Rosenrødt og bæsjebrunt

Den nylige babyshoweren var helt fantastisk. Det var i grunn helt picture perfect der jeg satt omringet av venner og familie mens jeg stolt kunne fortelle at svangerskapet gikk langt bedre enn forventet. Jeg hadde det bra, bebis hadde det bra og samboeren hadde det bra. Flere av gjestene kunne også fortelle at i samtale med samboeren hadde fått vite at jeg var både blid og elskverdig å bo sammen for tiden. Altså det stikk motsatte av hva noen hadde trodd på forhånd.

Dagen derpå var det ny uke og matskapene måtte fylles. Siden jeg lever på et stramt budsjett for tiden så må matinnkjøpene planlegges nøye. Tilbudsaviser pløyes, kuponger og rabatter må brukes. Jeg kjører i snitt innom fire butikker for å få det jeg skal til en rimelig pris (mens jeg angrer dypt å at jeg ikke la like mye velvilje i dette da jeg hadde mer penger, for jeg sparer MYE). Det er en forholdsvis krevende handlerunde når man har et lite samarbeidsvillig bekken. Det går bra i den første, kanskje andre butikken, før gangsperra setter inn og jeg kan bevege meg typ 0,001 km i timen. Men til tross for dette fysiske hinderet har jeg klart å beholde humøret. Jeg har jo tross alt ikke så mye annet å gjøre for tiden, så jeg får shoppingen unnagjort selv om det tar lang tid og jeg får klemt ut et lite smil til de som sitter i kassa i samma slengen. Til tross for noe ubehag så kunne jeg jo ikke klage.
Og dette er nøyaktig det jeg tenkte da jeg krøp ut av Kiwi XL på Åssiden: Dette svangerskapet går i grunn fordømt bra, tatt forholdene i betraktning. Gud, så heldig jeg er!

Den tanken våknet jeg ikke opp med dagen etter. Da forbannet jeg både kropp, bebis og spesielt samboeren opp og ned for denne hælvetes “opplevelsen”. Forstoppelsesproblemene som jeg trodde var lagt bak meg i sjette måned dukket nemlig opp igjen; hardere og vondere enn noensinne. Jeg kunne ikke stå, gå, sitte eller ligge uten at det gjorde jævlig vondt. For en ting er å ha mageknip og tett rompe, det er jævlig nok i seg selv, alt ble ti ganger verre av at den forbanna bebisen til samboeren også brukte meg som punching bag. Hele tirsdagen er bare et vagt og smertefullt minne.

Onsdagen ble noe bedre. Altså mageknipen. Jeg fikk til og med klemt ut verdens minste bæsj. Men da bestemte bekkenet mitt for å slå seg vrangt.
Jeg har klart å holde bekkenproblemene i sjakk tidligere ved å variere aktivitetene mine. Litt gåing, litt ståing, litt sitting og mye ligging har vært oppskriften. En hel dag med ligging tilsvarte en sviende og brennende følelse i hele den venstre siden som spant seg fra korsryggen og helt ned til føttene. Hver minste bevegelse fikk det til å hogge i meg. Og ingen stillinger eller aktiviteter gjorde det noe bedre, jeg måtte bare tvinge meg gjennom smertene ved å prøve litt forskjellig før jeg havnet i en absurd halvt liggende, halvt sittende stilling på gulvet. Der klappet jeg sammen og fikk noen timers søvn før jeg våknet opp igjen og var nogenlunde bra. Dvs. bra nok til å kunne ligge på rygg i sofaen med sprikende bein uten ilende smerter.
Jeg må ha vært et herlig syn for samboeren da han kom hjem. 

Siden har magen blitt gradevis bedre. Jo større bebisen blir, jo trangere blir det der nede, så den varierer litt fra å være hard og løs, men så lenge vanninntaket er stort så skal jeg nok klare å holde det under kontroll. Og siden det er ikke så mye rom for å legge press på tarmsystemet så man må drikke mye og spise lite, men ofte. Noe som egentlig ikke vil bli noe problem, for trangere magesekk gir mindre matlyst. Jeg har ikke spist så lite mat på åresvis. Men jeg har helt klart en liten vei å gå når det gjelder å spise bedre mat… Og ikke minst sjekke at den er spiselig (takk o’fordervede mozzarella…).

Bekkenet er det jo lite man får gjort med bortsett fra å holde det i sjakk. Det er helt for jævlig vondt når jeg våkner om morgenen, men det jenker seg til utover dagen før det begynner å verke mot kvelden igjen. Jeg må bare krysse fingrene for at det ikke blir verre, men i fare for å jinxe meg selv så er det kanskje bedre å forberede seg på et smertehælvete og deretter bli positivt overrasket, for de siste dagene tok meg virkelig på senga.
Men det verste å tenke på er at den smerten antakelig ikke er i nærheten av den man må igjennom under en fødsel…!
48 days to go, så panikken begynner å bre seg nå…


Samboeren prøvde å være hjelpsom og kom med verdens deiligste fruktfat.
Tror jeg spise seks moreller, fem druer og en bit melon. Men han skal ha for forsøket!

Babyshower

For et par uker siden fortalte samboeren meg at vi var invitert inn til Barnekunstmuseet for en guidet tur søndag den 25. juni. Siden han nettopp hadde samarbeidet med de og Oslo Sporveier på en workshop på MiniØya så fant jeg ikke dette spesielt besynderlig. 
Dagen kom og vi hadde en fin morgen hjemme før jeg dollet meg opp etter beste evne og forberedte meg på en lang dag med mye trasking. Siden planen var å være kultiverte så jeg prøvde å se presentabel ut, og det er ikke særlig lett i disse dager, men jeg fikk nå tredd på en fin kjole og noen luftige sandaler som ville forhindre at verken jeg eller noen andre sto i fare for å dø takket være min nyervervede tåfis. Jeg var klar for bytur, men vi måtte visst ta en pitstop innom svigers for å hilse på en onkel som var på besøk og som hadde med en gave til bebis. Det virket helt plausibelt.

