Facebook fails

Noen ganger syns jeg det er hyggelig at Facebook kommer med en del påminnelser, som når folk har bursdag (selv om jeg har fjernet min egen dato fordi jeg forventer at alle andre burde huske på min…) og hvilke events jeg har meldt meg på. De siste årene har Facebook bestemt seg for å minne meg på en hel del andre ting, som de kleine statusene mine for fem år siden, godt krydret med bilder og hendelser jeg for lengst har fortrengt. Men i tillegg til alle disse påminnelsene har Facebook også blitt i overkant opptatt av å feire det ene og det andre, da gjerne hvor lenge man har vært venn med noen eller denne smakløse greia:

Seriøst?

Jeg har ikke 500 venner. På Facebook har jeg cirka 50 familiemedlemmer og 430 bekjente. Det betyr at jeg teknisk sett har 20 venner. Og for all del, disse menneskene fortjenes å feires, men det er litt usmakelig at Facebook skal ha en til å feire hvor mange venner man har. Vi alle vet jo at det ikke er snakk om kvantitet når det gjelder vennskap, men kvalitet.
Men jeg antar at slikt ikke er så nøye for Facebook. For det hender Facebook sender meg slike beskjeder:

Klokka var halv tolv på formiddagen, sola skinte (og dagen derpå) og jeg bor jo i Drammen. Fullstendig skivebom altså, men det skal sies at jeg ikke har fått så mange værmeldinger fra Facebook siden, så de forsto kanskje at det er enkelte ting de ikke trenger å minne oss på. Spesielt når de minner oss på feil vær, feil tidspunkt og feil lokasjon.

Panikk

PANIKK!

Det er 30 dager igjen til termin, men det er innafor å få barnet i alt fra 21 dager før til 14 dager etter denne datoen. Med utgangspunkt i 21 dager før betyr at det kan være 9 dager igjen. Det er litt over en uke. EN UKE! Det slår meg at jeg så absolutt ikke er klar for dette.
I dag hadde jeg en av de store handleturene mine. Jeg var innom seks forskjellige matvarebutikker, og i samtlige av disse var det høy, skjærende og plagsom barneskrik, og disse ungene var tett etterfulgt av foreldre som enten ga fullstendig faen eller som hadde gitt opp å prøve. For å bevare min egen sjelefred tenkte jeg at foreldrene måtte være av typen som ga faen, i både ungene og folka rundt i butikken. Det var først da jeg kom hjem og dagens skrik og skrål hadde lagt seg at realiteten begynte å kicke inn; det at unger er noen ukontrollerbare og trassige vesener som vil sette omgivelsene på de sterkeste prøvelser. De stakkars foreldrene hadde nok gitt opp.

Det hjelper jo heller ikke at jeg fortsatt har til gode å møte noen foreldre som faktisk liker småbarnslivet. Faktisk, jeg har i det siste opplevd å være så sultforet på positive barnehistorier at jeg har lest hele bloggen til Eks-Fotballfrue fra fødselen av hennes barn nummer en for å få litt positiv stimuli.
Jeg har jo selv vært en av disse som syns forskjønnelsen av det å bli foreldre har vært i overkant intens fra enkelte, og ment at det er langt bedre å høre detaljer om spysjuke, diare og søvnløse netter. Jeg har nå innsett at dette var morsom informasjon når det å skulle bli foreldre var langt der ute i periferien.
Nå som det kan skje om cirka 9 DAGER så skulle jeg virkelig ønske at jeg levde litt i drømmeland med trua om at ungen min vil bæsje duftende glitter og alltid skrike med innestemme.  

