My ticket to Paradise…

…Neida. Jeg skal ikke reise noe sted. Ræva mi er godt plantet i sofaen hvor jeg for tiden får med meg det meste som foregår på idiotboksen, deriblandt det såkalt heftige realityshowet Paradise Hotel. Jeg sier “såkalt” fordi årets sesong er så søvndyssende at jeg knapt klarer å holde øynene oppe under episodene. Det skal sies at klippe og lime gjengen gjør sitt beste for å redigere de ultra-kjedelige øyeblikkene inn til noe spennende, men de har jaggu ikke mye materiale å gå på.

Jeg klagde jo også over dette for noen uker siden, og ba TV3 på mine knær om å skape litt mer drama. Uken etter fikk jeg ønsket mitt oppfylt da de kjørte igang et ukesoppdrag hvor deltakerne måtte splittes inn i to allianser. “La Familia” besto av hotellets mest taktiske deltakere + en fyr fra Stavanger. Den andre alliansen “Det Hvite Hus” var stappet med de deltakeren som påsto at de kun var med i serien for å skape trivsel og ha en morsom opplevelse. Valgene til disse to alliansene førte selvfølgelig til litt drama, og jeg øynet for første gang håp om at dette kunne bli spennende TV.
Så feil kan man altså ta.

Det var litt spennende en stund, men taktikken til “La Familia” backfired så monumentalt at halve alliansen forsvant i løpet av et par uker. Igjen sitter vi da altså med “Det Hvite Hus”, trivselsgruppa som egentlig spiller spillet, men som er litt for snille til å gjøre det ordentlig (de ville jo egentlig hete “The Unicorns”. Nuff’said.). Den største taktikeren fra “La Familia”, Morten, er fortsatt med i gamet og det er foreløpig et irriterende mirakel at ingen har klart å dytte ham ut hotelldøra, selv om de har hatt utallige muligheter. De er rett og slett for snille. Isteden så bruker de både makt og utstemming til å kvitte seg med de kjip(ere) spillerne fordi de ikke passer inn i gruppa og lager like mye trivsel. TRIVSEL!
Det er Paradise Hotel. Jeg vil ha fuckings DRAMA.

På den positive siden så betyr jo det at alle som er igjen nå er bestisser og friends for life, og ettersom de er nødt til å stemme ut hverandre heretter, så det kan bety drama i fremtiden. Men seks uker med langtekkelig underholdning gjør at jeg ikke har de aller største forhåpningene. Noe sier meg at denne gjengen klarer å sugercoate de mest jævlige avgjørelser, og at den som blir stemt ut helt og holdent forstår dette fordi “det vil jo være det beste for gruppa”. 

La oss kikke litt på de gjenværende deltakerne, det kan kaste litt lys over hvorfor jeg finner årets sesong helt zzZZZzzz

Sofie Nilsen

Sofie er lederen av “Det Hvite Hus” og for tiden partner med “La Familia” Morten. 
Alliansen hennes “styrer” på en måte hotellet, men det er egentlig mest takket være “La Familia” som spilte ut seg selv. Nå har hun og hennes nærmeste mest “makt” siden ingen av de andre har turt å kvitte seg med henne fordi det vil gå utover trivsel og gruppa. En ganske lur taktikk å innbille de andre deltakerne, fordi om noen hadde kvittet seg med henne eller bestissen Andrea (eller deres respektive partnere), så hadde de resterende på hotellet fortsatt vært i overtall. 
Men bortsett fra dette så går hun innunder kategorien “anonym og kjedelig” deltaker. Jeg har en føflekk på baksiden av låret mitt som genererer mer spenning enn hun her.

Morten Botten

Partner med Sofie og sjefsstrateg i “La Familia”.
Har evnen til å gjøre skikkelig rabalder inne på hotellet og har klart å karre seg til en “sjefsposisjon” i “Det Hvite Hus”. Er også en person som burde ha blitt kjippet ut av de andre deltakerne for flere uker siden, men beholder plassen sin siden folk er mer opptatt av trivsel og gruppa.
Jeg setter derfor all min lit til at Morten klarer å gjøre noe faenskap ved en senere anledning. Foreløpig ser han ut til å gli trygt frem til finalen, så jeg håper på noen snertne tvister som gjør at han drar frem den mørke og taktiske siden av seg selv.
Som forøvrig også får ham til å omtale seg selv i tredje person…

Andrea Sveinsdottir

Er i ledergruppa til “Det Hvite Hus” og partner med Kevin.
Veldig opptatt av at folk skal holde henne på hotellet fordi det er best for både trivselen og gruppa.  
Fryktelig søt og hyggelig, men det er ikke akkurat de egenskapene jeg ser etter i en Paradise-deltaker.
Puts the B to the G in BORING.

