Los Valentinos

FYI: Dette er ikke et annonseinnlegg, kun et helt vanlig “se på maten jeg har spist” innlegg. Men jeg vil gjerne bli sponset med mat altså. *Hint hint*

Men når det er sagt så kan jeg jo egentlig ta denne maten som spons for den var jo faktisk gratis for min del. Dette var jo tross alt på Valentines Day, den internasjonale dagen for meningsløs pengesløsing i kjærlighetens navn. Vi skulle selvfølgelig ikke være noe verre (bedre?) enn andre, og jeg, feministisk som jeg er, tok det for gitt at samboeren spanderte. Neida. Det var faktisk den tomme bankkontoen min og lommeboka full av støv og fluer som var årsaken til at samboeren måtte ta på seg spanderbuksene sine, som var omtrent like støvete som lommeboka mi… Vi hadde derfor ikke noe annet valg enn å feire kjærligheten på budsjett og med bebis godt plassert hos farmor og farfar så dresset vi oss opp og dro på… Los Tacos.

Nå. Dette hadde sikkert vært ekstremt skuffende om man er av den kravstore typen, Los Tacos er jo litt som den meksikanske versjonen av Subways. Men for en enkel sjel som meg, med forkjærlighet for nachos og margaritas så viste dette stedet seg å være oppimot himmelsk. Det hjalp også på budsjettet at vi kunne få 50% avslag på hele ordren (minus alkoholen) hvis vi lastet ned  appen deres og bestilte via den. For oss endte maten opp med å koste hele 122 kroner. En sum vi lett kunne ha svidd av på en forrett et annet sted. (Se hvor flink jeg kan være på å reklamere for mat. *Hint hint restaurantbransjen*)


Men selv om stedet var billig og tilbudet bra, var det egentlig noe god mat? JA! Det var fin størrelse på porsjonene, grønnsakene var friske og dressingene smakfulle. Man kan velge mellom ferdigrett eller å mikse sin egen bolle, burrito eller taco. Jeg skal helt klart lage min egen miks neste gang for de hadde mye godt å velge i.
Når det kom til drikken var historien derimot litt annerledes. Jeg gikk for margarita med smak av pasjonsfrukt, som klassifiserte seg mer som saft enn alkoholholdig drikke, men det skal sies at hun bak kassa ikke prøvde å selge det inn som verdens beste cocktail heller, så med lav forventning så ble vi i grunn positivt overrasket. Det viktigste var at den inneholdt alkohol for det er tross alt et must når man skal være på rumlemantisk date. Ellers blir det litt kleint.

Hilsen en som er veldig romantisk på fylla. Svært lite ellers. Og som elsker nachos.

Two Kids

Nei. Slapp av! Jeg er ikke kjørt på tjukken igjen. En unge til med bleieskift, konstant mating og våkenetter er for tiden helt uaktuelt. Det er verken lyst eller ork her i huset til å måtte være mamma for TRE personer. Og det er ikke inkludert meg selv. Dessverre.
For ikke har vi bare en ett-åring (+ 6 måneder) som bruker dagene sine på å smøre inn møblene med kaviar og leverpostei mens hun etterlater en sti av leker og møkkete klær bak seg, men pappaen til denne ett-åringen er like flink, om ikke enda bedre, når det kommer til å etterlate seg spor i form av søppel og smuler. JEG BLIR GAL! Riv ruskende GAL. Hvordan er det mulig at en VOKSEN MANN på 33 ÅR ikke klarer å putte søppel i søppelkassa, skittentøy i skittentøyskurven og oppvask inn i oppvaskmaskinen?!? Hvorfor er han, etter FJORTEN ÅR med masing på dette området LIKE RÆVA?!

Der er jo faktisk ett-åringen i huset langt bedre for hun vil jo hjelpe til med både oppvask og klesvask, hun er bare litt (veldig) dårlig på det (hvis man ikke liker at klesvasken legges i bokhylla og oppvasken spres utover kjøkkengulvet selvfølgelig). Mannen derimot, som har fungert som et oppegående menneske langt lenger enn henne her i livet, ser ut til å ha mistet alle former for heimkunnskap. Bæreposene slenges på benken, sure sokker i hver krok han går forbi (hvor mange sokkepar bruker et menneske i løpet av EN dag??), smuler OVERALT, pantegods på hvert bord og kjøkkenbenk. Nevnte jeg at han er elendig på å putte søppel i søppelkassa…?

