tilfeller hvor han setter den tilbake i kjøleskapet igjen. Alternativt et sted hvor det er totalt ulogisk å ha en tom melkekartong, som f.eks på badet.

Undertøy
Når man har en mann i huset blir plustelig boxershorts med fartstriper en del av bade – og soveromsinteriøret (og noen ganger stuen). Illeluktende sokker kan man finne i alle slags kriker og kroker (en gang fant jeg en sokk blant tallerkene), noe som gjør at de aldri blir vasket samtidig og mann sjeldent får matchende sokker. Dette er selvfølgelig vaskedamen sin feil, og hvis mannen er singel så er det vaskemaskinens sin feil.
Det at sokkene ikke vaskes samtidig er visst også en god grunn til å opparbeide seg et lager av ensomme sokker, som en dag i året får lov til å bli med på speed-date i håp om å bli parret opp med en lignende sokk. 

/repost

Usexy med jenter som griner

Da er endelig (?) Paradise Hotel i gang igjen, og selv om jeg elsker drama på TV-skjermen så begynner jeg å innse at dette antakelig er en av de siste sesongene jeg kan se det elskede og forhatte TV-programmet. Da flere av deltakerne ble presentert på den sedvanlige “sexy” måten hvor de dynker seg selv i vann eller prøver seg på (u)heldige stillinger, var jeg nødt til å snu meg unna for de så så unge ut at jeg følte meg nesten litt pedofil av å se de i en slik setting. Det var også litt skuffende å innse at jeg virkelig begynner å bli gammel, men på en annen side, det er kanskje ikke så ille at alderdommen fører til at jeg må holde meg unna Paradise Hotel. Det finnes verre ting liksom. 

Men det er ikke bare de alt for unge kroppene som gjør at man skjønner at her begynner aldersspennet å bli litt for stort, jeg kan ikke akkurat relatere meg noe særlig til deltakerne. Man himler jo litt med øynene og tenker “herregud, for noen idioter”, før jeg kommer på at dette er folk i slutten av tenårene og begynnelsen av tyveårene, den alderen hvor jeg var mest idiot sjæl. Så de er tilgitt for den, men det er kanskje på tide å trekke seg tilbake og la ungdommen få være ungdom i fred.

Vel… Ikke helt enda. Jeg må jo få lov til å lufte noen irritasjoner over årets sesong, som da det var utstemming, en av de “kule” gutta røyk ut takket være “bestekameraten” sin noe som førte til at alle guttene ramlet ned i en orgie av tårer og snørr, til jentenes store irritasjon. De syntes det var skikkelig usexy av gutta, men til jentenes forsvar så var ingen av de spesielt begeistret for den “kule” gutten som gikk ut (jeg vet faktisk ikke hva de ulike deltakerne heter… Det er ganske uvanlig til å være meg) så det kan ha vært årsaken til at de ikke hadde særlig medfølelse. Men det gikk jo knapt en uke før de selv måtte sende ut et (irriterende) kvinnemenneske og jaggu begynte ikke både snørr og tårer renne i strie strømmer. Ikke ble de beskyldt for å være usexy og trøst fikk de av gutta også, selv om ingen av de så ut til å være like hardt rammet av exiten til dette kvinnemennesket. De fant henne visst like irriterende som meg. Men jentene føler vel at det er mer innafor å grine som jente da.

 Til årets castingansvarlig må jeg forøvrig sende en gigantisk WTF (what the fuck? Vet ikke om den “ungdommelige” sjargongen blir brukt i dag). Igjen så kan det være alderen min som snakker her, men er ikke årets Paradise-gjeng sykt kjedelige? Jeg trodde liksom dramatikken skulle øke for hvert år, men det skjer jo ingenting der inne. De hadde en fyr som var i overkant opptatt av å spille spillet, men han ble så taktisk at han spilte ut seg selv. Til min store glede, for han var jo like irriterende som… Vel, alle de andre der inne. Selv alle de som ikke gjør noe særlig ut av seg er irriterende fordi det er så mange av dem, og det skjer ingenting bortsett fra disse oppgavene de får av produksjonen og reaksjonen deres er like overraskende hver bidige gang “Hva?! Et brev?!? Nå?!”.
Det skal sies at de har gått på noen smeller hvor de har overanalysert alt og prøvd å gjøre sitt beste for “spille spillet” og løpt rundt som noen forkvaklede høner for ingenting, men det er stort sett bare slitsomt å se på. Man vil jo se folk krangle, være sjalu og kjefte på hverandre for helt opplagte ting som vi hjemme kan le rått og brutalt av. Jeg trodde liksom man kunne forvente seg mer av folk som er seg selv 110%. Men de er jo 110% BORING. 

