Seriøs knirking

Selv om jeg anser meg selv som en pessimist har jeg innsett at det befinner seg en optimist langt inne i sjela mi, og den titter faktisk frem oftere enn Mia Gundersen i Se&Hør. At denne optimisten har dukket opp skjønner jeg først når skuffelsen over situasjoner eller personer velter over meg, og jeg innser at det har ligget en forventing om noe bedre til grunn. Jeg hadde for eksempel forventet at datteren vår skulle ta mer etter faren sin, sånn humørmessig, men det ser ut til at det lille kreket er som snytt ut av nesa på morra si… Sur hele forbanna tiden!

Vanligvis betegner jeg henne bare som “knirka”. I mangel av ordforråd og andre muligheter for å uttrykke seg så ligger hun stort sett å knirker. For et utrent øre kan det nesten høres søtt ut, for oss som foreldre er det helt åpenbart at hun bare ligger der å klager. Over hva har vi ikke peiling på, men alt er feil. Hun knirker om vi løfter på henne, knirker når vi bærer, knirker når vi bytter bleie, knirker når vi går tur, knirker når vi koser og knirker når vi ammer (yes, hun tar endelig puppen! Men det er ikke helt knirkfritt altså…). Den eneste gangen hun ikke knirker er når hun har flaska tredd langt nedover halsen, og de påfølgende minuttene etterpå når hun er matstein.
Jepp, alt for lik mor sin…

Babyer kan visst begynne å smile når de er mellom 3 og 6 uker gamle. Knirka er cirka 4,5 uke og drar sjeldent på smilebåndet. Når hun først gjør det så ser det farlig ut som velværesmil, et slags automatisk trekk som kommer i etterkant av en promp, enn at det er gleden av å ha mamma og pappa stukket opp i trynet mens de smiler og snakker med babystemmer. Det vanligste uttrykket vi får av henne lyser “hva faen” og “hvor er maten min”. Hun er liksom ikke i nærheten av å være den bedårende lille blidfisen som jeg innerst inne håpet på. 

Det er jo selvfølgelig tidlig i prosessen, men nå er det på tide å dra frem pessimisten i meg for å forhindre videre skuffelser for jeg ser for meg det verste: At her kan det bli hylgrining av den minste lille ting i fremtiden. Og hyler babyen blir antakelig mor stressa. Og når mor er stressa så blir mor grinete. Og en grinete mor… Vel, ja da blir det et lite hælvete hjemme i stua.
Det blir neppe noe idyllisk familieliv her med det første, og jeg sender varme tanker til samboeren som er nødt til å holde ut med oss begge. Jeg føler virkelig med ham. Flaks han syns vi er så søte.
Det kan hjelpe ham med å holde humøret litt oppe.


Knirka (også kalt sjefen, bebis og nuggett), 4,5 uke. Oppgitt over livet.

Dreadlock

Under graviditeten var jeg veldig opptatt av å tillegge meg en del rutiner som skulle gjøre livet enklere etter babyens ankomst. Noen av disse har faktisk fungert, som rutinen med å rydde kjøkkenet hver morgen og sørge for at skittentøyskurven ikke blir ubehagelig full. Det er jo også sånne ting som  gjøres, så det blir jo prioritert, men det er en del andre rutiner jeg la til meg under graviditeten som har gått rett vest i etterkant fordi det er vanskelig å oppretthold dem. Som å holde beina barbert, ansiktet sminket og håret gredd. Lokkene på hodet har faktisk ikke sett synet av en hårbørste siden fredagen før jeg havnet på fødestua, og det er litt over en måned siden.

Nå ser huet mitt ut som en blanding av et fuglereir og et mislykket forsøk på dreads. Og det bildet over her ble tatt for 2 uker siden, så toppen av hodet ser altså dobbelt så ille ut nå.
Det foreligger liksom en plan om å gre det ut hver gang jeg skal i dusjen, men nå har det blitt en såpass tidkrevende oppgave at jeg er redd for å ikke rekke å dusje hvis jeg prøver å gre det ut. Den nye sjefen i huset er nemlig ikke så begeistra for at vi bruker tid på andre ting enn henne, så vi må snike oss til egentid og egenpleie så fort hun lukker igjen øynene, og da er det litt avhengig av hvor lenge hun holder de lukket. Som varer i alt fra 10 minutter til 8 timer.

Og så er det jo dessverre slik at vi sjeldent har tid til egenpleie når det blir stille fra sjefen. Da må man heller bruke tiden til å få i seg mat, rydde, koke flasker, vaske tøy, betale regninger, blogge, slumre foran TV’en og gjøre andre viktige ting som får det å gre håret til å virke som en oppgave man lett kan utsette litt. For alt som omhandler egenpleie kan utsettes litt nå om dagen, det finnes liksom ikke nok tid i døgnet til å kunne gjøre et dugelig forsøk på å se “bra” ut. Og jeg som knapt kunne gå ut døra uten sminke for bare noen måneder siden. Nå føler jeg meg heldig om klærne er fri for gulp og posene under øynene har en lys lillafarge. Selv ikke det at kroppen min er tjukk og ekkel er noe som tar opp for mye tanker når jeg beveger meg ute blant folk fordi det finnes rett og slett ikke tid nok til å bekymre seg over slikt nå om dagen.

Ulempen med dette er at man står i en viss fare for å forfalle helt. Kroppen er der allerede og håret er på god vei etter. Jeg er allerede blottet for motesans og evne til å te meg selv, så jeg blir nok et interessant syn med tiden. Heldigvis er det helt innafor å se ut som en dass når man er småbarnsmamma for det vitner jo om at man har alt fokuset rettet mot den lille, som forøvrig i en alder av en måned ser ut til å være en ren fashionista i motsetning til moren sin. Hun har allerede anlagt sin egen klesstil og skaffet seg en trendy hårsveis:

Godt det er håp for noen.

Fashion trends I just don’t get

Luer som ikke fungerer som luer
Hva er poenget med en varm topplue hvis man ikke skal dekke over de delene som fryser mest? Altså, ørene. Men jeg kan selvfølgelig forstå at hodepryd ikke alltid skal være funksjonell, men det er noe med det tomrommet som ligger mellom hodebunn og toppen av lua som irriterer vettet av meg.


Foto: Some papparazzi

Pels
Fryktelig provoserende at det fortsatt finnes folk som syns det er helt greit å avle opp dyr for å ta pelsen deres. Til noe så materialistisk som moteindustrien. Og ja, det finnes steder i verden hvor folk som lever i pakt med naturen bruker pels, men dette er irrelevant når man bruker pelsen ene og alene for å se bra ut.