For å unngå å bryte helt sammen fikk jeg en idiotisk ide om å snakke med samboeren om dette. Gråtkvalt lå jeg i sengen og ramset opp det ene skrekkscenarioet etter det andre. Alt fra panikk over hvordan jeg skulle håndtere barneoppdragelse og til det først hinderet jeg må over for å få denne babyen i hus: Fødselen. Og som følge av fødselen sto jeg jo i fare for å revne fra vagina til rævhull, bli en heltids melkeku og lide meg daglig gjennom melkespreng og såre nipler. Jeg trengte trøst, men mest av alt noen praktiske råd for hvordan jeg skulle komme meg gjennom dette marerittet.
Samboeren hadde følgende råd:
“Fødselen kommer til å gå helt fint. Du får en sprøyte og da blir alle smertene borte og deretter sier det bare ‘plopp’ og så er ungen ute.”
“Du rekker ikke å revne på grunn av ploppet.”
“Ammingen kommer til å bli kjempekoselig!”
“Jeg skal ta meg av niplene dine, jeg.”
“Det er fortsatt noen år til før du trenger å bekymre deg noe særlig over oppdragelsen.”

Fullstendig. Ubrukelig. Forsøk. På. trøst.
Jeg har fortsatt panikk.

Wobbling

En graviditet er, og oppfattes, ulikt av de gravide. Siden jeg har morkaka foran på magen ble jeg på den første ultralyden fortalt at det ville gå omtrent frem til uke 25 før jeg ville merke noe særlig til bevegelser fra barnet. Da uke 25 kom og både spark og slag var ganske så sterke skjønte jeg at dette var noe jeg egentlig hadde opplevd allerede fra uke 17, men ved tidligere anledninger trodde jeg det var gass som trengte seg frem nede i magen (mye fordi jeg ofte fjertet i forbindelse med disse bevegelsene). De siste ti ukene har det ikke vært noe tvil om hva som er bevegelser fra babyen og ikke, jeg har i alle fall aldri opplevd at mine egne organer prøver å banke meg opp innvendig, for det er akkurat det babyen har bedrevet med. Banking. Spesielt fra klokken 23:00 om kvelden og til 08:00 på morgenen. Dette har gjort nattesøvnen utholdelig. Og den har jo ikke akkurat vært fin fra før av takket være Mr. Snork-a-lot. Det, og behovet for å pisse hver halvtime da (men det er jo både babyen og Mr. Snork-a-lot sin feil…Jeg er bare en uskyldig part i det her).

Nå har heldigvis sparkingen og hamringen gått over til litt mer behagelige bevegelser. De er mykere, mer dyttende enn intense slag og spark. Dette er nok fordi det ikke så mye spillerom for babyen der inne lenger. Før kunne hun jo ta både saltomortaler og andre akrobatiske øvelser, men nå kommer tiden hvor ungen begynner å ankre seg fast og gjøre seg klar for å rotere ut tunnelen, ellers kjent som fødselen. Men jeg håper også at det skyldes at hun har blitt roligere og fått noe mer kontroll over seg selv. I flere uker har jeg vært oppriktig bekymret for å få en voldelig ADHD-unge med hang for å være oppe hele natta. 

Men selv om det på mange måter er fint, og nødvendig, å kjenne at barnet lever, så er det jo også veldig creepy. Spesielt når man har vært så dum å sett både “Alien” og “The Thing” i begynnelsen av svangerskapet. Til tider kan det være skummelt å kjenne noen hamre på innsiden av en, som om det desperat prøver å komme seg ut. 
Men nå er det ikke bare hamring lenger, nå kan man nemlig begynne å se magen bule utover. En albue her, en fot der. Tror jeg. Som sagt så ligger morkaken foran på magen, så med den og pondusen min er det mye lag som ungen må presse seg igjennom, så det er vanskelig å se hva som er hva, jeg kan bare basere bevegelsene på hvordan hun ligger. Og prøve å unngå å se for meg dette:

34 dager igjen…

Agurknytt

ARGH! Jeg blir så jævlig lei av folk!
Nyhetsmessig så ser agurksesongen til å være i gang. Journalister har tatt ferie, hele nyhetsredaksjonen er på ferie, leserne er på ferie og en viss andel kriminelle har tatt ferie. Det er ikke så mye som skjer, og for å holde nyhetsverdien oppe så sper de ulike avisene på med såkalt agurknytt; helt uinteressante gla’ nyheter som er lett å lese og fordøye. Dette har med årene blitt standard i Norge hver juli, måneden i året hvor hele landet ser ut til å gå i stå takket være feriesesongen.

