The Grand Finale

Siden jeg har fulgt Paradise Hotel slavisk denne sesongen (med tilhørende innlegg som “Usexy med jenter som griner“, “My ticket to Paradise” og “Finaleuke!“) så er det jo litt tragisk at jeg ikke har fått skvist ut et innlegg om selve finalen, men som nevnt i forrige innlegg så lider jeg av en mild form for skrivesperre om dagen.
Og siden hele Paradise Hotel nå tilhører fordums tid så hadde jeg egentlig tenkt å bare la hele greiene være, for man må stort sett ha bodd under en stein for ikke å ha fått med seg dramatikken som utspilte seg mellom vinnerparet Kevin og Martine… For Oslo-berta slapp kula! Ka-dæng! Det er noe av det KULEste jeg har sett, selv om det var trist for den tatoverte jævelen som sto sjokkert igjen, men det er jo tross alt bare et spill…


Martine var iskald…
Og Kevin bare…


Fuck.

Vel. Bare og bare et spill… For en stor andel av PH sine seere så var visst dette blodig alvor. At Kevin ble snytt for 150 000 kroner på målstreken var så uhørt at kuledropperen Martine i ettertid har fått massiv hets og dødstrusler på både blogg og instagram. Altså, jeg skjønner at folk blir engasjerte, men what the actual fuck?? Det her er jo bare sjukt:

Og dette er jo bare en brøkdel av dritten hun har fått. For å ha vært med i et realityprogram. Og egentlig gjort det de fleste ønsker å se: Den forbanna kula gå i bakken.
Og så må en jo lure på om hetsen hadde vært like stor hvis Kevin hadde droppet den? Siden han tydeligvis var favoritten. Ville det liksom vært mer greit da? Eller bestemte folk seg for at han var favoritten i det øyeblikket kula til Martine traff bakken?

En gjenganger er at dette er hjerteløst og grådig av Martine, men hun valgte jo å dele premien med bestevenninnen, Isabelle, og elskebassen sin, Aleksander. Hun valgte derimot å ikke dele premiepotten med en hun verken stolte på eller kjente noe særlig godt som partner. Hvem i pokker er det som hadde valgt å kanskje dele summen med en man knapt kjenner når man har bestevenninna si stående like ved…?

I følge Kevin så hadde han aldri valgt å slippe kula. Jeg tenker det er ganske lett å si det i etterkant, for han sa jo ganske mye i forkant som tilsa at han kom til å slippe den, både til de andre deltakerne og kameraene. Men selv om det er sant at han ikke ville gjort det, så gir det fortsatt ikke folk rett til å komme med hets og trusler. Det er pretty fucking extreme å be noen om å dø på grunn av hva de har gjort i et TV-show som legger opp til mest mulig drama. 

Kevin selv klarte å legge det sure tapet bak seg, så man skulle jo tro fanskaren hans gjorde det samme, men neida. Internett holder nag lenger enn personen det selv gjelder, som forøvrig også sitter på langt mer forhåndskunnskap om temaet enn noen andre. Det er jo også utrolig underlig hvordan enkelte klarer å kjøre en personlig vendetta mot Martine på bakgrunn av dette. Ta f.eks den øverste kommentaren “du må sjekke magen til moren din, tror du glemte hjertet ditt der når du ble født gjerrige faan” har jeg sett på utallige kommentarfelt vedrørende denne saken, postet av den samme personen. Man har jaggu lite å finne på når man tråler internett opp og ned for å slenge dritt på den måten. Det er ingenting i veien med å reagere når man ser noe man ikke liker, men slikt oppførsel virker i overkant manisk. Og psykotisk. Det mest skremmende er at flere av disse er svært unge.

Men det fine med såpass dedikerte fans er at Kevin i skrivende stund har fått vipset over hele 52 000 kroner (!) i utallige småsummer, så han har ikke gått tomhendt fra denne opplevelsen. Og det er jo koselig for han at folk er så gavmilde, men selv ikke favoritten Kevin slipper unna moralpolitiet på internett, flere mener nemlig at han burde dedikere pengene han har fått til et veldedig formål. Det blir liksom ikke riktig uansett hva man gjør, eller hvem man er. 
Nyt penga dine du, Kevin. Akkurat som Martine.