Sexy småbarn
Det er noe fundamentalt galt med 8-åringer i velour joggedress med “sexy” påført over hele ræva. Hvorfor lager man sånne klær til barn? Det er også trist å se på “Toddlers & Tiaras” hvor mødrene skriker “look flirty” til småjentene sine der de vrikker seg frem i konkurranser hvor “talentet” går ut på å se mest mulig voksen ut. La barn være barn, man tilbringer jo livet stort sett som voksen…!

Sokker i sandaler
Folk med sokker i sandaler er liksom i skolimbo, som om de ikke klarer å bestemme seg om de vil være varme eller kalde på beina. Det virker også utrolig upraktisk, for de må jo få mye sand i sokkene, og så ser det helt jævlig ut. Helt. Jævlig.

Crocs
Skal man oppsummere dårlige motetrender så skal selvfølgelig crocs være med på lista. Jeg hører rykter om at de skal være behagelige å gå med, men det må jo være smertefullt at det brenner i øynene hver gang man ser ned på sine egne føtter. Samboeren har crocs, og disse pleier jeg å stue vekk i skap eller under møbler fordi de ser så horrible ut. 
Og jeg har ikke helt klart å bestemt meg for om crocs er en form for sandaler eller ikke, men hvis de kan defineres som det så er de den eneste typen sandaler som det er ok å ha sokker i. Barbeinte føtter i crocs er creepy. Det ser ut som tærne er i et plastfengsel.

Joggebukser
Misforstå meg rett: Det er ingenting i veien med joggebukser. Det eneste problemet med joggebukser er at de ikke er sosialt akseptert som moteplagg. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg brukt joggebukse i enhver situasjon, men da får man plutselig høre at det er “upassende”, “du prøver ikke en gang” og “du ser ut som en dass”. Hva er galt med komfort?!

Væsker

Under graviditeten opplevde jeg til stadighet nye kroppslige forandringer som jeg ikke var klar over på forhånd, og som jeg er ganske sikker på ville fungert bra som prevensjonsmiddel om kidsa ble opplyst om dette i seksualundervisningen. Samtidig ville det også vært en ide å informere kvinner litt mer om hvordan det er etter fødsel, sånn for mor, for folk er veldig flinke til å fortelle om hvordan det tyter både bæsj og gulp ut av babyen, men hvordan det er med ting som tyter ut av mammaen er det få som snakker noe om. For en mer ubehagelig orgie av kroppslige væsker har jeg aldri vært borti før.

Den første uka rant det både blod og gørr ut av ratata og dette ble ekstra vondt siden underlivet var sydd sammen på fire steder og var så hovent at begrepet “bollemus” fikk en helt ny betydning. Uken etter det så rant det fortsatt ut av ratata i strie strømmer og da var også melkeproduksjonen ordentlig i gang så det hendte jo at det begynte å renne ut av brystene også. Den tredje uken begynte ting å normalisere seg og jeg begynte å se lys i enden av den våte tunnelen. Dessverre så hadde jeg glemt noe de fortalte meg på sykehuset, at 2-4 uker etter fødselen så ville sårskorpa på livmoren falle av og man ville oppleve blødning igjen. Og da det skjedde så rant det blod ut i strie strømmer, i slik mengde at jeg var nødt til å sove med håndkle i senga og sitte med håndkle i sofaen for å ikke grise ned alt. I dagevis. Men jeg takket meg med at det i denne omgangen heldigvis bare var “litt” blod, og ikke en hel masse andre kroppslige væsker, men der tok jaggu karma rennefart og sørget for at jeg fikk i meg en fordervet yoghurt som førte til at det kom ut væsker i både den ene og andre enden. 

Nå har kroppen kjempet mot denne fordervelsen i over et døgn og den begynner endelig å slippe taket. Gårsdagen var verst der den begynte med smålig ubehag og kuldegysninger før alle sluser åpnet seg. På dette tidspunktet var jeg alene hjemme med bebis, men hadde ikke noe annet valg enn å ringe samboeren for å be ham om å ta over ansvaret da jeg følte at det ikke var helt forsvarlig å legge bebisen i skittentøyskurven hver gang jeg måtte tilbringe over gjennomsnittelige lang tid på badet. En ting var jo at det neppe var særlig behagelig å ligge i den skittentøyskurven, men jeg var jo redd for at stanken skulle ta livet av henne. Dessuten må det ha vært i overkant traumatisk for henne å høre mammaen sin vrenge sjela si ned i en bøtte.

Superpappa tok heldigvis oppdraget med strak arm siden han bare var nede hos foreldrene sine og hjalp til med hagearbeid. Han tok med seg bebis til svigers som sørget for å gi henne masse kos og oppmerksomhet, og jeg priset meg lykkelig for at det var folk rundt oss som kunne stille opp og hjelpe til når formen skrantet. Tankene gikk til alenemødre som i mange tilfeller må klare å håndtere både barnepass og egen sykdom, de er virkelig noen helter! Jeg har hatt denne unge i knapt fire uker, og det er helt utenkelig at jeg ville klart meg uten samboeren. Og mamma. Og svigers. 

En ting jeg fint kunne klart meg uten er alle væskene, men som ei venninne så fint sa “bare vent til ungen får besøk av noro-viruset, det er ingenting i forhold!”. Spennende tider i møte, altså.


Og selv når den verste matforgiftningen herjer så klarer man å ta en selfie…!

Burned

En ulempe ved å gi mat på flaske er det evige styret med vasking og sterilisering av alle flaskene og pumpeutstyret. Selve prosessen er grei nok: Vask flaskene og så kok de i minimum fem minutter. Det tar jo ikke så forferdelig lang tid, og det går i grunn greit så lenge man har litt rutine på det. Problemet er når man setter ei kløne til å håndtere kokende vann og varme kjeler 2-3 ganger i døgnet. Resultatet er at jeg stort sett går rundt med 1-5 brente fingre, på en eller begge hender, og dette er særdeles plagsomt når man stort sett bare har en hånd å bruke siden man bærer rundt på en unge i den andre. Det betyr at man kanskje har 0-4 funksjonelle fingre på en hånd og det er dårlige odds når man er ei kløne. Jeg mister stort sett alt på gulvet, og det skjer så ofte at jeg begynner å bli seriøst bekymra for at det neste som går i bakken er ungen.

Løsningen på dette ser ut til å være anskaffelse av nok et dyrt babyrelatert produkt: En sterilisator. Jeg lovet meg selv etter kjøpet av ny brystpumpe at eventuelle andre behov måtte skrives opp på ønskelista til jul. Men jeg har verken fingre eller tålmodighet til å vente rundt tre måneder på den elektroniske duppedingsen. Eller råd, men tjohei og takk og lov for kjøp på avbetaling… For det er ikke bare fingrene mine som blir brent, store, enorme hull i lommeboken brennes også som følge av denne lille bebisen. Og hun er knapt tre uker!! 

