Baby Animals

Innad i familien befinner det seg ulike kjæledyr som jeg var relativt spent på hvordan vil ta til seg det nye familiemedlemmet. Både pappa og svigersøster har katt, men disse hadde jeg svært lave forventninger til siden katter stort sett pleier å gi faen i alle andre enn seg selv. Det var, Odin, pappas viltre og fullstendig udisiplinerte bikkje som var det store spenningsmomentet. En hund som er kjent for å sutre til seg vilja si og være i overkant brå med både armer og bein (nei, vent. Det er babyen det…)

Det første dyret bebis ble introdusert til var katta til svigersøster, en nydelig liten ragdoll ved navn Cava. Hun var mer eller mindre totalt uinteressert. Faktisk, så virket hun svært så fornøyd over at all fokuset var flyttet over på bebisen slik at hun selv fikk fritt spillerom til å løpe rundt etter sitt eget velbefinnende. Cava er nemlig innekatt, men pleier å være med svigersøster når hun er ute på tur. Så da hun kom hjem til oss ville hun heller utforske huset enn bebisen.


Hva er dette?

Det andre dyret som hilste på bebis var den beryktede Odin. Hjemme hos Pappa finnes også katten Ruska, og Odin har fra dag en vist tydelige tegn på sjalusi ovenfor katten. Han hater at hun får mer oppmerksomhet enn ham. Han hater at noen får mer oppmerksomhet enn ham, og han kan med all rett også føle det slik når enkelte (les: farmor) har bidratt sterkt til at han får den oppmerksomheten han krever. Odin har innyndet seg såpass hos farmor at han har klart å dytte pappa, farmors eneste barn og sønn, ned fra toppen som favoritten i hjertet hennes. Det var derfor spennende å se hvordan han ville reagere når farmor skulle ta i mot sitt første oldebarn…

Som forventet: Han ble sur, og illustrerte dette godt ved å hele tiden sitte med ryggen til bebis. Eneste gangen han viste henne noen interesse var da hun slapp en promp og han fikk lov til å sniffe på bleia hennes. Den bikkja er i overkant interessert i promp og avføring (han spiste faktisk sin egen bæsj en gang…).

Det gjenstår ett hårete familiemedlem som bebis enda ikke har møtt; Ruska. Vi har dessverre ikke sett noe til henne gangene jeg har vært på besøk hos Pappa, og i det siste har hun begynt å tisse og bæsje inne i huset, så for tiden bor hun ute (dvs. garasjen)… Stakkaren skal til dyrlegen for å sjekke hva det kan skyldes og jeg håper det ikke er noe alvorlig for jeg vil virkelig at bebis skal møte henne, selv om det er sjanse for at hun også kan bli litt sjalu… Katta altså.
Det beste med disse møtene har vært å se at bebis ikke ble redd for noen av dyrene så det lover godt for katten jeg ønsker å dra i hus nærmere sommeren. De eneste “husdyrene” vi har nå om dagen er en gjeng skumle skjærer som flakser rundt i hagen og noen ekle rotter som bor i boden, dyr jeg ikke vil at bebis skal møte med det første… Men det regner jeg med at den kommende katten fikser for oss!

Catsitter

Siden jeg er en sånn crazy cat lady uten katt har jeg stilt meg selv til disposisjon når det gjelder å ta seg av andre folk sine katter. Siden det er ferietid så er det derfor høytid for meg når det gjelder kattepass, selv om jeg hittil bare har passet en katt… 
Reklameringen min rundt denne tjenesten har ikke vært god nok siden jeg ble litt catstruck for noen måneder siden da svigersøster informerte oss om at hun hadde gått til innkjøp av en ragdoll. Vi skulle få en katt i familien! Jeg inngikk sporenstreks inn en avtale som i hovedsak førte til at jeg byttet bort babyen mot katta, men samboeren satte ned foten for en permanent byttehandel. Isteden skal jeg få lov til å passe på katten (med det fine navnet Cava) de gangene svigersøster er ute på reise (noe som ikke pleier å være så alt for ofte, så jeg håper hun pådrar seg litt mer reisefeber den nærmeste tiden…), men siden hun hentet Cava forrige uke har de for tiden en sånn bonding-periode så det tar nok en liten stund før hun trenger min hjelp. Så selv om vi fikk katt i familien så var jeg jo teknisk sett catless…

