Still alive

Jeg lever altså. Livet er bare litt for hektisk til å kunne blogge, og spesielt siden jeg desperat prøver å finne andre ting å blogge om enn ungen min, men det viser seg å være umulig. Ikke fordi ungen min er så perfekt og fin at jeg ikke klarer å tenke på noe annet (…), men fordi jeg rett og slett ikke ser noe annet enn den lille ungen. Hele tiden. Hver time. Hver dag.

Noen avbrekk har jeg fått. Svigers har hatt henne nede hos seg, svigersøster har tatt henne med på trilletur, mamma kommer å diller med henne så jeg kan gjøre husarbeid og jeg har vært en tur på byen, hatt bursdagsfest og vært på kino. Dette er visstnok mer fritid enn enkelte småbarnsfamilier klarer å få til på ti år. Og bebis er bare to måneder. Så jeg skal visst ikke klage over min “slitsomme” hverdag.

Dessuten har jeg hørt at babyer kan være langt verre enn min som foreløpig sover hele natta (bank i bordet) og som, til tross for at hun er veldig oppmerksomhetssyk om dagen, verken skriker eller lager annet unødvendig støy på dagtid. Hun viser til og med tendenser til å være en skikkelig blidfis. Og med avlastingen jeg får så burde jo hverdagen være helt fantastisk. Burde…

Jeg blir nemlig litt gal av å tenke på hvor ensformig livet er. Helt panisk av tanken på at det kommer til å være slik en lang stund fremover. Og jeg levde i grunn ett ensformig liv før også, hvor den eneste endringen i livet kom da jeg byttet TV-kanal, så ensformigheten venner jeg meg kanskje til. Men det er noe annet i hverdagen som gjør meg riv, ruskende gal: Babyprat. 
Siden jeg leste at språket til babyer stimuleres best om man kaster seg på babypraten deres så går storparten av dialogen til meg og bebis på hennes språk. Og jeg aner ikke hva jeg sier der jeg sitter å lager lyder som gogok, oioi og gaga, men det får henne til å smile og le, så det funker for henne. Blid unge betyr stort sett blid mamma. Hvor påvirket det gjør meg skjønner man jo først når samboeren kommer hjem og jeg fortsetter å snakke babyprat til ham. 

Sånn for å ikke ble helt gal så er jeg tidvis nødt til å legge over til mitt “eget” språk, men det er jo begrenset hva jeg egentlig klarer å prate om der også. For bebis er jo våken fra cirka syv om morgenen til ni om kvelden. Det er 14 timer. Og det er ikke så fryktelig mange timer hun klarer å underholde seg selv, så resten er opp til meg, og hvem i all verden er det som klarer å snakke non-stop over 10 timer i døgnet? Det hender jeg sitter med henne i armene, ser ned i de vakre øynene mens jeg oppgitt mumler frem “Jeg har ikke noe mer å si. Jeg er tom for ord. Helt. Tom.” og så må jeg bare legge henne fra meg og gå. 

Det skal ikke mange skrittene til før mammahjertet begynner å blø, “herregud! Jeg la fra meg ungen min!”, og så løper jeg tilbake og finner bebis sovende. For når jeg “gir opp” så ender det som regel med at hun sovner (bank i bordet. Viktig å ikke ta noe for gitt når det gjelder babyer…!), så man kan jo fundere på hvem det er som egentlig holder hvem gående… 
Vi skal ikke se bort i fra at mammaen i huset er litt for flink til å gjøre seg selv gal. 


Bebis – Klarer helt fint å underholde seg selv…
Mer enn hva mamma’n har innsett…

10 populære bilder fra Instagram

Det finnes i skrivende stund 855 bilder på instagrammen min, og jeg hadde håpet på at noen av de gamle slagerne skulle dukke opp blant de mest populære for kontoen strekker seg jo helt tilbake til 16. august 2012. Sånn cirka 5 år og 2 måneder.
Men det er jo først de siste årene følgerskaren har økt betraktelig (hvorfor vet jeg egentlig ikke) og den er på utrolige 367 stykker, noe jeg finner ganske høyt for en fullstendig uinteressant instagramkonto. 