Og jeg som var så utrolig stolt av det nye spareregimet mitt Men etter at bebisen kom til verden har flere av disse punktene gått rett til hælvete, blant annet på husholdningskostnader som vann og strøm. Vaskemaskinen går minst en gang om dagen, minimum tre ganger i døgnet må vi vaske og koke utstyr, bebisen og omgivelsene må vaskes og jeg må dusje hver dag for å vaske vekk følelsen av bæsj og gulp. Jeg har aldri brukt så mye vann i hele mitt liv. 
Og så er det jo alle disse ekstra kostnadene som plutselig dukker opp… Bleier og litt annet utstyr var egentlig det eneste som var lagt inn i budsjettet, men nå tok jo jeg også høyde for at ungen kom til å bli fullammet, også klarer jeg knapt delamming, så det har gått en del kroner ekstra til morsmelkerstatning, pumpeutstyr samt nesespray (!) som liksom skal være effektiv når man prøver å amme.
I tillegg oppdager man underveis at bebisen mangler gensere for å holde varmen, at vi bare har ett sett med sengetøy til sprinkelsenga, at vi trenger rullegardin for at ungen ikke skal bli blenda hver gang (*kremt* den sjeldne gangen) sola titter frem og at refill posene til bleiebøtta er svindyre. 

Det eneste punktet vi foreløpig klarer å spare inn på er, overraskende nok, mat. Det eneste punktet jeg forventet at kom til å gå nedenom og hjem siden både jeg og samboeren har en plagsom kjærlighet for junkfood og take away, men nå gjelder det å kaste i seg mat når man kan og da har man ikke stort annet valg enn å ta det som finnes i fryseren og kjøleskapet. Og der er det heldigvis nok å velge i siden innkjøp av dagligvarer går forholdsvis bra. Foreløpig.
For er det en ting jeg har lært av disse puslete små, tre ukene med en bebis i hus er at man ikke skal ta noe for gitt eller tro at noe kommer til å vedvare for det som funker en dag kan være splitter galt den neste. Og sjansen for at ting kommer til å koste penger er stor.

Skuffa, Norge

Da er 2017 valget over og resultatet er skuffende: Fire nye år med en blå regjering. 
Jeg husker da valgresultatene tikket inn i 2013. Vi var i Spania, og valgkvelden ble det i overkant mange drinker på meg og samboeren. Da jeg sjekket resultatet dagen etter, god og bakfull, ble formen ti tusen ganger verre. Denne gangen var jeg ikke bakfull da resultatet var ferdig, men jeg satt sliten, trøtt, utmattet og med en dundrende hodepine i sofaen. Og den hodepinen ble ikke bedre. Jeg har den enda.

Selv stemte jeg grønt. Vi trenger noen på stortinget som snakker på vegne av dyrene og miljøet. Sånn sett gikk valget bra. MDG fikk inn en representant, og det samme med Rødt. SV fikk inn elleve. Jeg har også hatt et lite øye til Venstre, men siden de ønsket å gå i regjering med KrF og Høyre ble de uaktuelle for min del. Ap og Sp har aldri vært noe for meg og FrP kom selvfølgelig ikke på tale.

Og jeg var med i FpU en gang. Det er ganske flaut å innrømme, men da jeg var ung og bodde på landet, uten en utlending i sikte, var jeg helt sånn “utlendinger kan komme hit så lenge de følger norske verdier”. Også ville jeg gjerne ha billigere alkohol, selv om jeg ikke var gammel nok til å kjøpe og drikke det selv. Men så flyttet jeg til storbyen (vel, nærmeste by) og reiste litt rundt i verden og fikk et helt annet syn på mennesker og kultur. Nå foretrekker jeg mangfold og frykter ikke på noen måte at norske verdier er i ferd med å forsvinne. At innvandring har sine utfordringer skal man ikke fornekte, men jeg syns lite om retorikken til innvandrings og ekskluderingsministeren vår. Det har jo også vært beklagelig at ingen i regjeringen har tatt til ordet når det har stormet som verst rundt Listhaug og hennes utsagn, og ikke minst den stadige offerrollen hun har inntatt hver bidige gang hun har mottatt kritikk i det offentlige.

Noe fornuftig har jo den blåblå-regjeringen fått utrettet, som å tillate proffboksing, åpne polet på valgdagen og nyttårsaften og fritt behandlingsvalg innen rus og psykiatri, men de har også gjort vondt verre ved å blant annet redusere politidistrikter, slå sammen kommuner, stramme inn familiegjenforening, stoppet posten på lørdager (sjukt irriterende når man venter på kult) og kuttet barnetillegg til uføre. Det blir interessant å se hva de finner på de neste fire årene.
Heldigvis har jeg muligheten til å bli positivt overrasket, jeg har jo tross alt ikke de største forhåpninger når det gjelder denne regjeringen.
Jeg mener, hvor ille kan det bli?

Got milk?

Melkeproduksjonen min har økt noe, men ikke nok til å dekke det daglige behovet til lillejenta. Hun tar fortsatt ikke puppen, hver gang jeg dytter den opp i trynet hennes gir hun meg et blikk som sier “hva faen” deretter patter hun på den i to sekunder og sovner. Hver bidige gang. Men om jeg ikke får henne til å die så har jeg i alle fall det perfekte sovemiddelet. 

Det hadde vært litt kjekt å kunne gi henne mat på gamlemåten. Det er litt stress å måtte mate, pumpe og vaske flasker og pumpeutstyr om hverandre. Det føles som om jeg ikke har gjort annet de siste ukene. Og de siste ukene føles som måneder. 
Det er over en uke siden vi kom hjem fra den mindre hyggelige uka på barsel, og jeg dro derfra med amming langt oppe i halsen. Den siste uka har lillejenta fått flaske, morsmelk og erstatning om hverandre, og da vi var på helsestasjonen i dag så hadde hun gått opp ytterligere 300 gram. Vektøkningen går som normalt, og derfor er det trygt å intensivere ammingen igjen. Vi snakket med helsesøster om det i dag, fikk litt råd og resept på en nesespray (!) som får melka til flyte raskere. Helsesøster var veldig tydelig på at det vil bli en intens periode, men jeg gikk ut av helsestasjonen med en følelse av at det hele kommer til å være overkommelig. Og den følelsen varte helt til mitt første forsøk på å amme igjen…

Vi har prøvd det litt nå og da den siste uken, uten skjold, og resultatet ender alltid med at hun sovner. Helsesøster anbefalte at vi fortsatte med skjoldet, spesielt siden det krever litt av den samme sugeteknikken som hun nå er vant med via flaska, og at jeg ventet til hun var skikkelig sulten. Så da hun våknet opp etter en god lur la jeg ungen på ammeputa, putta skjoldet på puppen og satte i gang. Denne gangen endte det ikke med at hun sovna, men fullt ramaskrik.
Jenta var sulten og puppen var lite medgjørlig. Resepten på nesesprayen er ikke innløst enda, så det kan være melkeflowen som er problemet, men inntil jeg får hentet den i morgen så må jeg forsøke å gjøre noen forbedringer når det gjelder både ammeteknikk og ammestilling, for det kan jo hende dette har vært problemet hele tiden. Selv om jeg innerst inne tenker at det er selve puppene mine som er problemet. Det er jo veldig lett å lempe feilen over på det man ikke liker, og jeg har jo stor forståelse for at lillejenta ikke liker de når jeg ikke liker de selv. 