Derfor var det veldig passende at ei venninne, Bolla, skulle ut på roadtrip og trengte noen til å mate katta si. Mine kattepassertjenester går forøvrig lenger enn bare å gi en katt mat og så stikke. Timesvis med kos er selvfølgelig også inkludert i tjenesten, som selvfølgelig er gratis! Bolla ble kjempeglad for at jeg kunne ta på meg jobben, men jeg måtte innrømme at hjelpen min dessverre ikke var for å komme henne til unnsetning; jeg var rett og slett sulten på kattekos.
Ren egoisme fra min side altså.

Da jeg kom dit på lørdagen var katten, Selma, mest opptatt av å spise, før hun tok i mot litt kos for å så gå i gang med en runde kloring og biting. Jeg ga henne en lekeball og hun fortsatt med sitt. Jeg var fullstendig uinteressant.
Da jeg kom tilbake dagen derpå var situasjonen derimot helt annerledes. Hun var så kosesyk at maten kom i andre rekke. Jeg fikk ikke gå på do i fred en gang, og hun fulgte etter meg over alt. Det var en stor endring fra dagen i forveien hvor hun knapt hadde registrert at jeg eksisterte. At eierne var borte hadde åpenbart begynt å gå innpå henne, så jeg la meg ned i sofaen for å gi henne litt kos og våknet opp to timer senere med sikkel nedover kinnet og katta liggende halvveis over trynet. Hun malte da, så det var jo tydelig at hun koste seg. 
Vi gjentok den samme rutinen dagen etterpå, det var søtt, koselig og hjerteskjærende. Gud, som jeg savner å ha en katt! 

Bolla kunne heldigvis gi meg gode nyheter på det området når hun kom hjem. Selma er fortsatt litt for ung til å få katteunger, men en gang i fremtiden skal hun ha et kull før eventuell sterilisering, og da står jeg på lista som mottaker! Så fremt omstendigheten hjemme tillater det… Men frem til det anser jeg meg selv som en svært lykkelig catless crazy cat lady. Med katt i sikte.


Hvem vil ikke ha en bit av disse søte genene?? Hun er også en flink jeger, 
noe som er sårt trengt her i gården. Naboen så nylig en rotte i hagen…

Greedy Bird

Da vi flyttet inn her i fjor høst var det mye som skulle fikses og pusses opp, men vi prioriterte i første omgang fuglehuset. På den tiden ønsket vi å se litt mer til småfuglene, men det ble dårlig med besøk takket være de eiesyke skjærene som trasket rundt ute i hagen her. De skremte vekk alt fra småfugler til katter. Ja, selv jeg var til tider redd for å sette meg på terrassen i frykt for at de skulle komme hakkende etter meg. De virket ikke særlig fornøyde med at huset hadde fått nye eiere (eller kanskje det var derfor de forrige flyttet??), men etter at jeg glemte en pose med rekeskall ute på terrassen så ble humøret deres noe lystigere. De hadde det i alle fall kjempegøy der de hakket løs på søppelposen og strødde reker utover hele hagen.  

Det lystige humøret skyldtes nok at de ventet på at vi skulle sette ut mer godsaker, men da det ikke skjedde så begynte jaggu de store skjærene å stjele mat fra fuglehuset, som verken er konstruert eller plassert på en måte som gjør det til en ideell matstasjon for middelsstore fugler.
Det er egentlig litt fascinerende å se teknikken de har lagt seg til for å klare dette. De henger seg fast i mursteinveggen ved siden av, henger der et øyeblikk før de prøver seg på et grasiøst og lett hopp over til fuglehuset. Men de er verken grasiøse eller lette, så hele fuglehuset begynner å svinge raskt frem og tilbake mens skjæra selv tviholder seg fast i den ene kanten. Resultatet er at de heller mesteparten av frøene utover terrassen og ser ut til å påføre seg selv en mild form for svingsjuke. De ser i alle fall ikke ut til å fly noe særlig bra etterpå der de seiler inn i verandadøra.