Personlig har jeg ikke noe i mot agurknytt uansett hvilken tid på året det er. Mellom knivdrap, voldtekter, overgrep, krig og annen elendighet er så det forfriskende å kunne lese om hvorfor det finnes et lite hull i håndtaket på stekepanna eller fangsthistorien til Norges største gjedde. Til tider kan de såkalte nyhetene bli i overkant uinteressante, men nå har jeg jo heldigvis friheten til å både bla og scrolle videre om noe ikke passer meg

Det jeg ikke skjønner er behovet for å kommentere på saker man ikke er interessert i. Av flere grunner: 
1) Man er ikke interessert.
2) Hvorfor gi saker man ikke er interessert i gratis reklame i form av clicks og kommentarer?
3) Og så klage over at de får spalteplass?

Over her er et godt eksempel på fin gjeng med mennesker som strengt tatt burde holdt seg litt unna kommentarfeltet, Morten leker Captain Obvious og påpeker det åpenbare: Agurksesongen er i gang. Joachim ser dessverre ut til å misforstå hva clickbait betyr. Clickbait-saker har gjerne misvisende overskrifter som overdramatiserer innholdet. I dette tilfellet er saken enkel: “Derfor har stekepanna et hull i håndtaket” med tilhørende forklaring… Man kan syns det er en teit sak, men langt i fra clickbait. Og Dana har helt rett i at dette neppe er en ny sak, det hullet i stekepannene har jo vært der i åresvis, men det er alltid noen som ikke har fått med seg hvorfor. Jeg, for eksempel.
Øyvind synes dette er en åpenbar grunn for å ikke kjøpe Drammens Tidende, men siden jeg liker DT så syns jeg det er hyggelig at han velger å bidra til interessen med en kommentar da. Men at det ikke er en pluss sak, Guro, det syns jeg nesten er litt overraskende selv. 
Mads derimot skal få lov til å stikke av med dagens kommentar her, for i havet av idiotiske kommentarer er det fint at noen kommer med noe produktivt. Det er flott at dette hullet kan ha flere bruksområder!
Og det er fint at noen gidder å skrive om saker som dette. Jeg ønsker agurksesongen velkommen!

Catsitter

Siden jeg er en sånn crazy cat lady uten katt har jeg stilt meg selv til disposisjon når det gjelder å ta seg av andre folk sine katter. Siden det er ferietid så er det derfor høytid for meg når det gjelder kattepass, selv om jeg hittil bare har passet en katt… 
Reklameringen min rundt denne tjenesten har ikke vært god nok siden jeg ble litt catstruck for noen måneder siden da svigersøster informerte oss om at hun hadde gått til innkjøp av en ragdoll. Vi skulle få en katt i familien! Jeg inngikk sporenstreks inn en avtale som i hovedsak førte til at jeg byttet bort babyen mot katta, men samboeren satte ned foten for en permanent byttehandel. Isteden skal jeg få lov til å passe på katten (med det fine navnet Cava) de gangene svigersøster er ute på reise (noe som ikke pleier å være så alt for ofte, så jeg håper hun pådrar seg litt mer reisefeber den nærmeste tiden…), men siden hun hentet Cava forrige uke har de for tiden en sånn bonding-periode så det tar nok en liten stund før hun trenger min hjelp. Så selv om vi fikk katt i familien så var jeg jo teknisk sett catless…

Derfor var det veldig passende at ei venninne, Bolla, skulle ut på roadtrip og trengte noen til å mate katta si. Mine kattepassertjenester går forøvrig lenger enn bare å gi en katt mat og så stikke. Timesvis med kos er selvfølgelig også inkludert i tjenesten, som selvfølgelig er gratis! Bolla ble kjempeglad for at jeg kunne ta på meg jobben, men jeg måtte innrømme at hjelpen min dessverre ikke var for å komme henne til unnsetning; jeg var rett og slett sulten på kattekos.
Ren egoisme fra min side altså.

