Kollektiv Mobbing

Det nærmer seg skolestart og foreldre over hele landet gruer seg til å sende ungene sine til den største mobbeinstitusjonen her til lands; skolen. Her kan ungene boltre seg fritt i drittslenging takket være passive lærere og dårlige holdninger som de drar med seg hjemmefra.
Det er også verdt å merke seg at nesten enhver som uttaler seg om mobbing påpeker at dette er et problem som befinner seg hos alle andre (*kremt*).

Det blir litt ekstra funny med bloggere og facebookbrukere som klager på mobbing hvor man lett kan scrolle seg nedover deres egen feed og se at de selv bedriver mobbing, dog oftest beskrevet som “ærlighet” eller “personlig mening”. Og dette fenomenet eksploderer gjerne rundt de samme tidspunktene såkalt “søppel-TV” skrider over skjermen, godt kjent som “Paradise Hotel” (kan også være “Ex on the Beach” og det nye “Love Island” som er forhatt før det en gang har begynt) eller hver gang noen kjente folk stikker hodet sitt frem i media med en tullete mening. Og for all del: Man har all rett til å være uenig i tullete meninger, men så lenge det ikke gjøres på en fornuftig og ordentlig måte så kan det oppfattes som både mobbing og hets. Enkelt forklart: Jeg er stort sett i mot ALT som kommer ut av kjeften til Sylvi Listhaug, men jeg kommer INGEN vei med å rakke ned på verken hårfargen eller dialekta. Selv om det frister noe jææævlig så sender det meg bare på et sykelig lavt nivå, et nivå jeg dessverre lå på til langt ute i tyveårene mine.

Noen av dere var kanskje følgere på min gamle blogg, en såkalt “sinnablogg” hvor målet var å spy ut all form for eder og galle når noe gikk meg på nervene. Høsten 2017 byttet jeg navn og blogg fordi jeg rett og slett var sjukt lei av min egen dritt, men det var jo litt synd å bare kvitte seg med alt så alt det gamle så jeg gikk igjennom hvert bidige innlegg fra 2010 for å lagre de på pc’en… På forhånd tenkte jeg at en liten del ville være deprimert dritt, noe ville være drittkasting mens majoriteten ville være morsomme og satiriske innlegg verdt en repost i fremtiden… Det var med en vond smak i munnen jeg måtte medgi at mesteparten var ren dritt. Menneskedritt. Oppgulp og diaré. Det var sjukt flaut å lese og gjorde meg enda tryggere på at jeg gjorde riktig valg når det kom til byttingen av blogg.

Den 18. oktober 2017 så denne bloggen dagens lys og to måneder senere, den 16. desember, var jeg enda tryggere på at valget mitt var riktig. Jeg skulle plutselig bli mamma. Ha ansvar for et annet liv. Guide dette mennesket gjennom sorg og glede. Med stor entusiasme rundt gleden. Fullstendig livredd for all den potensielle sorgen. Det dukket opp en intens følelse av å beskytte dette lille barnet så mye som overhode mulig, da spesielt mot mine egne mørke tanker og deprimerende fortid. Og hvorfor hadde jeg alltid hatt det så vondt? Årsakene er mange, men den største delen skyldtes at jeg aldri var fornøyd med verken meg selv eller livet mitt. Under oppveksten var jeg alltid sjalu og bitter, den som syntes alle andre hadde det så mye bedre med finere klær, kulere soverom, gode venner og popularitet. Og isteden for å trakte mot å bli bedre og gjøre en innsats selv rettet jeg heller en pekefinger mot alle rundt meg og i desperat forsøk på å fremstå som bedre snakket jeg alle rundt meg ned. Venner, søster, familie… Alle ble trykket ned fordi jeg ikke hadde det bra med meg selv.

Resultatet var vel åpenbart. Du havner ikke i den kule gjengen når alle syns du er en dust. Du får ikke en masse god karma din vei når du er en drittsekk mot alle andre.
Det er kjipt at det tok meg nærmere 30 år (!) å innse dette, en dyr lærdom som jeg håper bebis slipper å finne ut av på egenhånd og for øyeblikket så har jeg ikke særdeles mye peiling på hvordan jeg skal unngå at hun havner i samme spor bortsett fra at jeg skal holde fokus på henne, og ikke alle andre. Ikke sammenligne henne med alle andre. Ikke furte over hva alle andre har som ikke hun har. Og ikke minst; holde all form for drittprat vekk fra henne. Så lenge vi ikke snakker nedsettende om andre hjemme så skal det jo en del til for at hun begynner med det selv.

Og med det å ikke snakke nedsettende om andre så gjelder det altså alle andre. Du er ikke noe bedre ved å åpenlyst sitte å kalle PH-deltakere blåst i hodet. Du er ikke noe bedre når du slenger usaklig dritt om politikere. Og du er ikke noe bedre når du snakker om hvor dypt du hater andre fotballag enn ditt eget. For selv om du sier til deg selv at det må være noe fryktelig galt med PH-folka fordi de har andre intimgrenser enn deg sjæl så er du ikke noe bedre menneske kun fordi du anser ditt eget moralske kompass som det riktige. Fun fact: De fleste som mobber sitter nettopp med en forestilling om at det de mener er riktig eller bedre enn de stakkars ofrene deres.

Hilsen meg, med et skikkelig godt moralsk kompass.
På internett hvert fall.