Kevin Gustavsson

Partner med Andrea og sjefsstrateg i “Det Hvite Hus”.
Er egentlig en av favorittene mine, men skuffet da han fikk mulighet til å sende noen hjem og valgte pretty boy Aleksander (mer om ham nedenfor) av personlige grunner, og ikke sin nemesis Morten (et valg som forøvrig ikke gikk igjennom pga en tvist som førte til at Aleks ble igjen på hotellet og Grunde ble sendt hjem isteden. Noe som egentlig var litt trist fordi Grunde gikk alle deltakerne skikkelig på nervene). Jeg håper ikke Kevin går på samme smell neste gang han får muligheten.
Han er forøvrig kjent for å dra frem snabben sin i tide og utide, noe som sensureres for oss seere. Kom igjen TV3! Når noen er så iherdige på å vise seg frem så syns jeg dere skal gi dem (oss) den gleden.

Martine Lunde

Partner med Aleksander.
Hun har vært forholdsvis trygg gjennom hele gamet, men sto litt i faresonen forrige uke da bestevenninnen hennes, Isabelle, kom inn på hotellet. Da ble de andre deltakerne redde for at Oslo-bertene skulle bli en trussel, så de fikk årets Miss Paradise til å sende Isabelle hjem. Dessverre. Martine er også en søt og hyggelig jente, men Isabelle hadde en anelse mer bitch i seg, så det hadde vært mye morsomme å ha henne inne på hotellet. Også hadde selvfølgelig hjemsendelsen av Martine vært tårevåt og lagd litt rotering i gruppa, noe som virkelig trengs. Det hadde også gitt tissen til Aleksander en eksistensiell krise (siden Martine og Aleks er de eneste som har seg inne på hotellet. Også kjent som “dra på telttur”). Noe som igjen ville ført til et del morsomme utsagn fra pretty boy’en. Og forhåpentlig panikk.

Aleksander Sæterstøl

Partner med Martine og utvilsomt hotellets mest ubrukelige fyr. 
Bortsett fra det at han er snill og kjekk, så er det lite tak i denne gutten. Han er mest glad i å sove, kose, se bra ut og snakke om tissen sin. Han er heller ikke interessert i å spille, men sklir gjennom sesongen (og livet) fordi alle syns han er så kul, koselig og kjekk. 

Henriette Otervik

Partner med André og vinner av årets Miss Paradise.
Bortsett fra seieren i missekonkurransen har hun vært relativ anonym. Jeg hadde forventet mer av en trønder. Spesielt en som skryter på seg at hun er vulgær.
Seieren i missekonkurransen ga henne mulighet til å sende ut en valgfri jente, og hun kunne tatt noen av lederne i “Det Hvite Hus”, men valgte altså den trygge løsningen til fordel for trivsel og gruppa.

André Ingvoldstad

Partner med Henriette og vinner av årets Mr. Paradise.
Som Mr. Paradise fikk han mulighet til å sende hjem en valgfri gutt, og det lovet bra der han satt og jattet om at han ikke var på Paradise for å skaffe seg venner, fordi venner hadde han nok av fra før av. Da trodde jeg virkelig han skulle ta rennefart og kicke ut en av gutta som ansees som de tryggeste inne på hotellet, men så feiget han ut og sendte ut det nyeste, og mest ufarlige, tilskuddet til gruppa.

Teele Taresaar

Partner med Petter.
Har overhode ikke utmerket seg. Nok en søt, snill og bla bla bla bla bla bla blaaaa.

Petter Sjurseth Berg

Ufrivillig partner med Teele.
Stakkars, lille Petter. Han er så seksuelt frustrert at han har måtte runke til et bilde av Martine Lunde, og han prøver desperat å skaffe seg en partner som vil gi han kos og sengehygge. Foreløpig skjer ikke dette fordi Petter fremstår som alt for kåt, for pågående og alt for sutrete når han ikke får det som han vil. Er antakelig den eneste personen som i løpet av 9 sesonger med Paradise Hotel har klaget over at han har en partner som er for lojal. Petter vil heller ha sex enn seier.