Det ble derimot vanskeligere for samboeren å forklare hvorfor bilen til søster’n sto utenfor huset til svigers, hun har ikke for vane å henge der på egenhånd, så jeg ble selvfølgelig mistenksom. Noe var på ferde, og for en som elsker å overraske andre, men hater å bli overrasket selv så gikk jeg inn med en ambivalent følelse. Hva i pokker var det som foregikk?

Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg det som befant seg på innsiden. 
Det første jeg så var et par familiemedlemmer, som var forholdsvis vanlige å se inne i den stua, sjokket kom da jeg så en gjeng med venninner. Og en hel masse rosa. Rosa er heller ikke spesielt unormalt der i gården, men siden det hang en banner med “babyshower” over spisebordet begynte jeg å lukte lunta. Med trykk på begynte. Jeg hadde litt vanskeligheter med å begripe hva som egentlig skjedde rundt meg. Var det seriøst en fest? Var alle der for meg? Og bebis? Hææ? 

Senest kvelden i forveien, etter å ha deltatt på en surprisefest for en kamerat, følte jeg meg ganske trygg på at det ikke ville komme noe slikt min vei. Hvem skulle liksom arrangere noe sånt for meg? Og jeg skal ærlig innrømme at det var både snørr og tårer involvert mens disse tankene kvernet, samtidig som jeg unnskyldte det følelsemessige utbruddet med hormoner. Og så begynte “Transformers” på TV og jeg glemte regelrett hele greia. 
Derfor ble jeg så satt ut da babyshoweren viste seg å være en realitet. Ja, i tillegg til å føle meg grundig lurt da. Jeg pleier å kalle meg selv “CSI Linda” på hjemmebane fordi jeg får med meg det meste som omhandler samboeren, selv om jeg må innrømme at han gjør det enkelt for meg ved å legge igjen en sti av spor uansett hva han driver med (smuler, skittentøy, tomflasker, brukte håndklær… Det er utrolig lett å se hvilken aktivitet han har bedrevet med på egenhånd…). Men dette gikk meg hus forbi.

Men gud så glad jeg ble! Dette er jo utvilsomt noe av det fineste noen har gjort for meg, noensinne! Og ikke minst var det sårt trengt! Vi har i grunn hatt det meste på stell når det gjelder babyutstyr, det eneste jeg ikke har hatt noe fokus på er klær, så de siste ukene har jeg stresset samboeren med dette. Og blitt grundig irritert over hans manglende interesse. Jeg trodde den kom av frykten hans for å bli dratt med på shopping, men den kom nok mer av at han ikke var interessert i blåse bort penger på klær han visste jeg kom til å få… For en ting er ganske sikkert, bebis kommer ikke til å fryse! Vi fikk masse flotte klær, og en del annet forbruksmateriell som man aldri får nok av. Selv om jeg kommer til å ha store vanskeligheter med å ta knekken på de fine bleiekaka her:


Stor takk til svigersøster som satte sammen den her!


Og til Jeanette som lagde denne staselige barnevogna. Utrolig morsom!
Og god!

Tusen takk, folkens! Takk til svigermor som stilte huset sitt til disposisjon, til svigersøster og kusine for å ordne pynt og bleiekake, til mamma og søstern for gaver og sjokoladekake, til Jeanette for organisering og fruktvogn, og til alle de andre som møtte opp med gaver, latter og masse godt humør.
Både jeg og bebis er kjempeheldige som har så fantastiske mennesker rundt oss. Jeg digger dere alle! 

Attention, please!

Jeg antar at jeg ikke er det eneste kvinnemennesket ut i verden som sliter med å få ordentlig gehør fra partneren sin. Noen tipset meg en gang om hvis man var nysgjerrig på hvordan en mann vil behandle en, så måtte man se på måten de behandler moren sin. Så lenge jeg har kjent samboeren så har han stort sett ignorert det mamma’n hans sier. Altså, han nikker, smiler og sier “ja”, “så flott” og “javisst”, men så fort samtalen er over så husker han knapt 2% av det de har snakket om. I begynnelsen tenkte jeg ikke så mye over dette for svigermor har en tendens til å snakke fort, usammenhengende og gjerne om 3-4 temaer på en og samme tid. Det er ikke alltid så lett å vite hva hun egentlig skal frem til, så jeg unnskyldte samboerens manglende interesse med dette. Og nå viser det seg at det bare er fyren som lider av manglende interesse.

For jeg mener jo selv at jeg snakker noe mer sammenhengende enn svigermor, men samboerens interesse for det jeg sier er like manglende. Han får med seg en brøkdel av det jeg forteller ham, og da særdeles viktig informasjon. Det bekymrer meg hvordan dette skal gå i fremtiden når vi har et felles lite menneske å ta vare på. Jeg er direkte bekymret for at han står i fare for å glemme henne noe sted. Finnes det noen dugelige løsninger på dette problemet? For jeg prøver å gjøre mitt beste for å unngå å bli en sutrete og nægete kjerring, for etter hva jeg har hørt så fører det bare til skilsmisse og verre er. Det skal i alle fall ikke til føre til bedre gehør fra mannen sin side.