Det aller første bildet.

De mest likte bildene er heller ikke de beste bildene i samlingen min, men de har nok truffet en eller annen sentimental nerve hos folk siden 7 av 10 bilder omhandler graviditeten og bebisen. Av de to andre består av det ene av graffiti og det andre ei kjøkkenvifte (?). Det ble (i mine øyne) en skuffende liste, så note to self: Lag en topp 10 liste med egne instagramfavoritter…

10.

Tok dette bildet på vei opp sikksakken, med fokus på kunstverket “Gaia” av Pichiavo i Bragerneskvartalet laget i forbindelse med Ugangprosjektet. 
Kunstverket er nå bygget inn mellom nye blokker og er dessverre ikke lenger mulig å se, men det ligger der, inne mellom sement og treverk, klar til å se dagens lys en gang i fremtiden….
Kule med denne posten var jo at jeg også fikk en kommentar fra gutta selv.

9.

Fruktvogna som ei venninne laget til babyshoweren min.
Den var så utrolig frisk og deilig!

8.

Hvorfor i all verden dette bildet ble så populært skjønner jeg ikke. Kan det ha noe med hasjtaggen “blowjob”…? I så fall så er det et ganske så dårlig bevis på at sex selger….
Ellers så kan det jo være at folk bare likte hvor fancy det nye kjøkkenet vårt ble…!

7.

For et ufattelig kjedelig bilde, men her dro jeg nok i land en del likes takket være
den lokale kjendisen som ligger å snorker nederst i hjørnet….

6.

Det er få ganger i livet jeg har følt meg fin. En av disse gangene var da jeg tok dette bildet.
Det var 14. august, jeg var høygravid og følte meg i grunn bare stor og stygg, men det er utrolig hva en runde med sminke og instragramfilter kan gjøre…
Dessverre så er jeg fortsatt like stor (bortsett fra den struttende magen) og jeg har siden pådratt meg (flere) rynker, mørke ringer under øynene, dobbelthake, grå hår og dårlig hud. Så det blir garantert lenge til jeg kan føle meg så fin igjen (om det i hele tatt er mulig). Godt jeg har et fint bilde å se tilbake på.

5.

Det første bildet som ble postet av bebis.
Teksten sier i grunn alt.

4.

Åkei. Jeg skjønner hvorfor dette bildet treffer ei nerve hos folk…
Herregud, så søt ungen vår er!!

3.

Helt ærlig så syntes jeg de hendene var litt skumle…
Hjalp heller ikke på at de var dekket med blod fra min egen livmor…

2.

Hva faen liksom.

1.

Vel, dette bildet har i det minste en “morsom” vri på graviditetsmagen.
Ble postet på termindatoen, 18. august, da var magen ferdigkokt og jeg var klar for å få ungen ut. Men det var ikke bebis enig i. Hun drøyde det i ni dager
. Ni slitsomme dager. Så graviditeten endte på 103,19%. Men det kunne jo vært verre. Hun kunne jo ha forsøkt å bli seg selv 110%.

Gullkorn fra kjærestemunn – Part 4

Jeg: Faen! Jeg har fått kvise i panna! 
Kjæresten: Horn mener du.
Jeg:
Kjæresten: Because you are a unicorn!

Jeg: Bh’en virker så løs. Kanskje jeg har gått ned i vekt.
Kjæresten: Du har det. Før hadde du valker under armene.

