Finaleuke!

Da har vi endelig (?) kommet til finaleuka i tidenes mest langtekkelige Paradise sesong, EVER. Siden mitt siste sutreinnlegg om manglende drama inne på hotellet tok det seg heldigvis betraktelig opp og vi opplevde en del rokkeringer av parene inne på hotellet. Blant annet gikk den såkalte maktposisjonen til selvutnevnte ledere av hotellet, Sofie og Morten, til hælvete ved at (omtrent) hele hotellet ENDELIG så seg lei av den kontrollerende oppførselen til Sofie og sendte henne på huet og ræva ut. Hun gikk fra en veldig hyggelig jente til et kroneksempel på hvordan bittelitt makt kan gå til hodet på en. “Jeg er trygg… Bla bla bla… Jeg har gjort så mye for alle andre… Bla bla bla… De burde skjønne at det er best for dem at jeg er her… Bla bla blaaaa.” BLÆH!
Som om noen av disse argumentene har noe å si i et SPILL.

Et par uker etterpå var det endelig på tide å få ut den tidligere partneren hennes, Morten. Han har vært en soleklar trussel for samtlige (alle) deltakere siden dag en, men har noen sendt ham ut? Neida! Etter 10 uker (!) ble han endelig sendt på dør, og hva skjedde? Jo, uketemaet var “bakvendtland” og det er jo ikke utsjekk under parsermonien i bakvendtland, da var det selvfølgelig INNSJEKK. Det eneste positive med det var at de sendte inn igjen venninna til Martine, Isabelle.
Trodde jeg.

Forrige gang Isabelle dukket opp i Paradise virket hun som en langt tøffere versjon av den sukkersøte bestevenninnen sin Martine, som stort sett brukte dagene sine på å kose med en sovende Aleksander eller dra på teltur om kvelden. Men Martines sukkersøte image fikk en knekk den uka Sofie ble sendt hjem, da hun var en av de store pådriverne bak hjemsendelsen (hun fikk til og med fjerne Aleksander til å være med på spillet, noe som straffet seg uka etter da Sofies bestevenninne, ekstra-sukkersøte-til-det-irriterende Andrea, tok hevn ved å sende Aleksander ut av hotellet). Jeg forventet derfor ekstra mye action fra de to Oslo-bertene når Isabelle kom inn igjen, men innen et par timer klarte Martine å kjøre hodet til Isabelle inn i en sengekant og det eneste vi fikk høre fra den dama etter det var “Øøh… Eeeeh… Jeg vet ikke.” TV3 burde ha sendt henne til en mer omfattende legesjekk etter sammenstøtet for der var det jaggu ikke mye sammenhengende å hente etter det.

Men til tross for ræva ordforråd så klarte Isabelle å karre seg til finaleuka med Grunde (oh yeah! The motherfucking starboy is back!) sammen med de to andre parene; Kevin og ekstra-sukkersøte-til-det-irriterende Andrea samt Martine og Morten. 
Første dag i finaleuka brukte samtlige deltakere på å hylle og gratulerer seg selv ved å fortelle seg sjøl, og hverandre, at de var de eneste som fortjente å stå i en finale. Spesielt Kevin og ekstra-sukkersøte-til-det-irriterende Andrea brukte den “vi er de eneste som har vært her fra starten av” (noe som også gjaldt Morten, men han ble jo egentlig sendt ut i bakvendtland-uka…), og var derfor selvskrevne vinnere av PH 2017. Ja, også har de jo tatt så mange valg da. Disse evige valgene som deltakerne snakker om hele tiden, som om det å stikke finger’n sin i andre folk sine saker automatisk utpeker en til en slags vinner (men det gir dem jo kred for å ha spilt spillet da).

Men med fire dager igjen til selve finalen så var det vel i overkant optimistisk av de seks parene å tro at de var selvskrevne finalister. Det svakeste paret (Grunde og Isabelle) fikk beskjed om å forlate hotellet (som i finaleuken har blitt døpt til Utopia) for å gå ut i Dystopia og møte syv utslåtte deltakere (André, Aleksander, Petter, Henriette, Teele, Sofie og Soph). Både Grunde og Isabelle fikk velge seg en ny partner blant disse, og valgene deres kunne ikke irritert meg mer! Isabelle gikk for den overkåte rassetassen PETTER, og Grunde ditchet sin tidligere partner Henriette til fordel for SOFIE.
*Vips* og plutselig er samtlige av sesongens mest irriterende deltakere tilbake i den jævla finaleuka.