Isabelle Eriksen

Var partner med Morten S. og foreløpig den siste jenta til å komme inn, og bli kastet ut, av hotellet.
Hun ble ansett som en stor trussel siden hun er bestevenninne med Martine og ble godt mottatt av guttene. Da spesielt av overkåte Petter som trodde at han endelig skulle få litt hanky panky ved å ditche Teele og velge Isabelle i siste parsermoni. Men da slo fordelen til Miss Paradise inn som tok Teele tilbake og sendte Isabelle ut. Men sånn for ordens skyld: Jeg tror ikke Petter hadde fått seg noe som helst av Isabelle. Hun virker ikke som typen til å falle for sutrete smågutter.

Morten Sikveland

Var partner med Isabelle og foreløpig den siste gutten til å komme inn, og bli kastet ut, av hotellet.
Denne fyren likte jeg IKKE. Han hadde en fryktelig kvinnefiendtlig intro hvor jenter var til for å penetreres og var mer eller mindre bruksgjenstander i hans øyne. Sånn sett var det greit at Mr. Paradise brukte fordelen sin til å kicke ham ut, men på en annen side skulle jeg gjerne likt å sett ham prøve seg på noen av damene der inne med sjekketriksene sine, og fått passet sitt ettertrykkelig påskrevet som følge av det. Forhåpentlig får han det av x-antall kvinner utenfor hotellet.

#paradisehotel2017

Dagens…

Dagens frisyre
Samme som alle andre dager: Satt opp i en topp midt på hodet.

Dessverre ble jeg velsignet med verdens tynneste hår og rareste ansikt (det er rundt som en fotball og like skjevt som tårnet i Pisa), en kombinasjon som gjør at det å gå med håret løst får meg til å se syk ut, samt at det ikke finnes en eneste frisyre som passer ansiktet. Dette har jeg fått bekreftet fra samtlige frisører. Bortsett fra en. Men da var klokka var halv tre om natta og hun hadde to i promille.

Dagens sminke
Foundation fra Lush som ble smurt ut med beautyblender. Øyenbryn som ble gredd og freshet opp med brow wiz fra Anastasia
Dette ble gjort selv om jeg ikke hadde noen planer om å møte et eneste menneske. 

Dagens antrekk

Dagens hendelse
Vi har grillet hjemme for første gang!
Det var verdens mest ræva engangsgrill, den grillet ingenting. Maten ble bare litt varmet opp.
Så nå står kulegrill på innkjøpslista.

Dagens plan
Se Rosenborg-Ålesund. 
Har sett bedre fotballkamper, den var ganske kjip. Endte 0-0.

Dagens musikk
King Krule

Dagens vil ha
Subways. Et ønske som også ble oppfylt. 

Dagens savn
Alkohol.

Dagens mat
Subways og “grillings”.

Dagens kjærlighet
Går til han som oppfylte ønsket mitt om Subways. 

Dagens humør
Litt opp og ned. Klarte å gi meg selv en på trynet da jeg skulle bære en kasse opp på loftet. Det utløste smerter og tårer. Deretter fant jeg et bilde av mormor og morfar. Resulterte også i tårer. Og så skulle jeg inn å skvise ut en klem av kjæresten mens han sto i dusjen, noe som førte til at han klarte å skremme meg da han plutselig dro forbi dusjforhenget med et brak. Resultere i nok et tårevått utbrudd.
Etter det kunne heldigvis humøret bare gå oppover. Hjalp også med Subways.
Utvilsomt dagens høydepunkt.

Dagens kjøp
Har ikke brukt noe penger i dag. Jeg, altså. Har fått kjæresten til å kjøpe alt jeg trenger.

Dagens telefonsamtale
Da jeg snakket med kjæresten og truet ham til å kjøpe med Subways.

Cat & Dog

Selv om jeg ofte klager over at vi ikke har noe katt her i huset, så er jeg jo teknisk sett eieren av katten som bor hjemme hos Pappa. Vel, det er i hvert fall noe han påpeker hver gang hun gjør noe galt eller plager bikkja hans. Heldigvis går hun ikke pappa noe særlig på nervene nå for tiden, og han har også innsett at hun er et nødvendig onde. Når man bor midt i skogen og 4 km unna en avfallsplass, så er det ganske hendig med katt i huset.

Da jeg vokste opp hadde vi alltid katt, men da Heidi (oppkalt etter “Heidi på fjellet“) gikk av med døden i en alder av 14 år skaffet pappa seg en omplasseringshund. Dette var i 2003, og på denne tiden så hadde jeg flyttet hjemmefra. Da jeg flyttet tilbake i 2009 oppdaget jeg noe ubehagelig og urovekkende; det kravlet i veggene. Først så trodde jeg det var spøkelser, noe som førte til en periode med angst og søvnproblemer. Det tok litt tid før jeg skjønte at det var mus.

