Film: Atomic Blonde

Her om dagen gjorde jeg og ei venninne et genialt valg om å dra på kino sent på kvelden. Sånn nærmere 23:15. Dette var genialt av to grunner: 
Den første geniale grunnen fordi vi var totalt syv stykker i kinosalen som førte til at vi hadde omlag fire rader for oss selv og kunne derfor brette oss utover setene og ha føttene på raden foran mens vi hvisket og tisket samtidig som vi smattet i oss taco popcorn og baconcrisp.
Den andre geniale grunnen var fordi vi fikk se en jævlig bra film!

Helst ville jeg se Spider-Man: Homecoming, men på grunn av tidspunktet sto valget mellom Dunkirk, It Comes at Night og Atomic Blonde. Førstnevnte er en krigsfilm som ikke virket helt passende for en jentekveld, og It Comes at Night var skrekk og selv om jeg elsker den sjangeren så var jeg mindre keen på å trigge i gang en fødsel på den lokale kinoen, så valget falt på Atomic Blonde. Vi angret ikke.

På forhånd visste vi svært lite om filmen. Jeg hadde fått med meg at den var satt til 80-tallet, nærmere rundt Berlin-murens fall (i 1989), Charlize Theron hadde hovedrollen og den skulle visstnok være både tøff og litt morsom. Alt dette stemte og i tillegg hadde filmen et forrykende kult soundtrack, gode skuespillprestasjoner, fantastiske slåsscener og herlig scenografi. Personlig har jeg alltid syns at 80-tallet var i overkant glorete, så teamet til Atomic Blonde skal ha props for at de fikk tiåret som burde glemmes til å se forholdvis lekkert ut (men det kan jo også ha noe med at de holdt seg langt unna grell sminke og kreppert hår…*grøsse*). Men for mer detaljer anbefaler jeg DENNE anmeldelsen av Filmfrosk, den stemmer ganske bra med min egen oppfattelse av filmen.
Eller å ta en tur på kino selv. Og helst så sent som mulig. Det var utrolig digg og absolutt noe jeg skal fortsette med i fremtiden, forutsatt at det går en film man vil se og tidsklemma hjemme tillater det…

A Taste of Heaven

For å gjøre ferdig en malejobb trengte samboeren flere spraybokser, og siden han måtte helt inn til Oslo for å kjøpe disse så ble jeg med slik at vi kunne ha en roadtrip og litt kvalitetstid sammen. Planen var egentlig å bare kjøre inn til Carl Berner og ut igjen, men så kom samboeren på et ganske så lurt sted å dra med seg en gravid og over gjennomsnittet matglad dame: Mathallen!

Jeg har aldri vært i mathallen før, så det var en morsom opplevelse å få gå rundt å se på all den spennende maten, og ikke minst få smake på diverse ost og pannekaker. Men det aller beste var da samboeren bladde opp et par hundrelapper for at jeg skulle få med meg 12 herlige makroner hjem.
JEG ELSKER MAKRONER.

Vel, for tiden elsker jeg alt som er nedsukret og dynket i sjokolade, men luftige og smakfulle makroner fra Sebastien Bruno er i en klasse for seg. Blant de seks ulike smakene ble kaffe, pistasj og chili favorittene mine, og selvfølgelig sjokolade. Ingenting slår sjokolademakroner. Jeg kan bade i sjokolademakroner. Spise de til frokost, lunsj, middag og kvelds. Heldigvis er de litt for stive i pris til at det er lønnsomt, og heldigvis klarer jeg ikke å lage makroner selv. Så de er en sjelden nytelse.
Og nå har jeg spist opp alle sammen.   