Jeg håper den minst irriterende personen, og den som aller minst ser på seg selv som en vinner, stikker av med seieren. Sånn for å gni det i trynet på alle de andre.
Må bare finne ut av hvem det er først.

Hageliv

Det har gått noen uker siden sola klarte å trenge gjennom regndekket her i byen, så da terrassen i dag var overfylt av solskinn så jeg mitt snitt til å dodge trening for å slikke sol (selv om jeg i det siste har klart å gjøre en sport ut av det å dodge trening… Jeg skylder på bekkenløsningen). 
I forrige solskinnsperiode fikk jeg også brukt tiden til å luke ugress og holde hagen i orden. Da hadde den heller ikke begynt å blomstre så mye, men takket være et par uker med forholdsvis varm temperatur og bøttevis med vann endret dette seg. Nå ser det nærmest ut som en jungel av rododendron og løvetann der ute. Jeg vurderte å bruke dagen i hagen, men siden mamma (gartner) kommer på besøk til uka så var det egentlig best å la være. Hvorfor stresse, slite og svette meg ihjel når jeg kan få mamma til å gjøre det isteden? 

Jeg tok ikke helt til etterretning det at jeg faktisk begynner å bli voksen. Det å late seg ute på terrassen mens utsikten besto av kaos var faktisk ikke særlig behagelig. Jeg ble stressa.
Prøvde både å løse kryssord, lese en bok og la meg bli oppslukt av smarttelefonen (sistnevnte er jeg særdeles flink til), men de nyervervede husmor-genene ville det annerledes. Jeg måtte gjøre noe.

Foran terrassen har vi en flekk med bark, og opp igjennom denne hadde diverse arter av ugress presset seg gjennom både bark og duk. Jeg kastet meg ut i denne flekken og rev opp det meste av ugress, men siden flekken også er en liten skråning og jeg lider av litt skjev vektfordeling for tiden, så endte det med at jeg bare skled nedover, med løvetann i en hånd og den andre desperat fektende etter noe ikke-eksisterende å holde fast i. Jeg ganske sikker på at jeg skrek også, for hagepartyet til naboen ble plutselig veldig oppmerksom på hva det var jeg drev med. 

I bunnen av denne skråningen ligger gressplenen vår, så det er jo minimalt med skade man egentlig kan pådra seg ved å skli nedover. Trodde jeg. Det viser seg nemlig at hele kanten mellom gressplen og bark består av brennesle. Og jeg tredde begge føttene oppi denne rekka av ubehageligheter. Dette førte til ytterligere skriking, og noe tårer, men på dette tidspunktet hadde heldigvis naboen trukket seg litt vekk fra uteområdet sitt. Det er jo forståelig at de ikke orker å se en halvnaken, skrikende og hormonell kjerring drive å vralte seg rundt mens hun prøver å gjøre hagearbeid.
Dessuten er forholdet til nevnte nabo litt skakkjørt fra før av siden jeg ved flere anledninger har klart å blotte meg for mannen i huset der. 

Jeg kavet meg tilbake i huset, skamfull og brent. Plantet beina i dusjen og fikk kjølt de godt ned, noe som hjalp mye på den brennende følelsen. Deretter satte jeg meg godt tilbake i solstolen og la ned veto for videre hagearbeid. Jeg skulle så absolutt ha ventet på gartneren (mamma), for hagearbeid er åpenbart ikke helt greia mi. Enda. Husmor-genene må visst trenes litt på det området.


Skråningen etter operasjonen min.
Den trenger også litt mer bark, men siden vi skal bygge ut terrassen til
neste år så gidder jeg ikke gjøre noe særlig annet med den i år enn å luke vekk dritt.

Greedy Bird

Da vi flyttet inn her i fjor høst var det mye som skulle fikses og pusses opp, men vi prioriterte i første omgang fuglehuset. På den tiden ønsket vi å se litt mer til småfuglene, men det ble dårlig med besøk takket være de eiesyke skjærene som trasket rundt ute i hagen her. De skremte vekk alt fra småfugler til katter. Ja, selv jeg var til tider redd for å sette meg på terrassen i frykt for at de skulle komme hakkende etter meg. De virket ikke særlig fornøyde med at huset hadde fått nye eiere (eller kanskje det var derfor de forrige flyttet??), men etter at jeg glemte en pose med rekeskall ute på terrassen så ble humøret deres noe lystigere. De hadde det i alle fall kjempegøy der de hakket løs på søppelposen og strødde reker utover hele hagen.  