De som klipper og limer dette programmet skal ha ros for at de forsøker å fremstille gjengen så fargerik som overhode mulig. I år har de klippet inn flere feil gjøres bak kamerat enn tidligere (tror jeg?), rett og slett fordi gjengen ikke klarer å drite ut seg selv nok i beste sendetid. Men man kan jo se det positive i dette, hvis denne gjengen er det verste de har klart å grave frem av norsk ungdom så lover det på mange måter godt for fremtiden. Til landet vel og merke, ikke Paradise Hotel.  

For min egen skyld og and PH-fans så håper jeg dramatikken øker. Dette er ikke Anno, hvor formålet er “kose seg”, lære samarbeid og skaffe seg venner for livet. DET SKAL VÆRE STIKK MOTSATT! De to siste gangene som holdt jeg på å sovne foran TV’en. Skjerpings TV3!


Foto: TV3
​Behind the scenes-mannen Halvor! Kom igjen, mann.
Pump ut the drama!

Spring is in the air

I helgen var vi virkelig velsignet med herlig vær. På lørdagen satt jeg og søster’n ute på terrassen og solet oss i glansen mens vi pratet piss om alt og ingenting. Samtidig var det ikke til å unngå å se løvet som lå spredd utover gressmatta og behovet for å ta en liten vårrengjøring ute, men når det gjelder å gjøre hus og hagearbeid så griper jeg tak i den første og beste unnskyldningen for å unngå dette. Så fort søster’n hadde dratt sto valget mellom å ta tak i en rake eller bruke resten av den solfylte ettermiddagen til å trene kroppen, så jeg valgte faktisk sistnevnte. Men den hardbarka treningen besto ikke av annet enn en to timers gåtur, men den var sårt trengt siden jeg ikke hadde vært på treningssenteret siden mandag samtidig som jeg måtte å hente meg litt inn etter bursdagsfeiringen til samboeren
Dessuten overbeviste jeg meg selv om at det var langt mer passende å gjøre hagearbeid på en søndag…

Det skulle vise seg vanskelig siden været på søndagen ble langt bedre enn været på lørdagen. Solen steiket og allerede klokken 12:00 viste gradestokken i solveggen nærmere 25 plussgrader og himmelen var skyfri. Jeg bestemte meg for å spise lunsj på terrassen og lese litt i en bok før hagearbeidet skulle få se sitt endelikt.


Det var også viktig å kvitte seg med noe av restmaten fra selskapet….

Det funka ikke siden boka var overraskende spennende (slutten kunne vært bedre da… Skuffa!) og varmen var så kvelende at jeg fant det umulig å ta et eneste arbeidstak. Jeg mener, det var jo ingen vits å slite seg helt ut i solsteika når man bare kunne sitte der og nyte dagen (veldig sånn “nyte, men ikke yte” type situasjon). Og tanken på å dra til treningssenteret var bare latterlig, hvem peser inne på en ergometersykkel når man kan ligge å pese ute i sola uten å gjøre noe som helst?


