Status 2017

Selv om ikke skrivelysten er den mest dominerende følelsen nå om dagen så er det vel på sin plass å klemme ut et siste innlegg før 2018 starter. Det er ikke fordi jeg har så fordømt mye å skrive om, men fordi hjernen får litt sånn smålig OCD når ting ikke er helt på stell. Så en avslutning for 2017 er nødvendig for å roe ned mitt eget hode. Litt sånn “ut med det gamle og inn med det nye” selv om jeg vet at verken verden, eller meg, har forandret seg en døyt den 1. januar. Men jeg liker vel å leve i trua.

Forhåpningene for det nye året får eventuelt komme i eget innlegg, men det går jo stort sett i den samme gamle tralten som tidligere: Bli et bedre menneske, starte på diett og trene mer. Det eneste jeg har lagt til på lista er å være en god mamma. Jaja, forholdsvis uoppnåelige greier. Jeg antar at det eneste jeg kommer til å gi et verdig forsøk er den mamma-greia.

Og mens vi er inne på dette mamma-greiene så er det vel greit å gi en liten oppdatering på bebisen. Hun har akkurat fylt fire måneder, smiler hele tiden (bortsett fra når hun skriker), har prøvd sin første skje med ordentlig mat (vel, så ordentlig som smoothie kan være) og begynner å vise tegn på å være en bestemt, liten dame. Hun har også funnet ut at hun har sin egen stemme, så hun bruker store delen av tiden på å legge an høye og fullstendig skjærende toner. Foreløpig ligger hun an til å få en helt forferdelig dårlig sangstemme. 
Og så nekter hun å ligge, hun vil bare sitte selv om kroppen ikke er sterk nok enda, men jeg antar øvelse gjør mester. Enkelte ganger er kroppen nødt til å gi etter og hun må holde seg på rygg, men da holder hun seg opptatt med å prøve å stappe foten sin inn i munnen. Det er ganske fascinerende å se hvordan hun begynner å bli et menneske.


Åh så flink! Fot-i-munn. Nesten.

Familien syns jo det er like fascinerende med den lille, og siden hun er det første barnebarnet på begge sider var kampen om å se henne på julaften ganske stor. Vi valgte derfor å ta en lunsj på dagen sammen med familien min før vi dro til samboerens tante for å feire julekvelden der. Dagen gikk forholdsvis smertefritt for seg. Vi opplevde lite stress og mas, til tross for all fartingen rundt, men røk på en liten smell på vei hjem fra Hurum… Vi kjørte på et rådyr. Takket være samboerens raske reaksjonsevne og evne til å holde hodet kaldt i en krisesituasjon ble det bare et lite dunk for oss som satt inne i bilen og vi fikk ingen skader bortsett fra å få hjertet i halsen. Bebis sov igjennom det hele. Det var verre med rådyret som måtte avlives da bakparten ikke så ut til å fungere noe særlig, men det tok heldigvis viltnemda seg av. 

Siden har vi stort sett tatt det med ro hjemme, om man ser bort i fra tilstedeværelsen på to familieselskap, men det har fortsatt gått rolig for seg (til å være oss). Først og fremst så er vi nødt til å dra hjem i rimelig tid for å få bebisen i seng og for det andre har alkoholinntaket vært på en all-time low. Begge disse tingene har ført til at vi har gått igjennom juleferien friske og opplagte. Vi har til og med gått ned noen kilo (!). 

I dag blir det nyttårsfeiring hjemme med noen venner, bebis og katta til svigersøster. Verken bebisen eller katta har opplevd nyttårsaften før, så det blir spennende å se reaksjonen deres. Jeg håper at både katt og unge sover seg gjennom det hele, men tar høyde for at kvelden kan inneholde både skriking og kattebæsj når klokken slår tolv. Før den tid skal vi hvert fall kose oss med god mat og drikke, og ikke minst godt selskap! Håper det samme gjelder for dere. Godt nytt år!

O´jul med din glede…

…og barnlige lyst! 

Etter cirka 15 år (!) med manglende julestemning har jula endelig blitt ønsket velkommen inn i stua av undertegnede. Bebis er selvfølgelig alt for liten til å skjønne hva som foregår (til å skjønne noe som helst faktisk), men siden jul antakelig blir en viktig greie for henne senere i livet så tenkte jeg det var like greit å bare starte med julehysteriet nå. Dessuten så ønsket jeg å ha en jul med sterkt kontrast til fjorårets julefeiring. Den besto for det meste av kvalme, spy og løgner.
Bebis meldte jo sin ankomst 16. desember, og det var alle turene mine med porselensbussen som fikk samboeren til å ymte frempå at det kanskje var passende med en graviditetstest. Jeg trodde selvfølgelig ikke at den ville være positiv, jeg var jo bare litt dårlig etter alle selskapene vi hadde vært i den siste tiden. Og dessuten hadde jeg mange flere feiringer framfor meg; julebord og familieselskaper. Og så var jo kjøkkenet i det nye huset ferdig og det måtte jo innredes! En oppgave jeg så for meg kom til å inkludere mye vin og øl, gjerne akkompagnert av en brisen venninne eller to.  