I et forsøk på å bli litt smartere har jeg pløyd internett opp og ned etter triks og råd, men det har i grunn bare gjort meg mer forvirret og sliten i hodet. Amming er åpenbart svært krevende og vanskelig å få til, og det er visst damer der ute som bruker ukesvis, ja, om ikke måneder, på å få til ammingen. Dette beviser i stor grad hvor skjøre vi mennesker er, om man skal sammenligne oss med andre dyrearter på planeten som ser ut til å klare dette på instinkt. Babyer har jo en viss form for instinkter som gjør at de søker etter pupp, viser tegn til å ville suge og diverse andre ting, men for å klare dette så må man tydeligvis legge babyen i en bestemt stilling, dytte puppen inn på en bestemt måte og de må bruke en bestemt sugeteknikk. Jeg var veldig naiv som tenkte at baby + pupp = amming, for det regnestykket er langt mer komplisert enn som så, men jeg håper vi klarer å løse det. Ellers så må hun tilbake på flaska.


Best før, men ikke dårlig etter…!
Ingen dum ide av Q-meieriene å påføre kartongene sine den påminnelsen.
Dette bildet tok jeg 9 dager etter holdbarhetsdatoen og den var fortsatt like fin å bruke i både mat og kaffe. Dette er ikke like gjeldende når det kommer til morsmelk, den har 3-5 dagers holdbarhet i kjøleskapet, men kan stå opptil 4 timer på utenfor kjøleskapet etter nedkjøling.
Lillejenta er bare litt over 2 uker gammel og jeg kjenner allerede på hvor mye jeg gleder meg til vi kan begynne å gi henne fast føde. Pumping, amming og alt det medfører er slit ass!

Barsel

Rett etter fødsel trilles man avgårde til barselavdelingen for komme seg litt til hektene og få opplæring i hvordan man håndterer den nyfødte. På det tidspunktet følte jeg meg som supermamma siden fødselen så og si skjedde uten smertelindring. En tanke sto i hodet mitt: “Klarer jeg dette, klarer jeg alt!”. Det viste seg fort at jeg langt i fra klarer alt, spesielt ikke det mest primære som innebærer å gi ungen min mat… 

Kort tid etter fødselen legger man barnet til brystet for å amme. Melkeproduksjonen har som regel ikke startet på dette tidspunktet, men sugerefleksen til ungen trigger den, så det anbefales å gjøre dette så tidlig og ofte man kan. Mangelen på melk er heller ikke noe problem det første døgnet siden babyen kan leve på reserven den har med seg fra livmoren. Lillejenta vår var derimot vrang på ammingen, hun forsto liksom ikke helt konseptet med puppen før jeg fikk hjelp av et brystskjold (blir som å sette på en plastnippel). Min første tanke når hun ikke tok puppen var panikk, det er jo liksom matstasjonen hennes, men roet meg betraktelig da jeg skjønte at det fantes hjelpemiddel. For jeg har god forståelse for hvorfor hun finner puppene mine vanskelige, jeg liker de jo ikke selv, så store og nippelløse som de er. Vi hadde funnet common ground.

I mitt hode var veien frem videre enkel: Bruke brystskjoldet til melkeproduksjonen var på plass og deretter avvenne henne dette når jeg hadde fått ordentlig tek på ammingen. For med store og vanskelige bryst dukket det opp flere problemstillinger, blant annet dette med ammestilling. Jeg kunne ikke akkurat løftet henne til brystet, siden dette henger langt ned på magen, og når hun lå helt der nede så var det vanskelig å se den lille jenta over alt fettet, så det var vanskelig å se om ammingen foregikk på riktig måte. Dessuten klarte jeg knapt å sitte i mer enn fem sekunder på grunn av alle stingene i underlivet, så i begynnelsen måtte jeg ligge og amme. Det var forøvrig en koselig stilling og jeg følte at lillejenta begynte å få litt tek på suginga. Dessverre var det ikke så mye melk å hente i muggene mine, så det var nok litt vanskelig for henne å forstå hvorfor hun skulle patte på kjøttstykkene. På min side begynte jeg å bli litt stresset over dette, og att på til begynte jeg å stresse over bruken av brystskjoldet. Eller rettere sagt: Omtrent annenhver pleier som kom inn på rommet mitt kommenterte at det var litt dumt å bruke sånn skjold og jeg var nødt til å gjøre det på gamle måten. Flere av de dro og slet i puppen min mens de dyttet det de kunne inn i kjeften på lillejenta uten at hun forsto bruken av hudfliken. Pleierne ble frustrerte, lillejenta ble frustrert og jeg ble frustrert. 

Og det var ikke bare den manglende bruken av puppen som frustrerte meg, men det virket som hver pleier som kom inn på rommet hadde sin egen agenda for hvordan ammingen burde utføres. Den første pleieren som kom med brystskjoldet etter fødselen forklarte at noen bruker dette en gang, andre i noen dager og det finnes de som bruker det gjennom hele ammeperioden. Det var ingen fasit og man måtte finne ut hva som var best for en selv. Og så hentet hun en pumpe som skulle hjelpe meg å sette i gang produksjonen. Pleier nummer to derimot var fullstendig uenig i alt dette. Hun fjernet brystpumpa og var ivrig på å prøve å melke meg så ofte hun kunne for det var best å amme uten skjold.
Morgenen etter kom det atter en ny pleier på vakt, og det var en travel dag. Vi ble lovet dusj av babyen, omvisning på avdelingen og stelleopplæring, men ingen av delene skjedde. Hos meg. Hun som lå på rommet ved siden av meg, som var annengangsfødende, fikk derimot i bøtter og spann. Nå og da dukket det opp en pleier som prøvde å melke meg uten skjold.

