Panikk, angst og lettere satt ut

Jeg har panikk. De “avslappende” dagene hjemme er over. Bebis er plassert i barnehagen. Samboeren er tilbake i sitt normale jobbtempo (24/7) og jeg… Vel. Jeg sitter her å blomstrer. Jobbsøkingen har gått litt sånn halvveis i det siste, et offer for stadige utsettelser.  Skal bare få bebis i barnehagen. Skal bare komme oss over denne sykdomskneika (som forøvrig aldri går over så lenge barnehagebasseluskene er innenfor rekkevidde…). Skal bare… Skal bare…
Noen søknader har blitt sendt. Et jobbintervju er unnagjort og jeg begynner å innse at CV’en er langt i fra så appellerende som jeg trodde på forhånd. To års fravær, selv om det skyldes barn, ser ut til å fungere på arbeidsgivere som hvitløk gjør for en vampyr; komplett frastøtende.  

Vel, det er lett å skylde på ungen. Det kan jo like så godt være den tynne utdannelsen min, eller arbeidserfaringen min som stort sett strekker seg til å ha jobbet for to ulike firmaer i hele mitt (hvorav det ene var firmaet til pappaen min… Tror ikke referansene derfra stiller så sterkt altså…). Det ene jobbintervjuet jeg har vært igjennom var også en real oppvekker om hvor lite peiling jeg egentlig har på meg selv. 

Det å gå på intervju er en treningssak, og dette var mitt første intervju på sånn ca. 13 år så jeg skal ikke gå helt ned i kjelleren fordi det gikk dritt. Jeg har helt klart mange forbedringspunkter. Nervøsiteten var nok til å ta og føle på. Det hjalp heller ikke at de tre (!) personene som intervjuet meg hadde fått feil papirer og trodde de intervjuet en svært så kvalifisert dame ved navn Laila. Det la en liten demper på hele intervjuet, for både meg og dem. De ville helt klart intervjue noen andre og jeg fikk et plutselig behov for å være et helt annet sted. Forvekslingen gjorde at jeg ble enda mer nervøs og snakket rotete, i halve setninger og virket nok fullstendig uforståelig til tider. Det hadde nesten vært bedre om jeg hadde dukket opp med tre i promille. Huff, jeg får helt vondt i sjela over å tenke på hvor jævlig det var.

Jeg ble i hvert fall en erfaring rikere. Før neste (…) intervju må jeg helt klart øve på å snakke om meg selv (hvem skulle tro at en blogger har et slikt problem!?). For selv om jeg lett kan ramse opp hvilke arbeidsoppgaver jeg har utført tidligere i livet så er det vanskelig å snakke positivt om seg selv. I intervjuet ble jeg så nervøs for å fremstå som fullstendig blottet for selvtillit at jeg tok en skikkelig spansk en og smurte så tjukt på når det gjaldt selvskryt at det enten virket som jeg var ufattelig høy på meg sjæl eller transparent som faen. Motsigende var jeg også “er en skikkelig avslappet regelrytter jeg altså”. HVA FAEN LIKSOM. Hvem sier sånt? Jo. Jeg. Stressa, nervøse meg klarer å lire ut av seg de mest ubrukelige gloser på de mest upassende tider. Hvem skryter av å være avslappet i et jobbintervju hvor de trenger noen til å jobbe i et selskap med en hektisk hverdag? Og hvem faen skryter av å være REGELRYTTER? Jeg blir helt satt ut av meg sjæl.

FYI: Jeg er ikke en regelrytter en gang. Jeg er bare bittelitt mer opptatt av lovverk enn kunstnersamboeren min. Som har en fortid som tagger. Så jeg er omtrent like lovlydig som en alkoholisert boms. Seriøst, intervjuet hadde mest sannsynlig gått bedre om jeg faktisk var en alkoholisert boms, men det får så være. Jeg er en erfaring rikere. Har en jobbsøknad mindre å bekymre meg over (…). Og fått klemt ut enda et stusselig blogginnlegg.
Hooray.


Hilsen ei som desperat prøver å se mer intellektuell ut enn det hun er.
Og ja. Jeg måtte google hvordan “intellektuell” skrives.