Da jeg kom dit på lørdagen var katten, Selma, mest opptatt av å spise, før hun tok i mot litt kos for å så gå i gang med en runde kloring og biting. Jeg ga henne en lekeball og hun fortsatt med sitt. Jeg var fullstendig uinteressant.
Da jeg kom tilbake dagen derpå var situasjonen derimot helt annerledes. Hun var så kosesyk at maten kom i andre rekke. Jeg fikk ikke gå på do i fred en gang, og hun fulgte etter meg over alt. Det var en stor endring fra dagen i forveien hvor hun knapt hadde registrert at jeg eksisterte. At eierne var borte hadde åpenbart begynt å gå innpå henne, så jeg la meg ned i sofaen for å gi henne litt kos og våknet opp to timer senere med sikkel nedover kinnet og katta liggende halvveis over trynet. Hun malte da, så det var jo tydelig at hun koste seg. 
Vi gjentok den samme rutinen dagen etterpå, det var søtt, koselig og hjerteskjærende. Gud, som jeg savner å ha en katt! 

Bolla kunne heldigvis gi meg gode nyheter på det området når hun kom hjem. Selma er fortsatt litt for ung til å få katteunger, men en gang i fremtiden skal hun ha et kull før eventuell sterilisering, og da står jeg på lista som mottaker! Så fremt omstendigheten hjemme tillater det… Men frem til det anser jeg meg selv som en svært lykkelig catless crazy cat lady. Med katt i sikte.


Hvem vil ikke ha en bit av disse søte genene?? Hun er også en flink jeger, 
noe som er sårt trengt her i gården. Naboen så nylig en rotte i hagen…

Mammapolitiet

Like etter nyttår ville jeg egentlig ikke skryte av at jeg hadde gått ned noen kilo, ei satse på at det ville være en vedvarende fase. For jeg hadde rett. Det varte ikke
Nå er jeg fjorten kilo tyngre. Dobbelthaka som nesten var borte, hvis man så meg fra en veldig spesiell vinkel og jeg holdt meg helt i ro, er tilbake, om ikke verre. Jeg er noe mindre over skuldrene da, men det skyldes at alt fettet mitt har flyttet på seg. Til puppene og magen. 
Vektøkningen og vektforskyvningen skyldes jo det nye medisinske problemet mitt; det at jeg er på tjukken. 

Det ville på mange måter vært naturlig å sagt “vårt problem”, men samboeren svever rundt på en rosa sky over at han endelig skal bli pappa. Jeg derimot, er til tider fylt med panikk, angst og fødselsdepresjon selv om ungen enda ikke er født. Men jeg liker jo tross alt å ta sorger på forskudd.

Altså, en del av meg gleder seg jo til at dette mirakelet skal finne sted. Jeg teller ned dagene til termin (som for øyeblikket er på 40 dager…), men jeg teller også ned dagene til den lille fyller 18 år og flytter hjemmefra. Barn føles på mange måter som den største frihetsberøvelsen. Først okkuperer de kroppen din, tankene dine og så okkuperer de huset ditt, lommeboka di, fritiden din og alt annet de bittesmå (og søte) hendene deres klarer å få tak i. De er som noen sultne gribber. Dette kjenner man jo spesielt på når man er gravid, for de suger bokstavelig talt all livskraft og næring ut av deg. Igjen sitter man der, kvalm, oppblåst og med en ugjenkjennelig tarmfunksjon.

Men så hender jeg slenger meg med på samboerens rosa sky. Drømmer om barnelatter, koselige lekestunder på gulvet og familieidyll. Så man begynner å tenke litt fremover og forberede seg til den nye verdensborgeren. Hvor ofte driter den? Hvor mange bleier bruker man i døgnet? Hvor ofte må man amme? Gjør det vondt? Når skal den legge seg? Hvor lenge er de våkne?
Heldigvis lever jeg i 2017 og kan spørre google om disse tingene, og svarene man får er dugelige. Men så hender det at google drar meg inn i en surrealistisk verden av mammaspørsmål som gjør at jeg begynner å tvile på hele menneskehetens eksistens, på grunn av diverse mammaforum.
Jeg vil takke omtrent 90% av kvinnene på disse forumene for å få meg til å føle som verdens verste mor. Lenge før babyen i hele tatt er trøkket ut.