Første gangen jeg var ute på vift etter graviditeten (på Kulturens festaften i Drammen Teater):
Kjæresten: Hvis noen ser stygt på deg fordi du drikker vin så se stygt tilbake.
Jeg: Hva mener du?
Kjæresten: At du må se stygt tilbake hvis noen ser stygt på deg fordi de tror du drikker mens du er gravid.
Jeg: Ser jeg fortsatt gravid ut?!? 
*Awkward silence*

Når samboeren skal forsikre meg om at han jobber, ikke fester:

Autocorrect er noe dritt:

 

Ting babyer gjør

De har en telepatisk forbindelse til omgivelsene
På lik linje med katter som klarer å matematisk regne ut hvor det er minst passende å sitte, så vet babyer nøyaktig når det er minst passende å våkne, skrike, bæsje i bleia og andre upassende handlinger. Slapper du av? Det kan, i følge babyen, kureres med skrik. Har du akkurat satt deg ned for å spise et varmt måltid? Det kan babyen lett kjøle ned et par hakk ved å kreve oppmerksomhet og konstant byssing. Akkurat kledd på babyen? Da er det tydeligvis ganske digg å bæsje.

De er voldelige
Det sies at all fektingen babyer gjør er ukontrollert. At det er rykninger den lille kroppen deres gjør fordi de ikke har kontroll over musklene sine. I call it bullshit. De gjør alt med vilje! Bebis var knapt to uker før hun langet ut og ga meg et blått øye. Og selv om  babyer i den alderen verken ler eller smiler, så kan jeg banne på at det var akkurat det hun gjorde når slaget traff meg.
På en annen side så virker det plausibelt at babyene ikke har helt kontroll over disse bevegelsene for det hender jo titt og ofte at hun slår seg sjæl. Dette kunne man jo forøvrig bortforklart med selvskading, men hver gang hun treffer seg sjæl i trynet med knyttneven ser hun på meg som om det er jeg som har slått henne så hun har muligens ikke helt peiling på hva det er hun gjør.

Faceplants
Det er ikke bare armer og bein som (visstnok) er ukontrollerte hos babyer, de har heller ikke noe styring på nakkemuskulaturen, men de prøver iherdig å bruke den, dette gjør spesielt bebis når hun ligger på brystet mitt. Hun løfter opp hodet, stirrer meg rett inn i øynene og planter så hele trynet, med nesa først, rett ned på brystet mitt med overraskende stor kraft. Deretter løfter hun hodet opp igjen og ser på meg som om det hele er min feil.

Dødsskrik
Den eneste formen for kommunikasjon babyer benytter seg av er skriking. Full bleie? Skriking. Sulten? Skriking. Trøtt? Skriking. Rape? Skriking. Vår bebis skriker heldigvis ikke så mye (enda!), når hun først gjør det så er det som regel fordi hun er sulten. Og så sitter man der da, med flaska ved siden av og venter på at den skal oppnå kroppstemperatur så man ikke brenner henne i stykker innvendig, og prøver iherdig å vise henne at “flaska er her, du får mat om to sekunder”, men hun skriker fortsatt som om jeg prøver å sulte henne ihjel. Det overrasker meg at hun enda ikke, etter snart 8 uker, har klart å koble opp den flaska med mat, hun reagerer overhode ikke på den før den er plantet inn i munnen hennes. Men uroen over senga, som hun oppdaget først her om dagen, den smiler hun til bare vi entrer soverommet hennes.

Motbeviser alt du sier
Du må for gud skyld IKKE skryte av babyen din! Uavhengig av hva og hvorfor du skryter så kommer babyen din til å motbevise dette så fort den får sjansen. Eksempler (ikke selvopplevde. Enda…):
“Babyen min har regelmessig avføring” – Får akutt diare
“Babyen min sover hele natta” – Begynner å våkne hver bidige time
“Babyen min elsker mennesker” – Begynner å skrike hver gang noen andre enn mammaen kikker i deres retning
“Babyen min er kjempesnill” – Får kolikk
 

To be continued…

33

Forrige uke fylte jeg år og kan dermed briljere med at jeg er hele 33 år. Treogtredve år. Gammel.
Om man skal leve et helt liv frem til man havner på gamlehjemmet så er ikke 33 år spesielt gammelt. Det bare føles så gammelt fordi jeg ikke lenger er ung og dum.