Selfpolish

Når kroppen går igjennom en del underlige forandringer så får man (eller i hvert fall jeg) en sterkere trang til å ta kontroll over de delene man fortsatt kjenner igjen, og som ikke endrer seg på egenhånd. Sminke har liksom aldri vært noe jeg har vært spesielt interessert i eller brukt noe særlig tid på, men de siste åtte månedene har forbruket vært overraskende høyt og jeg har knapt gått ut døra uten å kline ned ansiktet. Det har også gått litt penger til både Lush og Coverbrands, for det måtte jo en del ny ansiktsmaling til. Mye av det jeg hadde var jo fra tidlig 2000-tallet, og det hadde verken samme farge eller konsistens som da det ble kjøpt. Men selv om jeg har fått for vane å ta på krigsmaling før jeg skal gå ut døra, så er ikke dette nødvendigvis et rituale jeg gjør for omgivelsene. Jeg har også blitt merkbart bedre på en del selvpleie som ikke er så synlig for omverden.


I januar var dette oppfreshningskit’et mitt. 
Basen fra Lush var super til å dekke mørke og ujevne flekker (som under øynene og rundt nesa)
og beautyblenderen sørget for at den ble påført huden på en fin og dekkende måte.
Brow wiz var genial for å gi øyenbrynene en fresh farge som ikke så falsk ut.
Nå er jeg tom for basen fra Lush og wiz’en har jeg klart å miste.
Beautyblenderen lever enda, dog forholdsvis innsmurt i dritt selv om jeg har vasket den annenhver uke.

Allerede i januar hadde jeg barbert beina mine mer enn i hele 2015 og 2016 til sammen.
Og det var ingen annen grunn enn at jeg ønsket å føle meg litt mer fresh når jeg kom ut av dusjen. Nå som det er midt på sommeren er jeg dessverre ikke like flink, men det skyldes at jeg mister pusten om jeg lener meg forover og jeg får vondt i bekkenbunn om jeg prøver å løfte beinet opp til en respektabel høyde. Foreløpig får jeg det sånn nogenlunde til selv ved å vrikke og vri meg rundt i den gigantiske dusjen vår, men det er ikke lenge før samboeren er nødt til å bidra på det området. Jeg blir jo mer hjelpesløs for hver dag som går. Det hellige området på midten derimot, som jeg ikke har sett siden mai, har jeg heldigvis en egen dame som tar seg av. Samboeren får lov til å finne på mye rart der nede, men noe som inkluderer en barberhøvel står ikke på den lista. Han er litt for distre til det…

Og siden bena var freshe og svangerskapsboka informerte om at man kunne bli fortere brun av å være gravid, begynte jeg å ta jevnlige turer i solarium, for å raskt kunne bekrefte at det faktisk stemmer. Noen kvinner kan være uheldige å få pigmentflekker, men det var heldigvis ikke en av bivirkningene mine (men jeg har fått stort sett alle de andre da), og jeg har aldri hatt så solbrune ben før! Det har ført til at det ikke har vært så fryktelig flaut å vise de frem selv om de har est ut til størrelse “tømmerstokk” (kan også beskrives som “stuttjukke”). 

Håret på hodet er vel den delen av kroppen som har fått minst tilsyn, bortsett fra en runde med farging. Det er så tynt, trist og livløst, og settes bare opp i en topp fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med det. For første gang i livet så har jeg faktisk vurdert extensions, men minner meg selv på at det er både dyrt og ubehagelig. Visse lidelser er ikke “skjønnheten” verdt. Dessuten så har jeg ikke vært hos en frisør på over 10 år, om man ser bort i fra en klipp jeg har fått her og der i fylla (…).
Her om dagen fikk jeg faktisk en tilbudskupong på klipp og farge fra en frisørsalong på et lokalt kjøpesenter pålydende 1955,- kroner (med forbehold om 300,- ekstra om håret var langt). ETTUSENNIHUNDREOGFEMTIFEM KRONER. Og så TREHUNDRE EKSTRA. Det er jo faen ikke et tilbud. Det er et RAN. Sist jeg betalte for hårklipp og farge så kostet det jo knapt 500 spenn…
 