Det er tydeligvis mange vordende mødre der ute som er like usikre som meg. Men isteden for å spørre google, så gjør de den enorme feilen at de stiller spørsmålene sine på disse mammaforumene… Ikke still spørsmål på mammaforum. Hvis du ikke liker å få kjeft da. For jeg har ikke helt oversikten over hvor mange svar som begynner med “ærlig talt” eller “tragisk at du ikke vet dette” (som om det er helt normalt å vite en hel masse greier om babyer før man får en…). Jeg ga rett og slett opp å lete etter svar på disse forumene etter at en stakkars nybakt mor spurte om om det var greit å ta opp barnet sitt hver gang han skrek etter kos om natta eller om dette gjorde ham bortskjemt. Hele tråden spant ut av kontroll og før jeg ante ord av det var de inne på krybbedød, og enkelte mødre skulle jo nesten ha det til at man måtte stå å overvåke ungen sin hvert bidige øyeblikk om natta. Det virket som hun var en dårlig mor som lot ungen sove alene. Om natta. Ja, også burde hun jo helt instinktivt vite hva som er det riktige å gjøre da. For ellers er du visst en ræva mor.

Disse damene, disse mødrene som går alle andre mødre etter sømmene er hvis kjent som mammapolitiet. Og jeg er livredd disse damene. Livredd for hva slags idiotiske, og unødvendige, griller de kan sette inn i hodet på en fordi de er så fordømt opptatt av seg og sitt. Og at deres måte er den eneste riktige måten å gjøre ting på. Det finnes noen fasitsvar når det gjelder barneoppdragelse, men det meste må man jo nesten ta på feelingen fordi foreldre og barn er ulike. Noen er avhengige av rutine, for andre er det kanskje ikke så viktig.

Siden jeg nylig fikk meg en liten støkk når det kom til graviditeten så kunne jeg etter hvert berolige meg selv med det at jeg ikke hadde gjort noe feil. Vel, i følge legen og sykehuset da. Mødrene på mammaforum hadde kanskje sagt noe annet. Jeg tørr egentlig ikke sjekke i frykt for å gi meg selv noia. Det er ille nok med alle de tankene man selv klarer å mane frem om man ikke skal la helt ukjente mennesker synse og analysere ting de ikke vet noe om. Men mammaforumene kan man holde seg unna. Jeg er derimot svært redd for å møte på noen av disse mødrene i den virkelige verden. En gang man sitter litt rådløs med bebis på armen, og noen av dem dukker opp med sine nedlatende holdninger og “gode” råd.

Altså, jeg trenger shitloads av gode råd. Men med gravide og nybakte mødre så er rådgivning akkurat som med alle andre mennesker: Man gir rådene på en snill og hyggelig måte. Og så må man jo virkelige vurdere om ens egne råd er så gode som man skal ha det til. Kommer man med noe som er fakta, eller er det en personlig mening? Viktig å vite forskjellen her, for det er direkte dårlig gjort å guilt trippe noen fordi de fortrekker et annet bleiemerke. Og viser det seg at det ikke er bleiemerket som er problemet, men at den nybakte moren har puttet bleia på babyens hode isteden for rumpa, så kan det være greit å komme med et velmenende lite råd. På en hyggelig måte. 