Enkelte beskjeder klarer man overraskende nok å få igjennom, det er gjerne de som kommer i skriftlig form på SMS som “kan du ta med en liter melk?”. Kort, konsist og nåværende. Men så var det de av en mer langvarig form da… Det er som oftest der det glipper. Det fungerer dårlig å gi en beskjed flere uker i forveien, men her kan jeg heldigvis redde min egen irritasjon ved å sende en SMS når det nærmer seg, “i dag skal vi til jordmor klokka 13!”.
Det er verre med ting han til stadighet må huske på, som at det er viktig å gi kjøleskapsdøra en ekstra liten dult for at den ikke skal åpne seg igjen, lukke baderomsdøra når vaskemaskinen sentrifugerer eller låse den ene inngangsdøra vår etter seg. Det går liksom aldri hjem. Så derfor har jeg funnet på et nytt system som foreløpig har vist seg svært effektivt:

Etter at jeg blandet inn puppene vel og merke. Den første lappen på glassdøra fungerte ikke særlig bra, men nå holder døra seg låst den, så jeg antar at dette er en av måtene jeg og samboeren er nødt til å kommunisere sammen i fremtiden. SMS og post-it lapper. Med pupper.
Men jeg tar gjerne i mot tips om hvordan man får en mann til å høre bedre etter når man snakker til dem. Det ville jo vært det enkleste.

Edit 16.07.17:
Jeg tar stillheten i kommentarfeltet som et tegn på at det ikke finnes noen måter å få menn til å høre etter når man snakker til dem.

100 spørsmål

Stjal denne fra Nerdinnen

1. What’s the toughest decision you made today?
Var usikker på om jeg skulle ha rundstykke med ost eller knekkebrød med kaviar og fiskepudding til frokost.
Jeg valgte begge.

2. What’s the toughest decision you made this year?
Alle valg som omhandler babyen har i grunn vært vanskelige. Alt fra bleiemerker og rumpepudder til større avgjørelser som barnevogn og seng. Ikke fordi jeg tror det har så mye å si for babyen, men jeg har hørt masse skumle ting om det såkalte mammapolitiet. De har visst en mening om både det ene og det andre, og dette er de visst heller ikke redd for å fortelle nybakte mødre på en nedlatende og skremmende måte. Hittil har jeg bare støtt på mammapolitiet på såkalte mammaforum, så det går greit så lenge jeg holder meg unna de nettsidene, men jeg er redd for at de skal poppe opp som igler etter at ungen er født når vi deltar på barseltreff og andre barneaktiviteter. 

3. What’s the toughest decision you ever made?
Jeg vet ikke. Det er så mange, men fortsatt alt for få av dem. Heldigvis.

4. What have you forgotten?
Byttet nylig sim-kort i telefonen, så jeg husker ikke pin-koden min.

5. If you were guaranteed the answer to one question, what would it be?
Når skal jeg dø?

6. What’s it like being you right now?
Ganske ubehagelig egentlig. Vekta er tung, magen er stor, innvollene ligger i klem, ryggen er stiv, bekkenet svir, brystene er ømme og magen vet ikke om den skal være forstoppet eller løs. Også blir jeg litt i fuktig i øynene hver gang jeg ser noe trist, søtt eller veldig fint. 

7. What makes you nostalgic?
Siden ungdomsskolen har søster’n brukt parfymen “Tommy Girl” av Tommy Hilfiger. Den minner meg alltid om ungdomsårene, så hver gang jeg ønsker å være litt nostalgisk så sniffer jeg på søster’n.
Hun syns det er litt ubehagelig.

8. If you had two hours left on earth what would you do?
Ville nok tilbrakt de med samboeren. 

9. What’s the most beautiful word in the world?
Cuddles!

10. Who makes you laugh more than anyone?
Søster’n. Både frivillig og ufrivillig. Takket være henne har jeg gode lattermuskler.

11. What did your father teach you?
Hvordan man gir noen en på trynet.

12. What did your mother teach you?
Hvordan man bruker en vaskemaskin.

13. What’s the best gift you’ve ever given?
Jeg pleier, etter min mening, å være ganske flink på å gi gaver (bortsett fra til samboeren, han har så dyr smak), men den jeg har fått best tilbakemelding på er portrettet av ei venninne som hun fikk i 30-års gave. Hun nevner ofte at det er noe av det beste hun har fått. Det varmer hjertet. 


Tror Ruska ble veldig fornøyd med portrettet sitt også!

14. Best gift you ever received?
Da samboeren kom hjem med den lille pusekatten Bob C! Kan fint få en sånn gave igjen altså…
*Hint hint*

15. How many times a day do you look in the mirror?
Mer enn jeg har godt av. Til å ikke like mitt eget speilbilde så klart jeg jaggu å installere tidenes største speil på badet vårt. Nå er det umulig å gå på do uten å se seg selv. Eller se mer av seg selv enn det man vil når man skal dusje. Heldigvis kan vi dimme belysningen der inne.

16. What do you bring most to a friendship?
Klaging og uinteressant pjatt. 

17. If 100 people in your age group were selected randomly, how many do you think they’d find leading a happier life than you?
Tja, 1/3? Tenker 1/3 er lykkeligere, 1/3 har det nogenlunde likt og 1/3 har det verre.

18. What is or was your best subject in school?
Det husker jeg ærlig talt ikke. Klarte meg sånn nogenlunde greit i de fleste fagene (bortsett fra matte), men foretrakk de mer kunsteriske. Fordi da kunne jeg slappe av og surre rundt i min egen verden.

19. What activity do you do that makes you feel most like yourself?
Sove. Jeg er en drømmer som aldri klarer å utrette noe fornuftig.

20. What makes you feel supported?
Egentlig ingenting. Jeg tar aldri sjanser, eller “put myself out there” nok til at noen vet hvordan de skal gi meg støtte, men merker at familien gjerne vil, de vet bare ikke hvordan fordi jeg prøver å gjøre alt sjøl (men jeg jobber med å bli bedre på det området. Ting har en tendens til å forbli ugjort…). Mamma har det for såvidt litt enklere på det området siden hun trår til med vaskebøtta for å gjøre hverdagen min bedre. 