I fjor trodde vi også at denne oppførselen fra skjærene skremte vekk småfuglene, men jeg har nå forstått at fraværet deres rett og slett skyldtes at de hadde dratt på ferie til sydligere strøk.
I år er det massiv trafikk til og fra dette fuglehuset, både fra små og store fugler. Selv en fuglekikker hadde blitt sjalu over hvor mange ulike arter vi ser ut til å få besøk av på daglig basis.
I motsetning til skjærene ser også småfuglene ut til å forstå funksjonen av dette fuglehuset, de sitter i alle fall pent og pyntelig på kanten mens de plukker frøene fra den store dispenseren, men her om dagen dukket det opp en liten krabat som ble i overkant grådig. Han trykket nemlig hele seg igjennom denne smale sprekken:

Han er kanskje ikke den første fuglen som har gjort dette, for de klarer jo å presse seg gjennom forholdvis små åpninger, men han er den første til å glemme hvor han kom fra og den første til få et klaustrofobisk anfall. Jeg aner ikke hvor lenge han var innestengt for det var en ren tilfeldighet at jeg oppdaget dramatikken som utspant seg på terrassen, og med den flaksingen han bedrev med så var jeg redd han kunne brekke en vinge. 

Men etter å ha plukket ned fuglehuset og løftet på taket så forsvant han i rekordfart opp i lufta, så begge vingene var intakte. Hva slags traumer han sliter med i etterkant er det vanskelig å si noe om, jeg rakk aldri å legge merke til noen spesielle kjennetegn ved ham (eller henne. Jeg vet egentlig ikke om det var en mannefugl. Eller hva slags fugl det var.), så jeg vet ikke om han har vært her siden eller om han har stukket av for godt. Men hvis han kommer tilbake så håper jeg at han er smart nok til å ikke gjøre den samme feilen igjen. 

Insanity: Doing the same thing over and over again and expecting different results.”
Albert Einstein

Cat & Dog

Selv om jeg ofte klager over at vi ikke har noe katt her i huset, så er jeg jo teknisk sett eieren av katten som bor hjemme hos Pappa. Vel, det er i hvert fall noe han påpeker hver gang hun gjør noe galt eller plager bikkja hans. Heldigvis går hun ikke pappa noe særlig på nervene nå for tiden, og han har også innsett at hun er et nødvendig onde. Når man bor midt i skogen og 4 km unna en avfallsplass, så er det ganske hendig med katt i huset.

Da jeg vokste opp hadde vi alltid katt, men da Heidi (oppkalt etter “Heidi på fjellet“) gikk av med døden i en alder av 14 år skaffet pappa seg en omplasseringshund. Dette var i 2003, og på denne tiden så hadde jeg flyttet hjemmefra. Da jeg flyttet tilbake i 2009 oppdaget jeg noe ubehagelig og urovekkende; det kravlet i veggene. Først så trodde jeg det var spøkelser, noe som førte til en periode med angst og søvnproblemer. Det tok litt tid før jeg skjønte at det var mus.

At det var skadedyr som var problemet åpenbarte seg en kveld da jeg satt på toalettet og gjorde mitt fornødne. Da stakk plutselig en mus hodet sitt frem fra under vaskemaskinen som sto en meter unna. Jeg skvatt, men det gjorde ikke den. Faktisk var den så komfortabel med å være rundt folk at den dukket opp hver gang jeg satt på dass. Noen ganger var det bare hodet som kom frem fra vaskemaskinen, andre ganger gikk den helt ut på gulvet. Så jeg tenkte å la naturen gå sin gang og sendte inn Odin, bikkja til pappa, i håp om at han skulle ta knekken på Musen Lennart (som vi kalte den), men bikkja bare pep og løp ut igjen. Lennart sto igjen midt på gulvet. Fullstendig uberørt av alt oppstyret.

Like etterpå skulle baderommet til pappa renoveres, noe som førte til at Lennart forsvant, men man kunne fortsatt høre kravling og piping i veggene fra resten av familien hans. Det pågikk i åresvis. 
Sommeren 2011 var mamma nødt til å flytte, og katten hennes, Ruska, kunne ikke være med på flyttelasset. Så jeg tok med Ruska, som da var et halvt år gammel, hjem til Pappa og Odin.
Selv om behovet for katt var stort så ble ikke avgjørelsen godt mottatt.


Odin og Ruska sitt første møte. 


“Hva skjer? Hva gjør det dyret her?”


“I’ didn’t sign up for this!”