Det lystige humøret skyldtes nok at de ventet på at vi skulle sette ut mer godsaker, men da det ikke skjedde så begynte jaggu de store skjærene å stjele mat fra fuglehuset, som verken er konstruert eller plassert på en måte som gjør det til en ideell matstasjon for middelsstore fugler.
Det er egentlig litt fascinerende å se teknikken de har lagt seg til for å klare dette. De henger seg fast i mursteinveggen ved siden av, henger der et øyeblikk før de prøver seg på et grasiøst og lett hopp over til fuglehuset. Men de er verken grasiøse eller lette, så hele fuglehuset begynner å svinge raskt frem og tilbake mens skjæra selv tviholder seg fast i den ene kanten. Resultatet er at de heller mesteparten av frøene utover terrassen og ser ut til å påføre seg selv en mild form for svingsjuke. De ser i alle fall ikke ut til å fly noe særlig bra etterpå der de seiler inn i verandadøra.

I fjor trodde vi også at denne oppførselen fra skjærene skremte vekk småfuglene, men jeg har nå forstått at fraværet deres rett og slett skyldtes at de hadde dratt på ferie til sydligere strøk.
I år er det massiv trafikk til og fra dette fuglehuset, både fra små og store fugler. Selv en fuglekikker hadde blitt sjalu over hvor mange ulike arter vi ser ut til å få besøk av på daglig basis.
I motsetning til skjærene ser også småfuglene ut til å forstå funksjonen av dette fuglehuset, de sitter i alle fall pent og pyntelig på kanten mens de plukker frøene fra den store dispenseren, men her om dagen dukket det opp en liten krabat som ble i overkant grådig. Han trykket nemlig hele seg igjennom denne smale sprekken:

Han er kanskje ikke den første fuglen som har gjort dette, for de klarer jo å presse seg gjennom forholdvis små åpninger, men han er den første til å glemme hvor han kom fra og den første til få et klaustrofobisk anfall. Jeg aner ikke hvor lenge han var innestengt for det var en ren tilfeldighet at jeg oppdaget dramatikken som utspant seg på terrassen, og med den flaksingen han bedrev med så var jeg redd han kunne brekke en vinge. 

Men etter å ha plukket ned fuglehuset og løftet på taket så forsvant han i rekordfart opp i lufta, så begge vingene var intakte. Hva slags traumer han sliter med i etterkant er det vanskelig å si noe om, jeg rakk aldri å legge merke til noen spesielle kjennetegn ved ham (eller henne. Jeg vet egentlig ikke om det var en mannefugl. Eller hva slags fugl det var.), så jeg vet ikke om han har vært her siden eller om han har stukket av for godt. Men hvis han kommer tilbake så håper jeg at han er smart nok til å ikke gjøre den samme feilen igjen. 

Insanity: Doing the same thing over and over again and expecting different results.”
Albert Einstein

Loch Ness

Yo! 

Jeg heter Loch Ness og kommer (angivelig) til verden 18. august 2017. Midt opp i den perioden av året hvor pappa er mest stressa, men jeg tenker det er greit å legge lista litt høyt fra starten av. Et av mine store mål i livet er jo nettopp det å plage vettet ut av foreldrene mine.
Jeg vet i hvert fall at jeg går mamma ganske mye på nervene nå om dagen. Jeg tror hun gleder seg til å få meg ut, for jeg er visst litt kravstor på plassen (og verre skal det bli). Det, også blir hun visst skikkelig gassy av all romsteringen min. Det stinker dritt her til tider. 

Men det er jo så digg å kunne bevege seg litt. Jeg liker best å sparke nedover, noe som fører til en hel masse kjeft og stygge ord fra mamma. Men da kjefter hun bare på pappa, ikke på meg, så jeg tror egentlig ikke at det har noe med meg å gjøre. Hun skriker i alle fall at det er pappa sin feil og at han må ta skylda for alt hun må gå igjennom. Jeg skjønner ikke helt hva det er som skjer der ute, men det virker alvorlig. Jeg håper virkelig de får ordnet opp i det før jeg kommer ut.
Ellers så kan det hende jeg bare velger å bli her inne. 