21. Whom do you secretly admire?
P-Roy.

22. What time of the day do you feel the most energetic and what do you usually do in those moments?
Føler meg mest kreativ om natten. Og jeg har vel en sånn cirka ti minutter midt på dagen hvor jeg føler meg “energisk”. Da gjør jeg vanligvis noe husarbeid, eller fikler med pc’en. Eller sover.

23. What’s something you never leave home without?
Truse. Jeg har aldri forstått trenden med å gå truseløs. I mitt tilfelle ville det uansett vært veldig ekkelt.

24. What’s a recurring dream you have?
For tiden drømmer jeg ofte at jeg er på fest og har drukket masse før jeg plutselig kommer å at jeg er gravid og blir livredd for at jeg har skadet barnet.

25. What makes you feel safe?
Samboeren.

26. What’s the best thing that ever happened to you?
Internett. Nå kan jeg oppleve hele verden hjemme fra sofaen.

27. What do you want people to say about you once you’re gone?
Tror jeg skal si meg selv fornøyd hvis noen i det hele tatt husker at jeg har eksistert.

28. What’s the coolest thing about science?
At det er fakta.

29. What’s the best money you ever spent?
Huset vårt må nok være den beste investeringen jeg har gjort hittil i livet. 

30. What’s a bad habit you have?
Jeg biter negler.

31. What are you grateful for?
At jeg er født i Norge.

32. Whom are you envious of?
Skinny people. Beautiful people. Strong people.
Med årene har jeg heldigvis blitt mindre bitter over mitt uheldige utseende og personlighet, så jeg er ikke like sjalu nå lenger og klarer å unne andre mennesker å ha det bra.

33. What’s an image you’ll never forget?
Maugrim.

34. Describe a near-death experience.
Satte fast et maiskorn i halsen under middagen her om dagen. Utløste hosting, harking, ukontrollert fjert og masse tårer. Samboeren prøvde etter beste evne å hjelpe ved å dunke meg hardt i ryggen. Det gjorde egentlig bare vondt.
Heldigvis kom maiskornet opp igjen. Obviously… 

35. If you had a clone, what would you have the clone do?
Husarbeid, matlaging, hagearbeid… Generelt alt som har med arbeid å gjøre. Jeg vil selvfølgelig også sende kloningen til alle arrangementer og diverse annet jeg finner kjedelig og tidkrevende.

36. What’s your idea of Heaven?
Tror vi skaper både himmel og helvete her på jord. 

37. What’s your idea of Hell?
Krig og annen elendighet som befinner seg her på jorda.

38. When did you know?
16. desember 2016.

39. What can you do better?
Åh, hvor skal jeg starte… Har så mange forbedringspunkter at det er vanskelig å ramse opp alle…

40. When are you most yourself?
Når jeg er alene.

41. What superpower would you most like to have?
Har alltid vært fascinert av superkreftene til Spider-Man.

42. If you were granted three wishes, what would you do with the second wish?
Ønsket meg god helse (penger hadde selvfølgelig vært å nummer en).

43. What is your actual superpower?
Overspising.

44. If you won 100 million dollars, what would you buy first?
En ny bil med firehjulstrekk så jeg kommer opp bakken her om vinteren.

45. What’s the best sound in the world?
Bølgeskvulp.

46. What’s perfect about your life?
Loch Ness.

47. What song do you sing only when you’re alone and what memory does it bring back?
Det kommer helt an på humøret, men for tiden går det mest i Susanne Sundførs “The Brothel“. Den gir meg ingen spesielle minner fra mitt eget liv, men jeg tenker alltid litt på “Sin City” etter å ha hørt et intervju med Sundfør på Nasjonalgalleriet på NRK hvor hun sa at sangen er inspirert av tegneserien.

48. Describe a moment you were so embarrassed you wanted to disappear.
Å være overvektig med et barn i magen fører til en del kjipe samtaler med legen som virkelig får en til å skamme seg og ville forsvinne fra jordens overflate. Dessverre så er jeg mer synlig enn noensinne.

49. How many times a day do you think about money?
Mer enn jeg burde, men tidene er harde… C.R.E.A.M.

50. Who has been the biggest influence on you in your relationship to money?
Foreldrene mine har nok bidratt til det, på både godt og vondt.

51. What’s one thing you’re certain of?
Ingenting. Jeg er en svært usikker person som lider av bestemmelsesvegring.

52. Describe one of your colossal failures.
Matvanene mine. 

53. What makes you cringe?
Min egen oppførsel.

54. What does your inner voice tell you?
Hold kjeft!

55. What crime have you considered committing?
Her om dagen vurderte jeg å dytte til ei dame som sto foran meg i køen når jeg skulle handle sushi til kjæresten. Hun hadde to meter med rom foran seg, men fulgte ikke køen og rygget til stadighet bakover bakover og inn i meg mens hun fektet med armene og preiket med venninna si. Det kom flere kunder inn i butikken som måtte stå i døråpningen og ute i gata fordi disse to dåsene absolutt skulle ha hele sjappa for seg selv.
Virker banalt, men jeg hater folk som opptar plass uten å se at de er i veien for omgivelsene. Jeg blir f.eks skikkelig sur om de foran meg i køen på matbutikken bruker hele båndet på sine fem varer fordi de legger dem spredt utover isteden for å samle de opp og gi plass til at neste man kan legge på sine varer. 

56. What’s great about your mom?
Hun stiller alltid opp!

57. What’s great about your dad?
Han er morsom!

58. Which day would you gladly re-live?
16. november 2016. Den var ganske funny.

59. What are you awesome at?
Det gjenstår å se.

60. What do you want people you meet for the first time to think about you?
Man vil jo at folk skal tenke det beste om en når man møtes, men sannheten er at jeg har så panikk for å møte nye mennesker at jeg alltid roter det til og antakelig får de til å tro at jeg er en slags arrogant kjerring som enten snakker for mye eller for lite, for frekk eller for teit. Men det er sånn work in progress, så jeg håper det blir bedre med tiden.