Isteden så har øyenbrynene fått jevnlig med farge, og jeg vurderer å spandere på meg en runde for øyevippene også. Skal jeg ligge på fødestua med det tynne, pistrete håret til alle kanter og rød som en tomat i trynet så skal i det minste noe være på “stell”. Ikke fordi jeg trenger å se så bra ut for jordmødrene, men kjenner jeg samboeren rett så kommer han til å dytte den jævla telefonen sin opp i trynet mitt med jevne mellomrom fordi det visstnok er “viktig å forevige slike øyeblikk”. Og sant skal sies så vil jeg nok føle det samme i ettertid, selv om jeg neppe kommer til å være spesielt fornøyd der og da. Så når jeg ser på bildene senere så er det jo greit at øyenbrynene er i orden og brunfargen er smashing. For det kommer jo liksom ikke til å skje noe annet viktig inne på den fødestua som kommer til å overskygge alt dette… 


Drømmen hadde selvfølgelig vært å få noen profesjonelle til å ta seg av både bryn og vipper,
men av økonomiske årsaker så leker jeg make-up artist på egenhånd.
Jeg har ingen fremtid som make-up artist…

Stretch

Nok en ubehagelighet ved denne graviditeten har dukket opp: Strekkmerker
De ligger på undersiden av den gedigne magen, usynlig for det blotte øye, men de har vært merkbare med fingrene… Greia er den at siden det er så mye vann i kroppen får man jo merker i huden av hver eneste folde man har på klærne, så det var først da jeg i går kveld tok meg selv i nøyere øyesyn foran speilet at den brutale virkeligheten åpenbarte seg… Strekkmerker.

Det er jo ikke unormalt å få disse merkene, men det er fortsatt jævlig irriterende. Spesielt siden de har kommet i løpet av de to siste ukene, og man klarer jo ikke å unngå å tenke at man kanskje kunne ha forhindret dette ved å gni seg inn med en eller annen dyr krem. Flere nettsider forteller meg derimot at strekkmerkene er uunngåelige, og at det ikke finnes en krem eller serum i verden som kan forhindre de fra å oppstå. Så det er med andre ord ikke noe jeg kunne gjort, så dette er nok en ting som er samboeren sin feil for uten superspermen hans så hadde jeg jo aldri vært i denne situasjonen i utgangspunktet.

Så denne ungen har å være skikkelig søt så hun kan dekke opp for alle disse misdannelsene kroppen min må igjennom. For ikke å snakke om den nåværende tilstanden på bekkenbunnen min (av alle steder) som får det til å gå smertefulle ilinger mellom underlivet hver gang jeg er i bevegelse. Kroppen har også begynt å lagre vann i såpass mengder at både hender og føtter må mykgjøres hver morgen. Jeg må spe på med ekstra jerntabletter fordi blodprosenten er så lav at jeg knapt klarer å holde øynene oppe i mer enn to timer og nå begynner visst også blodtrykket mitt å øke så jordmor anbefalte mer hvile (!). Dette sjokkerte både meg og samboeren for ingen av oss kjenner noen som hviler mer enn meg.

Selv mener jeg at det er noe galt med hele blodtrykksapparatet fordi jeg alltid må ta testen to eller tre ganger, litt avhengig av om samboeren åpner kjeften sin eller ikke mens jeg har armen i klem. Det kan jo ikke være mulig at blodtrykket er så lett påvirkelig (?!), men samboeren på sin side syns dette oppsummerer meg ganske bra side jeg tydeligvis “fyker i taket for ingenting”. Jeg kan jo være enig i at jeg er noe rask på avtrekkeren når det gjelder sinne, men jeg har jo blitt roligere de siste 9 månedene og hvis det er slik at blodtrykket mitt nesten går i været hver gang samboeren sier noe dumt så er jeg jo i regelrett livsfare hver gang han begynner å snakke.

Det er 23 dager igjen, så jeg får vel bare holde meg mer i ro, smøre meg med lotion og håpe samboeren ikke går meg på nervene. 