Det som er mest baffling med det hele er jo også hvor nonchalant han klarer å legge denne stien av dritt etter seg. Ikke minst syns jeg det er overraskende hvor han får alt det skrotet sitt fra. Men hver bidige gang dette blir tatt opp med ham så glir problemstillingen av som vann på olje. Han mener nemlig at det er jeg som er pirkete og vanskelig. JEG! Som nylig fikk en real omgang med kjeft av min egen mor fordi jeg visstnok bor i en svinesti (og selv om jeg i dette innlegget klager over samboerens dårlige husholdningsegenskaper så var dessverre ikke han skyld i tilstanden som huset befant seg i på det tidspunktet. Det var ene og alene meg, så jeg kan jo ikke akkurat beskyldes for å ha støv på hjernen heller. Jeg har også cirka 1457 hybelkaniner som bevis mot akkurat det).

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget bortsett fra å klage over (den ellers så fantastiske) samboeren min. For enkelte dager gjør han bare ting verre. I dag var en av dem. Det første jeg måtte gjøre i morges var å sope opp alle klærne hans fra badegulvet for å i hele tatt ha plass til å stå der inne. For å så måtte skure vekk størknede spytteklyser fra vasken før jeg pusset tennene mine. Deretter kranglet jeg meg forbi den store haugen med papp som står i gangen, en haug han skulle ha fjernet I FJOR. På kjøkkenet fant jeg kveldens eskapader i form av skittent bestikk, halvfulle saftglass og en haug med SMULER. Jeg hater smuler. Og når ferden gikk videre til stua hvor det befant seg både tomgods og tomemballasje, gjerne krydret med noen godt brukte og illeluktende sokker… Ja, da klikket det for mor i huset.

Og jeg er selvfølgelig ikke særlig stolt av meg selv, til tross for at jeg på mange måter føler at klikkingen var helt berettiget. Problemet var at bebis befant seg i rommet ved siden av og nå har jeg enten traumatisert henne eller vist henne hvordan man utfører et helt eksepsjonelt bra tantrum. Hun har egentlig ikke behov for noen av delene.
OG JEG HAR HELLER IKKE BEHOV FOR EKSTRA ROT. Og jeg antar at samboeren heller ikke har noe behov for kjeft, så jeg syns vi burde inngå et kompromiss. Han rydder mer. Jeg skal være mindre sint. Bebis kan fortsette å være søt.

Hilsen meg, sint og angrende mamma.

Mamma vs Pappa

Mamma: Åh, jeg gleder meg til bebisen begynner å prate!
Pappa: Jeg gleder meg til hun blir i høyde med rompa mi så jeg kan fjerte henne i trynet.

*Pappa kommer hjem og finner mammaen og babyen på barnerommet hvor de koser seg.*
*Mamma kommer hjem og finner pappaen sittende å se på TV. Babyen ligger opp ned i sofaen. Bak en sofapute.*

Før bebis kom til verden så hadde jeg en liten anelse om at nervene mine ville få seg en trøkk eller to når det kom til sikkerheten hennes. Jeg, uptight og over gjennomsnittet nervøs, er samboerens strake motsetning. Han er en fyr som mer enn gjerne står i en lift 40 meter over bakken mens det er storm ellers som fint skrur av airbagen i bilen for å slippe å høre all pipingen når han ikke tar på seg sikkerhetsbelte. Det er klart at når jeg ser for meg denne fyren ta seg av barnet vårt så går det gjerne i de verste scenarioer. Ikke bare av sikkerhetsmessige årsaker, men fyren er jo også en av de mest distré menneskene jeg vet om. Ikke bare er jeg redd for at han f.eks kan komme til å sende ungen utenfor verdens bratteste akebakke, men jeg er også redd for at han skal glemme hvorfor han dro til den akebakken i utgangspunktet.

Det har heldigvis ikke vært så ille, men man oppdager at det er store forskjeller på mammaer og pappaer når det kommer behandlingen av disse barna. Skal jeg på tur med bebis så innebærer dette en overfylt bleieveske, ekstra skift, leker og litt snacks på innelomma. Er det derimot pappaen som skal ta henne med på tur så fyker han ut døra med en halvt påkledd unge, ingen bleier og en brødskive i hånda.  Tilbake står jeg, livredd for at ungen skal både fryse og sulte i hjel, mens jeg i mitt stille sinn tenker at ungen har det helt forferdelig og at hun helt sikkert savner mammaen sin…

Vel. Vi kan nå, etter 18 måneder, stadfeste at bebis er en skikkelig pappajente. Hun ser ikke ut til å lide noen nevneverdig trauma av pappaens eazy going væremåte, heller det motsatte for selv om både “mamma” og “pappa” befinner seg i vokabularet hennes så er det kun ETT av disse hun faktisk bruker og det er IKKE mamma… Og det er ikke slik at hun er forvirret over hvem som er hvem heller for når hun møter pappaen sin så sier hun “pappa” med den største glede og et enormt smil. Er vi alene sier hun “pappa” med et stort spørsmålstegn bak… For ikke å snakke om det skuffede ansiktsuttrykket hun setter opp når hun innser at pappaen ikke er hjemme og hun er stuck alene med er den sære og kjedelige moren sin…