For det er ganske deilig her (bortsett fra når det lukter dritt). Det er varmt, mykt og jeg kan tisse i og drikke av det samme vannet. Veldig behagelig egentlig, men det kan bli litt ensomt. Pappa pleier å slå av en prat innimellom, men siden jeg er innestengt i denne vannbobla så blir det litt sånn enveiskommunikasjon. Men jeg har inntrykk av at det også føles litt sånn for mamma når hun prøver å prate til ham, så kanskje han bare er sånn. Det blir interessant å se hvordan de egentlig er, og jeg håper de er nysgjerrige på meg også. Det finner vi ut om 92 dager!


High five!

Gratulerer med dagen som var!

Vel overstått nasjonaldag, folkens! 
Jeg håper feiringen deres var like fin som vår! Her gjemte sola seg bak mørke skyer, men temperaturen var heldigvis fin og regndråpene fraværende. Vi startet dagen med (en obligatorisk) champagnefrokost hjemme hos oss med et par venner (proseccofrokost for å være nøyaktig. Og med Aass Uten for de som måtte drikke det….).
Siden det var så få av oss så tok jeg ansvaret for matlaging og pynt, en oppgave som vanligvis har stresset vettet av meg tidligere, spesielt siden typiske tradisjonelle feiringer aldri har vært greia mi, men som hjemmeværende housewife gikk det mye bedre både med planlegging og utførelse. Alt var faktisk på stell før gjestene datt inn døra i 9-tiden. Uten at jeg var på randen av sammenbrudd og angstanfall. Jeg hadde mest lyst til å stemple hele feiringen som en suksess før den i hele tatt hadde startet.

Sammen med gjestene gikk vi ut på terrassen for å mingle litt før vi satte oss til bords (er forresten “mingle” riktig ord for å beskrive fem mennesker som prater sammen i en formell setting?). 
I bakgrunnen gikk NRKs 17. mai-program hvor vi jevnlig hørte “hipp hipp hurra” og korpsmusikk (etter å ha foreslått å sette på WeFunk Radio ble jeg grundig skolert av samboeren om at den eneste aksepterte musikkformen på nasjonaldagen er korpsmusikk), og samboeren sto for serveringen av prosecco (hvor flaskene ble sablet, ikke sprettet).
Under frokosten bidro gjestene til masse latter og god stemning, selskapet var faktisk så koselig at den opprinnelige planen vår om å dra ned til sentrum i 11-tiden ble grundig forskjøvet. Til sånn 14ish. Og da var jo mesteparten av 17. mai-opplegget på Bragernes Torg ferdig, så vi tok isteden turen til Strømsø Torg og toppen av taket på Globusgården hvor vi kunne se ned på festkledde mennesker og russ som vandret rundt i gatene. Da folkemengden begynte å tynne seg ut var det på tide at jeg og samboeren dro hjem, mens resten av selskapet fortsatte festkvelden videre et annet sted.
Dagen ble virkelig en suksess!


Mitt andre (og heldigvis vellykkede) forsøk på Pavlova! Den var smashing.
Om man ser bort i fra at me juksa lite… Marengsbunnen er fra Toro og vaniljekremen fra Tine.
Samboeren pisket kremen og jeg strødde over frukten og kokesjokoladen.
Ordentlig teamwork, altså.

TV: Riverdale

Sjanger: Teen drama, mystikk
Utgitt: 2017
Sesonger: 1
Med: Cole Sprouse, Skeet Ulrich, KJ Apa, Lili Reinhart, Camilla Mendes, Marisol Nichols, Madelaine Petsch, Ashleigh Murray, Mädchen Amick, Luke Perry, Molly Ringwald

Årsaken til hvorfor jeg valgte å sette på denne serien er en real guilty pleasure: Cole Sprouse.
That kid is sooo adorable. Og det at han var med i “Riverdale” var forøvrig det eneste jeg visste om serien, men for min del så kunne jeg godt lide meg gjennom litt kjedelig teen drama så lenge han fikk nok skjermtid. Men det var lite lidelse å oppdrive gjennom de 13 episodene jeg binget av den første sesongen. Den var overraskende bra.

En ting som irriterte meg noe fryktelig i starten var den forferdelige røde hårfargen som gikk igjen hos enkelte av skuespillerne. No offence gingers, problemet var at fargen så veldig falsk ut og minnet meg om samtlige karakterer fra “Twilight”-filmene. Det samme gjaldt også det overpudrede ansiktet til hovedkarakteren Archie Andrews (KJ Apa). Det var like før jeg trodde han skulle begynne å glitre i sola.
Men bortsett fra disse irriterende, og overfladiske greiene, så fant jeg historien spennende og karakterene interessante. Faktisk, de virket i overkant kjente ut. Da hovedsakelig måten de var kledd på, og hva de het. Som Archie, Betty og Veronica. Det tok en liten stund før jeg tok tegninga…
Det var jo en filmatisering av tegneserien “Archie“! 


