Ingen vits i å ha det bra!

Joda folkens, dere kan ha det både koselig og hyggelig, særskilt om dere ikke har unger i det aller minste sjiktet. Her i gården har jeg nå, etter 15 måneder, fått bekreftet at det er tilnærmet umulig å ha det bra med en baby i hus.
Vel, la meg omformulere: Man kan så absolutt ha det bra, men man må ikke, under noen omstendigheter, tenke at man har det bra eller tillate seg å bevisst slappe av. Det har seg nemlig slik at babyer fungerer som en slags energiabsorberende svamp som klarer å fange opp enhver følelse og stemning, selv på mils avstand og gjennom betong, treverk og utallige lag med lydisolering. Tenker du en stund “oi, her var det godt sitte” eller “dette kommer til å bli en behagelig helg” da har du allerede klart å bæsje deg selv kraftig på leggen. For en ting er klart: Ungen din vil IKKE at du skal det bra. Enhver tanke om “at dette går bra” får babyer til å slå seg vrange, hyle og bæsje uten noen som helst form for åpenbar grunn. Og hvis de virkelig vil gjøre det ille for deg så krydrer de hele situasjonen med basselusker, snørr og løs mage. Selvsagt på en fredag. Før den “behagelige helgen” har rukket å kicke i gang.

Jeg vet hva du tenker. At jeg helt sikkert overdriver. Svartmaler de stakkars små bebisene som egentlig ikke sprer noe annet enn glede og lukten av promp, men jeg kan garantere deg at det er et falsk ytre. Det er en grunn til at babyer ser søte ut for realiteten er at personligheten deres er langt i fra dette… Babyer skriker for eksempel mye om natten de første 6 månedene for å unngå at mammaen og pappaen deres lager et eksemplar til slik at de er sikre på at de får all morsmelken for seg selv (snakk om å være egoist!). Og babyer elsker å se at folk har det vondt, så frem til de utvikler empati så er det helt normalt at en baby ler deg opp i trynet, uansett hvor mange tårer som triller ned kinnet ditt (brutalt!). Så ja, babyer er noen kyniske, små djevler. Og med dette i bakhodet er det derfor fullstendig logisk at de er helt Grinchen når det kommer til å ødelegge en god og avslappende stemning.

Jeg for eksempel, elsker, ELSKER, å sove i bare trusa. Det er befriende, praktisk når man skal karre seg på do i midt i natten og hjelper meg med å holde en nogenlunde normal kroppstemperatur i søvne (holder meg kjølig når jeg er varm og på kalde kvelder kan jeg lett gni meg inn til den private varmeovnen min, også kjent som “samboeren”). Slik komfort har jeg derimot ikke tilgang på lenger. Nå for tiden sover jeg alltid i t-skjorte, til og med joggebuksa sitter på enkelte ganger fordi det ikke er noen vits i å ta den av. Avkledning fører alltid til at jeg må sporenstreks inn til babyen. Legger jeg meg stille ned i senga med hele kostymet på så kan det hende at jeg kanskje får presset gjennom en time eller to med søvn. Kanskje. (I natt ble det faktisk tre timer)

Igjen tenker du sikkert at jeg gjør en fjær om til ti høns og to haner. Vel, vi har i skrivende stund vært våkne i nesten fem timer, og hele morgenen har vært en serie med ulykker. Da jeg hørte morgenens første babyskrik og forsto at klokka var knapt mer enn fem, så var min først tanke, dessverre, at det ville være nok å gi henne en smokk og stryke henne litt på ryggen og subbe tilbake til sengs. Resultatet var derimot en lysvåken baby klokken 05:06. “Jaja. Fint at hun er i så godt humør da” Tenkte jeg før nærmere ettersyn viste at ungen var relativt tett i potta, en tilstand som gjør henne forholdvis sutrete… Senere skulle vi ta en rask tannpuss, igjen jinxet av den optimistiske tanken om at det ville gå “raskt”. Jeg måtte ved flere anledninger jakte på babyen som desperat prøvde å stappe tannbørsten sin ned i sluket i dusjen. Og da vi endelig kom oss ut av badet kjente jeg med glede en varm temperatur i lufta, vår schizofrene varmepumpe var i godt humør og delte gledelig varmen sin med oss. Helt til babyen bestemte seg for å bruke varmepumpa som trommesett, så nå lager den en rar lyd og spyr ut minimalt med varme. Jeg tror til og med tempen her har sunket med en grad eller to. “Jaja” tenkte jeg “Hun er i alle fall godt påkledd” Bare for å oppdage noe senere at hun hadde tatt av seg sokkene (og gulvet her er iskaldt) og dynket resten av kroppen i saft.

Resultatet ble at 1 stk. kald baby måtte skiftes på og varmes før hun kunne bli sendt av gårde i barnehagen og nå forventer jeg at de vil ringe hvert øyeblikk for å fortelle meg at babyen er sjuk og hun må hentes. Jeg har gått i fella før når det gjelder tanken om at litt snørr (av den gule typen altså, ikke den grønne….!) og noen kalde føtter ikke har så mye å si, men det var vel kanskje mer det at jeg tok så lett på det som ble problemet for karma den gangen. Så nå håper jeg på det beste og forventer det verste. Men selv det er kanskje for optimistisk for min store nemesis, karma?


Et fullstendig random bilde.
Og ja. Vi har en creepy statue ute i hagen.