Trykksløyfe og strekkmerker.

Pukkelrygg og dobbelthake

Av alle ting så har jeg fått komplekser for nakken min. Etter 11 år bak en kontorpult har jeg fått noe som visstnok kalles “kontornakke”; at den blir så oppblåst at det ser ut som man har en enorm valke i nakken. Vel, det ser ikke sånn ut… Det ER sånn. Det ser faktisk ut som om jeg er på vei til å utvikle pukkelrygg! 

Kontorpulten alene er ikke årsaken til dette problemet. Jeg har jo en elendig holdning fra før av og massive mengder med ekstra fett på kroppen som gjør valken enda større. Men det tar nok en liten stund før vekta kommer av (forhåpentlig) så i mellomtiden prøver jeg å gå rundt med rak rygg og hodet hevet, bokstavelig talt (som for tiden er det ganske enkelt siden plassmangelen i magen krever at man er rakrygget for å ikke miste pusten). Men jeg vet neimen ikke om det vil hjelpe eller om nakken har blitt sånn for alltid. Noe av det er fett, men resten er C1 som har blitt forkrøplet takket være den dårlige holdningen. 

Et annet kompleks jeg har utviklet er av en mindre uvanlig art; jeg er ikke det første mennesket som har klaget over dobbelthake. Det er bare så sjukt irriterende at den nesten var borte i fjor høst (nesten…hvis man så meg fra en veldig spesiell vinkel og jeg holdt meg helt i ro), og nå føler jeg meg som han her:


Davy Jones, “Pirates of the Caribbean”, Walt Disney Pictures.

Det bare henger og slenger under her. I alle retninger. Jeg har et ørlite håp om at deler av den vil forsvinne når graviditeten er over for jeg har hørt noen rykter om at man går ned en del kilo når babyen og vannet kommer ut av kroppen. I tillegg skal visst kiloene også renne av når man begynner å amme, så vi får krysse fingrene for at disse pattene klarer å produsere melk (men med all ubehaget brystene mine har gått igjennom de siste månedene så blir jeg skikkelig skuffa om det ikke blir noe action derfra. Jeg kjenner seriøst ikke igjen mine egne brystvorter lenger. Når de stivner blir de til noen sinnsyke pansernipler, litt sånn som den steinen som finnes inne i fersken. Av alle ting).
Også må man jo bære rundt på denne klumpen og begynne med trilleturer, aktiviteter som også kan bidra til en bedre kroppsform med mindre hake og pukkelrygg. På sikt.
For dette er jo ikke noe jeg har lyst til å stresse noe særlig med rett etter fødselen, da skal man jo liksom bare ta det med ro og kose seg med ammetåka. Det er vel bare ekstra lett å henge seg opp i slike kroppslige greier nå som kroppen buler ut i alle mulige retninger, og man blir en tanke nedstemt hver gang man ser seg selv i speilet og lurer på om man noen gang kommer til å se normal ut igjen.
Vel, så normal som man kan bli med pukkelrygg og dobbelthake.

Skamfull

Så… Jeg har gått på en smell. Vel… Det er i grunn noe jeg gjør ofte, vanligvis fordi jeg er elendig på å planlegge og har fullstendig mangel på selvkontroll, men det er en ting jeg har vært mektig stolt av de siste 3 årene og det er avstanden jeg har tatt fra å spise kjøtt. 
En stolthet som nå har fått seg en grundig knekk. 

Jeg har selvfølgelig lagt skylda for dette over på bebisen, og da indirekte samboeren. Denne umenneskelige cravingen som har kommet over meg er et resultat av ustabile smaksløker, en typisk bivirkning av det å være gravid. En dag klarte jeg rett og slett ikke motstå fristelsen, noe som egentlig var ganske merkelig siden jeg ikke har vært spesielt fristet til å spise kjøtt i løpet av de 3 siste årene, men plutselig gikk det helt rundt for meg da jeg så søster’n fortære to Leiv Vidar pølser.
En time senere hadde jeg fortært det samme. 