 

Jeg har ikke lest “Archie” siden barneskolen (som var på begynnelsen av 90-tallet), men husker at jeg syntes veldig synd på Betty som var hodestups forelsket i Archie, som igjen hadde et godt øye til superbitch Veronica. Mest syntes jeg synd på Betty fordi hun var forelsket i en idiot. Archie var jo så dum og bekymringsløs mens kameraten hans, Krona (norske oversettelsen for Jughead…), virket i overkant slitsom, som om han prøvde litt for hardt å være en del av den kule gjengen. De andre karakterene husker jeg ikke noe særlig av.

I “Riverdale” fikk jeg litt av den samme følelsen når det gjaldt karakterene. I starten. Archie virket som en bekymringsløs tenåringsgutt med et godt øye til Veronica, ute av stand til å se hvor opphengt Betty var i ham. Jughead var bemerkelsesverdig lite goofy, men i retrospekt så var jeg liten da jeg leste tegneserien. På den tiden forsto jeg kanskje ikke helt rollen hans (som visstnok skal ha vært veldig sarkastisk. Håper på å klare å grave frem noen gamle Archie-blader på loftet hjemme hos Pappa for å dobbeltsjekke dette…). Men i TV-serien så ble han uansett opphøyd til det fantastiske fra starten av, for rollen som Jughead ble jo spilt av Sprouse, selve årsaken til hvorfor jeg hadde satt på programmet i første omgang (svært lite objektiv i forhold til han, altså…).
Disse forutinntatte følelsene rundt karakterene gjaldt uansett ikke lenge (bortsett fra rollen til Sprouse, selvfølgelig). For i utgangspunktet så hadde ikke “Riverdale” den lette og humoristiske tonen jeg kjente til fra min korte tid som Archie-leser, og litt googling kunne bekrefte at tegneserien hadde tatt en helt annen retning siden mine glansdager. Nå var den forholdvis mørk og dyster, noe som ble godt understreket da selve serien ble innledet med en mystisk forsvinning og potensielt dødsfall.

**TINY SPOILERS**

Det var også flere andre ting som ikke stemte helt overens med tegneserien fra mine gamle dager. Trekantdramaet mellom Archie, Betty (Lili Reinhart) og Veronica (Camilla Mendes) var ikke hovedtemaet gjennom hele sesongen, og Archie var ikke den bekymringsløse fjotten jeg trodde han var. I motsetning til tegneserien hvor jeg likte Betty, men hatet Veronica, fant jeg i TV-serien Veronica som den vittige og interessante, mens Betty var mer den trauste og litt kjedelige (men dette jevnes ut ved at moren hennes er over gjennomsnittet crazy). Jentene er forøvrig også langt bedre venninner i serien enn den tegnede versjonen. Men alle high school teen drama trenger jo en superbitch, og i TV-serien kommer hun i form av Cheryl Blossom (Madelaine Petsch), rikmannsjenta som mister broren sin, Jason (Trevor Stines), i en tragisk båtulykke i den aller første episoden. 

Sammen prøver ungdommene å løse forsvinningen (som viser seg å være et drap) og vi får se hvordan dette berører byen og foreldrene deres. Jeg innså også at alderen begynner å gjøre sitt inntog når jeg ved flere anledninger kunne relatere meg mer til foreldrene enn til ungdommene… Noe som heller ikke var så vanskelig siden flere av foreldrene spilles av mine egne tenåringsidoler.
Som Archies far finner vi Luke Perry (“Beverly Hills 90210”), Jugheads far er Skeet Ulrich (“The Craft” og “Scream”) og foreldrene til Betty spilles av Mädchen Amick (“Twin Peaks”) og Lochlyn Monroe (“Charmed”). Det hele toppet seg litt da dronningen av 80-talls teen drama, Molly Ringwald (“The Breakfast Club”), dukket opp i slutten av sesongen som moren til Archie. 