61. When were you most afraid?
Da pappa ble påkjørt.

62. What are you terrible at but love to do anyway?
Synge.

63. What weapon would you carry during the Zombie Apocalypse?
Machete. Vet ikke helt hvor jeg skulle fått tak i en sånn da, for jeg er absolutt ikke forberedt på en slik krise.
Note to self: Kjøp machete.

64. Which of your five senses would you keep if you could only keep one?
Hørsel. Da kan jeg fortsatt høre på musikk og lydbøker. Og diktere hvis jeg vil ha noe ned på papiret.

65. What’s something you love to make?
Mat til samboeren. Han sier alltid at den er bra selv om vi begge vet at den kunne vært bedre.

66. What do you cook better than anyone?
Jeg har ingen spesiell signatur-rett, men er fordømt god på å steike grandiosa da (selv om den fancy stekeovnen vår skal ta mesteparten av cred’en der).

67. What do you wish you’d invented?
Mye musikk jeg gjerne skulle ha tatt æren for å ha skrevet.

68. What would you like to invent?
Noe som gjør verden bedre.

69. Out of 100 random people, where would you rank yourself in terms of your intelligence?
Midt på tre, kanskje? Jeg har i grunn ikke så mye kunnskap, men begynner å få litt erfaring. Det teller jo for noe.

70. Where do you want to be right now?
Skulle gjerne vært ute å trimmet buskene våre, men det blåser for mye.

71. If you could be someone else for a day who would it be and why?
Donald Trump. Kunne helt klart gjort litt baluba med den twitteren hans. Covfefe!

72. What makes you feel powerful?
Når jeg føler at jeg har tatt en god avgjørelse. Med andre ord: Svært sjelden.

73. What’s the meanest thing you’ve ever said?
Tror jeg sa ganske mange slemme ting til søster’n da vi var små. Håper jeg har fått rettet opp i det nå.

74. What’s the meanest thing someone has ever said to you?
Folk som absolutt skal fortelle meg at jeg er stygg og tjukk. Her om dagen hang det en fyr ut av et bilvindu og skrek “jævla feite kjerring” etter meg. Og så har man jo de som gjør det på en indirekte mindre hyggelige måte, “sikker på at to ikke har to unger i magen din?”. 

75. What three words would you have on your grave stone?
Egentlig vil jeg ikke ha noen gravsten for et gravsted tar jo bare opp plass. Kistene er også litt for bra i dag, nedbrytingen går ikke raskt nok! Men hvis jeg absolutt skulle valgt noe så må det være “R.I.P.” slik at alle som går forbi finner den mystisk og skummel.

76. What’s your first thought when you wake up?
“Faen. Jeg må tisse.”

77. What’s one thing you wake up to in the middle of the night worrying about?
At jeg ikke skal få sove igjen fordi samboeren snorker.

78. If you could tell someone something anonymously, what would it be?
“Du er veldig usmakelig når du spiser.”

79. Whom would you like to forgive and forget?
Har egentlig vært ganske flink til å tilgi og glemme folk jeg føler har behandlet meg feil. Men om jeg derimot gidder å ha noe mer med de å gjøre…

80. If you could get rid of one of your responsibilities today, what would it be?
De å betale regninger. Den oppgaven kunne noen andre fint overtatt, så fremt de også bruker sine egne penger på det selvfølgelig…

81. What type of person angers you the most?
Folk i kommentarfelt har en tendens til å gå meg skikkelig på nervene. Selvhøytidelige og oppsnasne mennesker som tror at verden er svart/hvitt, og har løsninger som starter med “hvis alle bare…”. Det virker som de fleste der prøver å finne enkle løsninger på kompliserte problemer.

82. What is your greatest strength?
Humoren.

83. What is your worst weakness?
Pessimismen.

84. How do you show your love for others?
Jeg prøver å være flink til å gi de nærmeste ros og god energier til å stå på i hverdagen. At de skal føle seg elsket og støttet.

85. Why are you here in this room right now?
Fordi TV’en er her.

86. When is a time you forgave someone or were forgiven for something?
Her om dagen tilga jeg samboeren for å være dust. Og han tilga meg for å være teit.

87. What’s the biggest mistake you ever made?
Jeg har sagt en ting som jeg angrer på. Uten at vi skal gå noe nærmere inn på det her. 

88. What are you hiding?
Prøver å gjemme meg selv fra omverden så godt det er mulig.

89. What’s your unanswerable question–the question you seem to always be asking yourself?
WHY?!?!

90. What are you ashamed of?
Mitt eget ytre.

91. What is stopping you?
Mitt eget indre.

92. What’s a secret you have?
Tenker jeg fortsatt vil beholde det som en hemmelighet…

93. How do you secretly manipulate people to get your way?
Ved å grine.

94. When was the last time you apologized?
Det var til samboeren i dag tidlig. Jeg hadde, igjen, glemt å vaske joggeskoene hans (de stinker tåfis. Han er langt verre enn meg på det området. For han så er det ikke en fase, det er livet).

95. What is the biggest lie you tell yourself?
“Jeg blir ikke tjukk av dette”

96. What’s the moment you left childhood behind?
Var vel året jeg ble 12 år, Metallica hadde nettopp sluppet singelen “Until It Sleeps” og jeg kjente for første gang et skikkelig sinne over livet. Ikke underlig så kom det ganske tett opptil min første menstruasjon.