Men det var faktisk litt vanskelig å kose seg ute på terrassen takket være statuen i hagen.
Det ser jo ut som det sitter et menneske der å furter, HELE TIDEN. Hadde mest lyst til å sparke hele statuen i hodet, men har på følelsen av at det ville gått mest utover foten min…

Spennende bok til tross, jeg klappet helt sammen i solskinnet og våknet i en pøl av svette og spytt to timer senere. Formen var slapp og mesteparten av godsakene på matbrettet var borte. Jeg skulle gjerne skyldt på skjærene våre, men det ansvaret måtte jeg ta selv. Solen var på hell og jeg kjente den dårlige samvittigheten stikke i kroppen over min egen tiltaksløshet og munchies.
Så da var det bare å tre på seg joggebuksa og ta en ny gåtur for å kvele den vonde følelsen. Jeg var fortsatt glovarm etter å ha grillet meg selv i solsteika i nærmere fem timer så gåturen ble tilbragt i t-skjorte og oppbrettet bukse. Jævlig digg der og da…

Mindre behagelig dagen derpå når jeg våknet med tett nese, sår hals og en massiv hodepine.
Jeg gikk i den samme fella som nordmenn flest når gradestokken vipper tjue grader etter en lang og kald vinter: Vi jubler, kaster klærne og tror at sommeren har kommet for godt. Vi glemmer at det bare er sola som varmer og at temperaturen i skyggen er kaldere enn Sibir.
Håper inderlig jeg klarer å huske på dette neste gang det blir varmt… 
Hold deg i sola og kle på deg i skyggen…!

Hurra for deg!

På fredag hadde vi familieselskap her hjemme for å feire samboerens 32-års dag (han er faktisk 6 mnd yngre enn meg. En real boytoy med andre ord) samtidig som vi skulle ha fremvisning av huset. Hele uka har gått til planlegging, shopping, rydding og vasking (ringte selvfølgelig mamma for å få hjelp med vaskingen…), mens hele fredagen gikk til pynting, dandering og matlaging (igjen, med hjelp fra mamma…). 

Da gjestene kom i fem-seks tiden var jeg helt skutt og ville helst bare krype under dyna og sove, men bet tennene sammen fordi jeg så frem til å vise frem huset (teknisk sett var det samboeren som tok seg av det. Han er den fødte guide), den fancy bursdagsdekoreringen og se hvordan salatbaren, spekematen og dessertbordet ble mottatt. Vi så heldigvis ut til å score full pott på alle punkter.

De siste gjestene dro i elleve tiden og vi brukte omlag en time etter det på å rydde opp etter festlighetene før vi la oss på sofaen for å spise opp resten av vannbakkelsene mens vi så første episode av “Iron Fist” på Netflix. Det var først da det slo meg at jeg ikke hadde tatt et eneste bildet av verken kakebordet, salatbaren, spekematen, pynten, bursdagsbarnet eller gjestene! Alt hadde jo vært en suksess og stemningen var på topp, så det var ordentlig skuffende at jeg ikke klarte å forevige minnene, men på den andre siden så var det jo veldig positivt at jeg ikke hadde noe behov for å fikle med telefonen i løpet av de seks timene vi hadde besøk. Jeg måtte derfor takke meg til dette bildet av hvordan kaffekroken så ut etter at alt var over:

Men det viktigste var at samboeren var fornøyd! Han likte pynten (alltid moro med heliumballonger), maten og alle de kule gavene han fikk (det regnet også noen på meg og Lille Loch). I tillegg viste det seg at han også hadde rotet litt med sin egen alder, han trodde at han ble 32 år i fjor, så han følte egentlig at han ikke hadde blitt noe eldre. Faktisk så følte han seg nesten yngre.
Heldiggrisen.

Earth Hour

Akkurat nå har jeg feiret Earth Hour. En verdensomspennende markering hvor lyset slukkes i en time for klimaet sin skyld. Det er WWF Verdens Naturfond (World Wide Fund for Nature) som står bak dette, og som en ivrig tilhenger av å bevare miljøet (siden jeg bor på denne planeten) så har jeg pleid å slenge meg på denne markeringen om muligheten har vært til stede. Ved flere anledninger har jeg enten vært på besøk (en gang hos noen som syntes hele Earth Hour var teit, andre ganger har jeg vært steder hvor det ikke har vært passende å spørre om vi kunne sitte i mørket) eller vært ute å kjørt bil.
Når man gjør sistnevnte så tenker jeg det er innafor å ikke skru av lyset. 


Hippie me!