Siden ingen var tilstede under sprekken min hadde jeg en plan om å holde det for meg selv, men da samboeren kom hjem senere samme kveld lyste jeg regelrett skam. Jeg måtte selvfølgelig tilstå, og forventet at han kom til å gi meg dårlig samvittighet for feilgrepet mitt. Slik han gjorde sist…:

Men mannen er jo en kjøtteter, og siden jeg bærer barnet hans så var han visst redd for å få en “veggis-unge”, så han ble mer oppmuntrende enn fordømmende. Men jeg lovet meg selv at det bare var en engangsforeteelse. Og det var det også. Helt til vi skulle på utstilling og han stoppet innom McDonald’s på vei opp dit og fikk “tilfeldigvis” med seg en ekstra quarter pounder…

Jeg klarte ikke motstå fristelsen da heller. Og siden jeg hadde gått på kjøttsmellen to ganger så bestemte jeg meg for å benytte anledningen til å pløye meg gjennom en del matretter som ikke hadde vært på menyen de siste 3 årene, og i ukene som fulgte fikk jeg dyttet i meg en pakke dansk salami, Farmors trøndersodd, kebab, kjøttdeig til tacoen, kyllingbaguett, kyllingvinger, angusburger, calzone fra Smak, hamburger fra Åssiden Grill og pepperbiff på Stallen. Sist ut var samboerens hjemmestekte indrefilet:

På en måte så skammer jeg meg ikke siden avholdet mitt fra kjøtt de siste årene har vært en enorm besparelse for miljøet (og lommeboka mi), men på en annen side så er det temmelig flaut at jeg har bidratt til den stygge kjøttindustrien, så det er bare å komme seg tilbake på salatvogna så fort som mulig. Og selv om jeg kommer til å savne noe av maten (spesielt trøndersodden til farmor) så har jeg også fått bekreftet at det er flere av rettene jeg fint kan fortsette å holde meg unna (kjøttdeigen til tacoen virket rett og slett overflødig og jeg skjønner ikke lenger hva som er så digg med kebab).
Det var et koselig gjensyn, men jeg håper det blir lenge igjen til neste gang.

Small Pockets

Etter å ha vasket, ryddet og sortert meg gjennom bunkevis av babyklær har jeg lagt merke til en fremtredende ting ved flere av plaggene som jeg ikke helt forstår: Hvorfor har babyklær lommer? Disse smårollingene har jo knapt koordinasjon, så de er langt i fra i stand til å bruke disse lommene selv.
Jeg har fått noen tips om at de skal brukes til oppbevaring av smokker og til å feste smokkesnoren. Jeg kan gå med på det, men man kunne fint laget andre innretninger for klypa til smokkesnoren (en flik for eksempel), og lommene på bildet nedenfor er jo egentlig ikke store nok til å oppbevare en smokk. Vel, ikke uten at man må lirke den både inn og ut, og det virker litt kinkig når man skal håndtere en sprelsk baby (jeg vet egentlig ikke hvordan babyer er fordi jeg har ikke vært i nærheten av en siden begynnelsen av 2000-tallet. Men jeg innbiller meg at de fekter og vifter med hender og føtter HELE tiden. Bortsett fra når de sover).