Ettermiddagsvakta kom og ønsket om å dusje lillejenta ble fortsatt avfeid, men jeg fikk en rask stelleopplæring slik at jeg kunne skifte bleier sjøl. Det var ganske skummelt, hun var så liten og skjør! Samboeren kommer heldigvis innom så ofte han kan. Vi har sagt i fra at vi ønsker familierom, men foreløpig er det ikke plass. En ny pleier kommer innom og snakker varmt om amming uten skjold og så avslutter hun samtalen med jeg burde rydde nattbordet mitt. En liten detalj, men jeg kjente det kokte innvendig. Samtidig ble jeg sinna på meg selv fordi jeg ikke turte å si i fra, men jeg var jo litt redd for å ta et standpunkt når det gjaldt hele ammeproblematikken. Jeg ante jo tross alt ikke hva det var jeg drev med. 

Nattvakta var lite blid over å bli spurt om dusjing av bebisen. Dette burde jeg ha bedt om før. Dessuten så var det ikke vanlig å dusje ungene etter fødsel, så jeg kunne like så godt ha vasket henne sjøl. Jeg følte meg ubrukelig som ikke har tatt initiativ til vask selv, men på en annen side ble jeg irritert. Dusjingen var jo ikke noe jeg har funnet på selv, men noe jeg ble lovet at skulle skje! At det plutselig ikke er vanlig er det ingen som har nevnt de utallige gangene jeg etterlyste det tidligere. Og det ble heller ingen vask, men jeg får en ny leksjon i hvor viktig det er å amme uten skjold, og så må bebis få morsmelkerstatning siden melkeproduksjonen fortsatt var fraværende. Gleden over å ha blitt mor begynte å synke. Jeg følte meg mislykket, sliten og frustrert. Jeg brukte stort sett natta på å grine.

Dagen etter våkner jeg og ser at rommet ved siden av er ledig. Fortsatt. Ønsket om familierom har tydeligvis blitt glemt, men vi gjør et nytt forsøk og får det heldigvis innvilget. Nå kan jeg ha samboeren hos meg den siste natta og det føles utrolig beroligende, spesielt siden lillejenta begynner å bli vanskelig. Hun vil fortsatt ikke ta puppen, men nå er hun ikke spesielt interessert i å smatte på skjoldet heller. Hun dier i noen minutter før hun sovner, og våkner opp like etter, sur og tverr. Det blir verre for hver time, så vi er nødt til å gi henne morsmelkerstatning igjen. Det roer henne en liten stund og så er hun like vanskelig igjen. Hver pleier som kommer innom lurer på om hun tar puppen, og hver pleier prøver å dytte den ned kjeften på lillejenta. Ingenting skjer. Jeg begynner å føle meg stressa, men samboeren klarer heldigvis å holde både meg og lillejenta rolig. Rundt ett om natta hører vi den verste eksplosjonen i bleia hennes, og etter det forholder hun seg rolig og begynner å smatte på skjoldet igjen. Vi føler at vi har overmannet den første hindringen vår som foreldre. Vi gir hverandre klemmer og high-fives. Hele natta dier lillejenta og det virker som melkemengden min har økt for det kjennes ut som hun suger væske ut av puppen, og hun gjør det med faste og gode tak. Jeg og samboeren gir hverandre nok en high-five og klem. Var vi virkelig klare til å dra hjem?

Dagen derpå er det hjemreise og eksamen er vektkontroll. Lillejenta veide 3350 gram da hun kom til verden, og det er vanlig å miste opptil 10% av denne vekta de første dagene. Vi veier henne og hun ligger på 3060 gram. Deretter ammer jeg henne, etter mye om og men, for hun begynte å bli vanskelig igjen, og så ble hun veid på nytt. Da sto vekta på 3040 gram… Etter et måltid har hun gått ned i vekt. Hun fikk altså ikke noe mat ut av puppen. Jeg klarte ikke å gjøre den ene oppgaven jeg har som mamma: Å gi ungen min næring. Og vi skulle jo liksom hjem. Jeg begynte å få panikk, men holdt det nogenlunde samlet takket være samboeren. Kvelden forløper som de andre: Ny pleier, ny ammeteknikk, nye følelser av å være mislykket og nok en dose med morsmelkerstatning til lillejenta. Utover natta er det tegn til bedring igjen, nye klemmer og high-fives. Vi får virkelig kjenne på hvilken berg og dalbane det er å være foreldre.

Og dagen etter er det nok en runde med veiing og resultatet er det samme. Puppen får henne til å gå ned i vekt og jeg mister fatningen totalt, i den grad man orker etter nesten en uke med lite søvn. Tårene triller mens jeg stirrer i veggen. Hver gang jeg ser bort på lillejenta virker hun tynnere og mer stakkarslig. Dødsangsten min slår inn. Jeg kan ikke ha med henne hjem. Jeg kan jo ikke ta vare på henne!
Samboeren tar nok en gang ansvar og ber meg om å ta en pause fra det hele. Han dytter meg nærmest ut døra, og jeg tar meg en gåtur rundt sykehuset, finner en benk hvor jeg sitter å griner mens regnet høljer ned. Jeg er så trøtt og sliten at jeg knapt klarer å tenke. Telefonen ringer og jeg ser det er jordmoren fra helsestasjonen som fulgte meg underveis i svangerskapet. Det siste jeg orker er nok en jordmor som skal gi meg gode råd og veiledning, men vi hadde egentlig en avtale om hjemmebesøk som må avlyses og avtales på nytt. Jeg er nødt til å ta den. Prøver å samle meg, men bryter sammen igjen når hun spør hvordan det går. Og så hører jeg akkurat det jeg har behov for: At det ikke er så farlig med amminga. At det er like greit å gi flaske. At det er bedre at mor er glad enn lei seg. At det blir folk av de som får morsmelkerstatning også. At jeg er heldig som har litt melk å gi.

Jeg kom inn igjen på sykehuset som et nytt menneske. En tung bør var løftet av skuldrene mine. Plutselig hadde jeg en plan som ville fungere og som ville sikre at lillejenta fikk i seg mat. I mellomtiden hadde samboeren sagt ifra til pleierne om sammebruddet mitt, så de tråkket litt mer varsomt rundt meg, men alle så ut til å reagere positivt på valget mitt. Kvelden går til pumping og mating. Ny vektkontroll dagen etter. Hun var på vei opp og med en sikker plan på hvordan hun skulle få i seg næring så ble vi endelig sendt hjem.