97. What’s missing from your life?
En jobb.

98. Do you believe in a higher power?
Nei.

99. What are you ready to let go of?
Kiloene mine.

100. What are you not saying right now?
Det er en grunn til at det forblir usagt.

Utstilling Drammen Museum: “Når nåtid møter fortid” av Drammen Kunstforening

I år fyller Drammen Kunstforening 150 år og i den anledning har 21 Buskerudkunstnere blitt valgt ut til å tolke hvert sitt historiske arbeid fra museets kunstsamling som stilles ut i Drammen Museum fra 21. juni til 15. oktober 2017. Når det gjelder musikk så er jeg jo allerede en stor fan av coverlåter, så dette syns jeg hørtes skikkelig spennende ut, til tross for at jeg kan regnes som noe inhabil. Samboeren var nemlig en av utstillerne, da han fikk i oppgave å lage en graffiti-piece direkte inne på museumsveggen. 

Inhabil eller ikke, jeg syns veggen hans ble knakende fin og var überstolt av ham. Det var nesten så jeg ble starstruck av min egen kjæreste. Men av kunstverkene så var det ikke bare samboeren sitt jeg fant interessant, det var flere spennende nytolkninger der. 

Det første som falt i smak var Merethe Duvholts “Ypsilon” (olje på lerret), en tolkning av Lars Jordes “Den gamle bybroen i Drammen” (olje på lerret) fra 1919. Både det nye og det gamle bildet var fint, men jeg likte Duvholt sitt best på grunn av gråtonene. Og så er jo Ypsilon en skikkelig fin bru da, vi Drammensere er stolte av arkitekturen vår.

Deretter ble jeg bergtatt av Marius Dahls tolkning “Allegory of the Cave” (digital print på glass) av Torstein Torsteinsons bilde uten tittel (olje på lerret) fra 1924. Torsteinsons bilde er av en terrasse med en balustrade. I venstre hjørne er det en skulptur av en kvinne, og utsikten fra terrassen viser palmeliknende trær, så det er nærliggende å tro at det skal forestille utsikten fra en villa ved Middelhavet. Jeg fant egentlig ikke det originale bildet særskilt interessant, men det var kult å se hvordan Dahl integrerte dette med sitt eget digitale print på glass som var montert foran lerretet. Dahls print består av streker som forsterker originalen, som jeg ene og alene fant like uinteressant som bildet til Thorsteinson, men sammen syntes jeg de var fantastiske. Dessverre tror jeg det er umulig å få kjøpt disse bildene sammen da det ene er i museets arkiver (ikke at det ville vært aktuelt for min del da, prisen ville nok vært litt utenfor budsjettet mitt). Dahl er nok også den kunstneren jeg syns er mest interessant utenfor utstillingen. Han har en rekke kule verk innenfor visuell kunst sammen med Jan Christensen.

Det siste jeg fant interessant nok til å nevne er Evelyn MelsomsBreene Smelter” (akryl/sand på lerret), en tolkning av Gudband Mos “Brunlanes II” (eggt på lerret) fra 1972. Igjen så var det fargetonene som appellerte til meg, samt de røffe linjene. Jeg syntes også det var en spennende, dog enkel, tolkning av originalbildet (selv om det sjeldent er noe som er enkelt i kunst selv om det ser slik ut). 

Tåfis

Svetting og dertil lukt har egentlig aldri vært noe problem for mitt vedkommende (tror jeg. Det er jo mulig at jeg stinker skikkelig dritt uten å vite om det…). Tidligere skyldtes det nok at jeg var liten og lett, men ettersom vekta gikk opp så økte også arbeidskapasiteten til svettekjertlene. Da spesielt mellom puppene. Nå er jo disse også tunge, slappe og dvaske, så det hender jeg våkner opp og finner de mer sammenklistret enn et nedspermet pornoblad. 
Mellom beina går det også forholdsvis svett for seg, i området “lår møter kjønnslepper”. Det er så ille at hvis jeg ikke har litt ekstra polstring mellom beina når jeg er ute å går tur så ender det opp med gnagsår. Men i det området man gjerne skulle hatt litt ekstra glidemiddel… Der er det tørrere en Sahara.

Alt dette skyldes selvfølgelig ikke bare vektøkningen, men det at hele understellet mitt går igjennom en fase. Det virker som underlivet mitt er like redd for å gjennomgå en fødsel som det jeg er, for jeg finner i allefall ingen annen årsak til hvorfor det har snurpet seg hardere sammen enn et livredd piggsvin. Med pigger og hele greia, siden jeg ikke har hatt mulighet til å se mitt eget underliv siden begynnelsen av mai. Dette har jeg heldigvis en egen dame som pleier å ta seg av, så akkurat det “problemet” vil være løst om en liten stund. Ikke fordi jeg er så veldig opptatt av å ha ribba høne, men fordi jeg er plaget med sterk utflod, og dette har eskalert betraktelig under graviditeten fordi slimhinnene er ekstra irriterte (som forøvrig er enda en “bivirkning” av det å være gravid jeg ikke var klar over på forhånd. Ekstra utflod og ekstra snørr).

Nå som det begynner å bli litt størrelse på bebisen fungerer den som en ekstra varmeovn, og svetting min har nådd nye høyder. Jeg holder på å renne bort bare jeg skal reise meg opp av sofaen. Og siden det er så forbannet varmt hele tiden har jeg ikke brukt bukse på over to måneder, heller ikke sokker. Skal jeg ut i offentligheten er det greit å bruke kjole eller skjørt for mest mulig lufting. Hjemme tasser jeg som regel rundt i ingenting (til naboens store fortvilelse).
Det beste er også å gå rundt barbeint, men skal man ut i verden så er det greit å ha noe på beina. Jeg foretrekker flipflops, men av erfaring så kan disse være livsfarlige når man kjører bil og vikler disse mellom gasspedalen og bremsen (…). Alternativet har derfor vært å bruke vanlige sko når jeg kjører, og deretter ta på meg sandalene ved ankomst. Det har fungert helt fint frem til nå nylig hvor jeg har begynt å merke en underlig odør etter skoskiftet…
Jeg har klart å utvikle en helt for jævlig illeluktende tåfis! 
Jeg vasker, lufter, skrubber, pudrer og sprayer, men så fort tærne blir en anelse svette er den forbanne lukten tilbake, så nå ser jeg ingen annen løsning enn å bruke penger jeg ikke har på noen luftige, men bilsikre sandaler for å unngå dette problemet videre utover sommeren. Jeg HATER tåfis.