Så jeg antar at lommene bare er der til pynt. På samme måte som lommene på damebukser. For selv om det ofte har irritert meg at det er manglende lommer på dameklær, så er det først nå nylig jeg ble gjort oppmerksom på hvorfor damebukser enten har for små eller falske lommer: For å selge vesker!
Noe som er så vanvittig irriterende for det fineste jeg husker med hip hop-æraen min da jeg var rundt 18-19 år var hvor mye stæsj jeg kunne ha i lommene på de store sæggebuskene. På det meste talte jeg 19 gjenstander som blant annet besto av en 0,5 l cola-flaske og en mobiltelefon på størrelse med en murstein. Nå får man jo knapt plass til bobby pins i lommene.
Og det er jo ikke alltid man har lyst til å drasse rundt på ei veske, men nå som telefonen er på størrelse med en murstein igjen (dog heldigvis tynnere) er man jo nødt til å bruke veske uansett hvor man skal. Det hender jeg faktisk legger igjen telefonen, en iphone 6, hjemme eller i bilen fordi det er så stuk å drasse rundt på den, men til gjengjeld så føler man seg jo nesten naken uten telefonen.
Er et realt luksusproblem det der.

Men back to the pockets; pynt eller ikke, jeg må jo innrømme at de små lommene gjør disse babyplaggene utrolig søte. Det blir en sånn ekstra “aaaaw såååå søøøøtt” type reaksjon, som egentlig går litt imot imaget mitt som steinhard og kald mamma. Men jeg burde vel snart innse at denne opplevelsen blir langt i fra slik jeg hadde forutsett på forhånd, mine egne reaksjoner like så.
Man blir faktisk litt myk.

It’s just my hormones acting up again

Til å være gravid har jeg vært i overkant lite hormonell. Øynene har blitt litt fuktige til tider, jeg har følt meg mer beveget av enkelte hendelser og jeg har en sjelden gang brutt ut i full tut når noe har blitt for sårt eller vondt (som har variert i fra å lese om terrorangrep til å se “Rise of the Planet of the Apes”). Selv i diskusjoner med kjæresten eller andre ubehagelige konfrontasjoner har jeg klart å holde stemmen stødig og tårene innabords. De siste ukene har dette derimot endret seg enormt. Vi er på dag fire denne uka og det har kommet tårer hver bidige dag. Uten at det har skjedd noe annet enn at jeg føler meg trist. 

I dag begynte det forøvrig med en helt forståelig grunn til å grine. Bekkensmertene var helt for jævlig vonde da jeg våknet opp i dag morges, og den eneste løsningen var å legge seg ned å dø. Som i det tilfellet var å trekke dyna godt over hodet og sove videre.
Jeg våknet et par timer senere med moderate smerter og ny livsgnist. For tiden er nemlig moderate smerter det beste jeg kan få. Det gjør alltid vondt et eller annet sted. I bekkenet, i ryggen, i beina, i føttene eller hendene. Det meste går over et par timer midt på dagen før det slår ut i full blomst igjen utpå kvelden. I tillegg til det er jeg drittlei tett nese, tung pust, hyppige dobesøk og den enorme trangen til å sove hele tiden. Akkurat nå har jeg vært våken i tre timer og jeg vurderer om det er på tide å ta en ny lur.

Men det mest slitsomme nå om dagen er all grininga. Som sagt så våknet jeg jo med en ny livsgnist, og denne kunne jo brukes til å endelig pakke ferdig fødebagen. Den skal inneholde diverse ting man kan trenge på sykehuset. Klær til meg og samboeren, toalettsaker og lesestoff. Jeg pakket en egen bag med klær, bleier og diverse til bebisen. Fylte en pose i kjøleskapet med kjeks og et par bokser cola zero. Det høres jo sikkert bra ut, tenker du. Det tenkte jeg og et øyeblikk, før jeg innså at jeg ikke aner noe om hva det er jeg egentlig pakker til og før jeg visste ordet av det lå jeg i fosterstilling og gråt i senga fordi jeg var overbevist om at alle sykepleierne kommer til å synes at jeg er kjempeteit og at de alle har en slags superevne som gjør at de klarer å bedømme om noen vil bli en god mor basert på hva de har pakket med seg i denne fordømte bagen. 