Dumheten er noe jeg må svare for nå. For med årene har jeg pådratt meg både pukkelrygg og x-antall ekstra kilo fordi jeg var dårlig på å legge et godt grunnlag når det gjaldt både mat og helse da jeg var yngre (note til 16 år gamle meg: Nei. 5 liter Coca-Cola om dagen er ikke bra). Graviditeten og fødselen gjorde det ikke akkurat bedre. Nå ser kroppen min ser ut som den tilhører en femti år gammel kvinne. Og ved å si det disser jeg kvinner i femtiåra for de ser jo generelt ikke så jævlige ut.

Men det finnes viktigere ting i livet enn å bekymre seg over utseendet selv om jeg skvetter hver gang jeg ser det enorme omrisset mitt i speil og vinduer. Den lille bebisen som er skyld i alt dette er jo så ufattelig søt, til den grad at man tenker at det er verdt å se litt jævlig ut mot å oppleve gleden av at hun eksisterer. Selv om hun knapt enser at jeg finnes. 
Og hvis hun først legger merke til meg så veksler det mellom glede og sinne, uten at det egentlig går på meg som person. Glede når jeg gir henne mat og holder stumpen hennes tørr. Hat når jeg heller tran ned kjeften hennes og bruker nesesugeren til å dra ut snørr og gørr fra den tette, lille nesa.


Hvis jeg er matstasjonen hennes så skal hun være matstasjonen min…

Og det er helt greit at hun veksler mellom disse følelsene. For nå er jeg den ansvarlige voksne i huset, og med det ansvaret følger det både hat og kjærlighet når man skal lære noen hvordan livet fungerer. 33 år på planeten har i det minste gitt meg litt livserfaring og det nyeste tilskuddet av livsvisdom, at kropp ikke er det viktigste, er i alle fall en lærdom som må gis videre. Gjerne krydret med litt bedre kunnskap om helse (som at cola-avhengighet ikke er en bra ting). 
For man vil jo ikke at hun skal gå igjennom livet med den samme lave selvfølelsen som en selv. Men da får man jo vitterlig håpe at hun ikke begynner å lese mammas deprimerende blogg…
Heldigvis kan den slettes innen hun får tilgang til internett.

Gratulerer med da’n.


Takk Odin! Nå er vi begge gamle og dumme.
(Han hadde bursdag 8 oktober!)

10 sponsede avtaler fra øverste hylle

Nylig skrev Kristin et innlegg om sponsoravtaler hun gjerne skulle hatt på bloggen sin om hun kunne velge de fra øverste hylle. Ideen til hele innlegget ble snatchet fra en annen dyktig bloggerinne, Juliafrika. Og selv om jeg ikke kan måles med noen av disse bloggerne så fant jeg temaet så morsomt at jeg bare måtte kaste meg på trenden. For selv så skulle jeg gjerne tjent ei krone eller to på dette tullet, og det skjer neppe med verken det første eller andre, men man har jo lov til å drømme…!
Så hvis jeg kunne valgt fra øverste hylle, hvilke sponsorer hadde jeg tillatt å ha glorete og upassende reklame på bloggen min…?
(Og siden jeg har sånn lett OCD så har jeg vært nødt til å endre på antallet ønskede sponsorer. Originalinnleggene har “9 ønskede avtaler fra øverste hylle”, men jeg kjenner det rykker i kroppen over at antallet ikke er 10

The Simpsons Tapped Out
Med så mye tid, energi og penger som jeg har lagt ned i det spillet så hadde jeg lett latt de reklamere på bloggen min. Mot en god dose donuts (game currency…) selvfølgelig. 

Lambi toalettpapir
Takket være en overaktiv og knøttliten blære går jeg på do typ tre ganger mer enn et normalt menneske, og det betyr at jeg også bruker tre ganger mer toalettpapir. Ergo: En perfekt kandidat for å fronte dasspapir. 

Øl
Hvilket som helst merke egentlig… Her går det meste ned på høykant (bortsett fra under graviditeten selvfølgelig), og dette punktet er på toppen av drømmescenarioer når det kommer til reklame for 1) jeg vil jo aldri få reklame på bloggen og 2) det er ulovlig å reklamere for alkohol.