Odin kom seg fortere over sjokket av å ha en ny leieboer i huset enn det pappa gjorde. For pappa var det bare nok et dyr som var i veien for ham, og det hjalp jo ikke på at Ruska tok seg godt til rette. Hun ble raskt svartelistet da hun stakk av med sandwichen hans.
Odin på sin side syntes det var fascinerende med katt, men han ble sjalu over at Ruska fikk lov til å ligge i sofaen og sengene. Han ble også sjalu over at hun kunne bevege seg steder hvor han åpenbart ikke fikk plass, som i vinduskarmen eller oppå TV-benken, men nå er jo ikke akkurat størrelsesforhold Odin sin sterkeste side. 


“Jeg vil også sitte på fanget.”

Dessverre virket det heller ikke som om Odin forsto at det var en rasemessig forskjell på ham og Ruska. Ved flere anledninger prøvde han å parre seg med katta, noe som vanligvis førte til at han fikk seg et slag eller to i trynet. Etter en stund virket det som katta ga opp å kjempe mot den overkåte bikkja og bare lot ham holde på, for Odin har aldri hatt seg med noe særlig annet enn sofaputer, så han hadde jo ingen anelse om hva han drev med. Ikke fikk han utrettet noe heller.
Men det var det bare katta som forsto.


“I love you.”

Selv om Ruska fant seg i denne skjødesløse behandlingen så var forholdet deres fortsatt anstrengt. Det ble bedre da Odin var ferdig med puberteten, og ble mer interessert i kose enn å bare prøve å høvle over henne. De begynte også å sove oftere sammen, noe de bare hadde gjort tidligere da de kollapset oppå hverandre av utmattelse fra å ha løpt etter hverandre rundt i huset ti tusen og førti ganger.

Det har også hjulpet på forholdet at Odin til tider er på ferie hos farmor. Da får Ruska være i fred og Odin får endelig være midtpunktet. Farmors lille øyesten. Guttegutten til mor. 
Odin er ikke spesielt glad i å måtte dele rampelyset med verken katta eller andre mennesker. Han er sjukt selvopptatt, så disse avbrekkene hvor han blir skjemt bort gjør at han kommer hjem med nytt mot og en falsk følelse av å være sjefen i huset.

Men alle som eier en katt vet godt at det hvis det er noen som er sjef i huset så er det den. 


Odin sitter å slapper av i stolen sin hjemme hos farmor. Ja. I stolen SIN.

Crazy Cat Lady

I det siste har det blitt en vane for folk å tagge meg på Facebook hver gang de kommer over noe som gjelder katter. Memes, videoer, bilder… Er det en katt i bildet så blir jeg tagget. 

Dette er jo selvfølgelig ikke uten grunn. Hele facebookfeeden min er fylt opp med katter, så det eneste jeg trykker liker på nå om dagen er katter, og på grunn av det så fyller jeg opp feeden til venner med katter og når de kommer over noe som har med katter å gjøre så tagger de meg igjen.
Jeg er inne i en sjukt underlig kattespiral.

Og i tillegg til det så skryter jeg også av diverse katteeiendeler, både mine og andre sine, på instagram:

 

 

Og jeg har egentlig ikke katt en gang.
Det var jeg som tok med Ruska hjem til Pappa i 2010, men jeg flyttet jo derfra i 2011. Jeg anser fortsatt Ruska som min, og vi har et unikt bånd, men det er ikke det samme som å ha en katt hjemme hos seg selv. Ruska ser jeg med jevne mellomrom, men jeg vil gjerne se og kose med katten min hver dag.
Det er heller ikke aktuelt å flytte henne fordi hun stortrives hos Pappa som er omgitt av skog og mus. Jeg tror ikke hun ville vært foruten Odin heller, selv om han stort sett går henne på nervene. 


RBKatten!

Det ligger i kortene at vi skal ha en katt, men jeg må vente til neste år. Noe som virker som en EVIGHET. Selv samboeren kunne nok ønske det passet å skaffe en katt akkurat nå, fordi jeg tror han begynner å bli litt sliten av å måtte være den eneste mottakeren, og giveren, av kos her i huset. Han har til og med blitt mer medgjørlig når det gjelder den lille familien med mus som vi har under terrassen, bare fordi de holder meg opptatt.