Bloody Thursday

Torsdag ble en rar dag. 
Jeg våknet rundt halv fem om morgenen, gikk på do og oppdaget til min store forskrekkelse at det var blod i do, blod på dopapiret, blod nedover beina mine og blod i senga. Faen.
En rask samtale med føde – og barselavdelingen på sykehuset konkludert med at jeg måtte ta en tur inn. Samboeren var på jobb i Horten, men Mamma hadde campet på sofaen, så hun holdt meg med selskap ned til sykehuset. Vi bor knappe ti minutter unna, så turen gikk raskt. Og i stillhet. Ingen av oss ville si noe. Begge håpet på det beste og fryktet det verste.

Mottakelsen var god. En rolig dame tok med meg inn på et undersøkelsesrom, spurte meg diverse spørsmål før hun koblet meg opp til et apparat som skulle overvåke hjertebanken til bebisen. Før dette hadde jeg forholdt meg rolig, for selv om mengden blod hadde vært stor så hadde jeg ikke smerter, og blødninger er egentlig ikke så uvanlig, men man har jo alltid den “tenk om”-tanken liggende bakerst i hodet. Men like før hun skrudde på apparatet kom frykten for at vi kunne bli møtt med stillhet. Da hjertebanken startet begynte tårene å trille. Den hørtes fin, sterk og normal ut. Bebis var ok.

Etter å ha hørt på hjertebanken og registrert spark og bevegelser i en halv time ble jeg flyttet over til et rom for ultralydundersøkelse. Her kunne de virkelig bekrefte at alt var i orden med ungen. Mengden fostervann var normalt og bebisen hadde alle trivselstegn. Det var fortsatt ikke mulig å se hvorfor jeg blødde, så jeg måtte over i den gynekologiske stolen. Slike undersøkelser har jeg gjort jevnlig siden 16 års alderen, uten at de har plaget meg noe særlig, men å få diverse utstyr trøkket opp i musa mens man er tissetrengt og har et sårt bekken førte til at undersøkelsen havnet på topplista over ubehageligheter jeg har opplevd her i livet. Frykten for at legen ville finne noe som var alvorlig galt hjalp jo heller ikke på. Jeg var i overkant anspent der jeg lå å skrevet med beina i været.

Det sto bra til med underlivet også. Blødningen kom fra slimhinnene, noe som er verken farlig eller uvanlig. Legen var derimot veldig tydelig på at det var bra vi hadde utført undersøkelsene, og hvis blødningene vedvarte og jeg følte ubehag med dette så skulle jeg ikke være redd for å komme ned igjen. De gjorde mer enn gjerne de samme undersøkelsene om igjen, selv om resultatet skulle vise seg å være det samme. Det var ganske deilig å høre dette, for etter all oppstandelsen så følte man seg jo litt hysterisk, men i følge legen var det bedre med en sjekk for mye enn en sjekk for lite. 

Jeg gikk ut av sykehuset med en enorm lettelse, men utover dagen opplevde jeg en ambivalent følelse til situasjonen for frykten som dukket opp ved synet av alt blodet ga ikke ordentlig slipp. Og så begynte tankene å kverne om alt som kunne ha gått feil samtidig som den rasjonelle delen av meg iherdig prøvde å fortelle meg at jeg ikke hadde noe å frykte, det var jo ingenting som var galt.
Så hvorfor følte jeg meg så nedstemt og trist?
Det var ingen annen forklaring enn at opplevelsen hadde satt en skikkelig støkk. Det var en påminnelse om hvor sårbart det er å bære på et menneskeliv. Og hvor ubrukelig jeg er om noe går galt. Og ikke minst skrekken for at jeg kan være den ansvarlige. Anstrengte jeg meg for mye? Spiste jeg feil mat? Feil drikke? Skulle jeg ha beveget meg mer? Mindre? 