Ninja-reflekser og superstyrke

Bebis har nå kommet inn i en fase hvor hun er i ferd med å bli et eget menneske, på både godt og vondt. Det er spennende å se hvordan hun utvikler seg og det fører til mange morsomme stunder, men det er også helt forferdelig å se hvordan hun til tider kløner seg frem i livet. Det er særskilt irriterende å vite at man må sitte slik på sidelinja hennes i over 18 år for enkelte ting er hun jo bare nødt til å finne ut av selv, uansett hvor lett det ser ut fra mitt ståsted. For å være helt ærlig; det er sjukt irriterende å se henne rote rundt på enkelte områder, så irriterende at dette ser ut til å være min store akilleshæl når det gjelder mammarollen; tålmodigheten min trenger å utvides. Monumentalt. Foreløpig går det greit fordi vi har sånn delvis kontroll på henne. Hun klarer ikke å gå mer 1 km/t og bevegelsene er stort sett trege og nogenlunde forutsigbare selv om jeg oftere og oftere opplever å si til meg selv “hvordan i hælvete havnet den der”. Som da jeg fant disse flip-flopsene i oppvaskmaskinen:


Fikk derimot en interessant kommentar fra Gunnhild på insta om hvorfor bebis putta de der:
Hun ville sikkert fjerne tåfisen!
Noe som egentlig gir mening fordi hun liker veldig godt å tygge på de…
Så selv om min første tanke var at ungen muligens måtte være mindre begavet siden hun puttet sko i oppvaskmaskinen, så er jeg nå 110% sikker på at hun er et geni.

Folk som (stort sett) allerede er foreldre er ganske påpasselige med å hele tiden fortelle oss hvor stor innflytelse vi nå har på barnet og at hun må være under konstant oppsyn slik at vi unngår fremtidige flip-flop-episoder, eller verre…

Men det virker som uansett hvor hardt man prøver å overvåke de små så har de en tendens til å gli igjennom nåløyet. Som for eksempel da vi var på restaurant i helgen og dumme meg klarte å plassere et halvliters glass med Coca-Cola foran bebis da vi skulle omrokkere bordsettingen da maten kom. Resultatet var cola og isbiter overalt, inkludert i sekken min. Vanligvis er man jo påpasselig med å ikke sette slike ting innenfor en meter radius rundt bebis, men i alt oppstyret gikk det fullstendig i glemmeboken og det er jo også typisk at bebis utvikler ninja-reflekser og superstyrke i slike tilfeller for brusen kom i et tungt seidel-glass som jeg ikke kan fatte hvordan hun klarte å løfte og manøvrere. Senere på dagen prøvde jeg å få henne til å holde en gjenstand med tilnærmet størrelse og vekt som endte med at hele ungen deiset i bakken. Superkreftene dukker tydeligvis bare opp når hun føler for det.

Men vi skal ikke bare skryte av at babyen får uante krefter midt oppe i dette. Selv om tålmodigheten min til stadighet får seg en knekk så er den bedre enn før, og jeg har blitt sjukt flink til å gjøre alt mulig rart med bare en hånd. Det er faktisk ikke noe problem å få med seg veske, stellebag, baby og fem tunge handlenett med matvarer på en runde, og jeg har ved flere anledninger før prøvd å bære samme mengde matvarer med to hender noe som ofte resulterte i at jeg deiset i bakken. 
Det er også helt utrolig hvor lite søvn man egentlig trenger, eller…. Behovet for søvn er absolutt tilstede, men dette klarer man overraskende nok å undertrykke. Her for noen uker siden sov jeg omtrent 15 timer på en uke. EN UKE. Før bebis kom inn i bildet var 15 timer noe jeg lett kunne nedlegge på en dag

Med barn i hus så føles det litt som om man har superkrefter selv. Superkrefter som får en til å karre seg gjennom hverdagen, holde hodet sånn nogenlunde over vannet mens livet forsvinner forbi før man sitter i sofaen på kvelden og lurer på hvor i hælvete det ble av dagen. Superkrefter og dårlig samvittighet. For selv om man står på pinne og gjør det man kan for å gjøre familien og seg selv til lags så er det alltid noe man glemmer. Alltid noe som er ugjort. Alltid noe som blir utsatt.
Forhåpentlig klarer også jeg å utvikle noen ninja-reflekser med tiden slik at all denne multitaskingen vil foregå litt enklere og raskere. Så også jeg kan føle meg som et menneske igjen.