Det har aldri vært så deilig å komme hjem før. Sykehuset, som jeg trodde skulle hjelp meg og lillejenta opp og videre i livet, gjorde ikke annet enn å skape stress og usikkerhet. Det var slitsomt å måtte forholde seg til å så mange pleiere med ulike meninger om babyer og amming. Jeg skulle virkelig ønske at de på barselavdelingen hadde en litt mer unison holdning til bruk av hjelpemidler under amming, og ikke minst komme med alternative måter om ammingen ikke fungerer. De deler jo selv ut en brosjyre fra ammehjelpen, men ved flere anledninger opplevde jeg at pleierne sa det stikk motsatte av det som sto der. En ting som også påpekes fra ammehjelpen er hvor sårbare nybakte mødre er, men det så ut til at var glemt av opptil flere. Man måtte liksom gå til det punktet at man brøt sammen for at de skulle innse at de pushet litt for hardt. Ideelt sett så skulle jeg aldri brutt sammen i utgangspunktet.

Jeg har ikke fått til ammingen enda. For tiden så går det fortsatt i pumping, flaske og morsmelkerstatning, men jeg har ikke helt mistet håpet. Forhåpentlig tar hun puppen når hun har blitt litt større i kjeften, men hvis det ikke skjer så er jeg like komfortabel med å fortsette sånn som vi gjør det nå. Det viktigste er jo at hun får i seg mat og at mamma ikke er unødvendig stressa. 

Game of Thrones

 

**SPOILERS**

Da er den syvende sesongen av “Game of Thrones” over og undertegnede sitter igjen med blandede følelser. Det har jo utvilsomt vært den mest innholdsrike sesongen noensinne, og det har hatt sine fordeler og ulemper. Eller fordel, i entall. Fordelen går i favør av seerne som har fått mye action på få minutter, og en av ulempene ved dette er at man ikke føler at man er helt med. Det gikk liksom litt for fort.

Når man i de forrige sesongene har vent seg til hvordan enkelte situasjoner bruker ubeskrivelig lang tid på å bygge seg opp så blir det litt feil at dette har endret seg så drastisk nå. Tidligere brukte de en halv sesong på å reise fra et sted til et annet, i denne sesongen tar det knapt noen minutter, og for meg så har det at ting er tidkrevende vært med på å bygge opp den nervepirrende stemningen i serien. Vil de rekke å komme frem i tide til **insert situation here**? Livet i Westeros er jo som middelalderen, det var tungt og slitsomt å leve. Da jeg leste bøkene husker jeg spesielt hvordan George R.R. Martins beskrivelser av The Night’s Watch og The Wall ga meg gåsehud helt inn til ryggmargen. Gjennomføringen fra bok til TV er eksepsjonelt bra utført selv om jeg syns noen av karakterene har blitt litt for fine på TV-skjermen enn hvordan de beskrives i boka. Det er en råhet over serien, men det er verre i bøkene. 

For tiden er det kun utgitt fem bøker i serien “A Song of Ice and Fire, Geroge R.R. Martin jobber fortsatt med de to siste bøkene, selv om den sjette, “The Winds of Winter“, var planlagt å komme i 2014. Nå er dette endret til “at den kommer når den kommer”. TV-serien har på sin side hatt som mål å bare ha åtte sesonger, og siden de nå har tatt igjen bøkene ser det ut til at serien og bøkene begynner å gå i ulike retninger, selv om skaperne av GoT skal ha fått noe forhåndsinfo fra Martin om hvordan det hele kommer til å ende. Men om veien dit ikke er den samme så håper jeg da vitterlig ikke at TV-serien og bøkene avsluttes ulikt. At man kan se TV-serien om man vil ha happy ending og lese boka om man vil ha den sørgelige. 

Men tilbake til tidsperspektivet… Dette irriterer meg av flere grunner. De tidligere sesongene har bestått av ti episoder, mens denne kun besto av sju. Jeg vil heller at de skulle ha dratt ut handlingen mer slik at vi fikk tre episoder til enn å presse alt sammen inn i syv episoder. Hvorfor de har gjort det slik har vel sine grunner, selv om det har gått noen rykter om at det skyldes skyhøye lønninger til enkelte av skuespillerne. Sesong åtte skal visst bare ha seks episoder, men til gjengjeld skal disse vare rundt 80 minutter hver. Vi får se når den tid kommer, fordi utgivelsesdatoen er usikker. Det kan hende vi må vente til 2019!!

At ting går for fort har også hatt en negativ effekt på flere andre områder. Trådene begynner å tvinnes sammen nå, så i løpet av sesongen har det vært flere store øyeblikk, eller for mitt vedkommende; antatt store øyeblikk. Jeg har liksom ikke følt at de store begivenhetene vi har ventet på i seks sesonger har fått den slagkraften de fortjener, spesielt ikke “the mother of them all”:
Sannheten om Jon Snow.
Denne kom i siste episode. Vi ser Samwell Tarly ankomme Winterfell etter å ha stukket av fra opplæringen sin som maester i Citadel, deretter hopper han innpå rommet til Bran Stark og de mimrer litt om da Sam slapp Bran gjennom muren, Bran skryter av at han er den treøyde ravnen, uten at Sam skjønner hva det betyr, og så dropper Bran bomben til Sam: Jon heter egentlig Sand, som er etternavnet bastardene fra Dorne må ta til seg (Snow er etternavnet på en bastard fra nord) da han er den uekte sønnen til Rhaegar Targaryen og Lyanna Stark (Ned Starks lillesøster). Men Sam har sin egen bombe å droppe: Jon er ingen bastard for ekteskapet mellom Rhaegar og Elia Martell ble annullert og Rhaegar ble gift med Lyanna i en hemmelig seremoni (og vi som trodde Sam ikke fikk med seg denne vitale informasjonen som Gilly prøvde å formidle i episode fem). Bran bruker de synske evnene sine til å dobbeltsjekke denne informasjonen og kan bekrefte at den stemmer. Han må også gå tilbake på dette med Sand-navnet, for det viser seg at Jons ekte navn er Aegon Targaryen, og han er den rettmessige arvingen til Jerntronen! Men man kan jo håpe at det blir litt mer oppstandelse når de forteller dette til Jon. Og ikke minst Daenerys…
For samtidig ser vi Jon/Aegon humpe på tanta si, Daenerys… Vi har jo sett humpingen komme, men når nok et incestiøst forhold skulle innledes i serien så hadde jeg ønsket at det var noe mer spenning bygget oppunder dette for å “rettferdiggjøre” handlingen. Jeg syns flørtingen deres var forholdsvis tam, og måten hele sexen ble innledet på ved at Jon banker på døra til Daenerys var tammere. Var som en kjip bootycall egentlig, selv om sexen så ganske bra ut. Vel, rompa til Jon/Aegon/Kit hvert fall.