Jeg innser at den forbannelsen som ligger over alle mødre, du vet, den hvor ingen verken setter pris på eller skjønner hvor mye jobb de egentlig gjør, også har blitt en brutal del av min egen hverdag. Uansett hvor ryddige former jeg skaper rundt dette barnet så er antakelig hun den siste som setter pris på akkurat det, for det er jo så mye morsommere med pappaens ablegøyer og impulsive handlinger. Det kommer nok til å et par tiår før ungen min egentlig skjønner at mammaen hennes også kan være kul og morsom. Nesten like kul og morsom som pappaen.
For jeg har også fjertet henne i trynet.

 

Og her er litt av hans versjon om hvordan det er å være så distré:
Distriktsprogram – Buskerud – NRK P1 

Ting som blir helt normalt med baby i hus

Personlig assistent/slave
Man er ikke lenger en egen person, alt man gjør er for babyen. Håret klippes av så babyen ikke skal dra i det. Det lille man har av fine klær gjemmes bakerst i skapet for at det ikke skal søles ned med smoothie og leverpostei. Man er så oppslukt av å få i babyen nok mat at man glemmer å spise selv.

Bæsj
Bæsjeprat er like normalt som å snakke om været.

Pool party ble Poo party…

 

En hånd
Man bli ekstremt flink til å gjøre ting med en hånd. Alt fra å kle av og på seg selv til å skru opp syltetøyglass. Hvis babyen okkuperer den andre armen vel og merke. Man er ikke like flink om man bærer på noe annet. Det er som om musklene i kroppen får uante krefter når det gjelder den lille og streiker når det gjelder alt annet.

Dårlig søvn
Det er plutselig helt normalt å våkne med en fot – eller to – i ansiktet. Barn er visst også jævlig flinke til å ta rundspark i søvne. Og dette er hvis du har barnet i din egen seng. Hvis hun sover inne på sitt eget rom kan det hende at man må inn både en eller ti ganger i løpet av natten, noe som ofte resulterer i at man halvsover i lenestolen der og våkner med kink i nakken, vond rygg, en følelsesløs rompe og en gedigen hodepine.

Prinsipper
Det tok ikke mange dagene etter bebis’ ankomst til verden at en brutal virkelighet gikk opp for meg: Babyer er årsaken til menneskets overlevelse. Og død. De er krevende, bråkete, ødeleggende og de forsøpler noe enormt! Og så får de foreldrene sine til å gå skikkelig på prinsipp med seg selv. Jeg har i årevis prøv å unngå å drepe diverse insekter og heller hjulpet de tilbake i den frie natur om de har forvillet seg inn i hjemmet mitt. Jeg gjør fortsatt det. Med de harmløse insektene, vel og merke. Så fort en veps befinner seg i bebis’ nærmeste omkrets så går den en hard og brutal død i møte. Jeg vil ikke ta sjansen på at den kanskje stikker, så jeg sikrer meg ved å ta livet av den. Og selv om dette eksempelet er veldig “harmløst” så er prinsippet det samme: Jeg hadde gjort det samme med hvilket som helst annet dyr, for ikke å snakke om et annet menneske hvis jeg trodde babyen min var i fare. Beskyttelsesinstinktet tar helt av og får foreldre til å gjøre ting de aldri ville gjort for, eller mot, noen andre.
Et annet godt eksempel er avsmaken jeg i årevis har hatt for våtservietter. Nå bruker jeg lett et par pakker i uka. Ikke bare for bebis sin skyld altså, men fordi jeg, i mangel av både søvn og rasjonell tankegang, ikke gidder noe annet. Og jeg gjør det med god samvittighet fordi jeg er jo tross alt sliten, overarbeidet, drittlei hverdagen og svært opptatt med å oppdra verdens BESTE baby så føler jeg er unnskyldt.

To be continued…

tekst
Det blir normalt å være litt ekstra kreativ også. Jaggu fikk vi ikke bruk for barnebassenget i vinter også! Denne gangen uten bæsj...

 

 

Feliz año nuevo!?