At det var skadedyr som var problemet åpenbarte seg en kveld da jeg satt på toalettet og gjorde mitt fornødne. Da stakk plutselig en mus hodet sitt frem fra under vaskemaskinen som sto en meter unna. Jeg skvatt, men det gjorde ikke den. Faktisk var den så komfortabel med å være rundt folk at den dukket opp hver gang jeg satt på dass. Noen ganger var det bare hodet som kom frem fra vaskemaskinen, andre ganger gikk den helt ut på gulvet. Så jeg tenkte å la naturen gå sin gang og sendte inn Odin, bikkja til pappa, i håp om at han skulle ta knekken på Musen Lennart (som vi kalte den), men bikkja bare pep og løp ut igjen. Lennart sto igjen midt på gulvet. Fullstendig uberørt av alt oppstyret.

Like etterpå skulle baderommet til pappa renoveres, noe som førte til at Lennart forsvant, men man kunne fortsatt høre kravling og piping i veggene fra resten av familien hans. Det pågikk i åresvis. 
Sommeren 2011 var mamma nødt til å flytte, og katten hennes, Ruska, kunne ikke være med på flyttelasset. Så jeg tok med Ruska, som da var et halvt år gammel, hjem til Pappa og Odin.
Selv om behovet for katt var stort så ble ikke avgjørelsen godt mottatt.


Odin og Ruska sitt første møte. 


“Hva skjer? Hva gjør det dyret her?”


“I’ didn’t sign up for this!”

Odin kom seg fortere over sjokket av å ha en ny leieboer i huset enn det pappa gjorde. For pappa var det bare nok et dyr som var i veien for ham, og det hjalp jo ikke på at Ruska tok seg godt til rette. Hun ble raskt svartelistet da hun stakk av med sandwichen hans.
Odin på sin side syntes det var fascinerende med katt, men han ble sjalu over at Ruska fikk lov til å ligge i sofaen og sengene. Han ble også sjalu over at hun kunne bevege seg steder hvor han åpenbart ikke fikk plass, som i vinduskarmen eller oppå TV-benken, men nå er jo ikke akkurat størrelsesforhold Odin sin sterkeste side. 


“Jeg vil også sitte på fanget.”

Dessverre virket det heller ikke som om Odin forsto at det var en rasemessig forskjell på ham og Ruska. Ved flere anledninger prøvde han å parre seg med katta, noe som vanligvis førte til at han fikk seg et slag eller to i trynet. Etter en stund virket det som katta ga opp å kjempe mot den overkåte bikkja og bare lot ham holde på, for Odin har aldri hatt seg med noe særlig annet enn sofaputer, så han hadde jo ingen anelse om hva han drev med. Ikke fikk han utrettet noe heller.
Men det var det bare katta som forsto.


“I love you.”

Selv om Ruska fant seg i denne skjødesløse behandlingen så var forholdet deres fortsatt anstrengt. Det ble bedre da Odin var ferdig med puberteten, og ble mer interessert i kose enn å bare prøve å høvle over henne. De begynte også å sove oftere sammen, noe de bare hadde gjort tidligere da de kollapset oppå hverandre av utmattelse fra å ha løpt etter hverandre rundt i huset ti tusen og førti ganger.

Det har også hjulpet på forholdet at Odin til tider er på ferie hos farmor. Da får Ruska være i fred og Odin får endelig være midtpunktet. Farmors lille øyesten. Guttegutten til mor. 
Odin er ikke spesielt glad i å måtte dele rampelyset med verken katta eller andre mennesker. Han er sjukt selvopptatt, så disse avbrekkene hvor han blir skjemt bort gjør at han kommer hjem med nytt mot og en falsk følelse av å være sjefen i huset.

Men alle som eier en katt vet godt at det hvis det er noen som er sjef i huset så er det den. 


Odin sitter å slapper av i stolen sin hjemme hos farmor. Ja. I stolen SIN.

Hvem er du?

Ikke du. Jeg. Selvfølgelig
Denne bloggen er jo til for å styrke mitt ego. Så slike utfordringer som dette, som får en til å snakke hemningsløst om seg selv, er derfor spot on
Så hvem er jeg egentlig…

I vennegjengen…
Er jeg for det meste kjent som dama til… Ellers er jeg hun som har en tendens til å prate litt for mye, litt for fort og litt for usammenhengende. Og noen ganger litt for høyt. Om helt tåpelige ting.
Jeg switcher også veldig mellom introvert og ekstrovert, noe som fører til at folk sjeldent vet hvor de har meg. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg har meg selv heller.

På treningsenteret…
Har jeg vært overraskende mye i det siste.