For både meg, og omgivelsene, så håper jeg virkelig at dette problemet går over (høhø) og bare er nok en (sur) bivirkning av det å være gravid. Som så mange av de andre plagene jeg opplever nå om dagen. Jeg var virkelig ikke forberedt på dette…

Working Class Kids

Etter å ha jobbet med Working Class Hero festivalen i ett år, var det med stort vemod jeg tidligere i uken tok i mot beskjeden om at årets hovedfestival på fredag og lørdag måtte avlyses grunnet dårlig billettsalg. Det gjorde at jeg i første omgang mistet motet, for vi så jo virkelig frem til å vise frem band som Blood Command, Norsk Råkk og Wovenhand. Men det var bare å dra seg i nakken for søndagens kids-festival sto fortsatt på plakaten!

Ikke uventet mistet vi mange frivillige da fredagen og lørdagen ble kansellert. De fleste er jo med nettopp for å få seg en fantastisk musikkopplevelse, og som frivilligansvarlig førte det til dårlig søvn og overdreven svetting fra min side. Jeg var livredd for at vi ikke hadde nok folk og at dette skulle gå på bekostning av de besøkende. 
Men da dørene åpnet seg klokken 11:00 var ikke pågangen så stor som vi hadde forventet, i motsetning til i fjor kom folk litt mer sigende utover formiddagen, noe som roet ned nervene mine betraktelig. Samtidig ble jeg også litt oppgitt over min egen skremselspropaganda, for jeg hadde jo fullstendig glemt at WCH-gjengen består av verdens beste frivillige! Det var mye som måtte ordnes og håndteres litt sånn i siste lita, men der tråkket de til hver og en av dem med den beste frivilligånden og strålende humør. Det var helt fantastisk å se hvordan de tok den ene utfordringen etter den andre på strak arm. Vi fikk også god hjelp av jentene fra Union Rock, de ansatte på Centralen, Union Scene for Barn, Drammen Kommune, Røde Kors og Isbilen (beklager hvis jeg har glemt noen!).


Bama sponset roser og frukt!

På tapeten hadde vi også flere spennende artister og aktiviteter for å underholde barna. På scenen var Turbotroll konferansier, Stella Polaris hadde teatershow (med gjøglerskole for barna etterpå), The Harvey Steel Show vattet opp med fargerike kostymer og småpsykadelisk musikk før Ravi rundet av det hele med rap før han stilte seg opp for foto med kids og delte ut selvlagde bokmerker med autografer. 
Aktivitetene som Working Class sto for var blant annet av tattoo, ansiktsmaling, håndavtrykk, buttons og maskeverksted. Vi toppet det hele med salg av burgere, pølser, chili con (og sin) carne, frukt og popcorn. Det slo godt an hos både barn og voksne, stemningen var kjempebra! 

Etter den tunge uken med avlysning og stress var det deilig å kunne runde av med en vellykket kids-festival. Det er god motivasjon frem i mot neste års Working Class Hero, for selv om det gikk skikkelig dritt med hovedfestivalen i år så har vi ingen planer om å gi oss. Vi lært mye av hva som ikke må gjentas til neste år, samt en rekke andre ting som må gjøres annerledes og det er en utfordring jeg ser frem til å ta tak i! 

A working class hero is something to be
If you want to be a hero well just follow me.

13 år

I går var det 13 år siden samboeren og jeg bestemte oss for å bli et par. De første årene var ikke uproblematiske, det var en sånn typisk “det er ikke deg, men meg” årsak. Fra min side. Selvfølgelig.
Det samme året som jeg og samboeren ble kjærester, bestemte foreldrene mine seg for å skille seg etter 24 års ekteskap. Der og da innbilte jeg meg at det ikke påvirket meg så mye, og jeg var veldig glad for at det skjedde da jeg var 20 år, og ikke barn eller tenåring. Jeg er fortsatt glad for at jeg var “voksen”, men i retrospekt så gikk det ikke upåaktet hen for min del. Jeg mistet egentlig trua på kjærligheten, og hadde vanskeligheter for å tro at at mitt nystartede forhold kunne vare. I tillegg levde jeg veldig i nuet, og var ikke interessert i å planlegge livet forover, i motsetning til samboeren som gjerne vil ha hus, hytte og barn så fort som mulig. Jeg syntes faktisk han var skikkelig teit som ønsket å være så A4.
 


 

Dessuten var han evig optimist. Og jeg var selvutnevnt og stolt pessimist. Livet var dritt, og det var det ingen som kunne gjøre noe med. Spesielt ikke en gledesspreder fra Drammen.
Så feil kan man altså ta.
Gutten har nemlig en unik evne til å få enhver mørk situasjon til å glitre mer enn en oversminket dragqueen, og uansett hvor hardt jeg motsatte meg å bli påvirket av dette så smittet det sakte, men sikkert over. At han klarte å forholde seg så blid og optimistiske i alle de årene til tross for de negative energiene jeg utstrålte er jo rett og slett et lite mirakel. Det ble også vanskelig å holde fast ved det at kjærligheten ikke kom til å vare når han sto tålmodig og fast ved min side, uansett hvor dum og idiotisk jeg oppførte meg. 