 

Skrivesperre

Etter at jeg tisset på en pinne i november som ga positivt utslag gikk jeg inn i en fase med veldig mange forskjellige følelser. Jeg var forberedt på at vi en gang i fremtiden skulle ta oss av et avkom, men i mitt hode så var dette langt inn i fremtiden. Og hvert fall ikke noe som skulle skje to måneder etter at vi hadde bestemt oss for å legge hele prosjektet litt på hylla grunnet min plutselige arbeidsløshet, store utgifter og et oppussingsprosjekt.
Jeg gikk fra å være glad, til stressa, til sjokkert og tilbake til glad igjen, med et stikk av nedstemthet gjennom hele dette følelsesregisteret, stort sett takket være hormonene og den plutselige endringen i livet som fortalte meg at ingenting ville noen gang bli det samme igjen. Det var litt fint, men selvfølgelig også veldig skummelt. Og det var så klart jævlig upassende at det hele kom midt i julebordsesongen, en periode av året som jeg ikke var forberedt på å møte som avholdsmenneske.
Jeg var heller ikke forberedt på hvor stor fysisk og psykisk endring jeg egentlig måtte igjennom. Sånn plutselig. Over natta. Dette var jo noe som skulle skje en gang langt inn i fremtiden. Ikke en helt vanlig fredag ettermiddag. Jeg følte egentlig at jeg var frarøvet livet mitt. Satt i husarrest. Og på toppen av det hele var jeg konstant kvalm og ett tårevått vrak. Jeg var frarøvet kroppen min også.

Så jeg måtte selvfølgelig prøve å finne noen positive sider ved dette, og i starten forsøkte jeg dette ved å lese diverse graviditetsbøker. Samboeren prøvde også å være hjelpsom.
Meg: Det står her at man får fortere brunfarge når man er gravid fordi kroppen produserer mer melanin. Endelig noe positivt med det å være gravid.
Samboeren: Det er vel ikke det eneste positive med å være gravid.
Meg: Jo. Det står faktisk ingenting annet her som kan defineres som positivt.
Samboeren: Det er jo positivt at du får et barn da…
Meg: Jammen jeg ville jo ha en katt.

Og det med katta er helt sant. Jeg satt jo å trålet internett opp og ned etter et nusselig lite krek som kunne flytte inn her i starten av 2017, men da ungen meldte sin ankomst så la jeg hele ideen på hylla fordi jeg har vært borti katter som har blitt sjalu av babyer før, så det ville være slemt å ta inn et dyr i januar bare for å kicke det ut igjen i august. Eller i verste fall avlive den. Så nå blir det isteden katt vinteren 2018, men det å måtte vente med kattedrømmen var faktisk en av de tingene som irriterte meg mest ved denne graviditeten. Det var mer irriterende enn det å ligge ukesvis i strekk med hodet i ei bøtte og vrenge det som fantes av tarmer og innvoller. For det gjaldt jo bare for en liten periode. Kattedrømmen følte jeg var knust for alltid.

For tålmodighet har liksom aldri vært greia mi. Jeg ble jo stresset bare ved tanken om at jeg måtte bære på et annet menneske i ni måneder. Ni LANGE måneder. Det var jo nesten et år! Og jeg hadde jo planlagt så mye for det året… Mest skulle jeg jo gå på fylla, ha sosiale sammenkomster i det nye huset, dra på masse konserter og virkelig rase fra meg nå som vi endelig hadde et sted for oss selv hvor vi kunne bråke og lage liv. Og så skulle jeg få mitt eget kontor! Et fristed hvor jeg kunne prøve å få noe fornuftig ut av de 14 (!) bokprosjektene mine. Og denne fordømte bloggen her. Jeg skulle skrive, tegne, male og være sååå kreativ inne i den lille, etterlengtede hula mi. 
Jeg hadde knapt fått opp tapeten inne på kontoret mitt før det måtte skifte om status til barnerom. 
Det var litt surt. (Det ER surt. Fortsatt.)