Selv hadde jeg jo lyset fra laptopen som flimret meg i ansiktet, så det var ikke helt mørkt her (i tillegg til to baderomslamper som måtte stå på siden de ikke har brytere), men dette kan forsvares med at jeg var alene hjemme, mørkredd og husredd. Jeg har enda ikke vent meg til all knirkingen og knakingen som kommer fra dette huset, og etter mørkets frembrudd blir jeg også en anelse redd for hvor fort de store stuevinduene kan knuse om det plutselige skulle dukke opp en horde med zombier.
Eller innbruddstyver.
I dag var jeg er mest redd for zombiene (note to self: Ikke se “The Walking Dead” før du skal sitte alene i mørket).

I Norge ligger oppslutningen rundt Earth Hour på rundt 30-40% av befolkningen, og flere kjente bygg som Slottet, Den Norske Opera, Nidarosdomen, Holmenkollen og Stortinget er med på markeringen hvert år. Earth Hour ble for første gang avholdt i 2007 (10 års jubileum!) i Sydney, Australia hvor over 2 millioner mennesker og 2100 firmaer deltok i markeringen. Noe av det kule med Earth Hour er å se før og imens bilder. Her et bilde fra Sydney i 2007:


Foto: Ryan McCarthy

Det er forresten viktig å få med seg at Earth Hour i seg selv ikke har noen effekt på miljøet, og det er heller ikke poenget, i motsetning til hva enkelte tror. Strømsparingen man får i løpet av en time er minimal, så liten at WWF ikke gjør noen målinger på det. I tillegg påpekes også at man skal stenge av unødvendig strømbruk, da det finnes enkelte apparater som kan dra mer strøm ved oppstart.
 
Hovedpoenget med Earth Hour er å gjøre folk bevisste på hvor mye strøm man egentlig bruker, og når jeg gikk rundt i huset å stengte den ene strømkilden etter den andre skjønte jeg hvor mange strømførende apparater vi har som man egentlig ikke tenker så mye over. Varmekabler, varmeovner, varmtvannsbereder, vinskap, kjøleskap, fryser og utallige lamper som står unødvendig på 90% av tiden.
Selv lærte jeg at vi har enormt forbedringspotensiale på dette området.
Det kan jo hjelpe både miljøet og strømregningen.

MUSIC 3 – Joy Division “Atmosphere”

3. JOY DIVISON “ATMOSPHERE”

Noen få ord:
Det var under siste episode av serien “Hit&Miss” (verdt en titt selv om det dessverre bare ble med den ene sesongen) at jeg for første gang i livet fikk noen relasjon til Joy Division. Jeg visste om bandet, men interessen var liksom aldri der, noe som skyldtes misoppfatningen av navnet.
Det hørtes jo ut som noe med opphav fra Melodi Grand Prix.

Men så feil kan man altså ta.
Navnet kommer fra boka “The House of Dolls” av Yehiel De-Nur (utgitt i 1955) som omhandler de påståtte bordellene i nazistenes konsentrasjonsleire under annen verdenskrig. I boka blir disse beskrevet som “joy divisions”. Så navnet i seg selv var altså ikke så joyful som først antatt.
Og dessverre var ikke noe særlig annet ved bandet det heller (bortsett fra at musikken deres er sjukt bra da). I tillegg til relativt deprimerende tekster ble det en brå slutt for dem i 1980 når vokalisten Ian Curtis tok sitt eget liv etter å ha slitt med depresjon i en årrekke.

Bandet rakk bare å gi ut to album,Unknown Pleasures” og “Closer“. Men “Atmosphere” er forøvrig ikke å finne på noen av de, da låta først ble utgitt som single i Frankrike mars 1980. Etter Curtis sitt selvmord noen måneder senere ble singelen utgitt på ny i UK og USA, før den fant veien til samlealbumet “Substance” som ble utgitt i 1988. 

De gjenværende medlemmene startet bandet New Order som fremdeles er aktive i dag.
Har til gode å høre noe særlig på de da. Står på to-do lista mi.

Anbefalt spilleliste: Stjernehimmel.