En liten stemme langt inne fortalte meg at jeg kanskje ble litt lettere berørt fordi jeg ikke hadde spist noe. Så jeg krøp ut av sengen, varmet en bolle med pasta tortellini og satte meg i solsteika på verandaen. Det var utholdelig av flere grunner. Varmen var intens og det rant svette fra hver eneste valke på hele kroppen, dessuten var jeg egentlig ikke sulten så hele affæren ble bare slitsom. Så jeg bestemte meg for å rydde litt inne isteden, men brøt fullstendig sammen igjen da jeg ble møtt av en horde med bananfluer inne på kjøkkenet. Jeg. Hater. Bananfluer. Og jeg aner ikke hvor de holder til, og jeg orker egentlig ikke finne ut av det heller. Så jeg forskanset meg i stua. Hylgrinende og hyttende med neven mot bananfluene som åpenbart syns det var en god ide å følge etter. Jeg har i åresvis levd etter det at man ikke skal drepe dyr, selv ikke insekter, bare fordi man finner de irriterende. I dag har jeg drept over 30 bananfluer. Og jeg orker ikke å skamme meg over det en gang.

Igjen dukket det opp en stemme langt bak i hodet. Denne gangen var det samboeren sin, fordi jeg hadde et vagt minne om at han hvisket meg noe i øret før han dro på jobb i dag. Noe om at han hadde lagt opp arbeidsplanen sin slik at han endelig skulle få en frihelg. Og denne ville han tilbringe med meg! For å forsikre meg om at dette ikke var noe jeg hadde drømt så ringte jeg samboeren så fort tårene var tørket og stemmen var stødig. Jeg rakk egentlig ikke komme til spørsmålet mitt før han kunne bekrefte at han ville være ferdig med den ene jobben sin i dag, ganske tidlig og faktisk, før han så skulle ta turen på en fest. EN FEST! Tårene var tilbake i full mundur og jeg skiftet mellom å være lei meg og sint. Sint på han fordi han skulle ha det gøy. Sint på meg selv fordi jeg åpenbart hadde et stort problem med at stakkaren skulle kose seg. Sint fordi jeg ikke klarte å bestemme meg om dette var greit eller ikke. 

Jeg kom selvfølgelig frem til at det ikke var greit, men jeg gadd ikke lage noe fuzz så jeg bestemte meg for å late som at alt var i orden. Men sannheten er at jeg er skifter mellom å være sur, med god grunn, til å grine fordi jeg egentlig er sur, uten god grunn. Forrige helg arrangerte kameratene hans en babyshower for ham, noe som egentlig var en gedigen fyllefest som skled over til supersøndag. Et sted bakerst i hodet mitt så innbilte jeg meg at det ville være den siste utblåsningen hans før ungen spretter ut, og selv om det teknisk sett er 8 dager til det er innafor å føde så får jeg panikk over at han kanskje ikke er i stand til å hjelpe meg om noe skulle sette i gang før den tid.
Det, også den forbanna sjalusien over at han kan henge sammen med vennene våre, for selv om jeg kunne blitt med så er ikke akkurat drita fulle folk i parken det jeg trakter mest etter akkurat nå.
Og så blir jeg ekstra sur på meg selv fordi jeg ikke klarer å bestemme meg! Det ene øyeblikket så biter jeg tenna sammen og tenker at dette ikke er noen stor greie, før tårene så er tilbake i full blås igjen og det føles som om livet er ødelagt fordi han kan gjøre noe jeg ikke kan, og fordi jeg er drittlei hele denne tilværelsen og jeg vil bare få den forbanna ungen ut så jeg kan PUSTE igjen, gå oppreist og slippe en fjert når jeg selv føler for det. Og nå griner jeg fordi det eneste stedet jeg føler for å lufte noen av disse tankene er på en jævla blogg, fordi hvis jeg tar opp telefonen og prøver å prate med noen om dette så er jeg redd snørr, tårer og ord blir så intenst smuldret sammen at vedkommende på andre siden av telefonrøret kommer til å tro at noen har dødd. 

Det er nok best jeg går å legger meg litt igjen.