Jack Daniel’s
Nok et drømme drømmescenario. Se punkt en og to på “øl”.

Apple
Jeg har så lite peiling på tekniske duppedingser at jeg syns Apple sine produkter er helt geniale siden de er så idiotsikre. Det hender man finner de irriterende siden de ikke er så kompatible med andre merker, men det løste vi selvfølgelig med å skaffe oss både pc’er og tablets i samme merke. Helt i tråd med Apple sine ønsker. 

Coca-Cola
Cokaholiker 4 life! Selv om jeg vet at det er mye uetisk med The Coca-Cola Company så klarer jeg ikke slutte å drikke de edle dråpene… Og de skulle selvfølgelig fått lov til å reklamere på bloggen min mot ett (eller flere) års forbruk av brusen.

Tattoosjapper
Hovedsakelig tenker jeg på Sail Away Tattoo i Drammen for de har så utrolig dyktige tatovører, men når det kommer til stykket så er jeg ikke så forferdelig fin på det. Har lånt ut kroppen min som lerret til tatoveringslærlinger før jeg… Med gode resultater!

Norvegia Ost
Kroppen min er regelrett bygd opp (eller ødelagt, kommer an på hvordan man ser det) av ost. Her går alt fra cheddar til blåmuggost ned på høykant, men den osten jeg spiser mest av er den gode, norske Norvegiaen. Den funker til alt! Jeg vet allerede hvordan reklamen skal se ut her på bloggen: En stor banner med bilde av meg som bader i raspet Norvegia. Sexy!

Lays potetgull
Siden jeg er et såkalt chipsvrak så går det meste av potetgull ned, men den absolutte favoritten er Lays, gjerne med salsa til. I løpet av livet har jeg nok fortært en del tonn av disse flakene, og dette er nok et produkt jeg vil reklamere for mot at jeg selvsagt får en god andel av produktene deres.

Rosenborg Ballklub
Selvfølgelig ønsker man å bli sponset av den beste fotballklubben i Norge! Men nå er det vel som regel sånn at fotballklubber ønsker sponsorer, ikke å være en sponsor selv, men for en så knakende fin blogg som min så gjør de vel et unntak! I drømmeland vel og merke…

Fashionista

Mote har aldri vært min greie. Jeg har aldri vært kjent for å være velkledd, faktisk mer det motsatte. Klesstilen min er så ille at jeg konsekvent blir stoppet hver bidige gang jeg skal gjennom sikkerhetssjekken på Gardermoen fordi jeg i følge samboeren “kler meg som en boms”. Selv har jeg likt å kalle stilen min for “avslappet og komfortabel”, men jeg har med årene innsett at den kanskje ikke virker så innbydende for andre med mine oversized og utvaskede klær. Forkjærligheten for joggebukse har heller ikke gitt meg noen motepoeng, og førte faktisk til at den forrige arbeidsplassen min innførte kleskode som blant annet forbød bruk av joggebukse og krevde at man skulle kle seg presentabelt. Etter det gjorde jeg vel et ok forsøk på å kle meg bedre. På jobb. 

Greia er jo den at jeg syns det å være “velkledd” er et unødvendig onde, for alle må jo få lov til å være seg selv, men nå som jeg har ansvaret for å kle opp ei søt, liten tulle så kjenner jeg at hun fortjener at jeg i det minste prøver å gi henne et godt utgangspunkt. Det å være velkledd har sine fordeler, blant annet ved at man unngår å bli befølt av en toller hver gang man skal fly og at man gir folk et bedre førsteinntrykk. 

Som baby gir hun stort sett et godt førsteinntrykk uansett fordi folk syns jo babyer er bare sååå søte, uavhengig av hva hun har på seg. Førsteinntrykket klærne hennes gir nå går jo på meg, som mamma, så det er ikke bare det at jeg vil at hun skal fremstå velkledd, i utgangspunktet går det på at jeg vil vise folk at jeg prøver. Noe som er poenget med hele dette innlegget her; å vise at jeg forsøker å gjøre barnet mitt til en bedre utgave av meg selv. 