Vi liker å tro at kjærligheten og vår fremtidige partner skal være perfekt (det skal sies at jeg hadde en sexylubben, alkoholglad og tildels møkkete punkrocker som drømmemann, mens samboeren helst ville ha Bridget Fonda eller Pamela Anderson. Med andre ord: Ingen av oss fikk det vi ville ha.).
Man forventer også at så fort man møter the one vil resten av livsreisen utføres på rosa sukkerspinnskyer. I mitt tilfelle var det vanskelig å se at jeg hadde møtt min utkårede siden alt virket så vanskelig. I ettertid er det lett å se at jeg var den vanskelige, men det er vanskelig å vite hva man vil ha i livet når man ikke vet hva man vil ha. Vi ble jo også sammen i slutten av den hormonelle puberteten, og en ting har alltid vært klart: Jeg takler hormoner svært dårlig. Heldigvis for oss så har samboeren vært flink til å takle meg selv om jeg takler ting dårlig. Dette gjør han selvfølgelig med varierende hell, men hvis vi skal oppsummere tretten år så er det tydelig at vi aldri hadde kommet så langt om det ikke var for han.

Litt av æren skal jo jeg også ha, men mest i den forstand av at jeg ble et bedre menneske da jeg endelig ble “voksen”. Det var først i 2011 at vi tok det store steget ut på boligmarkedet med vårt eget lille krypinn i en gigantisk blokk. Jeg var livredd i forkant. Livredd de økonomiske forpliktelsene og alt ansvaret det medførte. Og hvordan ville alt det ansvaret påvirke forholdet vårt? Eller rettere sagt: Humøret mitt?
Det gikk overraskende bra. Det viser seg at man faktisk vokser med ansvar, og da samboeren et par år etter bestemte seg for å legge barnehagekarrieren på hylla og stupe ut i nye utfordringer som kunstner fikk forholdet vårt atter en gang en ny prøvelse. Som vi atter en gang kom oss igjennom uten store problemer. Men det krevde at jeg i forkant tok et skikkelig oppgjør med meg selv og humøret mitt, for selv om gutten er positiv så var det jo begrenset hvor mye han orket å holde humøret sitt oppe med en stressende jobb og en sur kjerring hjemme. 

Fem år senere bega vi oss ut på et nytt eventyr ved å kjøpe hus, med tilhørende oppussing. Samboeren var nedlesset i arbeid, jeg ble arbeidsledig og på toppen av det hele kjørte han meg på tjukken. Det var jo nesten som om forholdet vårt var dømt til å gå til hælvete med alle de utfordringen vi fikk kastet i trynet. Det skumleste var jo selvfølgelig det at jeg skulle gå rundt i 9 måneder som en hormonbombe. Jeg så for meg tantrums, hysteriske anfall og litervis av tårer. Daglig. Men så var det dette med å bli litt voksen da… Forberede seg på at man må legge til side sin egen agenda for et annet lite menneske, og med det i bakhodet så ble ikke hverdagen så utfordrende som først antatt. Igjen, det har gått overraskende bra (selv om det hender jeg bryter sammen, men det er heldigvis med sjeldenhetene…) og selv om samboerens positivitet har gnidd seg over på meg så finnes det fortsatt en liten pessimist inne i meg som sier at det er stille før stormen.

Men jeg tror vi er ganske bra utstyrt til å takle en tornado eller to.

There’s shit everywhere!

Det jævla røret altså. Tett igjen. Dette lukter dyrt (og dritt), og penger er ikke akkurat noe det florerer av om dagen. Det er sånne situasjoner som dette som får meg til å tro at kjøpet av dette fantastiske stedet kanskje var litt for godt til å være sant. Og det hjelper jo heller ikke at hormonnivået er på en all time high. Det er umulig å tenke på denne situasjonen uten å bryte ut i gråt og hysteri.

Samboeren tar det med skremmende fatning da. Som alltid. Den evige optimismen hans er god å ha, men samtidig ufattelig irriterende når man gjerne vil skrike og bære seg, og alt man ønsker er at noen sier seg enig i at alt er dritt. Den eneste løsningen jeg fant på avløpsproblemet vårt var å legge meg i fosterstilling i senga og hylgrine, og jeg berømmer samboeren for å beholde roen under min ukontrollerte meltdown. Samtidig som han gjorde sitt beste for å løse selve avløpsproblemet.
Det jeg ble mindre imponert over var måten han prøvde å få meg blid igjen… 

“Kan det tenkes at du, på grunn av omstendighetene, overreagerer en smule?” 
Fortell ALDRI en overhormonell dame at hun overreagerer. Det fører bare til mer grining og ytterligere overreaksjon. Ikke bare var jeg trist og lei meg, men jeg følte meg plutselig tråkka på i samme slengen. For følelsen var helt reell, selv om jeg kan innrømme at selve reaksjonen var en smule… Dramatisk.

“Du er så søt når du gråter.”
Det var sikkert ment som et kompliment, men jeg hadde hovne øyne, snørr i hele trynet og det kom ukontrollerte hulk og pipelyder fra både nese og hals. At noen kunne betegne det som søtt virket ikke spesielt troverdig, så det føltes som om han løy meg rett opp i det hovne trynet mitt.

“Se på meg da, jenta mi. Er jeg ikke like søt som en pusekatt?”
Dådyrøynene til samboeren får meg til å smelte raskere enn isbiter i solsteika, så hvis jeg føler for å være sint eller sur (og da spesielt på han) så er det best å gjøre dette uten at han er i nærheten. Jeg gjorde mitt beste for å ikke se i hans direksjon, og fant det horribelt at han blandet inn uskyldige katter i det hele for å få meg i bedre humør. På vegne av katter verden over følte jeg meg misbrukt.

Så, ikke nok med at jeg allerede var trist, lei og sur på grunn av den fordømte kloakken, men etter samboerens “hjelpende” hånd følte jeg meg også tråkket på, misbrukt og løyet til. 
Han lærte fort at det ikke er lett å prøve å hjelpe en overhormonell kjerring i bedre humør.
Det var faktisk langt enklere å få henne til å føle seg ti tusen ganger verre.