De elsker chips! Og loff, donuts, peanøtter, sukkererter…
Ja, egentlig alt jeg legger utenfor hølet deres.

En musefamilie som forøvrig kommer til å gå av med døden så fort vi får en katt i huset, så jeg burde egentlig ikke knytte så sterke bånd til dem, men man kan jo håpe at katten forstår at de er en del av familien (…). Det er uansett et problem som ligger i fremtiden, men i mellomtiden kommer jeg nok fortsatt til å bli oppfattet som en crazy cat lady. Uten katt. 

Fuglene

Selv om vi bor forholdvis nærmere byen er det et yrende dyreliv rundt oss. Kattene i nabolaget elsker å henge her (og slåss i hagen), det bor et ekorn i treet utenfor og vi har fått tre skjærer som kjæledyr. De er ikke akkurat kjælne, ei vennlige, så det er litt i overkant å kalle de kjæledyr.
De pleier for det meste å løpe rundt ute i gården her og skrike mens de krangler med hverandre om mat eller erter på seg kattene. Merk deg forøvrig: Løper. De eneste gangene de bruker vingene sine er når de flyr opp og ned fra strømledningene som henger tungt over hagen vår, men bortsett fra det så sprader de frem og tilbake her som om de eier stedet. Står verandadøren oppe så står de i døråpningen og skriker inn i stua. Uansett hvor de går rundt i hagen så skriker de samtidig. Det går greit på dagtid, men når skumringen kommer kan det høres litt creepy ut.

Siden det fortsatt kommer en del nysnø og samboeren tilbringer lange dager i atelieret sitt så er det minimalt med fotavtrykk ute i gårdsplassen (i helgene. I hverdagene er det gjerne en del fotavtrykk fra barn siden de bruker hagen vår som snarvei. Tok en stund før jeg skjønte at det var barn, trodde først det var magiske dverger. Ble egentlig litt skuffa.). Da blir det veldig lett å se om det har vært noen katter på besøk, eller fugler, noe som har blitt ganske vanlig å se siden de aldri ser ut til bruke vingene sine lenger.


Dette er jo ikke sååå unormalt tenker du.


Fugleparty!


Fugleparty med menneske?


Fuglemassakre!

Det er ikke godt å si hva de fuglene har drevet med ute i gårdsplassen. Det er asfalt under snøen, så de kan ikke ha vært på jakt etter mat. Dette er også fra lørdag morgen, så det kan være at de hadde nachspiel der ute. 

For å dokumentere fuglenes manglende bruk av vinger, brukte jeg hele søndag formiddag til å leke naturfotograf, fra stuevinduet vel og merke (det er kaldt ute!), men det dukket ikke opp en fordømt fugl til å backe opp denne “teorien” min. De henger jo alltid utenfor her. I dag var det derimot helt dødt.


Niks. Nada.
Og ja, vi har en creepy liten statue ute i hagen. 
Skvetter hver gang jeg kikker ut av vinduet.

Jeg lå å speidet etter de i alle stuevinduene, før en liten stemme bakerst i hodet mitt sa at jeg burde sjekke forsiden. Det var jo tross alt der de hadde hatt nachspiel forrige gang.
Da jeg åpnet opp utgangsdøren ble jeg, til min store overraskelse, møtt av flaksende vinger og skriking. For første gang på uker så jeg faktisk skjærene fly av sted. 

Og det var lett å se hvorfor skjærene hadde vært fraværende fra hagen, de hadde kost seg med søpla som sto ved utgangsdøra. Jeg fikk heldigvis stoppet det før gårdsplassen ble gjort om til en søppelplass, og måtte ta den lange turen opp til hovedveien med det våtorganiske avfallet. På vei ned igjen stusset jeg over små fotavtrykk i snøen, kanskje det fantes magiske dverger her allikevel?

Viste seg at det var mine egne. Så, da var det altså ingen magiske dverger her og ingen vandrende fugler. 
Dette var en veldig kjedelig dag.
 