Walk in silence,
Don’t turn away, in silence.
Your confusion,
My illusion,
Worn like a mask of self-hate,
Confronts and then dies.
Don’t walk away.

COVER 1 – Nirvana “Love Buzz”

1NIRVANA “LOVE BUZZ” 

Noen få ord:
Når det kommer til Nirvana så var jeg en såkalt late bloomer (og litt sånn “In Bloom“), mye fordi jeg hater å følge trender og Nirvana var alltid et sånt band man bare måtte like. Så jeg valgte selvfølgelig det motsatte. Det var faktisk en periode hvor jeg trodde at musikken deres antakelig bare ble betegnet som bra siden vokalisten var død. 

Heldigvis klarte en god venninne å få meg over på rett spor. Hun og Dave Grohl, vel og merke.
For populariteten til Foo Fighters var en trend jeg kastet meg på, og som fikk meg til å innse at musikktrender kanskje ikke var så fryktelig teite allikevel. Selv om jeg prøvde hardt å holde på min gamle særhet ved å kun høre på det første albumet deres “The Colour and the Shape” selv om go’låtene fra “One By One” var i vinden (og en sterk bidragsyter til å sette i gang rockefoten min).

Men det tok noen år før jeg virkelig “satte meg inn” i Nirvana. Om jeg hørte på noen av låtene så gikk det som regel i de mest populære fra deres andre utgivelse, “Nevermind“, albumet som virkelig var med på å sette grunge på musikk-kartet. Deres første album, “Bleach“, skulle derimot vise seg å bli en sånn bortgjemt liten perle som jeg skulle oppdage mange, mange år senere. Rettere sagt: I 2016. 

Av alle låtene på “Bleach” falt jeg hardest for “Love Buzz“, debutsingelen deres. Den kom i 1988 og var en cover av det nederlandske psykedeliske rockbandet Shocking Blue’s låt ved samme navn. Låta har en enkel to-akkords grunnlag overstyrt av grumsete gitarspill og en vokal som ikke minner noe særlig om den Kurt Cobain ble kjent for. Selv måte jeg dobbeltsjekke at jeg fortsatt lyttet på Nirvana da jeg hørte gjennom “Bleach” for første gang og “Love Buzz” begynte å spille siden jeg ikke kjente igjen stemmen hans. Vokalen passer forøvrig til den låta, men den er av det litt “mykere” slaget. Stemmen til Cobain pleide jo å være av det litt mer skrikende og skjærende slaget.

All denne Nirvana-mimringen fikk meg forresten til å tenke litt på selve medlemmene. Kurt Cobain er jo til dags dato bandets mest kjente medlem, Dave Grohl som en god nummer to (selv om det finnes en del nye fans av Foo Fighters som ikke vet at han var trommeslageren i Nirvana), men hva skjedde med nummer tre, bassisten Krist Novoselic? Siden Nirvana ble oppløst etter Cobains (omdiskuterte) selvmord i 1994 har Novoselic spilt i ulike band (samt gjort en gjesteopptreden med Foo Fighters), men hans største engasjement har vært i politikken i tillegg til å skrive bok og kaste seg tilbake på skolebenken. I 2016 responderte han på en tweet at han var i ferd med å skrive ny musikk. Så det blir spennende å se hva som kommer fra den kanten i fremtiden.

Anbefalt spilleliste: RockShit.

Would you believe me when I tell you
You are the queen of my heart
Please don’t deceive me when I hurt you
Just ain’t the way it seems

Ugangprosjektet 2016

På onsdag fikk graffitiartistene nok en gang innpass til Drammen Museum da det ble arrangert kulturkveld med fremvisning av filmen fra Ugangprosjektet og foredrag fra “Style is King: Fra tekst til ikon, en graffitihistorie” av kunstner Anders Eiebakke. I tillegg hadde kunstner Eric Ness Christiansen fire lerreter utstilt i cafeen som en preview til hans kommende soloutstilling som åpner i hans eget galleri nå i april. 