  

I butikken…
Er jeg den som kommer godt forberedt med lister og kuponger, men som fortsatt klarer å gå ut med alt for mange varer og en litt for slunken lommebok.  

På morgenen…
Sover jeg. 

I telefonen…
Snakker jeg sjelden, og da gjerne bare med folk jeg kjenner veldig godt. Telefonsamtaler med ukjente er som regel ganske kleine. Foretrekker SMS.

På skolen…
Var jeg en skikkelig raring.
En arrogant, selvhøytidelig liten møkkakjerring, for å være helt nøyaktig.  

På stranden…
Er jeg den som pleier å koke over av varme. Og som nekter å bade. På grunn av hai.
Uansett hvor i verden jeg befinner meg.

I solen…
Er jeg varm. 

På kjøkkenet…
Prøver jeg å være kreativ. Det går sånn tålig greit, men ofte føler jeg at menyen til McDonald’s er mer spennende enn det jeg klarer å diske opp.  

På snapchat…
Er jeg ikke. Har lastet ned appen, men orker ikke logge meg inn. Får så mange rare, og fullstendig uinteressant, snapper. Jeg er ikke så interessert i livet til andre mennesker. Spesielt ikke helt dagligdagse gjøremål som ungene deres bedriver med. Jeg skjønner at foreldrene synes den lille er kjempesøt der den sitter og bruker hele ansiktet til å spise pasta, men for oss andre er det egentlig ganske så uappetittelig. Og så rekker jeg aldri å ta opp telefonen og snappe om noe selv. 

På instagram…
Er jeg derimot i overkant aktiv.  

På facebook…
Er jeg den som konstant trykker liker på alt du gjør uten å legge igjen en eneste kommentar. Enkelte finner visst dette superirriterende. Men hvis jeg først skriver noe så er det garantert nedlatende og et dårlig forsøk på å være morsom. Jeg fyller også feeden din opp med katter. Og smelta ost.

På tivoli…
Er jeg den som blir med på alle de morsomme turene før jeg blir kvalm og må ta det med ro resten av besøket. Kvalmen stilner jeg med sukkerspinn og popcorn.

I en begravelse…
Blir det masse tårer og refleksjon

julaften
Er jeg stappmett. 

På nyttårsaften…
Er jeg dritings. 

På date… 
Er jeg den som snakker om feminisme mens jeg får daten til å betale for alt.

På bussen…
Er jeg IKKE pratsom. Ørepluggene og det at jeg har nesa begravd i en bok burde være et godt tegn på det, men NEIDA. Det finnes folk som faktisk tar dette som en invitasjon til å spørre hva det er man hører på eller om man liker boka man leser. Hadde jeg vært den eneste på bussen så kunne jeg forstått hvorfor de plaget meg med pratsomheten deres, men når det sitter femten andre individer på samme buss som bare ser ut i løse lufta… Er det ikke bedre å snakke til en av dem?

I bilen…
Er jeg en diva. Synger høyt og skingrende mens jeg kjører som om jeg eier veien. Til mitt forsvar så kjører jeg en audi. Da har man visst lov til å være drittsekk.

Kom forøvrig over denne greia her på bloggen til Ariel.

Crazy Cat Lady

I det siste har det blitt en vane for folk å tagge meg på Facebook hver gang de kommer over noe som gjelder katter. Memes, videoer, bilder… Er det en katt i bildet så blir jeg tagget. 

Dette er jo selvfølgelig ikke uten grunn. Hele facebookfeeden min er fylt opp med katter, så det eneste jeg trykker liker på nå om dagen er katter, og på grunn av det så fyller jeg opp feeden til venner med katter og når de kommer over noe som har med katter å gjøre så tagger de meg igjen.
Jeg er inne i en sjukt underlig kattespiral.

Og i tillegg til det så skryter jeg også av diverse katteeiendeler, både mine og andre sine, på instagram:

 

 

Og jeg har egentlig ikke katt en gang.
Det var jeg som tok med Ruska hjem til Pappa i 2010, men jeg flyttet jo derfra i 2011. Jeg anser fortsatt Ruska som min, og vi har et unikt bånd, men det er ikke det samme som å ha en katt hjemme hos seg selv. Ruska ser jeg med jevne mellomrom, men jeg vil gjerne se og kose med katten min hver dag.
Det er heller ikke aktuelt å flytte henne fordi hun stortrives hos Pappa som er omgitt av skog og mus. Jeg tror ikke hun ville vært foruten Odin heller, selv om han stort sett går henne på nervene. 


RBKatten!