En ting som derimot har gått ufattelig tregt, selv til de tidligere sesongene å være, har vært The Night King og hæren hans. De har jo brukt evigheter på å komme seg frem til magiske veggen som holder Westeros trygt, dette til tross for at Gendry klarte å løpe denne distansen på superkort tid i episode seks, men etter at den døde kongen fikk henda sine på den ene dragen til Daenerys, Viserion, så har han endelig fått det redskapet han trenger for å bryte ned muren (og antakelig derfor de ikke har kjappet seg noe særlig). Hvordan det er mulig, det aner jeg ikke, man skulle jo tro at dragen egentlig sprutet is, ikke et stoff som får muren til å bryte sammen, men forhåpentlig får vi svar på dette i neste sesong. De får i alle fall faretruende fart på seg med den dragen, så alle mann til Winterfell…

Noe av det store i denne sesongen var at både Bran og Arya endelig kom seg hjem til Winterfell, og selv om vi fikk noen koselige scener så skulle jeg gjerne ha sett mer av de sammen, spesielt med Bran. At han kommer tilbake med synske evner er tydeligvis ingen stor greie. Isteden får vi en liksom feid mellom Arya og Sansa som Littlefinger tror han har iscenesatt. Målet hans er å få Sansa til å kvitte seg med Arya, av grunner jeg ikke helt forstår, men han blir rævkjørt i sitt eget spill. Og ikke nok med det, Sansa dømmer ham for drapet på Jon og Lysa Arryn, og for alle lureriene han har gjort ved å sette Starks og Lannisters opp mot hverandre, som førte til Ned Stark sin død og hele kampen om jerntronen. Og Littlefinger kan ikke prate seg ut av dette fordi Bran vet jo alt og den blodtørstige Arya får æren av å kutte over strupen hans. Jeg har ønsket Littlefinger død siden sesong en, men det var langt mindre dramatisk enn det jeg så for meg, spesielt siden fyren liksom har skylda for ALT!

Vel, når det gjelder å fucke opp Westeros så har Littlefinger fått god drahjelp av Cersei Lannister, en maktsyk hurpe som ikke tenker lenger enn sin egen nese. Hun har forøvrig kommet ganske langt ved å tenke så kort, for hun har jo klart å karre til seg jerntronen, selv om dette har vært på bekostning av halve Westeros. Men i siste episode gir Cersei klart uttrykk for at hun driter i alle andre enn sin egen familie, før hun så truer med å sende zombien Gregor Clegane for å ta livet av både lillebror Tyrion og Jaime, for Cersei er gravid (med Jaime åff cårse) så fuck everyone else. Som jeg sa: Korttenkt. 
I siste episode samles også alle partene som kjemper om jerntronen i King’s Landing for å diskutere trusselen fra nord, og for å bevise dette viser de frem en av snøzombiene som Jon Snow og gutta fanget på andre siden av muren. Cersei blir livredd, men ikke nok til at hun gidder å hjelpe til i kampen for å redde Westeros, og nå ser det jaggu ut til at hennes egen tvillingbror, sjelevenn og elsker, Jaime er drittlei av søsterens psykopatiske oppførsel og stikker til nord for å hjelpe til med den uunngåelige trusselen. Perspektivet til Cersei er forøvrig den eneste vinklingen jeg er helt fornøyd med i denne sesongen, så jeg har i grunn ingenting å utsette på det, men jeg må jo nevne at hun er et av de menneskene i Westeros jeg ønsker en lang og smertefull død samtidig som Lena Headeys skuespillerprestasjon får det til å gå kaldt nedover ryggen. Hun gjør Cersei usmakelig kul.

Men selv om ting har gått litt fort fram så har de jo fortsatt holdt på spenningsnivået, og jeg klør etter fortsettelsen. Å vente helt til 2019 virker nesten uutholdelig, men heldigvis (…) for min del så består hverdagen for øyeblikket av babyskrik og bæsjebleier så jeg vil mest sannsynlig ikke ha tid til å se noen serier før 2019 uansett. Bare dette innlegget her har tatt meg nesten en uke å rable ned, og jeg har ikke klart å kvalitetssikre innholdet en gang. I tillegg har vi den berømte ammetåke som jeg (delvis) går igjennom for tiden, så det er antakelig 2019 neste gang jeg kommer til meg selv på flere områder. 
I mellomtiden skal jeg prøve å få tak i en slik:

/bilder fra HBO

Følelsen av å føde en ananas

Da har vi endelig kommet oss i hus etter en hektisk uke, og ikke minst den slitsomme forrige helgen hvor det endelig var på tide å trøkke ut bebis.
På TV er fødsler veldig sånn “oh shit! Vannet gikk” og så rusher de avgårde til sykehuset og har en baby noen minutter senere, noe som forøvrig også var tilfellet for mamma når hun fødte både meg og søster’n, så på en måte har jeg alltid hørt at en fødsel kan være ganske “enkel”. 
Men som den pessimistiske siden av meg forventet: Det var faen ikke enkelt.

Stikkingen jeg opplevde natt til lørdag var bare begynnelsen på et lite hælvete. Utover natten forverret den seg noe, men “stikkingen” holdt seg til cirka en til to ganger i timen, og minnet om litt sterke mensensmerter, men som langt i fra er signalet nok om at man er klar for føde. Det er først når det er cirka 3 til 5 minutter mellom riene at man blir tatt inn på fødeavdelingen.
Den optimistiske siden av meg tenkte i starten “dette er jo ikke så ille. Selv med bare 3 til 5 minutters pause så virker disse smertene helt overkommelige. Dette kommer til å gå lekende lett!”

Den tankegangen endret seg radikalt natt til søndag da riene begynte å komme hurtigere og vondere. “Lette menssmerter” var en helt perfekt beskrivelse av det jeg hadde kjent før, men det jeg begynte å oppleve nå… Det var som… Det var som… Det var helt ubeskrivelig jævlig vondt. Som om noen reiv og sleit i hver eneste nerve i kroppen med et rivjern.
En rie varer heldigvis aldri mer enn et halvannet minutt, og er litt overkommelig når man har pauser i mellom, men jeg kjente at manglende søvn begynte å tære på så vi ringte føden rundt 05:00 på morgenkvisten søndag og fikk muligheten til å komme inn for en sjekk.

Men jeg ville jo helst ha litt mer enn en sjekk. Jeg ville legges inn og proppes full av smertelindring slik at verken kropp eller sjel knapt ville være tilstede under fødselen, men i følge jordmor måtte riene stabilisere seg mer siden jeg bare hadde 3-4 cm åpning. Full åpning er 10 cm, så jeg hadde fortsatt en vei å gå. Og siden jeg bare hadde 2 cm åpning på fredag så jeg for meg at dette kom til å bli en laaaang prosess. Og ikke minst langt mer smertefull enn det mitt optimistiske sinn trodde i starten. For med så store smerter når åpningen bare var 3-4 cm så måtte jo full åpning være uutholdelig. Verre enn det pessimisten i meg fryktet på forhånd… Men vi reiste hjem igjen og prøvde å benytte tiden til hvile. Noe som jaggu ikke var lett når smertene red i en gjennomsnittelig hvert femte minutt. 