Det betryggende opp i alt sammen var opplevelsen min med sykehuset. Jeg ringte føden hjemmefra klokka 04:30. 04:47 var jeg koblet opp til den første maskinen. Det er godt å vite at hvis noe skjer så tar det knapt ti minutter å komme til sykehuset. Det er ekstra godt å vite at de som jobber der nede tar en i mot med åpne armer, et varmt blikk og hyggelige ord. Jeg følte meg ivaretatt og forstått. Og de antydet på ingen måte at noe var feil med verken meg eller aktivitetene mine, selv om jeg kvernet på dette i etterkant. Roen sank deretter betraktelig etter at jeg fikk tak i samboeren på telefonen, mannen med den unike evnen til å finne det positive i alt. Han syntes det var trist at jeg hadde kjent på skrekken, men når det kom til stykket så hadde vi jo egentlig fått oss en ekstra ultralydundersøkelse og en ekstra bekreftelse på at bebisen hadde det bra, og ingenting var jo bedre enn det! Sånn sett var vi jo nesten litt heldige.


Jenta vår! Som i følge familie og venner har nesa mi og munnpartiet til samboeren…

Food porn…

…Når man ikke er så kravstor…


Har ikke toastjern? Bruk vaffeljernet!

…Når man er litt for glad i ost…


 

…Når man får mamma til å lage mat…


Syltetøy av markjordbær fra min egen hage!

…Når man har date night…


*savner vin*

Poopface

Ok, ungen har ikke kommet ut enda og i det siste har det vært i overkant mye bæsjeprat på denne bloggen, men bær med meg i denne omgang. Nå handler det ikke om hva det er som kommer ut, men hva jeg er nødt til å se på mens dette foregår… 
Jeg oppdaget nylig (under en intens periode med mageknip og forstoppelse) at et kjent ansikt har manifisert seg i en av baderomsflisene våre. Jeg var ikke helt meg selv forrige gang jeg måtte tilbringe unormalt mye tid på dritern så jeg avfeide i grunn hele greiene med at jeg var desillusjonert, men nå som jeg er frisk så er problemet er der enda… Vær bidige gang jeg setter meg ned på toalett så blir jeg møtt av dette trynet:

Mulig det bare er meg, men jeg er fordømt sikker på at jeg ser trynet til Donald Trump i den flisa.

Jeg tror (håper) selvfølgelig ikke at det er en dypere mening bak dette, slik enkelte toastsparende Jesusfreaks har trodd. Først og fremst fordi den generelle oppfatningen av hvordan Jesus så ut visstnok er feil, så det disse menneskene har funnet på toasten sin er mest sannsynlig en biker eller et medlem av et metal-band. Men det kan jo selvfølgelig være en dypere mening bak både “jesustoasten” og trynet til Trump for det. 

Sistnevnte åpenbarer seg hver gang jeg sitter på do, så hvis jeg virkelig skal overanalysere dette så må jo dette være et tegn på at Trumps presidentskap er i ferd med å gå i dass. Nå, vi trenger jo egentlig ikke en skjult ansikt i en flis på et baderom i Drammen for å få bekreftet dette, Trumps egne handlinger dag inn og dag ut forteller oss at den mannen er ubrukelig til den oppgaven han er satt til å gjøre.
Dessverre så er han en seiglivet fyr. Man skal ikke se bort i fra at han kommer til å klamre seg til stillingen i 4 hele år, men med tanke på hvilken idiot som tar over stafettpinnen om han blir avsatt så kan det være like greit å bare la han styre på i 3 1/2 år til og heller la han gå inn i historiebøkene som den mest udugelige presidenten noen sinne. Jeg blir fortsatt litt satt ut hver gang jeg hører fyren prate, han har jo et elendig ordforråd! 

Men hva som skjer med folka “over there” har liten betydning for oss, bortsett fra når han begynner å rote rundt i verdensproblemer. Det er betenkelig at han skaper uro i NATO, prøver å trekke USA ut av Parisavtalen og oppfører seg som en drittunge når han møter diverse verdensledere. At han heller ikke tror på menneskeskapte klimaendringer og andre vitenskapelig beviste saker er jo også forstyrrende nok i seg selv, vi har ikke råd til å ha ledere som tenker profitt over klima, miljø og menneskeverd. Hvert fall ikke i en nasjon så stor som USA. 

Men jeg får ta trynet til Trumper’n på badet som et tegn. Et tegn på at han går i dass.

I verste fall så er det motsatt: At alt annet går i dass takket være han.