Selve historien spennende lagt opp, og den kan tilgis for at den til tider svinger innom noen fryktelige teen drama-klisjeer (som blant annet jenteklining og klein partycrashing). Det hender også at handlingen blir i overkant forutsigbar, men på samme tid dukker det opp noe man ikke så komme, så serien kan tilgis for det også. Etter å ha latt episodene gå i starten ble jeg forresten litt overrasket av at jeg knapt var halvveis i sesongen og at det bare var 13 episoder totalt, jeg syns det skjer fryktelig mye i hver episode, noe som forteller litt om underholdningsverdien.
Men jeg syns også at serien dabbet litt av på slutten, løsningen på mordet ble rushet og kunne helt klart blitt nøstet opp på en bedre måte. Det hele virket litt stressende, som om de gikk tom for tid, men jeg kan også tilgi dette ved at noe av handlingen blir dratt utover i neste sesong. Som antakelig kommer til å bli spennende nok i seg selv da cliffhangeren i den siste episoden la til rette for mye ny dramatikk i sesong to. Den har akkurat blitt godkjent av Netflix og forventes utgitt i løpet av 2018. Jeg gleder meg!

Utstilling Gulden Kunstverk: “Texture” av H.M. Dronning Sonja og Magne Furuholmen

De siste dagene har været vært helt nydelig her i Drammen, og vi hadde en plan om å vandre opp Kjøsterudjuvet i dag, men siden vi våknet opp til grå skyer og regn la vi fra oss den ideen. I frykt for å bli sittende i hver vår del av sofaen dominert av laptoper eller smarttelefoner, så fant vi ut at vi skulle prøve å leke litt kultiverte, så vi dro en tur opp til Gulden Kunstverk for å se utstillingen til Dronning Sonja og Magne Furuholmen. Samboer’n kjente litt til uttrykksformene deres fra før av, jeg stilte med forholdsvis blanke ark. Vi begge opplevde å bli positivt overrasket.

Vandreutstillingen “Texture” ble åpnet i Grieghallen i Bergen, 27. august 2016. Overskuddet av denne utstillingen går til Queen Sonja Print Award, en utmerkelse som gis annethvert år til en som har utmerket seg innenfor grafisk kunst. Prisen inkluderer pengepremie sammen med eventuelle gaver og andre bidrag som er er mottatt av H.M. Queen Sonja Art Foundation, og et pedagogisk opphold på kunststudioet Atelje Larsen i Helsingborg, Sverige. I 2016 ble amerikanske Tauba Auerbach vinneren. Den neste vinneren vil bli presentert i 2018.

Utstillingen i seg selv har fokus på trykkunsten, med fotogravyr (en fotomekanisk reproduksjonsteknikk basert på dyptrykk) som fellesnevner for begge kunstnerne. Det vises også et større antall unike arbeid på papir, monotypier, samt diverse opplag i ulike teknikker.
Vi fant i hvert fall mange bilder vi gjerne skulle hatt på veggene hjemme, for hvor kult hadde det ikke vært å ha noe av Dronning Sonja? Vi var nok ikke alene om det, for det var mange røde prikker på de rimeligste trykkene i større opplag. Men det var ikke så veldig rart heller, fordi de var både fine og kule. Noe for enhver smak.

Blant våre favoritter var disse, veldig enkle og elegante: 


Bilder i par. Selges separat. 78×53 cm.
Det til venstre er trykk av Dronning Sonja og det til høyre er trykk av Furuholmen.
Disse er i opplag på 60 stk. til en pris av 6000,- pr. bilde uten ramme.

Av de frittstående og unike bildene falt jeg hovedsakelig for Furuholmen sine:


Monotypi 95×65 cm.
40 000,- inkl. ramme.


Monotypi 95×65 cm.
40 000,- inkl. ramme.

Har du muligheten til å ta en tur innom Gulden Kunstverk i Steinberg så anbefales det, på denne utstillingen eller en annen for den saks skyld. Det er et nydelig galleri som virkelig klarer å fremheve bildene de stiller ut. Men hvis du er interessert i å se hva dronningen vår og en av Norges fremste musikere/kunstnere har klart å få til sammen så står denne utstillingen på Gulden frem til 28. mai 2017.

“Jammen, hva med…” – Voldtektskulturen

Russetida er i gang og med den kommer de årlige debattene om festvoldtekt og tilsynelatende gode råd fra mennesker som tror at det gjennomsnittelige voldtektsofferet egentlig er skyld i overgrepet selv. “Hvis man bare..” og “man må jo ta forhåndsregler” ser man gjentatte ganger i kommentarfeltene og jeg kjenner at jeg begynner å bli lei. Skikkelig lei. 