Unødvendige Rovdyr

Høyre er ikke akkurat mitt politiske parti her til lands, og de gjør seg jaggu mer upopulære i min verden når medlemmer som Laila Davidsen, stortingsrepresentant for Finnmark Høyre, ytrer sin personlige mening i media. “Alle norske rovdyr bør skytes.”
Hvorfor? “Jeg mener vi ikke trenger dem, og er generelt opptatt av at vi må ivareta næringsinteressene. Rovdyrene gir oss ingen verdiskaping. Det gjør landbruk og reindrift. Jeg skulle gjerne sett at mitt Høyre vektla næringsinteressene høyere.” Med andre ord så er ikke naturlig mangfold særlig viktig hvis man ikke tjener penger på det. Det viktigste i verden er penger. Det er jo… naturlig.

Jeg gremmes av slike mennesker. Kan vi egentlig kalle de mennesker? De er jo totalt ute av stand til å se at de bare er en liten del av noe større. Og da snakker jeg ikke større i den religiøse forstanden, men den jordlige. Det fysiske som vi kan se og ta på. Det vi virkelig burde bry oss om… Livet… Og ikke bare det som tilhører menneskene. Men alt liv som eksisterer på denne herlige planeten. 

Norges rovdyr består av blant annet av gaupe, jerv, brunbjørn, ulv, rev, grevling, ilder, mink (takket være pelsfarmene), isbjørn (på Svalbard), mår, mårhund, oter, røyskatt, snømus og kongeørn. I hovedsak er det vel jerv, ulv og ørn som Davidsen ønsker fjernet, da disse utgjør den største trusselen for norske næringsinteresser. Det koster for mye å gjøre tiltak mot rovdyrene, så den enkleste løsningen er å kvitte seg med dem. Men slike enkle løsninger er ikke ofte de beste.

Og hvorfor er det slik? Fordi penger, profitt og næringsinteresser ikke burde være den største grunnen til hvorfor vi fjerner dyrearter fra naturen. Det er naturens gang at noen dyrearter forsvinner, mens andre kommer til, men å systematisk fjerne arter fordi de ikke passer oss er en skadelig mentalitet vi ikke burde begi oss inn på. Vi mennesker tar oss allerede så forferdelig til rette i naturen ved å asfaltere halve planeten og bruke resten som søppeldynge. Disse handlingene i seg selv er med på å utrydde dyrearter, men hvis vi først begir oss ut på systematisk utrydding, hvordan vet vi når det er på tide å stoppe? Hvilke dyrearter vi burde beholde og ikke? Og hva om vi klarer å utrydde dyrearter vi trenger? 

Det som er trist med Davidsens uttalelse er det at hun ikke aner hva det er hun snakker om. Hva hun mener er egentlig uvesentlig når hun ikke har noe fakta å bygge oppunder meningen sin. Dette er ikke det samme som å si hva man mener om et TV-program, eller at man fortrekker sjokolade over potetgull. Da har man fint lov til å ha en personlig mening. Forvaltning av naturen krever derimot at man har god kunnskap om det man driver med. 
Vi trenger rovdyr for holde bestanden nede på utallige andre arter. Å fjerne rovdyrene vil uansett før til at man må sette inn ressurser på andre måter for å holde naturen i sjakk, men Davidsen anser kanskje dette som verdiskapning? Økte arbeidsplasser? Og hun tenker kanskje at et økt problem med gnagere kan være lønnsomt? Det finnes jo et marked for både hare og kaninpels.

Men slik vinkling er jo særdeles lite gjennomtenkt. Og på toppen av det hele historieløst. Å utrydde rovdyr har vært forsøkt før, og da viste det seg at de rypene rovdyrene fikk tak i ofte var de syke og svake. Uten rovdyrene ble sykdommene spredd blant rypene, og bestanden ble mindre enn noensinne. I dag ser man også at når bestanden øker blant hjortedyrene, økes også flått og hjortelusflue.
Det blir mindre av tresorter som osp, selje, alm og rogn på grunn av overbeiting. Mangel på disse tresortene går igjen utover insekter som holder til i disse trærne. Dette lærer man på skolen, så det ser ut til at Davidsen trenger en liten oppdatering i hvordan et økosystem fungerer. Fint hvis noen kan påta seg oppgaven å gi henne et lynkurs i dette. Kanskje sende henne et eksemplar av “Økosystem for dummies” i posten? 

Gaupe om vinteren. Kontrollerte forhold, men i naturlige, riktige omgivelser. Langedrag Naturpark, Nes, Buskerud.
Foto: Arne Nævra