Men på den positive siden så kunne jo hende at avholdet ville være bra for den kreative siden min. At jeg ville ha mer tålmodighet til tegning og maling. Og at ordene bare ville flomme ut av hver gang jeg satte meg ned foran pc’en. Uavhengig av hvor jeg befant meg. Kanskje det ikke var så viktig med eget kontor? For jeg hadde jo blitt i overkant vant til å drikke alkohol samtidig som jeg jobbet med både blogg og bøker, for selv om jeg der og da trodde at dette inntaket løsnet på kreativiteten, så kunne det jo være at den egentlig hadde stikk motsatt effekt. Så når kvalmen stilnet og jeg atter en gang kunne sitte oppreist uten å spy, så forventet jeg hjernen ville masseprodusere blogginnlegg og ferdigstille minst ett av de fjorten bokprosjektene mine… Men nå… 6 måneder etterpå så har jeg… Ingenting. Skrivingen min er altså ubrukelig uten alkohol.

Og “ingenting” kommer sikkert ikke som et sjokk for den lille leserskaren min her på bloggen.
For jeg har ikke klart å skvise ut innlegg verken jevnt eller trutt, og jeg kan heller ikke påberope meg at kvaliteten har blitt noe bedre (men helt klart mindre depressiv). Det føles som jeg bruker evigheter på hvert minste lille innlegg, og jeg er i grunn ikke særlig fornøyd med resultatet som postes heller. Jeg gir på en måte litt opp og poster det bare for å bli kvitt hele “problemet”. Og dette til tross for at jeg i løpet av de siste 6 månedene har opplevd å bli… Tålmodig.

For det kan være at tålmodigheten er årsaken til skrivesperren. Vel. I alle fall når det kommer til bloggingen, for der var jo målet mitt stort sett å klage på omverden, dagsaktuelle hendelser og ting som irriterte meg i hverdagen. Nå orker jeg egentlig ikke å bry meg så veldig mye om alle andre, og innlegg som omhandler mer alvorlige ting, som de siste måneders terrorhandlinger, er umulig å ferdigstille fordi jeg ikke klarer å stoppe å grine. Jeg har blitt blaut, men akkurat det håper jeg går over så fort hormonene er tilbake til normalen.
Den nyervervede tålmodigheten har helt klar gjort forholdet mitt til samboeren bedre, og jeg er en mindre fare i trafikken siden jeg ikke lider (noe særlig) av road rage lenger, men jeg hadde jo tenkt å bygge opp et helt bloggimperium på å irritere meg over andre. Hvis dette vedvarer når den nye hverdagen med babyskrik, bleier og lite søvn inntreffer så må jeg seriøst revurdere poenget med denne bloggen. For jeg lover å ikke bli mammablogger. Så fremt det ikke er mye irritasjon å hente der da.

Blåkkfestival 2017

For noen helger siden feiret Fjell i Drammen bydelsdag, og i den anledning arrangerte de Blåkkfestival, Drammens eneste (og sårt trengte) hip hop festival. Så vidt det er meg bekjent så er dette femte året på rad at denne festivalen har gått av stabelen, og jeg er stolt av at min bedre halvdel har deltatt de siste tre årene. I 2015 malte han noen enorme fugler på en av høyblokkene:

Året etter malte han og en kamerat på plater som var satt opp ved scenen, og han gjorde det samme i år:

På scenen kunne festivalen lokke med en del lokale artister, men personlig var jeg mest hypp på å se stavangerske Izabell som de siste årene har vært et frisk pust i norsk hip hop.
Jeg ankom Blåkkfestivalen rundt 18:00 for å oppleve for første gang i livet at en headliner var tidlig på scena. Litt kjipt at jeg ikke fikk med meg hele showet hennes, men det kan jeg jo ene og alene kan takke den trege ræva mi for. Abu (fra “Tabu med Abu“) var konferansier, så det ble litt humor mellom innslagene. Selv har jeg ikke deltatt på Blåkkfestival før, men jeg elsket maten, stemningen, oppslutningen rundt bydelsdagen (hadde vi klart det samme på Åssida?) og at det var et rusfritt arrangement som hovedsakelig var rettet mot barn og ungdom.
Blir spennende å se hva de har på plakaten til neste år.