Ja, også for ikke å glemme den fantastiske bruken av whataboutism. Handler saken om kvinner som har opplevd overgrep er det en overflod av “jammen, hva med kvinner som voldtar” og “hva med alle de som sier det er voldtekt når de egentlig bare angrer”. Og så den fantastiske “hvordan kan man egentlig vite at man ble voldtatt når man var full”. Det er som om folk griper etter det minste lille halmstrå for å få fokuset vekk, enn å diskutere det saken egentlig handler om: At det finnes mennesker som av ulike årsaker tar seg til rette ovenfor andre mennesker. Vi må diskuterer hvorfor dette skjer, hva som får folk til å gjøre dette. Hvordan man unngår å gjøre overgrep. Ikke hvordan man unngår å bli voldtatt.

Men hvorfor bry seg om overgriperen når offeret tydeligvis har viftet med en stor banner hvor det står “voldta meg”? For herregud folkens, man kan jo ikke forvente noe annet når man ikke tar forhåndsregler. Og for å backe oppunder dette kommer folk med idiotiske sammenligninger. At man blir ranet om man blafrer rundt seg med tusenlapper. At man blir rundstjålet om man lar utgangsdøra stå åpen. Det er akkurat som om disse menneskene tror at et typisk kvinnelig voldtektsoffer ligger dritings rundt i gatene med miniskjørt, og at overgriperen er en hun har flørtet med og lovet å ha sex med tidligere på kvelden.
Først og fremst: Et slik scenario rettferdiggjør ikke at man har blitt voldtatt. Eller voldtar.
For det andre: Dette er heller ikke et typisk scenario for voldtekt.
Det har også skjedd med den som var edru på fest. Den som gang på gang avslo seksuelle tilnærmelser. Den som var på vei hjem fra jobb. Anstendig kledd. For pokker, folk har blitt overfalt på vinterstid med tjukke bukser, strømpebukse og boblejakke på. Både av kjentfolk. Og helt ukjente mennesker som ikke aner noe om hvordan oppførselen til offeret var tre timer tilbake i tid. Om de var flørtende eller ikke. Det finnes ingen typisk beskrivelse av et voldtektsoffer. 

Men tilbake til disse forhåndsreglene da. Altså, jeg er helt for råd som omhandler å passe på seg selv, dette er helt normalt uavhengig om vi skal på fest eller kjøre bil. I alle situasjoner gjør mennesker en risikovurderingen. Og graden av denne avhenger selvfølgelig av omgivelsene. Hvor trygg man føler seg. Men enkelte skal jo ha det til at voldtektsofre er noen bekymringsløse idioter som vandrer nakne rundt i La La Land og tror at verden består av enhjørninger og alver. Som om man fortjener å bli voldtatt hvis man går rundt å tror nettopp dette (?). Men det er jo heller ikke sånn det er! De fleste er jo flinke til å passe på seg selv, men selvfølgelig hender det at ting slipper. At man gjør en feilvurdering. At man stoler på feil person. At man er på feil sted til feil tid. Igjen; fortjener man å bli voldtatt på bakgrunn av dette? Fortjener man å bli ranet om man lar utgangsdøra stå åpen?
Og hvorfor fokuserer vi egentlig på offeret? Hvorfor er det så forbannet vanskelig å snakke om de som utretter disse ugjerningene?

For hvis man absolutt skal sammenligne overgrep med ran: Er det ikke vanlig å lære barn at de ikke skal stjele? Hvorfor er det greit å lære bort at man ikke skal stjele materialistiske ting, men å lære mennesker at man ikke skal ta verdigheten fra andre… DET er liksom å strekke lærdommen litt for langt. Men samtidig… Lærer vi ikke bort at man skal være snill og grei? Kan det hende vi må gå litt i dybden på hva det egentlig betyr? Hvorfor er det så vanskelig å lære folk å respektere andre menneskers kropp?

“Jammen, alle må ta forhåndsregler”. Jada jada. Jeg hører deg. Jeg lurer også på hvor polstret disse menneskene er i sitt eget liv. Jeg antar de pakker ungene inn i bobleplast hver gang de skal sette seg på en sykkel. At de alltid følger trafikkreglene til punkt og prikke. At de aldri er overstadig beruset. At de aldri går noen sted på egenhånd. At de drar ut alle stikkontakter i huset før de legger seg. At de tar alle nødvendige forhåndsregler HELE tiden. For det er nettopp det de krever av et voldtektsoffer. 