Isteden ble førjulstiden tilbragt på sofaen hvor jeg vrengte sjela mi ned i ei bøtte mens jeg systematisk dodget det ene bekjentskapet etter det andre. Det var for tidlig å informere noen om hva som foregikk inne i magen min og siden ingen, absolutt ingen, hadde opplevd at jeg hadde hatt en hvit helg før, ei en hvit kveld, så måtte jeg ljuge meg ut av både besøk, selskaper og de spontane forespørslene om utepils og nissefyll. Alt dette mens jeg satt hjemme, kvalm og panikkslagen. Herregud. Jeg skulle ha barn.

Inkludert i kjøkkeninnredningen hadde jeg også en liten plan om å dekorere til jul. Med nytt og oppusset hus så jeg nesten litt frem til den røde høytiden i fjor, men jeg ble så satt ut av graviditeten at fredslilja måtte fungere som juletre og resten av julepynten måtte tilbringe desember i flyttekasser. Denne jula derimot har undertegnede gått helt overboard med juledekorasjonene. Det finnes nisser i hver krik og krok, kjøkkenskuffen er full av servietter med julemotiv, pepperkakehuset er på plass og juletreet, innkjøpt i plast for årets feiring, kom opp allerede første uka i desember. Og halvparten av julegavene ble kjøpt inn i november. Sist jeg var så i rute med gavene var… Vel, planen har alltid vært å starte i god tid, men det har aldri skjedd. 

Hvorvidt det skjer igjen aner jeg ikke for i følge enkelte foreldre så er perioden vi er inne i nå den enkleste tiden i et barns liv, i følge andre foreldre så kan det bare bli bedre heretter. Og så har man jo de foreldrene som bare ser ut til å være negative uansett hva det gjelder… “Åh? Redd for at denne jula blir stressende? Bare vent til neste jul, da ligger antakelig hele familien med spysjuken!” WTF? Enten så er de irriterende synske, eller fryktelig slemme som prøver å jinxe på oss sykdom neste jul. Men den tid, den sorg. Eller glede. I år er det i alle fall jul i stua, pakker under treet, bebis er blid og mor likeså. 

God jul!


Note to self: Skaff mer juletrebelysning.

Baby Animals

Innad i familien befinner det seg ulike kjæledyr som jeg var relativt spent på hvordan vil ta til seg det nye familiemedlemmet. Både pappa og svigersøster har katt, men disse hadde jeg svært lave forventninger til siden katter stort sett pleier å gi faen i alle andre enn seg selv. Det var, Odin, pappas viltre og fullstendig udisiplinerte bikkje som var det store spenningsmomentet. En hund som er kjent for å sutre til seg vilja si og være i overkant brå med både armer og bein (nei, vent. Det er babyen det…)

Det første dyret bebis ble introdusert til var katta til svigersøster, en nydelig liten ragdoll ved navn Cava. Hun var mer eller mindre totalt uinteressert. Faktisk, så virket hun svært så fornøyd over at all fokuset var flyttet over på bebisen slik at hun selv fikk fritt spillerom til å løpe rundt etter sitt eget velbefinnende. Cava er nemlig innekatt, men pleier å være med svigersøster når hun er ute på tur. Så da hun kom hjem til oss ville hun heller utforske huset enn bebisen.


Hva er dette?

Det andre dyret som hilste på bebis var den beryktede Odin. Hjemme hos Pappa finnes også katten Ruska, og Odin har fra dag en vist tydelige tegn på sjalusi ovenfor katten. Han hater at hun får mer oppmerksomhet enn ham. Han hater at noen får mer oppmerksomhet enn ham, og han kan med all rett også føle det slik når enkelte (les: farmor) har bidratt sterkt til at han får den oppmerksomheten han krever. Odin har innyndet seg såpass hos farmor at han har klart å dytte pappa, farmors eneste barn og sønn, ned fra toppen som favoritten i hjertet hennes. Det var derfor spennende å se hvordan han ville reagere når farmor skulle ta i mot sitt første oldebarn…

Som forventet: Han ble sur, og illustrerte dette godt ved å hele tiden sitte med ryggen til bebis. Eneste gangen han viste henne noen interesse var da hun slapp en promp og han fikk lov til å sniffe på bleia hennes. Den bikkja er i overkant interessert i promp og avføring (han spiste faktisk sin egen bæsj en gang…).

Det gjenstår ett hårete familiemedlem som bebis enda ikke har møtt; Ruska. Vi har dessverre ikke sett noe til henne gangene jeg har vært på besøk hos Pappa, og i det siste har hun begynt å tisse og bæsje inne i huset, så for tiden bor hun ute (dvs. garasjen)… Stakkaren skal til dyrlegen for å sjekke hva det kan skyldes og jeg håper det ikke er noe alvorlig for jeg vil virkelig at bebis skal møte henne, selv om det er sjanse for at hun også kan bli litt sjalu… Katta altså.
Det beste med disse møtene har vært å se at bebis ikke ble redd for noen av dyrene så det lover godt for katten jeg ønsker å dra i hus nærmere sommeren. De eneste “husdyrene” vi har nå om dagen er en gjeng skumle skjærer som flakser rundt i hagen og noen ekle rotter som bor i boden, dyr jeg ikke vil at bebis skal møte med det første… Men det regner jeg med at den kommende katten fikser for oss!