Bebis er ei jente, men det er ingen hindring for å bruke blått. Og vice versa!
Ei klær med “gutteaktige” motiver, som lastebiler og gravemaskiner. Denne toppen kjøpte jeg til ære for morfaren hennes som har vært anleggsarbeider, og han ble mektig stolt da hun kom på besøk for første gang ikledd denne. Og sånn for å jevne ut det “mandige” uttrykket ble hun ikledd en søt denimshorts med blonder. Og peanuts sokker fra tante! 


Bortsett fra peanutssokkene fra tante er vesla her ikledd secondhand klær.
Mulig disse klærne også har gått i såpass mange generasjoner at man kan kalle det “vintage”.
Blir ikke mer moteriktig enn det, ass.


Blondebody og Converse-sokker! 

Ja…. Her hadde altså jeg en plan om å vise folk at jeg kler opp ungen min i et vidt spekter av ulike og søte klesstiler, men innser jo av denne fotomontasjen at jeg stort sett kler henne opp som en gutt.
En søt gutt vel og merke (selv om jeg ikke er helt for slik kjønnsinndeling), i en avslappet og komfortabel stil… Så jeg har nok en liten jobb å gjøre om jeg vil forbedre førsteinntrykket hennes fordi nå ser hun jo egentlig helt ut som… Meg.

Borgersens Beste

Det var ikke ofte jeg følte meg plaget av hormoner under graviditeten, men når det først smalt så smalt det skikkelig. Som da kjæresten plutselig bestemte seg for å dra på fest, eller da jeg oppdaget at de hadde fjernet favorittkryssordet mitt fra VG Helg. Jeg ble ganske satt ut på grunn av det med kjæresten og festen, men det var bare barnemat i forhold til reaksjonen som kom da jeg hadde rigget meg godt til rette i sofaen med cola og godteri, klar for å løse kryssord, for å så oppdage at det var… Borte. Finito. Damen som pleide å skrive kryssordet hadde pensjonert seg. Det var slutt. Over.
Jeg gråt. Lenge. Det kryssordet hadde vært favoritten min i 15 år. Det var så ille at jeg følte meg dumpa. Forlatt. Glemt. Forbigått. En hel masse følelser man ikke forventer å få av et kryssord. 

Godteriet jeg skulle kose meg med ble isteden brukt til å trøstespise. Colaen gikk ned i en fei for å skylle vekk skyldfølelsen av å ha trøstespist. Og når alt var tomt raidet jeg både kjøleskap og fryser etter mer å spise. Jeg regelrett druknet sorgene mine i sukker og karbohydrater. Ikke at det hjalp, for når matfesten var over så hadde jeg fortsatt ikke noe kryssord å løse for erstatningen de hadde satt inn var ELENDIG. 

Siden kryssordet var den eneste grunnen til hvorfor jeg gadd å kjøpe VG på lørdag så sluttet jeg selvfølgelig med dette, frem til jeg en lørdag fikk bittelitt lyst til å løse sudoku og brukte derfor 35 sure kroner på å kjøpe avisa. De sure kronene viste seg å være vel anvendt, favoritt kryssordet var tilbake! Det var visst ikke bare jeg som savnet kryssordet til Else Margrethe Borgersen i VG Helg, etter massivt leserpress så avisa seg nødt til å trykke hennes tidligere verk i reprise, og siden hun har laget kryssord for VG i 37 år så blir det vel ikke slutt med det første.

Og spesielt ikke for meg. Det å løse dette kryssordet var en del av lørdagsrutinen min, men nå som vi har fått en ny sjef som krever at vi jobber for henne 24 timer i døgnet så har det ikke vært mye tid til slik kos, verken på lørdag eller senere i uka, så nå blir avisene samlet i en haug, klar til dyst en eller annen gang i fremtiden…