Og har egentlig forhåndsreglene noe å si når overgrepet allerede har skjedd? Er det ikke da vi burde slutte å snakke om forhåndsregler og absolutt gå over på å snakke om overgriperen? Skjønner ikke folk at når man messer opp og ned om offerets ansvar så er man med på å gi overgriperen en slags kollektiv ansvarsfraskrivelse? At man er med på å gi mennesker med tilbøyeligheter for å gjøre slike ugjerninger “gode” unnskyldninger til å forgripe seg på andre? Vi er faktisk nødt til å jobbe med våre egne holdninger og måter å snakke om overgrep på for å forhindre denne “ukulturen”.

I Diana Scully og Joseph Marollas Convicted rapists vocabulary of motive: Excuses and Justifications” ser vi noen oppsiktvekkende beskrivelser av hvilke unnskyldninger voldtektsmenn har kommet med. De intervjuet 114 menn dømt for voldtekt, eller forsøk på dette, av en voksen kvinne i tidsrommet september 1980 til september 1981 (menn som var dømt for incest, sex med mindreårige eller voldtekt av menn var utelukket fra denne undersøkelsen). Det jeg finner mest oppsiktvekkende med denne er det at undersøkelsen er over 30 år gammel og disse unnskyldningene går igjen i dag i kommentarfeltene over hva kvinner burde ta som forhåndsregler.
Disse overgriperne unnskyldte ugjerningene sine med at det var rus inne i bildet og offeret var flørtende eller kjent for å være promiskuøs. Snille jenter satte seg heller ikke i fare for å bli voldtatt, noe en mann som plukket opp, og voldtok, en haikende jente bedyret.

Dette er ikke unnskyldninger menn med forkvaklede sinn finner ut av helt av seg selv. Hvis utgangspunktet vårt bare er å lære folk hvordan man unngår å bli et offer, er det enkelt å angripe noen når de går utenfor denne normen. En fyr i undersøkelsen som hadde voldtatt en servitør begrunnet det med at “alle vet jo hvordan servitriser er”, som om det var typisk at disse var “lette på tråden”. Var det noe han hadde funnet ut på egenhånd, eller var det typisk for omgivelsene rundt ham å påpeke dette? Vi kan ikke fortsette å fokusere på hva offeret inntar av rusmidler, deres bekledning og oppførsel som om dette er en direkte årsak til hvorfor de blir voldtatt. Hva med overgriperens inntak av rusmidler? Hva med deres holdning til lettkledde kvinner? Hva med deres oppførsel? 
For enkelte virker det så lett å avfeie dette med at gjerningsmannen var fra en annen kultur. Med en annen hudfarge og andre verdier. Men slike gjerningsmenn er jo like forskjellige som ofrene deres. Og hvorfor er det så enkelt å si at andre kommer fra en dårlig kultur, men ikke se at vi kanskje har litt av dette selv?

Jeg kan diskutere dette i evigheter, men for å avslutte dette for denne gang: Her er en liste med forhåndsregler for å unngå å bli en overgriper:

1. Ikke put dop i drinken til folk.
2. Hvis dop eller alkohol gjør deg til en klåfingra idiot, unngå rusmidler.
3. Selv om noen er fulle og hjelpeløse så trenger du ikke å tvinge deg på dem. Hjelp dem eller la de være i fred.
4. Hvis du ser noen sove, la de sove i fred.
5. Når du ser noen gå alene langs gata, la de gå i fred. 
6. Hvis du ser noen som står i veikanten, enten fordi bilen deres har brutt sammen eller de haiker, ikke voldta dem. De vil ha hjelp, ikke ytterligere problemer. 
7. Ikke bryt deg inn i noen sitt hus, leilighet eller bil for å voldta de. Og hvis du bryter deg inn av andre grunner og finner noen som er hjemme, ikke voldta de da heller. 
8. Gå aldri alene! Hvis du tror du kan være i fare for å begå overgrep, få en venn til å passe på deg.
9. Selv om noen har på seg lite klær så betyr ikke dette at det er ok å voldta vedkommende. Selv om du syns de ser horete ut.
10. Det er ikke greit å voldta prostituerte heller.
11. Nei betyr nei. Ja betyr ja.
12. Ingen mener ja når de sier nei.
13. Selv om noen flørter med deg så betyr det ikke at vil ha sex med deg. Aksepter det.
14. Hvis du må true noen med våpen for å ha sex med deg, så er det ikke sex. Det er voldtekt.
15. Selv om noen har sex med “alle andre” så betyr ikke det at de vil ha sex med deg.