Det ligger i kortene at vi skal ha en katt, men jeg må vente til neste år. Noe som virker som en EVIGHET. Selv samboeren kunne nok ønske det passet å skaffe en katt akkurat nå, fordi jeg tror han begynner å bli litt sliten av å måtte være den eneste mottakeren, og giveren, av kos her i huset. Han har til og med blitt mer medgjørlig når det gjelder den lille familien med mus som vi har under terrassen, bare fordi de holder meg opptatt.


De elsker chips! Og loff, donuts, peanøtter, sukkererter…
Ja, egentlig alt jeg legger utenfor hølet deres.

En musefamilie som forøvrig kommer til å gå av med døden så fort vi får en katt i huset, så jeg burde egentlig ikke knytte så sterke bånd til dem, men man kan jo håpe at katten forstår at de er en del av familien (…). Det er uansett et problem som ligger i fremtiden, men i mellomtiden kommer jeg nok fortsatt til å bli oppfattet som en crazy cat lady. Uten katt. 

Happy Easter!

Da er påsken 2017 snart over, en av de få tidene i året hvor det er sosialt akseptabelt å begynne dagen med å spise marsipan dekket med sjokolade og strøssel. Vel, mulig det ikke er akseptabelt hos de fleste, men vi har vært på hytta og der er det hvert fall ok. På hytta skal man slappe av og dytte i seg store mengder med snacks. Gjerne kombinert med tur – og skigåing for å gå av all kosen, men vi kom sent på fredag, var invitert bort hele lørdagen og måtte dra tidlig på søndagen, så det ble dessverre ikke noe tid til mosjon denne påsken (men jeg lover å ta det igjen på Fresh Fitness neste uke).
I tillegg så var været ræva.

Da vi kom frem på hytta til svigers på fredag ble det servert lammekjøtt med grønnsaker, fløtegratinerte poteter og rosenkål. Og siden jeg ikke spiser kjøtt får jeg førsterett på grønnsakene, en ordning som fungerer helt greit for de andre som sitter rundt bordet. De er liksom mest opptatt av kjøttet. Etter middagen ble det et par runder med Ryktet Går, hvor jeg endte opp med å dele førsteplassen med svigersøster (men det var også hun som hadde ansvaret for å skrive opp poengene, så… ). 

Lørdagen startet rolig, med kolibriegg til pre-breakfast (selvfølgelig) før samboerens tante og onkel ankom hytta og vi kunne starte den ordentlige frokosten, også kalt champagnefrokost. Denne ble åpnet ved at samboeren og svigersøster økset hver sin champis (teknisk sett prosecco, men det er bare detaljer). Folk med hytte på sørlandet er jaggu fine på det.

Klokken 14:00 dro hele gjengen bort til et vennepar av svigers som arrangerte Påskeleker (Ute. I kulda.). Med 16 deltakere ble vi delt inn i fire lag som ble utfordret i seks ulike grener (ringspill, rockering, pilkast, puslespill, smaksprøver og rebusløp). Jeg skal ikke å gni inn hvem vinnerne var, men laget mitt endte opp med slike:


Selvfølgelig må jeg skryte av dette. VI JEG VANT! 

Vel, jeg skal ikke skryte for mye. Innen klokka var 18:00 så var jeg kald, sulten og trøtt, så jeg droppet den siste grenen og gikk tilbake til hytta sånn fem timer før alle de andre. En ting er at jeg blir mannevond av å være sulten, men hvis jeg er kald på toppen av det hele så blir jeg ganske bitchy. I festsammenheng kan det også kalles å være en partypooper. 
Isteden gikk jeg i grevens tid og endte derfor bare opp med å være hu kjipe. Jeg kan leve med det. Dessuten så var jeg jo egentlig en vinner.

I’m a wiener.

God påske!

Pust og pes

Det er med stor irritasjon jeg leser KK.no-journalist Malini Gaare Bjørnstad mening om elsykler og dens brukere. Skal man sykle opp en bratt bakke så skal det jaggu se ut som man jobber for det! Bjørnstad, som selv har slengt seg på sykkeltrenden i år, føler seg nemlig dødsrå hver gang hun setter fra seg sykkelen, vel viten og at det har kostet henne blod, svette og tårer å komme seg fra A til B.
Kan ikke andre mennesker bare kaste seg ut i det, sånn som henne?

At Bjørnstad får denne uttellingen både fysisk og psykisk av sin sykling er da vitterlig bra for henne. Jeg fatter bare ikke hvorfor hun gidder å bry seg om hvilke midler medtrafikantene hennes benytter seg av, uavhengig om de bruker beina, bil, moped eller sykkel. Folk er visst superteite som anser sykling som et forbanna ork. Hun tar jo orket med et smil. Igjen, folk burde være mer som henne.