Heldigvis er samboeren min helt fantastisk. Han lå ved siden av meg i senga og pustet meg gjennom de verste riene og prøvde å holde kontroll på hvor lenge riene og pausene varte, men vi fikk liksom aldri helt tak på det. Noen ganger kom de tett på, andre ganger hadde jeg nesten ti minutters pause, enkelte ganger virket de små og, i forhold til de store, helt betydningsløse. Meldingen fra føden hadde vært klar da vi dro derfra: Riene skulle vare i omtrent halvannet minutt og jeg skulle ha 3-5 minutters pause mellom disse neste gang jeg kom inn. Jeg skulle ha forklart de at jeg ikke er noe rutinemenneske, men siden dette med fødsel liksom er så forbannet naturlig så forventet jeg jo at kroppen min fungerte som den skulle, men det gjorde den ikke…

Da klokken var 13:00 kastet jeg inn håndkle. Riene var langt i fra stabile, men de var vonde og det kjentes ut som ananas var i ferd med å komme ut av underlivet mitt, så vi dro ned på sykehuset igjen. Denne gangen skulle jeg være tydelig på at kroppen min ikke orket noe mer, så her var det bare å kjøre på med smertelindring. Jeg følte meg ganske svak og dum, for med tanke på hvor lang tid det gikk mellom 2 cm og 4 cm, så var jeg vel knapt oppe på 6 cm. Under svangerskapet pratet jordmor ofte om at man finner urkvinnen i seg under fødselen, men det virket ikke som om urkvinnen min hadde fått med seg dette. Mens jeg lå på undersøkelsesbenken øvde jeg på en bestemt tale inni meg – Jeg skulle ikke hjem og jeg skulle ha smertelindring, selv om dette ville være pinglete så tidlig i prosessen.

Isteden ble jeg tilnærmet stroppet fast til senga og sendt av gårde til fødestua. Åpningen var på 8-9 cm og jeg hadde flere jordmødre som sto rundt og gratulerte meg med en god jobb og påpekte hvor flink jeg hadde vært hjemme. Det var litt vanskelig å forstå at de snakket om de mest jævlige timene jeg noen gang har opplevd innenfor husets fire vegger. Nå kom også riene oftere og oftere, men fortsatt uten den intervallen som var forventet. Monitorene de koblet meg opp til bekreftet dette. Her kom det små og store rier om hverandre til jordmødrenes forundring, og uten en eneste pause, men det er jo aldri en regel uten unntak… Men dessverre… Regelen om å gi smertelindring så sent i prosessen… Der kunne de ikke gjøre noen unntak. 

Jeg følte meg snytt. Her hadde jeg ligget hjemme og torturert meg selv i timesvis for å få smertelindring på et akseptabelt tidspunkt og så var det FOR SENT? Hadde jeg hatt ork skulle jeg ha eksplodert, isteden opplevde jeg en liten periode med fullstendig resignasjon. Jeg ville gi opp, men det var jo heller ikke et alternativ. Det var bare å bite tenna sammen og prøve å komme seg gjennom det etter beste evne. Samboeren fortsatte å være helt fantastisk ved å hjelpe med meg pustingen og stryke meg på ryggen, selv om han til gjengjeld ikke fikk noe særlig tilbake enn at jeg holdt på å klemme i stykker hånda hans og rive ham i skjegget. Så han begynte å snakke med jordmor om smertelindring igjen, og de hadde et alternativ; saltvannspapler. Da settes det noen stikk på mage og rygg som sender saltvann under huden og gir en lindrende effekt, men disse var visst litt vonde, som i form av vepsestikk, men i forhold til det jeg opplevde der og da så virket vepsestikk nesten behagelig. Og det var ikke så langt unna. Jeg kjente knapt at de satte sprøytene, men kjente heldigvis at vannet tok vekk de små riene som gjorde at jeg ikke fikk noen pause mellom de store. Det tok også litt, bittelitt, vekk edgen av de største også, men disse ble til gjengjeld verre for minuttet. Den ananasen var virkelig på vei ut.

En viktig greie når man skal føde er å ikke begynne å presse ut barnet før jordmor sier det er klart. Hvis ungen ikke har kommet langt nok ned i kanalen kan eventuelle pressing gjøre at den setter seg litt fast, noe som i verste fall kan forlenge fødselen og gjøre den mer smertefull, og siden jeg sto oppreist i håp om at ungen skulle komme raskere ned så jeg holdt tilbake så godt jeg kunne. Heldigvis oppdaget jordmor at oppførselen min endret seg, og fikk lagt meg ned for det var tydeligvis på tide å sette i gang pressingen. Den siste delen av fødselen skulle i følge henne vare i rundt en time, men jeg var drittlei av å ha det vondt, og da jeg oppdaget at det å presse var langt mindre smertefullt enn riene så var det bare å kjøre på og 20 minutter senere kjente jeg på to store lettelser; den første kom da jeg kjente godt over 3 kilo ramle ut av dåsa og den andre kom da jeg hørte babygråten. 

Minuttene etter det var ganske surrealistiske. Bebis kom på brystet og vi opplevde et ganske touchy øyeblikk, med en tårevåt samboer ved siden av oss som skjelvende klippet over navlesnoren. Vi fikk ligge å nyte det nye tilskuddet til verden i godt over en time mens undertegnede fikk rekonstruert hele underlivet da det hadde revnet i alle bauger og kanter. 
Avkommet viste seg å være den vakreste lille jenta i hele verden. Og jeg vet at det er noe alle foreldre sier, men i dette tilfellet så er det faktisk sant. Hun var også estimert til å være rundt 3830 gram, men kom ut på overraskende 3350 gram (noe vaginaen min takker henne dypt og inderlig for) og var 50 cm lang (eller kort, som samboeren sier. Ja… Han har verdens tørreste humor). 

Nå er hun 6 dager gammel og har virkelig inntatt rollen som den nye sjefen selv om hun ikke gjør stort annet enn å spise, sove og bruke uendelige mengder med bleier. Vi begynner smått å se personlighetstrekk og gleder oss til hun kommer ut av søvnbobla så vi kan bli ordentlig godt kjent med henne. Hun virker ganske kul. Bortsett fra når hun skriker. 


En nydelig og skrukkefri baby! Bortsett fra hendene…
Det ser ut som de tilhører en 80 år gammel mann.