Bildene til Ness Christiansen er i denne kolleksjonen en blanding av hans kjente taggerstil og bilder av ikoniske kvinner (som gjorde det ekstra passende med en preview 8. mars). Kvinnen på maleriet over er Peggy Moffitt. Hun går igjen i flere av maleriene hans da han ble fascinert av bildene hun og fotograf William Claxton gjorde med klesdesigner Rudi Gernreich og hans (u)populære monokini på 60-tallet.

Av bildene til Ness Christiansen likte jeg best portrettet hans av den første internasjonale supermodellen Twiggy:


Ikke kjøp dette! Da ender det opp på veggen min isteden…

Fremvisningen av filmen fra Ugangprosjektet 2016 var også en suksess. I 2015 la prosjektet mest vekt på kunst, mens det i 2016 gikk tilbake til røttene sine og fokuserte hovedsakelig på graffiti. Videoen er redigert av australske Gabrielle Dadgostar, og i tillegg til utallige lokale norske graffitiartister fikk også Drammen besøk av TelmoMiel (igjen), Felipe PantonePichiAvo, Lotte Smith og Alex Maksiov

The Face of Mourinho

Selv om tippeligaen står mitt hjerte nærmest så ser jeg med et lite øye mot de andre ligaene i verden, da hovedsakelig La Liga og Premier League. Jeg er ikke så alt for opptatt av spillere, trenere, overganger og alt det der, men noe får man selvfølgelig med seg. Som f.eks det at Jose Mourinho har en tendens til å trene lag jeg ikke liker. Som Real Madrid, Chelsea og nå; Manchester United.

At han også virker som en arrogant drittsekk har ikke gått upåaktet hen, men i tillegg til å være “the Special One” er han også “a man of many faces”. Ansiktsuttrykkene hans er som regel priceless når man ser ham på sidelinja, men et raskt googlesøk viser at han også har utallige andre uttrykk som passer overraskende godt til følelseslivet mitt. Så…

Behold! My life presented by the face of Mourinho: 


Chipsvrak!

FILE -In this Tuesday, Oct. 20, 2015 file photo, Chelsea manager Jose Mourinho reacts before the Champions League Group G soccer match between Dynamo Kiev and Chelsea FC in Kiev, Ukraine. Mourinho has left Chelsea with the club languishing one point above the relegation zone just seven months after winning the Premier League title, it was reported on Thursday, Dec. 17, 2015. (AP Photo/Sergei Chuzavkov, File)
OMG! The things stupid people say!


Oh yes. I farted…


Eh?


WHY ME?!?

Manchester United's Portuguese manager Jose Mourinho reacts during the pre-season friendly football match between Wigan Athletic and Manchester United at the DW stadium in Wigan, northwest England, on July 16, 2016. / AFP / JON SUPER / RESTRICTED TO EDITORIAL USE. No use with unauthorized audio, video, data, fixture lists, club/league logos or 'live' services. Online in-match use limited to 75 images, no video emulation. No use in betting, games or single club/league/player publications. / (Photo credit should read JON SUPER/AFP/Getty Images)
I’m sorry… It’s the hormones!

/repost

Kvinnedagen 2017

Opp gjennom tidene så har jeg fortalt folk mye rart om meg selv. Jeg har fortalt om spøkelsene hjemme i stua hos pappa, eller da jeg som 15-åring stjal bilen hans. At jeg har gitt juling. Og fått enda mer juling tilbake. Hvordan jeg i ungdommen havnet på glattcella. Opptil flere ganger… 
Enkelte syns selvfølgelig at dette er litt drøyt. Men ingenting slår det trynet folk får når du forteller dem at du er feminist (eller RBK-supporter, men det er annen sak). Store, vide øyne mens de stotrer frem et “hvorfor?” Hadde jeg i tillegg fulgt opp med en løgn om at jeg hadde drept noen hadde det helt sikkert blitt ignorert i alt kaoset. Feminist er liksom det verste av det verste. Fordi vi bare sutrer og klager over ting vi ikke vet noe om. Dessuten fikk vi stemmerett i 1913, så hva er problemet?