Norge er ikke akkurat kjent for å være flatt, og det kan godt hende Bjørnstad syns det er kult å dukke opp svett og pesende både på jobben og når hun skal på besøk. Enkelte andre, meg selv inkludert, syns ikke noe om å stase seg opp før man skal noe sted for å så ødelegge det hele ved å pese seg svett og sprutrød like etterpå. KK-journalisten viser også til sine kollegaer i Din Side som heldigvis støtter henne etter at de gjennomgikk både fordeler og ulemper ved elsykkel, men jeg tror Bjørnstad glemte å lese avsnittet hvor kollegaene hennes kommer frem til følgende: “Elsykkel er til for de som enten synes det er et ork å sykle, eller de som av helsemessige årsaker ikke kan det. Samt for de som må forsere tunge oppoverbakker på vei til jobb, og som helst vil slippe å komme svett på morgenmøtet. Jeg kan også tenke meg at den fungerer fint for småbarnsfamilier på tur, og med vogn til og fra barnehage. Varetransport med tilhenger er jo også et bruksområde.”

Men igjen, disse argumentene er Bjørnstad smertelig klar over, hun syns bare at folk som bruker elsykkel, selv om de aldri hadde satt seg på en trådsykkel ellers, gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å bruke den motoriserte tohjulingen. Heller ikke det at elsykkelen kan være en forenkling i hverdagen for enkelte, da spesielt om man drasser rundt på unger eller mye utstyr. I siste avsnitt prøver hun kanskje virke mer tolerant ovenfor elsyklistene, for smaken er som baken, og dessuten kan de begge klappe seg på skulderen over at de er mer miljøvennlige enn brukerne av kollektivtrafikken! Damen ser ut til å vise et irriterende behov for å være selvgod ovenfor andre, uansett hva hun gjør.
Så gratulerer, en uke med sykling og hun har offisielt blitt en ordentlig syklist!

Sickness

Etter å ha tilbragt en dag i vind og røyk våknet jeg tidlig opp dagen derpå med en kråkebolle i halsen, hetetokter og kaldsvette. Jeg følte meg død innvendig, og etter at jeg fikk karret meg en tur opp på do og kikket meg i speilet kunne jeg konstantere at jeg så død ut på utsiden også.
Jeg kravlet tilbake til senga og prøvde å få skviset ut litt sympati av kjæresten, noe som kan være ganske vanskelig når jeg er syk. Eller “syk” som han kaller det. Men da han så hva slags vrak som lå ved siden av ham i senga ble jeg straks vartet opp med te, halspastiller og masse kjærlighet, selv om han egentlig var for sent ute til et møte.

Den varme omtanken hjalp på formen. Jeg fikk nok en gang karret meg ut av sengen og ordnet meg litt mat samt hentet pc’en for litt netflix and chill. Energiboosten varte i omtrent 15 minutter før jeg klappet sammen og våknet 8 timer senere. Da følte jeg meg sånn:

Formen var heldigvis bedre da. Kråkebolla i halsen hadde blitt redusert til en klinkekule, og blandingen av hetetokter og kaldsvette hadde gitt seg. Middagen jeg inntok noen timer senere, som besto av scampi dynket i chili, sørget for at de luftveiene som fortsatt var tette ble blåst opp for fulle mugger. Det gjaldt for så vidt bakenden også. Men hey, den har jo tross alt vært forstoppet i nesten fem måneder, så det var virkelig på tide at det ble noe action bak der.

Da jeg våknet opp i dag tidlig var omtrent alle sykdomstegn borte, bortsett fra overfloden av buser som befant seg i nesa. Jeg innså også at dette er den eneste gangen jeg har vært syk i vinter, noe som er overraskende bra til å være meg. Immunforsvaret mitt er så godt som ikke-eksisterende, men jeg skal ikke ta gleden helt på forskudd fordi noe av årsaken til dette er nok at jeg har vært arbeidsløs og asosial, mengden bakteriebomber jeg har vært utsatt for har vært minimal. Det skal sies at jeg de siste månedene har vært i grei form både psykisk og fysisk, så kanskje løsningen på dette er å være asosial. 
Det er bare så fryktelig kjedelig… 

Burning down the house

Over i går var jeg ute i innsatsøvelse i Sivilforsvaret sammen med Hurum Brannvesen. Brannmannskapet skulle trene på røykdykking og hadde fått muligheten til å brenne ned et lite hus ute på tuppen av Hurum-halvøya. Teknisk sett burde jeg ikke være i tjeneste om dagen, men hvem er det som vil gå glipp av å se et hus bli brent ned av brannvesenet? Egentlig skulle man vel også tro at jeg, som lider av flammefobi ville holdt meg langt unna, men det å overvære en kontrollert nedbrenning av brannvesenet er et skritt i riktig retning når det gjelder å overvinne denne høyst rasjonelle frykten. I tillegg så er livet som naver ekstremt kjedelig, så det var digg å endelig kunne gjøre litt hardt arbeid.