Jada, det er første februar og jeg har på majestetisk vis klart å droppe bloggingen både for den siste måneden i fjor og den første måneden i år. Men jeg lover (igjen) å bli bedre. Æresord. Og denne gangen har jeg faktisk gjort litt tiltak for å være i stand til å gjør det bedre fremover…
En god årsak til hvorfor denne bloggen har ligget brakk i det siste skyldes et totalt fravær av skrivelyst. Etter to år (!) som hjemmeværende har jeg i perioder nærmest spydd bare av å se interiøret her hjemme (eller mangelen på sådan) og selv om jeg til tider har villet skrive ned den ene ondskapsfulle glosen etter den andre om dette ubehaget (og alle andre sider ved det å dasse hjemme blant husarbeid og barnestell), så har selv det bydd meg i mot. Sånn moralsk sett. Tenk, jeg, selvutnevnt sinnablogger og misantrop, har ikke villet skrive kjipe ting på bloggen min for å unngå å gi verden negative ​vibber fordi det føltes feil. Jeg vet ikke om dette tipper meg i retning hippie eller rosablogger

Neida, jeg er jo selvfølgelig bare meg selv. Jeg bare ikke så sikker på hvem det er akkurat nå. Bebis ble nettopp 17 mnd (dvs. 1 år og 5 mnd for de som hater sånn månedsregning. Jeg pleide å hate det sjæl, men det er faktisk sånn av en grunn…!) og har akkurat begynt å blir et eget (trassig) menneske. Og for at jeg skal kunne guide henne rundt i livet og lære henne å være trygg på seg selv, ha selvtillit og selvinnsikt og alt det der, så må jeg jo i grunn ha de tingene selv. Problemet er bare at jeg ikke har prioritert meg selv noe særlig de siste årene, selv ikke garderoben min har noen egenart lenger (ikke at den var så fryktelig unik før, men jeg hadde nå en helhetlig stil bestående av grå klær med hodeskaller) og jeg har knapt møtt en eneste venninne for verken kaffeslabras eller fyllekule. Alle hobbyer og tidsfordriv har blitt nedprioritert grunnet manglende tid, ork og kronasjer. Jeg kjenner ikke igjen ansiktet mitt når jeg ser meg i speilet, håret har gått fra livløst til dødt samtidig som all annen hårvekst ser ut som en hyllest til 70-talls pornografien. 

Alt dette burde ha gjort meg skikkelig depressiv, spesielt med tanke på hvor deprimert jeg har vært før. I mitt tilfelle så har jeg nettopp innsett at jeg egentlig aldri var særlig deprimert. Bare sykelig opptatt av meg selv, mitt og ingen andre. Som i for seg selv ikke nødvendigvis er en dum ting, men når man samtidig har en god porsjon latskap og føler man er berettiget til både det ene og det andre uten å fortjene det så blir jo livet ganske tøft (…). Så på bakgrunn av det så har jeg det i grunn ganske bra. Det har i mitt tilfelle vært ekstremt givende å måtte tenke på noen andre enn meg selv. Ja, også har jeg klart å gå ned i vekt. 13 kilo. Det har gjort ting ganske mye enklere, bokstavelig talt, og ikke minst gitt en følelse av mestring. Dessuten så har jeg fortsatt tre planter fra da vi bodde i leiligheten (for 2 1/2 år siden) som lever i beste velgående (…). Og en levende bebis. Det er jeg ganske fornøyd med. 
Også har jeg fått meg jobb! Det tok tre måneder, 100 søknader og to sammenbrudd. Sistnevnte høres kanskje litt ille ut, men til å være meg så er to sammenbrudd svært lite. F.B. (før baby) så hadde jeg mest sannsynlig brutt sammen en gang om dagen.

Men det er altså den jobben som har trigget skrivelysten igjen. Bak skrivebordet på den nye arbeidsplassen begynte endelig inspirasjonen å dukke opp igjen, ikke minst interessante ideer som følge av at jeg nå nesten har daglige samtaler med andre voksne mennesker. Det er veldig gøy å tilbringe tid med bebis altså, men hun er en elendig samtalepartner. Enten sitter hun bare å bare nikker og sier ja til alt (uten å gjennomføre noe av det hun blir bedt om. Akkurat som faren sin.) eller skriker ut “NEI!” med en så stor kraft at man skulle tro den stakkars ungen var i ferd med å dø (akkurat som moren sin). Jeg tror heller ikke hun vet hva det er hun egentlig sier og ja og nei til noe som gjør hele greia enda mer absurd. Men man blir veldig flink på å snakke neandertalsk da. 
Og litt ​change of scenery gjør veldig godt, bare det å ha en biltur for seg selv 20-30 min om dagen hvor man kan få lov til å tenke i fred og stå på rødt lys uten at noen begynner å skrike er helt himmelsk.
Det er gøy å se bebis utvikle seg til å bli et menneske, men det er jammen digg å kjenne at man er i ferd med å bli et selv også! 


Filter is definitely needed.