Altså: Ja! Kvinner har det selvfølgelig langt bedre i dag enn i 1913. Verden har gått fremover. Selv om jeg er feminist så fornekter jeg da på ingen måte dette. Jeg er heller ikke ute etter å ta lønna til hardtarbeidende menn eller ødelegge deres sosiale rettigheter. Og når jeg snakker om voldtektskultur så betyr ikke dette at jeg definerer alle menn som voldtektsmenn.
Det blir ofte litt vanskelig å snakke politikk hvis man nevner at man er feminist fordi debatten blir ikke nyansert. Folk som blir fornærmet over tilstedeværelsen til en feminist syns det er viktigere å dra inn en hel masse whataboutism enn å snakke sak. Snakker man om voldtekt så skal det påpekes at dette også gjøres av kvinner. Lønnsforskjeller? Finnes det? Og hvis det er sant så er det selvfølgelig en logisk grunn til det… Vold? Kvinner er jo også voldelige. Og med det så blir det med vanskelig å finne årsaken til hvorfor noen gjør noen av de delene. Er det virkelig så fornærmende at jeg snakker på vegne av meg selv og mitt kjønn? Det føles litt sånn noen ganger (btw, mannsdagen er 19. november. Det er bare å gå i tog da altså!).

Men at sakene på kvinnedagen kun gjelder kvinner stemmer jo forøvrig ikke. De fleste av parolene inkluderer menn. Menn går jo under lik lønn for likt arbeid og likestillingsloven. Forsvaret av offentlig pensjon. Menn går jo også under det at man vil fjerne kjønnslemlestelse. De går også under arbeid mot voldtekt. Voldtatte menn sier de sliter med å stå frem når de ser hva slags stigma kvinnene må gå igjennom. De møtes jo ikke akkurat med åpne armer selv når de står frem.
Å jobbe aktivt for en side av saken hjelper jo i utgangspunktet alle.

Ja, også er det jo en gjenganger at feministene beskyldes for å ikke bry seg noe særlig om muslimske kvinner, noe parolene motbeviser sterkt. Her er det flere punkter for kvinner på flukt og forbedringer av deres rettigheter her hjemme. Men det er jo en gjenganger at folk klager over hva som er parolene uten å faktisk ha lest dem. Nylig leste jeg en kommentar fra en fyr som sa han bare støttet en av parolene, noe som i grunn virker veldig besynderlig, men i forkant av årets kvinnedag ble jo noen av parolene blåst opp som dette er de eneste punktene feministene bryr seg om, som 6-timers dagen og den mye omtalte la fitta flagre (som omhandler intimkirurgi).   

Så ikke gå i den fella selv! Man må gjerne være uenig i punktene (jeg er ikke enig i alle selv, da hovedsakelig 6-timers dagen, men den skal jeg prøve å ta for meg på et senere tidspunkt), men det er fint om folk kan backe opp uenighetene sine med argumenter og ikke synsing når de snakker nedlatende om kvinnedagen. 
Her er uansett et lite knippe av de parolene som er vedtatt rundt om i Norge til 8. mars, som tydelig viser at det er et ganske bredt spekter av saker som står på agendaen:
– Bekjemp seksualisert vold
– Forsvar offentlig pensjon
– Kvinner på flukt skal beskyttes.
– Mer kunnskap om kvinnesykdommer.
– Transrettigheter og innføring av tredje kjønn
– Trosfrihet for kvinner i alle land
– Beskytt likestillingsloven
– Styrk minoritetskvinners mulighet til lønnet arbeid. Nei til ubetalte praksisplasser
– Vern kvinner på flukt
– Kvinner over hele verden krever selvbestemt abort & gratis prevensjon
– Kampen mot skammen
– Ingen er frie, før alle er frie
– Utdanning er nøkkelen til bekjempelse av fattigdom
– Nei til voldtekt som våpen. Beskytt kvinner i krig
– Krisesenter uten krav om rusfrihet til Bergens kvinner
– Ta digital vold mot kvinner på alvor. Innfør egen hevnpornolov
– Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur
– Vi er vakre nok! Stopp skjønnhetstyrraniet
– Riv murene- bygg bruer. For et fritt Palestina

Ha en fin kvinnedag!