Vel, hardt arbeid er ikke akkurat dekkende term for gårsdagens øvelse. Da jeg kom dit hadde brannvesenet allerede lagt ut 900 meter med slanger og var godt i gang med å forberede øvelsen for det første røykdykkerlaget. Sivilforsvarets oppgave gikk ut på å holde vakt, passe på slangeutlegget og hjelpe til med å holde området rundt huset vått under røykdykkingen og nedbrenningen.
Jeg var derimot ganske ubrukelig under hele øvelsen siden jeg ikke fikk på meg den brannsikre uniformen min, den ville rett og slett ikke lukke seg igjen verken over, på eller under magen min, så jeg måtte droppe buksa. Det var så vidt jeg fikk igjen glidelåsen på jakka også. Det eneste jeg var brukende til var å tråle rundt i skogen og sjekke at vannforsyningen var i orden.


Swollen legs.

Mens brannvesenet trente på røydykking var det lite for oss i sivilen å ta seg til. De andre fuktet litt fjellskrenter, og innimellom dynket de taket på huset i vann når det ble for varmt på innsiden. Ellers var det bare å stå og se på brannfolka svette mens vi selv frøs fordi det var sjukt kaldt der ute.
Hurum skal jo liksom være et ferieparadis, men sola var fraværende og det var en sur og bitende vind som gjorde temperaturen iskald. Det hjalp heller ikke at mangelen på varm bukse gjorde beina mine til ispinner, men selv om overkroppen var dekket av den varme uniformsjakka så slet jeg også med forfrosne brystvorter. På et tidspunkt trodde jeg de kom til å falle av. 

Det var like før jeg var i ferd med å kaste inn håndkle og dra hjem da brannvesenet endelig begynte selve nedbrenningen av huset. Det tok litt tid før det var ordentlig fyr på det, men når flammene først hadde overmannet huset var det som å stå foran et gigantisk bål. Det varmet helt inn til ryggraden.
Jeg var så frossen at jeg nesten ikke orket å bli skremt av de viltre flammene, men samtidig var det vanskelig å bli redd når brannvesenet hadde såpass kontroll. De jobbet rolig og iherdig, ikke noe løping, ikke noe stress. Jeg har alltid ansett flammer som noe ustyrlig, som en mektig og ukontrollerbar naturkraft som ikke kan temmes, men de kan det. Til en viss grad selvfølgelig. 


Vannvegg

Flammer fortjener den aller største respekt, og hvis man ikke vet så mye om hvordan de fungerer så burde man ikke tukle med de (det gjelder forøvrig alt man ikke har peiling på…). Det lærte jeg den harde måten da jeg som liten jente fikk en ide om å bære brennende ark fra kjøkkenet og inn i stua. Jeg satte nesten fyr på kjøkkenbordet.
Å overvære et hus bli overtent har ikke akkurat gjort at jeg har blitt noe mer glad i å tenne opp i peisen eller bruke stearinlys (det stemmer, jeg er kvinne og jeg liker ikke stearinlys), men jeg har blitt ekstra trygg på at brannvesenet virkelig vet hva de holder på med. Og så har jeg fått et stort trang til å kjøpe inn flere brannslukkingsapparater og branntepper.


Dragonfire

Jeg fikk dessverre ikke sett hele nedbrenningen. Selv om det blåste noe fryktelig så var vi i grunn veldig heldig med vindretningen, mesteparten av røyken føyk ut mot havet, men til tross for dette ble jeg allikevel nødt til å kaste inn håndkle. Sto jeg for langt unna ble det for kaldt. Sto jeg for nærme begynte det å svi i øynene selv om det tilsynelatende ikke var noe særlig med røyk, og jeg ville jo helst ikke puste inn for mye av det, så da var det best å bare dra hjem. De mistet jo ikke akkurat noe arbeidskraft for jeg var jo tross alt ubrukelig. Selv dro jeg derfra en erfaring rikere, så dagen var i alle fall ikke bortkastet for meg.